Paul VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul VI
Paulus VI
Paul VI
Født 26. september 1897
Sarezzo, Italia
Død 6. august 1978
Castel Gandolfo
Dåpsnavn Giovanni Battista Enrico Antonio Maria Montini
Valgt 21. juni 1963
Innsatt 30. juni 1963
Saligkåret 19. oktober 2014
Helligkåret Ikke helligkåret
Festdag Ingen
Forgjenger Johannes XXIII
Etterfølger Johannes Paul I

Paul VI (født Giovanni Battista Enrico Antonio Maria Montini 26. september 1897 i Sarezzo, Italia, død 6. august 1978 i Castel Gandolfo) var pave fra 21. juni 1963 til sin død. Han ledet Den katolske kirke gjennom størstedelen av Andre Vatikankonsil, og var ansvarlig for implementeringen av mange av avgjørelsene fra konsilet.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Giovanni Montini ble født i Sarezzo i provinsen Brescia, i en lokal adelsfamilie. I 1916 begynte han på presteseminaret, og han ble presteviet i 1920. Deretter studerte han ved det pavelige universitet Gregoriana, Universitetet i Roma og andre institusjoner.

I 1937 begynte hans karriere i den romerske kurie. Han ble da utnevnt til vikar for ordinære saker i statssekretariatet under kardinal Eugenio Pacelli. Da Pacelli ble valgt til pave under navnet Pius XII i 1939 fikk Montini opprykk til sekretær for den nye statssekretæren. I 1944 døde statssekretæren, og på grunn av krigstilstanden tok paven personlig over ansvaret som tilligger stillingen, med Montini som sekretær for disse anliggender.

Mye av det som skjedde i statssekretariatet under andre verdenskrig er uklart, og Montini ble senere kritisert for kontakten med den italienske fascistiske utenriksministeren Galeazzo Ciano og med tyske, nazistiske myndigheter. Han skal ifølge kritikere har skaffet Vatikanstaten fordeler gjennom ettergivelser for italienske og tyske krav. Dette ble avvist av ham selv, og seriøse historikere har i liten grad implisert ham i eventuelle hestehandler som måtte ha funnet sted.

Han skal ha skaffet store summer som ble brukt til å hjelpe europeiske jøder å flykte, men er samtidig beskyldt for å ha hjulpet høytstående nazister å flykte etter krigen. Som en nær medarbeider til Pius XII regnes han som en av de mest innflytelsesrike politiske figurer under krigen. Han skal blant annet ha vært involvert i et forsøk på å oppnå en separatfred mellom Italia og Amerikas forente stater, men den italienske kronprinsessen Maria José var ikke i stand til å komme fram til Vatikanet for å møte den amerikanske utsendingen Myron Taylor.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

I 1953 ble Montini utnevnt til erkebiskop av Milano, som er et av de viktigste kirkelige embetene i Italia. Dette følges normalt av at man blir kreert til kardinal ved neste konsistorium, men det skjedde ikke med Montini. Det skulle senere vise seg at ved et hemmelig konsistorium i 1952 hadde han sagt nei til å motta kardinalsverdigheten.

Da Pius XII døde i 1958 var det mange som mente at Montini var den som kom til å etterfølge ham. Det var ikke noe formelt i veien for dette, da alle ugifte, konfirmerte katolske menn kan velges til pave, men det er samtidig ikke vanlig at man velger utenfor kardinalkollegiet.

Kardinal Angelo Roncalli ble valgt og tok navnet Johannes XXIII, og han kreerte Montini til kardinal kort tid etter valget.

Pave[rediger | rediger kilde]

Paul VIs pavelige våpen

Montini ble sett som den åpenbare etterfølger til Johannes XXIII. Paven sa selv dette, selv om han også kunne erte Montini ved å kalle ham «vår Hamlet», fordi han skal ha vært usikker og hale ut tiden når han skulle ta avgjørelser.

Montini var en viktig støttespiller da paven innkalte til Andre Vatikankonsil. Da Johannes XXIII døde av kreft 3. juni 1963, betydde også dette at Montini var en sterk kandidat, fordi man var sikker på at han ville følge samme linje. Han ble valgt 21. juni, og formelt innsatt 30. juni 1963.

Kroningsseremonien for en ny pave hadde allerede blitt kraftig innskrenket. Paul VI var den (hittil) siste pave som ble kronet; Johannes Paul I avskaffet hele seremonien.

I 1965 etablerte han Bispesynoden, et av Den katolske kirkes styringsorganer, som sikrer kommunikasjon mellom biskopene. Han unndro to saker fra dens arbeidsfelt: Det prestelige sølibat og prevensjon. Begge deler omtalte han senere i encyklikaer.

Humanae Vitae[rediger | rediger kilde]

Paul VIs encyklika Humanae Vitae (Det menneskelige liv) regnes som en av hans mest kontroversielle handlinger som pave. En kommisjon hadde blitt opprettet under Johannes XXIII for å drøfte spørsmålet om kunstig prevensjon, og konklusjonen var at kirke burde revurdere sitt standpunkt til dette. Paul VI var ikke enig i dette, og det vakte oppsikt hos mange at han bekreftet kirkens motstand mot bruk av prevensjonsmidler.

Samtidig omhandler Humanae Vitae mye annet enn spørsmålet om prevensjon, og mange ser det som et viktig innlegg i debatten om den menneskelige seksualitet og den kristne seksualmoral. Johannes Paul I antydet at han kunne komme til å modifisere konklusjonene noe, men rakk ikke dette i sitt korte pontifikat; Johannes Paul II har støttet Paul VIs konklusjoner fullt ut.

«Vår Hamlet»[rediger | rediger kilde]

Som nevnt hadde Johannes XXIII omtalt Paul VI som «vår Hamlet» da han var kardinal, og også som pave hadde han til tider problemer med å ta avgjørelser. Det mest kjente tilfellet av dette er den amerikanske kardinalen John Patrick Cody, som ble anklaget for økonomiske og seksuelle forseelser. Paven klarte ikke å bestemme seg for hva han skulle gjøre, og ved et tilfelle tilbakekalte han sin utsending som hadde kommet til Romas flyplass på vei til USA for å avsette Cody. Kardinalen ble sittende til sin død.

Han var også svært usikker på hvordan han skulle håndtere spørsmålet om erkebiskop Marcel Lefebvre, som utfordret paven da han nektet å akseptere endringene som var vedtatt av Andre Vatikankonsil, spesielt liturgireformen. Saken ble i stor grad stående uten noen pavelig avgjørelse til etter Paul VIs død; det var Johannes Paul II som ekskommuniserte ham.

Reiser[rediger | rediger kilde]

Land besøkt av pave Paul VI

Paul VI var den første pave som besøkte alle fem kontinenter, og inntil Johannes Paul II overgikk ham var han historiens mest bereiste pave. Han fikk derfor tilnavnet Pilegrimspaven.

Under et besøk på Filippinene i 1970 ble han utsatt for et attentat. Den offisielle uttalelsen fra Vatikanet fortalte at han kom uskadd fra det, men uoffisielle kilder hevdet at han fikk et knivstikk uten å bli påført alvorlig skade.

Økumenikk[rediger | rediger kilde]

En av forandringene Andre Vatikankonsil førte til var et nytt syn på økumenikk i Den katolske kirke. Paul VI ble den første pave som møtte en anglikansk erkebiskop av Erkebispedømmet Canterbury, og den første pave på flere århundrer som møtte ortodokse overhoder.

Slutten av pontifikatet[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av sitt pontifikat kjente Paul VI at alderen presset på, og han vurderte åpent å abdisere. Igjen viste det seg at hans ubesluttsomhet tok avgjørelsen for ham, da han ble sittende til sin død uten å ha bestemt seg.

Noen få måneder før sin død forrettet han i begravelsen til den italienske statsministeren Aldo Moro, som hadde blitt myrdet av de Røde brigader. Paven og Moro kjente hverandre fra den katolske studentorganisasjonen FUCI, der de mange år tidligere hadde vært aktive. '

Han døde i Castel Gandolfo, den pavelige sommerresidensen, og ble gravlagt i krypten i Peterskirken.

Saligkåring[rediger | rediger kilde]

Pave Paul VI ble erklært ærverdig 20. desember 2012.

10. mai 2014 mottok pave Frans prefekten for kongregasjonen for helligkåringer, kardinal Angelo Amato SDB, i en privat audiens hvor paven autoriserte kongregasjonen til å formulere dekret om saligkåring av blant andre pave Paul VI. Samtidig ble det offentliggjort at saligkåringen vil finne sted 19. oktober 2014,[1] noe som ogs¨å skjedde denne dagen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pave Paul VI saligkåres den 19. oktober, katolsk.no 10. mai 2014, besøkt 14. mai 2014
  2. ^ Pave Paul VI saligkåret, katolsk-no 19. oktober 2014, besøkt 19. oktiber 2014


Forgjenger:
 Alfredo Ildefonso Schuster (O.S.B.
Katolsk erkebiskop av Milano
Etterfølger:
 Giovanni Colombo 


Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Johannes XXIII
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Johannes Paul I