Karl Gützlaff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karl Gützlaff, ca 1834
Gützlaff iført drakt fra Fujian-provinsen.

Karl Friedrich August Gützlaff (født 8. juli 1803 i Pyritz i Pommern i Tyskland, død 9. august 1851 i Hongkong) var en tysk misjonær i Øst-Asia, kjent som en av de første protestantiske misjonærer i Bangkok i Thailand og for sine bøker om Kina. Han regnes som den første lutherske misjonær i Kina, og var blant de første protestantiske misjonærer i Kina som kledte seg som en kineser. Hans kinesiske navn var 郭實臘 Guō Shílà eller 郭士立 Guō Shìlì.

Selv om Gützlaffs metoder og resultater var kontroversielle[1] var blant hans hovedbidrag å fremme tanken om misjon på kinesiske misjonsfelter blant europeiske misjonsselskaper på 1850-tallet, særlig blant lutheranerne. Han inspirerte dannelsen av flere misjonsselskaper: Chinese Evangelization Society i Storbritannia, Berlins misjonsselskap, Berlinske kvinners forening for Kina, Det pommerske misjonsselskap og Det nederlandske kinaevangeliseringsselskap, og en rekke mindre lokale misjonsforeninger.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Karl Gützlaff var sønn av skredderen Jacob Gützlaff og Maria Elisabeth Behncke. Han ble preget av Halle-pietismen under oppveksten. I 1816 kom han til Stettin som lærling hos en salmaker. Så fikk han skoleplass i Halle. Han interesserte seg for kristentroen men hadde ikke fått noen omvendelsesopplevelse. I 1820 kom han i kontakt med kong Friedrich Wilhelm III av Preussen, og han gav ham utdannelsesstipend. Karl Gützlaff begynte så på Berliner Missionsinstitut, ledet av pastor Johannes Jänicke. Han tilhørte den bøhmiske lutherske kirke, også kalt Betlehemskirken, og skolen var gjennomsyret av herrnhuternes fromhet. I 1821 fulgte så etter en indre kamp en omvendelse til Jesus Kristus. Han ble sterkt preget av professor August Tholuck. Han studerte språk med stor iver.

Java, Singapore, Bangkok[rediger | rediger kilde]

Etter en tid reiste han til Nederland. Det nederlandske misjonsselskap (Nederlandsch Zendeling Genootschap) ordinerte ham den 20. juli 1826 og sendte ham i september med skipet Helena Christina til Java dit han ankom året etter. Han bodde en stund hos og samarbeidet med misjonæren Walter Henry Medhurst fra London Missionary Society.

Etter til en viss grad å ha gjort seg kjent med kinesisk, dro han i august 1828 med en kinesisk djunke sammen med Jacob Tomlin (London Missionary Society) til Singapore, og deretter videre til til Bangkok i Siam, der han ankom i september. I 1829 forlot han Det nederlandske misjonsselskap.

Hans usedvanlige språktalent førte til at han han like så godt oversatte Bibelen til siamesisk. Etterhvert fikk han grepet om flere kinesiske språk, slik at han behersket blant annet mandarin, kantonesisk og minnan.

Han foretok en rask reise ned til Singapore mot slutten av 1829, og i november giftet han seg i Malakka med engelske Mary Newell som var misjonær der, som han kjente fra en bibelskole i England. De tro dro tilbake til Bangkok i februar, og der begynte han med å oversette Bibelen til flere østasiatiske språk, og utga både en kinesisk og en japansk ordbok. Sammen arbeidet de også med en ordbok for språkene kambodsjansk og laotisk. Men det arbeidet ble avbrutt da hans hustru døde. Det var i barsel i 1831; både hun og deres nyfødte barn døde.

Han giftet seg da på nytt i Malacca, med Mary Wanstall (1799–1849), også hun misjonær.

Kina[rediger | rediger kilde]

Gützlaff dro så til Macao og så til Hongkong. Der arbeidet han på en kinesisk bibeloversettelse, utgav et kinesiskspråklig magasin (Dong-Xiyang kao meiyue tongjijuan 東西洋考每月統記傳; «Øst-Vest månedlig magasin») og skrev kinesiske bøker om praktiske emner. I 1834 utgav han Journal of Three Voyages along the Coast of China in 1831, 1832 and 1833. Under disse reisene hadde han delt ut traktater som var blitt forberedt av en annen protestantisk pionermisjonær i Kina, Robert Morrison.

Deretter dro han som første protestantiske misjonær til Korea for en kort stund. Han stilte seg til disposisjon som tolk for Det britiske Ostindiske kompani. På grunn av denne stillingen ble det lettere for ham å holde kontakt med de mange protestantiske misjonærer som etter hvert strømmet til Øst-Asia og til å organisere bibelspredning og annet. Han var fast bestemt på en dag å dra innover i Kina som misjonær.

I 1834 begynte han i britisk tjeneste; han ble året etter en kinesisksekretær for det britiske superintendantur i Hongkong. Den 24. juni 1837 seilte han med det britiske krigsskipet HMS Raleigh til Fuzhou og derfra over til Liuqiu-øyene (Ryukyu. Der ble han overført til det amerikanske handelsfartøyet Morrison som var på vei til Japan med noen skibbrudne japanere. De kom til Edobukten men fikk ikke utført sitt oppdrag, og seilte så ned til Macao i august.

Under første opiumskrig (1840–1842) var Gützlaff i en periode tilknyttet staben til Sir Hugh Gough, kommandøren for de britiske ekspedisjonsstyrker. Under britenes første okkupasjon av Zhoushanøya var han sivil administrator av Dinghai fra juli 1840 til februar 1841, og senere hadde han samme verv i Ningbo (oktober 1841-mai 1842) og i Zhenjiang (juli 1842). Han var uvurderlig som tolk og forhandler for britene ved traktatsforhandlingene da Nanjingtraktaten ble inngått i august 1842.

Han var deretter for ni nye måneder (september 1842 til august 1843) sivil magistrat på Zhoushan under den andre britiske okkupasjon. I 1843 etterfulgte Gützlaff John Robert Morrison som førstesekretær for den britiske Hongkong-regjeringen.

Gützlaff begynte nå med reiser inn i Kinas innland. Han begynte å bære kinesisk drakt og gav seg selv et kinesisk navn.

I 1840 begynte en gruppe på fire (Medhurst, Gützlaff, Elijah Coleman Bridgman og John Robert Morrison) i samarbeid å fullføre en nyoversettelse av Bibelen til kinesisk. Medhurst hadde allerede kommet langt med Det nye testamente som den drivende kraft i en tidligere komite som i navnet men knapt i gavnet hadde inkludert også Gützlaff. Men nå ble Gützlaffs rolle langt mer reell: Oversettelsen av den store hebraiske del ble for det meste foretatt av Gützlaff alene, med unntak av Mosebøkene og Josvas bok som de arbeidet med kollektivt. Denne oversettelsen var ferdig i 1847. Det var den som den revolusjonære bondelederen og religiøse fantasten Hong Xiuquan (som satte i gang Taipingopprøret) fikk fatt i. Med ord og uttrykk fra denne bibeloversettelsen bygde han opp sin særegne religion.

I 1844 grunnla Gützlaff et utdannelsessted for kinesiske misjonærer. Han var imidlertid noe godtroende og ikke så god som administrator. Etter fire år hadde han utdannet nesten femti kinesere. Noen av dem var nok ekte og ærlige kristne, men ikke alle. De bragte ham seiersmeldinger om de mange omvendelser de hadde åstedkommet og om hvor mange Nytestamenter de hadde solgt. Noen av disse «misjonærene» hadde blitt opiumsvrak som aldri reiste til de steder de hevdet de hadde misjonert i. De var på jakt etter penger og solgte rett og slett Nytestamentene tilbake til trykkeriet som så solgte dem som nye til Gützlaff.

Det var kanskje på grunn av Gützlaff at norsk luthersk misjon i Kina ikke kom i gang før mot slutten av 1800-tallet. Det Norske Missionsselskab sendte en representant til Hongkong i 1847, men bestemte seg etterpå for å konsentrere sin innsats om Afrika. Det var Hans Palludan Smith Schreuder som dro dit; han hadde tidligere virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende».[2]

I 1849 vendte han tilbake til Europa for å samle penger til misjonen. Han ble enkemann samme år, og giftet seg med sin tredje kone, Dorothy (Dora) Gabriel (1821–1888), den 19. september 1850 i Bristol.

Kort etter at han kom tilbake til Kina døde han den 9. august 1851 i Hongkong.

Han hadde en stor produksjon av skrifter og artikler om kinesiske forhold som ble godt kjent i Europa. Også Karl Marx siterte ham i januar 1850 i en betraktning over de sosiale forhold i Kina.

Ettertidens vurderinger[rediger | rediger kilde]

Ikke alle historikere har fart mildt mot Karl Gützlaffs minne. Én har kalt ham «a cross between parson and pirate, charlatan and genius, philanthropist and crook» (Arthur Waley). En kritikk om at han villig samarbeidet med opiumssmuglere må tempereres med at han ikke alltid forstod hvem han hadde med å gjøre, eller ikke klarte å gjennomskue folk. Han var en misjonsaktivist med progressive ideer, men også med dårlig dømmekraft hva gjaldt personer og en mann med svært svake organisatoriske evner. Hans karriere som «misjonær-diplomat» må vurderes ut fra den historiske kontekst han levde i. På en tid da Kina fortsatt var et lukket land var hans rolle som bro mellom kulturer ikke uten betydning.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Journal of Three Voyages along the Coast of China in 1831, 1832 and 1833, with notices of Siam, Corea, and the Loo-Choo Islands (London, 1934)
  • A Sketch of Chinese History, Ancient and Modern (London, 1834, tysk versjon i 1847)
  • China Opened, or A Display of the Topography, History, Customs, Manners, etc. of the Chinese Empire (1838)
  • Life of Tao Kwang (1851)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ China Insight Newsletter: American Presbyterian Mission Press, 1867, nyopptrykk, Taipei: Ch'eng-wen Publishing Company, 1966
  2. ^ Ernst Harbakk: «Misjon og Kirke i Kina», i Missiologi i dag (red.: Jan-Martin Berentsen, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen), 2. utg., 2004, s. 419-420

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thoralf Klein og Reinhard Zöllner (utg.): Karl Gützlaff (1803–1851) und das Christentum in Ostasien: Ein Missionar zwischen den Kulturen. Nettetal: Steyler Verlagsbuchhandlung 2005, ISBN 3-8050-0520-2.
  • Jessie G. Lutz: «Karl F. A. Gützlaff: Missionary Entrepreneur», i: Suzanne Wilson Barnett og John King Fairbank (red.): Christianity in China: Early Protestant Missionary Writings, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1985, s. 61-87.
  • Jessie G. Lutz: «The Grand Illusion: Karl Gützlaff and Popularization of China Missions in the United States in the 1830s», i: Patricia Neils (red.): United States Attitudes and Policies toward China. The Impact of American Missionaries, Armonk, NY: M.E. Sharpe, 1990, s. 46-77.
  • Winfried Scharlau (utg.): Gützlaffs Bericht über drei Reisen in den Seeprovinzen Chinas 1831-1833, Hamburg: Abera Verlag, 1997 ISBN 3-934376-13-4
  • Hermann Schlyter: Karl Gützlaff – als Missionar in China
  • Hermann Schlyter: Der China-Missionar Karl Gützlaff und seine Heimatbasis: Studien über das Interesse des Abendlandes an der Mission des China-Pioniers Karl Gützlaff und über seinen Einsatz als Missionserwecker, Lund: LiberLäromedel/Gleerup, 1976 ISBN 91-40-04373-8
  • Hartmut Walravens: Karl Friedrich Neumann (1793–1870) und Karl Friedrich August Gützlaff (1803–1851): Zwei deutsche Chinakundige im 19. Jahrhundert, Wiesbaden: Harrassowitz, 2001
  • Marianne Winner-Lüdecke: Karl Gützlaff – ein vergessener Rufer?, Verlag der Liebenzeller Mission, 1981
  • Alexander Wylie: Memorials of Protestant Missionaries to the Chinese, Shanghai, 1867

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]