Republikken Venezia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Serenìsima Repùblica Vèneta
Republikken Venezia
Riksvåpen Flagg
Basisdata
Hovedstad		Venezia
Status		Tidligere land/nasjon
Beliggenhet
Styre
Styreform		Republikk (Plutokrati)
Statsoverhode		Doge
Nasjonale egenskaper
Offisielle språk		Italiensk, venetiansk, latin
Statskirke		Den romersk-katolske kirke
Eksisterte		800-tallet–1796
Valuta		Venetiansk lira

Republikken Venezia (venetiansk: (Serenìsima) Repùblica Vèneta eller Repùblica de Venesia, italiensk: Serenissima Repubblica di Venezia) var en stat i Italia som utviklet seg fra byen Venezia og eksisterte i nærmere 1 000 år, med statsdannelsen uavhengig av Det bysantinske riket fra slutten av 800-tallet til den opphørte i 1797 som følge av Napoleons invasjon av området. Republikken Venezia var også kjent som Serenissima, som er latin for «den mest lysende».

[rediger] Bakgrunn

Staten ble grunnlagt i byen Venezia i Italia, som ble anlagt i en lagune for at befolkningen skulle kunne søke tilflukt fra lombardene da Det bysantinske rikes makt i Nord-Italia var på hell på 800-tallet. En gang på 800-tallet valgte byen sin første historisk kjente leder, Orso Ipato, som ble anerkjent av Det bysantinske rike og gitt tittelen hypatus og dux. Han var den første historiske kjente doge av Venezia. Tradisjonelt har man siden 1100-tallet sagt at venetianerne først utnevnte Anafestus Paulicius, eller Paolo Lucio Anafesto som hertug i 697. Denne tradisjonen stammer fra krønikene til Johannes Diakonen. Uansett, hadde de første makthaverne i Venezia sin maktbase i Eraclea.

Med den reduserte bysantinske innflytelsen i området, fikk etter hvert en orientering mot Frankerriket og det nye karolingiske dynastiet en større oppslutning, da republikken Venezia var avhengig av internasjonal støtte i å forsvare seg mot langobarderne. Denne støtte fikk byen hos den frankiske kongen Pipin den yngre.

[rediger] Middelalderen

Republikken Venezias utbredelse ca år 1000, markert som rødt, med lyse røde grenser

Venetianske festningen i Návplio i Hellas. Dette er en av de mange befestningene som sikret de venetianske handelsrutene i det østlige Middelhavet

Med fredsavtlen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes sikret venetiansk uavhengighet da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden.

I tiden som fulgte, særlig under dogen Agnello Participazio begynte utviklingen av det som er dagens Venezia beliggende i Venezialagunen på en rekke små øyer, og byggingen av broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Angellos sønn Giustiniano Participazio sørget for at levningene etter evangelisten Markus ble fjernet fra Alexandria og flyttet til Venezia i 826 og ble byen nye skytshelgen. Giovanni I Participazio overtok etter broren som doge i 829 og fullførte byggingen av den første Markuskirken.

Den neste dogen, Pietro Tradonico, sørget for en militær utrustning av byen og startet slik den militære oppbyggingen som også var ekspansiv, og ikke bare til det umiddelbare forsvaret av selve byen. Slik la han grunnlaget for den senere dominansen av Adriaterhavet. Utgangspunktet for dette var blant annet bekjempelsen av slaviske og muslimske pirater.

Fram til høymiddelalderen hadde Venezia utviklet seg til å bli en økonomisk og militær stormakt fra og byen hadde sin største utbredelse i middelalderen. Det økonomiske grunnlaget lå blant annet i byen kontroll over handelen mellom Europa og Levanten. Den militære styrken var særlig knyttet til den sterke krigsflåtenog ble etter hvert blant de største og sterkeste i Middelhavet.

Staten var engasjert i korstogene helt fra begynnelsen, og utkjempet i tillegg en rekke kriger i området, foruten i korstogene, (hvor de i 1123 fikk kontroll over Kongeriket Jerusalem) mot handelsrivalen Rebublikken Ragusa (som sikret Venezia kontrollen over Adriaterhavets østbredd) og mot Det bysantinske riket og senere Det osmanske riket. Ved Det bysantinske rikets endelige sammenbrudd og påfølgende deling, fikk Venezia kontroll over 3/8 av dets territorium, blant annet store områder i Egeerhavet, herunder Kreta og Evvia. I slaget ved Chioggia i juni 1380 slo Venezia flåte den genovesiske flåten og sørget slik for å holde rivalen Republikken Genova ute av det østlige Middelhavet.

I 1420 ble hele Friuli samt Cadore og patriarkatet Aquileia lagt under republikken.

I Den hellige liga spilte den venetianske flåten en avgjørende betydning i seieren Det osmanske riket i Slaget ved Lepanto

[rediger] Nedgangstiden

Republikken opplevde en stagnasjon utover på 1600-tallet og 1700-tallet, med et stadig sterkere trykk fra Det osmanske riket. Den siste store krigen mellom de to statene var i årene 1714-1718 og endte med osmansk seier og venetiansk tap av de greske besittelsene. Venezia kunne ha gått på et langt verre nederlag, men ble reddet av det habsburgske Østerrike som gikk til krig mot osmanerne i 1716.

[rediger] Undergang

Da Napoleon invaderte byen i 1797 gikk republikken under for godt. På denne tiden var det praktisk talt ikke noe igjen av venetianske flåten. Våren 1796 falt byen Piemonte til Napoleon og de østerrikske styrkene i området ble slått tilbake. For å jage sine østerrikske fiender, gikk Napoleons hær inn på det nøytrale Venezias territorium og okkuperte etter hvert området fram til Adige, mens østerrikske tropper okkuperte områdene ved Vicenza, Cadore og Friuli.

Da Napoleons oppmerksomhet senere vendte seg til områdene nord for Alpene, ble de i fredsavtalen bestemt at Østerrike skulle få kontrollen over Venezia. Den siste dogen, Lodovico Manin ble da tvunget til å trekke seg.

En kortlivet republikk, Repubblica di San Marco ble opprettet i byen etter et venetiansk opprør mot den østerrikske okkupasjonen i 1848, men ble gjenerobret av østerrikerne etter harde kamper året etter.

Etter det østerrikske nederlaget i Den østerriksk-preussiske krig i 1866 ble Venezia og områdene omkring overført til Kongeriket Italia etter tidligere avtale mellom Italia og Preussen.