Bernardine Dong Guangqing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bernardine Dong Guangqing O.F.M. (født 1. april 1917 i Xiaogan i Hubei i Kina, død 12. mai 2007 i Wuhan), opprinnelig fransiskaner, var en av de to første katolske prester i Folkerepublikken Kina som ble ordinert til biskoper uten pavelig mandat. Han ble presteviet i 1942, og bispeviet i 1958 i Hankou i provinsen Hebei, og ble erkebiskop der. Etter at den regimetro bevegelsen Den kinesiske patriotiske katolske forening sørget for å sammenslå fire bispedømmer i det østlige Hebei til ett var han biskop av Wuhan.

Biskop Dong var også i en periode en av visepresidentene for Den kinesiske patriotiske katolske forening.

Den 30. april 2006 presederte han ved bispevielsen av fader Joseph Ma Yinglin av Kunming, også dette en bispevielse uten mandat fra paven.

Hans bispevielse fant sted under ett år etter at Den kinesiske patriotiske katolske forening var blitt formelt organisert. Dette var en foring av katolske personligheter som var beredt til å samarbeide med det kinesiske kommunistparti, og foreningen inngikk i partiets strategi for å få full kontroll med det religiøse liv i landet.

I april 1958 ble så de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi;[1] han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.[2]

Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene, som ble de regimetros første «selvvalgte og selvordinerte». Fra «patriotisk» side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, Ad Apostolicum Principis, som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.[3] Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.[2] Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etterhvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av 1950-årene redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få.[4]

Under kulturrevolusjonen 1966-1976 ble alt religiøst liv undertrykt, og også den patriotiske forenings biskoper kastet i fengsel. De overlevende ble løslatt mellom 1977 og 1979, og kunne – hvis de selv var i stand til det – gjenoppta sitt kirkelige virke.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  2. ^ a b Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  3. ^ Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94
  4. ^ F.eks. benediktinermunken Eleutherius Winance, som til slutt ble utvist i 1952. Han skrev senere om sine opplevelser i Eleutherius Winance, O.S.B.: The Communist Persuasion: A Personal Experience of Brainwashing, New York: P.J. Kenedy & Sons 1959