Andre opiumkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Del av det keiserlige sommerpalass før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Den andre opiumkrigen eller Arrowkrigen var en krig mellom Storbritannia og Frankrike mot Qing-dynastiet i Kina, krigen startet i 1856 og endte i 1860. Det kinesiske keiserdømmet måtte gi en rekke innrømmelser overfor vestlige makter og Russland; blant annet ble opiumshandelen legalisert.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Vestlig imperialisme vokste raskt frem i 1850-årene. Noen delte mål hos de kapitalistiske maktene var å ekspandere deres oversjøiske markeder og etablere nye kolonier. Frankrike og USA krevde revisjoner i Huangpu- og Wangxia-traktatene i et forsøk på å ekspandere sine privilegier i Kina. Storbritannia fremsatte det samme kravet og viste til «like avtaler»-artikkelen som den mest foretrukne nasjonsstatusen. De britiske kravene inkluderte at hele Kina ble tilgjengelig for britiske handelsmenn, legalisering av opiumshandelen, tollfritak på importvarer, tiltak mot piratvirksomhet og regulering av handelen med kulier. Britene krevde også å få ha en britisk ambassadør i Beijing og at den engelske versjonen av alle traktater skulle ha forrang overfor den kinesiske.

Qing-hoffet avviste kravene fra Storbritannia, Frankrike og USA.

Utbrudd og forløp[rediger | rediger kilde]

Krigen kan sees som en fortsettelse av den første opiumkrigen (18391842), derav navnet den andre opiumkrigen.

Den 8. oktober 1856 ble fartøyet «Arrow», en lorcha, bordet av kinesiske myndigheter. Skipet var kinesisk eiet, registrert i Hongkong og var mistenkt for piratvirksomhet og smugling. Tolv kinesere ble arrestert og fengslet. Dette har senere blitt kjent om «Arrowhendelsen». De britiske tjenestemennene i Guangzhou forlangte at sjømennene skulle frigis, da skipet nylig hadde vært britisk registrert. Da dette ble tilbakevist av kinesiske myndigheter insisterte britene på at «Arrow» hadde ført britisk flagg og at de kinesiske soldatene hadde vist forakt for det. De kinesiske myndighetene hadde allerede hendene fulle med et opprør (Taipingopprøret) og Qing-administrasjonen var ikke sterk nok til å motstå de vestlige maktene militært.

Selv om britene var opptatt med opprøret i India (kjent som Sepoyopprøret) så svarte de på «Arrowhendelsen» i 1857 og angrep Guangzhou fra Perlefloden. Ye Mingchen som var guvernør i provinsene Guangdong og Guangxi beordret de kinesiske troppene til ikke å gjøre motstand. Etter å ha inntatt fortet nær Guangzhou uten kamp angrep den britiske hæren Guangzhou, mens amerikanske krigsskip beskjøt byen. Innbyggerne og soldatene i Guangzhou gjorde imidlertid sterk motstand mot inntrengerne og tvang dem til å trekke seg tilbake.

Det britiske parlamentet bestemte seg for å kreve erstatning fra Kina, basert på en rapport om «Arrowhendelsen» fra Harry Parkes, britisk konsul i Guangzhou. Frankrike støttet det britiske felttoget mot kineserne, tilskyndet av henrettelsen av en fransk misjonær av kinesiske myndigheter i provinsen Guangxi. USA og Russland sendte diplomater til Hongkong for å tilby britene og franskmennene hjelp; men tilslutt gjennomførte de to europeiske maktene felttoget alene.

Britene og franskmennene samlet sine styrker under admiral Sir Michael Seymour. Den britiske hæren ble ledet av Lord Elgin og den franske av Jean Baptiste Louis Gros. De britisk-franske styrkene angrep og okkuperte Guangzhou sent i 1857. Ye Mingchen ble tatt til fange og Bo-gui, guvernøren i Guangdong overga seg. En felles komitè som representerte britene og franskmennene ble dannet. Bo-gui ble på sin post for å holde lov og orden på vegne av invasjonsstyrkene. Den britisk-franske alliansen holdt kontroll over Guangzhou i om lag fire år. Ye Mingchen ble sendt i eksil til Calcutta i India, der han sultet seg til døde.

Koalisjonsstyrkene fortsatte så nordover for å innta Dagufortene nær Tianjin i mai 1858.

Tianjintraktaten[rediger | rediger kilde]

I juni 1858 ble den første delen av krigen avsluttet med Tianjintraktaten, hvor Storbritannia, Russland, Frankrike og USA undertegnet. Denne avtalen åpnet ti nye havner for vestlig handel. Den kinesiske regjeringen nektet først å undertegne avtalen. De viktigste punktene i avtalen var:

  1. Storbritannia, Frankrike, Russland og USA skulle ha rett til å etablere diplomatiske stasjoner i Beijing, på den tiden en lukket by.
  2. Seks nye kinesiske havner skulle åpnes for vestlig handel, inkludert Niuzhuang, Tanshui, Hankou, og Nanjing
  3. Alle utenlandske skip, inkludert handelsskip skulle ha fri adgang til elven Yangtze
  4. Utlendinger skulle ha rett til å reise i innlandet i Kina, det var tidligere forbudt
  5. Kina skulle betale skadeerstatning til Storbritannia og Frankrike
  6. Kina skulle betale kompensasjon til britiske handelsmenn for ødeleggelse av deres eiendom

Traktaten i Aigun[rediger | rediger kilde]

Den 28. mai 1858 ble traktaten i Aigun undertegnet, en separat avtale med Russland for å revidere den russisk-kinesiske grensen slik den var fastsatt ved avtalen i Nertsjinsk i 1689. Russland gjenvant den nordlige siden av elven Amur og flyttet derved grensen frem fra elven Argun. Avtalen ga Russland kontrollen over et isfritt område ved Stillehavet, der landet grunnla byen Vladivostok i 1860.

Krigen fortsetter[rediger | rediger kilde]

Kina motsatte seg etablering av diplomatiske legasjoner i Beijing (som avtalt i Tianjin-traktaten) og i 1859 beskjøt en flåtestyrke under admiral Sir James Hope fortene som voktet munningen av elven Peiho. Fortene ble skadet og styrken trakk seg tilbake under dekke av skvadron ledet av kommandør Josiah Tattnall.

Fort ved Taku rett etter erobring 21. august 1860

Den 3. august 1860 ble en en britisk-fransk styrke landsatt ved Pei Tang, og angrep fortene ved Taku den 21. august. Den 26. september hadde styrken nådd Beijing og erobret byen den 6. oktober. Keiser Xianfeng utnevnte sin bror prins Gong til forhandlingsleder og flyktet selv til sommerpalasset i Chengde. De britisk-franske troppene satte fyr på sommerpalasset og det gamle sommerpalasset etter flere dagers plyndring. Det gamle sommerpalasset ble totalt ødelagt.

Grunnlaget for ødeleggelsen av sommerpalassene er fremdeles omdiskutert. Den offisielle grunnen ifølge Elgin var å avskrekke kineserne fra å bruke kidnappinger som et forhandlingsmiddel, og for å få hevn for keiserens misbruk av «hvitt flagg». Andre muligheter, som henrettelser ble vurdert, men Elgin anså ødeleggelsen som det minst støtende, da det skadet det despotiske styret men ikke det uskyldige kinesiske folket. Det er imidlertid sannsynlig at grunnen var tortur og mord på vestlige fanger. En annen mulig forklaring er at Elgin ble krenket av hoffets dekadense, og ble spesielt støtt av de europeiske bygningene på området. Kinesiske historikere har argumentert med at ødeleggelsen var et skalkeskjul for omfattende plyndring.

Traktaten i Beijing[rediger | rediger kilde]

Etter at keiseren Xianfeng hadde flyktet fra Beijing, ble traktaten fra Tientsin endelig ratifisert av keiserens bror, prins Gong. Traktaten i Beijing ble signert den 18. oktober 1860 og avsluttet den andre opiumkrigen.

Handelen med opium ble legalisert og kristne ble gitt fulle borgerlige rettigheter, inkludert retten til å eie land, og retten til å misjonere.

Traktaten i Beijing inkluderer:

  1. Kinas anerkjennelse av traktaten i Tientsin
  2. Tianjin åpnes for handelsskip
  3. Distrikt nr 1 i Kowloon ble avgitt til Storbritannia
  4. Religionsfrihet ble innført i Kina
  5. Britiske skip fikk rett til å frakte kinesiske leiearbeidere til USA
  6. Skadeerstatning til Storbritannia og Frankrike
  7. Legalisering av opiumshandelen

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Second Opium War – bilder, video eller lyd