Bokserprotokollen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Signatursiden av oppgjørsprotokollen etter Bokseropprøret.

1901-traktaten, kjent som Xinchou-traktaten (kinesisk: 辛丑条约) i Kina, og mer alminnelig kjent som Bokserprotokollen eller Fredsavtalen mellom Stormaktene og Kina, var en fredsavtale undertegnet den 7. september 1901 mellom Qing-dynastiet i Kina og åttenasjonsalliansen: Storbritannia, USA, Japan, Russland, Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike-Ungarn, Belgia, Spania og Nederland etter at Kina tapte Bokseropprøret for åtteralliansens ekspedisjonsstyrker.

Kina skulle snart betrakte denne protokollen som én av mange ulikeverdige avtaler som landet var blitt tvunget til å undertegne siden første opiumskrig.

Klausulene[rediger | rediger kilde]

Det beseirede Qing-dynastiet ble pålagt å betale krigserstatninger på 450 millioner tael av fint sølv (på den tiden verdt ca. 67,5 millioner pund eller 333 millioner US-dollar) med en rente på 4% per år i 39 år, og måtte til slutt betale hele 982 238 150 tael (ca. 34 683 tonn sølv) for de tap som ble påført Åttenasjonsalliansen, der USAs andel var 7,32%, den russiske 28,97%, den tyske 20,02%, den franske 15,75%, den britiske 11,25%, den japanske 7,73%, den italienske 7,32%, den belgiske 1,89%, den østerriksk-ungarske 0,89%, den nederlandske 0,17%, og den spanske, portugisiske, svenske og norske 0,025% hver.

Qing-regjeringen måtte også gå med på at fremmede lands styrker ble stasjonert i Beijing. I tillegg hadde de alliere satt enkekeiserinne Cixi på sin liste over krigsforbrytere. Men etter at provinsialoffiserer som Li Hongzhang og Yuan Shikai hadde forsvart henne med at hun ikke hadde noen kontroll overhodet over hendelsene, ble navnet hennes fjernet. Hun ble imidlertid pålagt å tre tilbake og slutte med å legge seg opp i statsanliggender.

Andre klausuler ila et forbud mot våpenimport til 1903 og handlet om henrettelser av embedsbærere i regjeringsverket som hadde vært innblandet i opprøret.

Følgene[rediger | rediger kilde]

Politiske følger[rediger | rediger kilde]

Protokollen styrket den allerede pågående desentralisering av makt i Kina, fra sentralregjeringen til provinsene. Dette skyldtes at både Li Hongzhang og Yuan Shikai hadde forsinket og til slutt latt være å følge ordre fra Qing-regjeringen om å slutte seg til bokserne under opprøret. Begge kontrollerte svært slagkraftige armeer, nemlig Beiyanghæren og Den nye hær, som senere ble sammenslått under Yuan Shikai etter Li Hongzhangs død.

Protokollen var også med på å utløse reformene under det sene Qing-dynasti, som for det meste fulgte opp de hundre dagers reform fra 1898, og ledet frem til 1911-revolusjonen.

Økonomiske følger[rediger | rediger kilde]

Den enorme skadeserstatningen på 450 millioner sølvtaeler var en tung byrde på de vanlige kineser, fordi skattebyrden måtte skjerpes. Statskassens anstrengte økonomi virket dessuten hemmende på reformene man ville gjennomføre.

Sosiale følger[rediger | rediger kilde]

Bokserprotokollen var et ytterligere slag mot den lille integritet som Qing-dynastiet fremdeles måtte ha tilbake. Folk i Kina var allerede svært utilfredse med det korrupte og lite effektive Qing-styret. mange ble overbeviste om at Qing-regimet var helt styringsudyktig, og ble overbevist om at løsningen måtte ligge i et revolusjonerende systemskifte.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]