Yongle-keiseren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yongle-keiseren (14021424)

Yongle-keiseren (tradisjonell kinesisk: 永樂, forenklet kinesisk: 永乐, pinyin: Yǒnglè, Wade-Giles: Yung-lo; eller Zhu Di; født 2. mai 1360 i Nanjing i Kina, død 12. august 1424 i Yumuchuan i Indre Mongolia) var den tredje av keiserne under Ming-dynastiet, og regjerte Kina mellom 1402 og 1424. Han hadde en særdeles stor innflytelse på kinesisk historie, og særlig for Beijing.

Kampen om tronen[rediger | rediger kilde]

Zhu Di var den første Mingkeiser Zhu Yuanzhangs fjerde sønn og i 1380 utnevnt til fyrste over Yan, det vil si det område som i dag utgjør provinsen Hebei. Da keiserens eldste sønn og tronfølger døde i 1392 ble hans sønn, Zhu Yunwen, gjort til ny tronfølger, som besteg tronen som Jianwen-keiseren i 1398. Zhu Di, som var den nye keiserens onkel (farbror), kunne imidlertid ikke akseptere ham på tronen og innledet en borgerkrig som endte med at Zhu Di erobret hovedstaden Nanjing i juli 1402 og at Jianwen-keiseren forsvant under uklare omstendigheter. Samme år besteg Zhu Di selv tronen og tok regjeringstittelen Yongle.

Zheng Hes flåteekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Et av de første store prosjekter som Yongle-keiseren innledet var å sende evnukken og generalen Zheng He ut på en rekke flåteekspedisjoner i Sørøstasia og Indiahavet. Motivet for ekspedisjonene var å høyne usurpatoren Yongle-keiserens prestisje, og til å tvinge Mingdynastiets naboland til å betale tributt til det nye dynastiet og dets keiser. Den første flåten forlot Kinas kyster allerede i 1405 og de dyre ekspedisjonene fortsatte under keiserens regjeringstid.

Felttog og flytting av hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Ming-dynastiet under Yongle-keiserens tid

Yongle-keiseren tilbragte en stor del av sin tid i sitt gamle fyrstedømme i nord, og derfra bedrev han ikke mindre enn fem felttog mot mongolene. Den nye vektleggingen av landets nordligste deler innebar att residensbyen Beiping og den kinesiske mur atter fikk stor betydning og ble utbygd i flere omganger. Keiserkanalen ble også en logistisk viktig transportvei og ble også utbygd. I 1421 erklærte Yongle-keiseren at Beiping skulle bli ny hovedstad under navnet Beijing – «den nordlige hovedstad».

Yongle-keiseren innledet også et forsøk på å erobre Annam, det vil si dagens Vietnam. I 1400 var Trandynastiet blitt styrtet og den nye herskeren ble først anerkjent av keiseren som nytt dynasti i Annam. Men i 1407 trakk Yongle-keiseren imidlertid tilbake anerkjennelsen og innledet et felttog for å erobre Annam, som ble inkorporert i Kina som provinsen Jiaozhi. I 1418 utbrøt imidlertid Lam Son-opprøret, noe som fikk det kinesiske styre til å vakle. Etter keiserens død oppgav man alle planer om å inkorporere Annam.

Kulturelle prosjekt[rediger | rediger kilde]

Yongle-keiseren ville i likhet med sin far fremme den tradisjonelle kinesiske kultur og lot derfor et team ledet av storsekretæren, Xie Jin, sammenstille Yongle Dadian, en encyklopedi som tok sikte på å samle all skriftlig kunnskap i Kina. Encyklopedien var den største av sitt slag, men da dens første versjon var ferdigstilt i 1408 fantes det ikke nok penger til å publisere verket som istedet ble bevart i håndskrifts form. Det tok 17 måneder bare å transkrivere den. I dag eksisterer bare fragmenter av Yongle Dadian.

Yongle-keiseren gjorde meget for å fremme konfucianismen og opprettholdt gamle symboltunger ritualer og tradisjoner. Hans respekt for kinesisk kultur var åpenbar. Hans toleranse for kinesiske tankemåter som ikke sammenfalt med hans egen tenkning var også påtagelig. Selv om han foretrakk konfucianismen, gikk han inn for likehehandling av konfucianisme, daoisme og buddhisme. Dette førte til at strikte konfucianere betraktet keiseren som noe hyklersh. Men hans holdning var klart til hjelp for å skape en større kinesisk enhetsfølelse under keisertronen.

Hans kjærlighet til kinesisk kultur avfødte samtidig en sterk motvilje mot mongolsk kultur. Han hatet den sistnevnte og betraktet den som rottenskap, og forbød bruk av populære mongolske navn, skikker, av språket og klesdrakten. Han gjorde sitt ytterste for å utrydde synlige uttrykk for mongolsk kultur i Kina.

Yongle-keiseren fikk bygget eller restaurert islamske moskeer. Han lot selv bygge to moskeer, en i Nanjing og den andre i Xi'an, og de finnes fremdeles.[1][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ China archaeology and art digest, Volume 3, Issue 4. Art Text (HK) Ltd. 2000. s. 29. http://books.google.com/books?ei=B4k2TLyUGcO88gaN09GwAw&ct=result&id=0UzrAAAAMAAJ&dq=yongle+1407+edict+muslims+china&q=edict+1407. Besøkt 2010-06-28. 
  2. ^ Dru C. Gladney (1996). Muslim Chinese: ethnic nationalism in the People's Republic. Harvard Univ Asia Center. s. 269. ISBN 0-674-59497-5. http://books.google.com/books?id=_hJ9aht6nZQC&pg=PA269&dq=yongle+1407+edict+muslims+china&hl=en&ei=B4k2TLyUGcO88gaN09GwAw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCgQ6AEwAA#v=onepage&q=yongle%201407%20edict%20&f=false. Besøkt 2010-06-28. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Edward L. Dreyer: Zheng He: China and the Oceans in the Early Ming Dynasty, 1405-1433. New York: Pearson Longman, 2006.
  • Edward L. Farmer: Early Ming government: The Evolution of Dual Capitals, East Asian Research Center, Harvard University, Cambridge, Mass. 1976, Harvard East Asian monographs, 0073-0483; 66. ISBN 0-674-22175-3.
  • Louise Levathes: When China Ruled the Seas. Oxford University Press, New York 1996, ISBN 0-19-511207-5
  • Henry Shih-shan Tsai: Perpetual Happiness: The Ming Emperor Yongle, University of Washington Press, 2001. ISBN 0295981245


Forgjenger:
 Jianwen-keiseren 
Keiser av Kina (Ming-dynastiet)
Etterfølger:
 Hongxi-keiseren