Laïcité

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den franske republikks motto på en kirkes tympanum, i Aups (départementet Var), påført etter at loven om skille mellom kirke og stat ble innført i 1905. Slike inskripsjoner er svært sjeldne; denne ble restaurert under tohundreårsjubileet i 1989 for Den franske revolusjon.

Laïcité (fransk, uttalt /la.i.si'te/, eller på tyrkisk: laiklik eller laisizm, italiensk: laicità eller laicismo) er et uttrykk som skal betegne den sekulære stat, det vil si der religionen ikke har institusjonell innflytelse i statsanliggender, og omvendt at staten ikke har slik innflytelse på religionens anliggender. Uttrykket antas ikke å ha noen nøyaktig nok motsvarlighet på norsk eller engelsk. Det kommer fra gresk λαϊκός (lekmann) og går igjen på norsk som lek, lekmann, lekfolk.

Konseptet skiller seg noe fra det engelske laicity, som er en politisk teori som tar sikte på å skille politikk fra religion med det for øye å hegne om religionsfriheten, og også forskjellig fra secularism som ofte innebærer en fornektelse av at trosoverbevisninger gjennom vanlige politiske f.eks. demokratiske prosesser skal kunne innvirke på noen offentlige anliggender overhodet.

Konseptet laïcité ønsker å hegne om både tankefrihet og religionsfrihet. Det anses at fraværet av enhver form for statsreligion og følgelig et skille mellom stat og kirke/religionssamfunn er en forutsetning for slik tankefrihet. Laïcité er dermed distinkt fra anti-klerikalismen, som aktivt bekjemper innflytelse fra religion og geistlighet. Laïcité oppstiller et skille mellom privatlivets sfære, som religionen hører hjemme i, og den offentlige sfære der hver person skal fremstå uten etniske, religiøse eller andre kjennemerker og kun som borgere med de samme rettigheter som andre borgere. Dette konsept innebærer at en regjering må avstå fra å innta standpunkter som angår religiøse standpunkter og utelukkende ta opp religiøse forhold til vurdering ut fra de praktiske almenpolitiske følger som det har for livet til statens innbyggere.

Kritikere av laïcité hevder at den i praksis er et skalkesjul for antiklerikalisme, og at den istedet for å fremme tanke- og religionsfrihet tvert i mot kan hindre den troende i å utøve sin religion. En motsatt kritikk går på at samfunn som er historisk gjennomsyret av en dominerende religion de facto fremmer den dominerende tradisjon. Slik legger man for eksempel i Frankrike skoleferier slik at de passer med kirkeåret. De franske myndigheter innvender at man har lovfestet andre retten å få fri på sine viktigere religiøse festdager, og har pålagt skolenes fellesbespisning om å ta hensyn til elevenes religiøse bakgrunn ved sammensetningen av menyene.

Blant de land som i særlig grad legger laïcité til grunn for sin statsskikk kan fremheves Frankrike, Tyrkia og USA.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]