António de Andrade

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pater Antonio de Andrade

António de Andrade (født 1580 i Vila de Oleiros i Portugal, giftdrept i 19. mars 1634 i Goa i India) var en katolsk prest og misjonær tilhørende jesuittordenen, misjonsleder i India, men mest kjent for sitt virke i og rundt hovedstaden Tsaparang i det vesttibetanske kongedømmet Guge.

Tidlig liv og virke[rediger | rediger kilde]

De Andrade ble medlem av jesuittordenen i 1596 i Coimbra. Hans ønske om å bli misjonær ble oppfylt da han forlot Portugal i 1600 for å fullføre sin teologiske utdannelse ved St. Paulskollegiet i Goa i India. Etter mange år som misjonær på øya Salsette nord for Bombay vendte han tilbake til Goa for å bli rektor for samme kollegium. I 1621 ble han utnevnt til superior for misjonen i Agra, hovedstaden for Mogulriket.

Tibet[rediger | rediger kilde]

Da han fikk høre beretninger om kristne oppe i nordvest fikk han trang til å reise dit. I 1624 ledsaget han keiser Jahangir til Lahore, og der traff han en gruppe hinduistiske pilegrimer som hadde tenkt seg over fjellene mot Tibet. Han grep sjansen, og slo seg sammen med dem mot Himalaya. Veien gikk via Hadwar og Alaknandakløften. Han ankom slik Badrinath på nordsiden av fjellene, og ved sin reise via Manapasset ble han den første europeer som krysset Himalayafjellene inn til Tibet.

Umiddelbart etter dette sted løfter høye fjell seg, og bakenfor dem ligger en skrekkelig ørken, som bare kan krysses i to av årets måneder. Reisen krever tyve dager, Ettersom det er en total mangel av trær og planter der, er det ingen menneskelig bosetning der. Snøen faller nesten uavbrutt. Ettersom man ikke finner noe brensel overlever de reisende på røstet byggmel som de blander med vann og drikker. De har ikke med noe som krever brensel for koking.

Etter denne ferden kom han frem til Tsaparang, en av de to hovedstedene i det tibetanske kongeriket Guge. Under sin audiens hos herskerne der understreket han at han ville forkynne evangeliet og ikke bli involvert på noe vis i noen portugisisk handelsvirksomhet.

Hans opphold der var i denne omgang bare på 25 dager. Etter å ha fått misjonstillatelse, dro han tilbake til Agra for å organisere neste reise. Det påfølgende året åpnet han med fire medbrødre en misjonsstasjon i Tsaparang. Grunnsteinen for kapellet ble lagt første påskedag den 12. april 1626. Kongen hadde stilt til disposisjon et utmerket sted for denne første katolske kirke i Tibet, nær kongepalasset og slik at det mottok de første solstråler ved morgengry. For å sikre større ro, hadde man omlagt en vei slik at den ikke kom for tett innpå kirkeanlegget.

Rapportene fra hans to reiser til Tibet ble raskt oversatt til mange språk. De var meget populære. Det var ved disse at den videre verden for første gang ble kjent med den utbredte tibetanske mantra «Om mani padme hum». Andrade kunne ikke gi noen oversettelse, ettersom lamaene han spurte ikke klarte å svare presist nok på hans spørsmål, syntes han.

Sent i 1629 eller tidlig i 1630 forlot han Tibet for å bli provinsial for jesuittordenen i India fra 1631 til 1634. I 1631 ødela lamaer som var motstandere av det tibetanske kristne fellesskap (nesten 400 troende) misjonsstasjonen i Tsaparang.

Snikmord[rediger | rediger kilde]

Tidlig i januar 1634 ble Andrade utnevnt til visitator for den kinesiske viseprovins innen ordenen, tillike med visitator for ordensprovinsen i Japan. Han døde før han fikk reist og tatt fatt på den oppgaven. Han hadde tenkt å ta seg en tur til Tibet også, muligens for å reise til Kina den veien. Men i Goa var han blitt engasjert av de kirkelige myndigheter i en granskning av en heresianklage mot en portugiser ved navn João Rodrigues. Dennes sønn var i tjenestestaben ved jesuittenes kollegium, og etter alt og dømme forgiftet han det vannet som pater Andrade drakk. Men dette lot seg ikke bevise. Den unge mannen, plettet av mordmistankene, flyktet til Manila.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Antonio de Andrade: O Descobrimento do Tibet... em 1624, narrado em duas cartas do mesmo religioso, Francisco Maria Esteves Pereira, ed. (1921).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Giuseppe Toscano:La Prima Missione Cattolica nel Tibet (1951)
  • Cornelis Wessels: Early Jesuit Travellers in Central Asia, 1603-1721 (1924), s. 43-93.