Gottfried Leibniz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gottfried Leibniz

Gottfried Wilhelm von Leibniz (født 21. junijul./ 1. juli 1646greg. i Leipzig i Tyskland, død 14. november 1716 i Hannover) var en tysk polyhistor. Han gjorde seg bemerket blant annet som filosof, naturvitenskapsmann, matematiker, sinolog, diplomat og advokat. Han skrev for det meste på latin og fransk.

Han var utdannet i jus og filosofi, og gjorde tjeneste for to større tyske adelshus. Et av dem, Huset Hannover, ble på den tiden den nye engelske kongefamilie. Leibniz fikk spille en viktig rolle i europeisk politikk og diplomati. Han inntar en stor plass både i filosofiens og matematikkens historie.


Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Leibniz var sønn av en professor i moralfilosofi ved universitetet i Leipzig. Som student utmerket han seg slik at han ble tilbudt et professorat da han var 21 år gammel. Men han avslo tilbudet da han ville bli en verdensmann. Den største delen av sin offentlige karriere tilbragte han som hoffmann, diplomat, bibliotekar og som familiehistoriker for hertugene av Hannover. En av dem ble kong Georg I av Storbritannia. Hans forskjellige gjøremål bragte ham ut på omfattende reiser, og dette sammen med skriftene han utga i forbindelse med reisene, gjorde ham til en beundret offentlig person da han var på høyden. Som gammel var han imidlertid oversett og glemt.

Men under hele denne tiden utførte han et stort intellektuelt arbeide. Dette var imidlertid ikke et arbeide som var nedfelt i en ordnet produksjon av bøker, og det ble heller ikke publisert mens han levde.

Hans beskrivelse av de kaotiske omstendighetene rundt skrivingen er rent rørende: «Når jeg har gjort noe, glemmer jeg det i noen måneder, og i stedet for å lete etter det blant alle arkene som jeg ikke har hatt tid til å sortere og registrere, begynner jeg forfra igjen».

Resultatet av denne mangelen på struktur ble at i motsetning til for eksempel Baruch de Spinozas arbeider som presenterer leseren for et nøye planlagt og strukturert system, overlot Leibniz det til leseren selv å finne denne helheten.

I ettertiden er Leibniz særlig blitt husket som matematiker og filosof. Men den moderne vitenskaps tilbøyelighet til spesialisering griper ikke helt Leibniz. Tendensen til å betrakte ham som en mann med innsikt på mange områder fanger heller ikke helt det som er en polyhistors selvforståelse. En polyhistor som Leibniz ville sett det som noe nedverdigende å bli redusert til matematiker og/eller filosof, fordi hans tid la vekt på å bevege seg med lærd og opplyst letthet over så mange områder som mulig og kunne forene dem til en helhet. Og Leibniz foretok seg også meget som ofte oversees: Han skrev Huset Braunschweigs historie, han foresto Hertug Augusts bibliotek i Wolfenbüttel, hadde ledelsen for en gruve i Harzfjellene, og ledet forhandlinger med det siktemål å fremme forsoning mellom katolikker og protestanter.

Matematikk[rediger | rediger kilde]

Leibniz' viktigste bidrag til matematikken var at han, uavhengig av Newton, oppdaget infinitesimalregningen i 1676. Det er mye som tyder på at Newton kan ha oppdaget infitesimalregningen tidligere, men han publiserte ikke om dette før i 1693. Det er Leibniz' tegnsystem (notasjon) matematikerne bruker nå. Leibniz oppfant den matematiske termen «funksjon» i 1694, som han brukte for å beskrive kvantitet i forhold til en kurve.

Han utviklet også begrepet kinetisk energi. Han gjorde rede for den matematiske logikk, men publiserte ikke denne nyvinningen. Hadde han gjort det, hadde dette vært et emne i utvikling halvannet århundre før det som ble tilfelle. Leibniz banebrytende arbeide på dette området ble først oppdaget i forbindelse med Gottlob Frege og Bertrand Russells arbeider.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

En grunnleggende distinksjon[rediger | rediger kilde]

Hvis noen sier til oss: «Ved siden av meg bor det en rødhåret mann som har en fet kone», kan dette meget godt være sant, men det kan like gjerne være usant. Den eneste sikre måten å finne ut av dette på er å foreta en grundig undersøkelse for å avgjøre om det bor en mann ved siden av som har en fet kone (sammenlignet med en tynn kone eller ingen kone i det hele tatt), og om dette er de eneste beboerne i dette huset.

Men hvis noen sier til oss: «I nabohuset bor det en ungkar sammen med den fete konen sin», vet man uten videre at dette er et galt utsagn. Man behøver ikke å foreta noen undersøkelser i det hele tatt for å fastslå dette, fordi «ungkar» betyr ugift mann. Derfor kan ikke mannen i nabohuset både være ungkar og ha en kone, utsagnet er selvmotsigende og kan derfor umulig være sant.

Leibniz hevdet at alle sannheter må tilhøre én av disse to logiske kategoriene. Enten må vi undersøke kjensgjerningene for å finne ut om et utsagn er riktig eller galt, eller man kan gjøre det uten å undersøke kjensgjerningene, i dette tilfelle må utsagnet være riktig eller galt ved den måten betegnelsen er brukt på.

Fordi sannheten i den siste type utsagn kan avgjøres ved å analysere dem uten å ta hensyn til noe utenfor, er de senere blitt kalt «analytiske utsagn». Den andre typen er blitt kjent som «syntetiske utsagn». Dette er nå de vanlige betegnelsene.

Dette skillet ble utviklet med stor kraft og stort raffinement over en periode på omtrent tre hundre år. Det ble viktig for den empiriske tradisjonen i filosofien som oppsto mellom Leibniz og Kant, og det utgjorde et sentralt skille i Kants filosofi. I det 20. århundre ble det grunnleggende for den logiske positivismen.

Det har ofte vært sagt at hvis en som studerer filosofi ikke oppnår annet enn å få en klar forståelse av hva denne distinksjonen innebærer, så har ikke studiet vært bortkastet. Etter hvert ble hele matematikken og logikken oppfattet som en samling analytiske utsagn, mens all kunnskap som refererte til den empiriske verden, ble forstått som syntetiske.

Leibniz uttalte da også at «det finnes to typer sannheter, fornuftssannheter og empiriske kjensgjerninger». Denne forståelsen fikk avgjørende betydning for hvordan man betrakter denne type kunnskap og hvordan man forsøker å få slik kunnskap.

De negative konsekvensene av dette skillet er også viktige. Benekter man et analytisk sant utsagn, er det en selvmotsigelse, en slik benektelse kan derfor ikke være sann. Men hvis man benekter et syntetisk sant utsagn, så er det ikke en selvmotsigelse, det er et annet syntetisk utsagn som kunne ha vært sant, men som viser seg å ikke være det. Det første er følgelig en umulighet, mens det andre er en mulighet.

Alternative verdener[rediger | rediger kilde]

En følge av dette var at Leibniz introduserte forestillingen om mulige alternative verdener. Det hadde vært fullt mulig for mennesker å ha seks fingre på hver hånd, eller tre. Men det finnes ingen mulig verden hvor vi kunne ha begge deler samtidig. Så selv om begge alternativer er mulige, vil virkeliggjørelsen av én mulighet utelukke virkeliggjørelsen av den andre.

Dette fører til en forestilling om muligheter som er forenlige med hverandre, sammenlignet med muligheter som er uforenlige. Summen av alle slike muligheter som lar seg forene, utgjør én mulig verden, og det finnes et uendelig stort antall av dem.

Leibniz trodde at gud kunne ha skapt den verden han ville, forutsatt at det var en mulig verden, men siden han er et fullkomment vesen, valgte han å skape den best mulige verden. En verden som inneholder fri vilje, og følgelig onde gjerninger og det onde, er bedre enn en verden hvor det ikke finnes noen fri vilje. Dette er Leibniz' forklaring på Epikurs spørsmål om hvorfor en fullkommen gud har skapt en verden hvor det finnes så mye vondt.

I sin roman «Candide» (1759) har Voltaire skapt en udødelig karikatur av Leibniz i figuren Pangloss, en tåpelig filosofisk optimist som hevder at alt er til det beste i den beste av alle mulige verdener. Men som de fleste store karikaturer yter den ikke offeret rettferdighet, for den får ikke frem at det er et alvorlig poeng bak det Leibnitz sier.

Den tilstrekkelige grunn[rediger | rediger kilde]

Den tilstrekkelige grunns prinsipp er en annen av Leibniz' ideer som ble en del av den filosofiske tenkningen. Alt som er, sa han, må ha en grunn til at det er. Hvis den sannhet man spør etter, er analytisk, kan den bevises uten referanse til en ytre virkelighet, enten ved et logisk eller matematisk bevis, eller ved en annen form for deduktiv argumentasjon.

Hvis det dreier seg om en sak som involverer mening, kan man henvise til definisjoner, eller hvis det dreier seg om en aktivitet bestemt av regler, som for eksempel spill eller en konvensjonell aktivitet, kan man appellere til regler eller konvensjoner.

Dersom det dreier seg om en syntetisk sannhet som forholder seg til hvordan tingene faktisk er, så er de tilstrekkelige grunnene de fysiske årsakene som har hatt som nødvendig konsekvens at disse tingene er som de er. En adekvat forklaring av noe er derfor å få frem den tilstrekkelige grunnen til fenomenet.

I et konkret tilfelle må man i følge Leibniz først og fremst finne ut hvilken sannhet det dreier seg om, deretter må man søke etter det som vil være en egnet tilstrekkelig grunn til nettopp denne type sannhet. Dette metodeprinsippet brukes fremdeles i forskning.

Leibniz utgår fra at Gud har skapt alt fra intet (creatio ex nihilo) og at alt hva Gud har skapt, er godt. Fra dette slutter han at det overalt er å finne en vidunderlig orden. Som ekaempel på dette nevner han tallene, der det ikke kan forekomme noen endringer.

«Preetablert harmoni»[rediger | rediger kilde]

Leibniz var på mange måter en forbløffende moderne tenker. Mens tidligere tenkere hadde oppfattet materien som treg, og trodd at bevegelse var forårsaket av at treg materie ble gitt en eller annen form for støt, oppfattet Leibniz bevegelse, eller i hvert fall aktivitet, eller tendens til aktivitet, som noe iboende i materien.

Han var i virkeligheten overbevist om at det som i siste instans konstituerte materien, ikke i seg selv var noe materielt, men ikke-materielle aktivitetssentre. Idag er det selvfølgelig anerkjent at all materie lar seg redusere til energi, men Leibniz' ideer på dette området var forbløffende forutseende.

Men på 1600-tallet var det eneste vokabularet folk kunne benytte når de snakket om ikke-materielle aktivitetssentre, bestemt av ord som «bevissthet», «ånd» og «sjel». Og det var på denne måten Leibniz forsøkte å uttrykke seg. Punkter med tendens til aktivitet konstituerer materien. Han oppfattet dem som bevissthetssentre som utgjorde punkter i rommet. Han kalte dem «monader» og trodde at alt besto av dem.

Selv om Leibniz oppfattet alle monadene som ikke-romlige størrelser, forsto han dem som svært forskjellige med hensyn til intensitet: Fra dem som konstituerte ikke-organisk materie til hvert enkelt menneskes bevissthet og derfra til Gud som også er en monade.

Hver monade representerer et perspektiv i forhold til resten av virkeligheten – den er sin egen verden. I denne forstand eksisterer det ikke noen gjensidig påvirkning mellom monadene – vi mennesker tar for eksempel ikke del i hverandres bevissthet – vi er det Leibniz kalte «uten vinduer».

Men alle monadene ble ifølge Leibniz skapt av Gud for å eksistere sammen i den samme verden, derfor etablerte han en harmoni mellom de ulike funksjonene slik at alt og alles aktiviteter kan eksistere i et fellesskap. Uttrykket «preetablert harmoni» er blitt den mest brukte beskrivelsen av Leibniz' system.

Interesse for Kina[rediger | rediger kilde]

Leibniz var levende interessert i Kina, og holdt nær kontakt med tidens ledende Kina-misjonærer fra jesuittordenen. Han betraktet den konfucianske filosofi som en bekreftelse av hans egne teorier om universelle sannheter. Han var således en tidlig sinolog; det er vanlig å betegne de relativt få Kina-eksperter fra denne historiske epoke som protosinologer for å skille dem fra den sinologi som oppstod da Kina-granskning ble et europeisk universitetsfag.

Et fremtredende anliggende for mange protosinologer var deres tro på en såkalt Clavis Sinica, en slags «nøkkel» til det kinesiske språk som ville muliggjøre en radikalt enklere tilgang til språket. Bakgrunnen for denne overbevisning var at den europeiske oppdagelse av Asias mange språk gjenopplivet erindringen av den bibelske beretning om Babels tårn (1 Mos 11,1-9) som man mente hadde brakt til opphør den alminnelige utbredelse av det språk som Gud hadde skjenket Adam (1. Mos 2,19-20). Noen protosinologer mente at kinesisk var en viktig nøkkel til dette urspråk, mens andre mente at kinesisk selv måtte være selve urspråket. Atter andre antok at det ville være umulig å gjenfinne urspråket, men så på det kinesiske skriftspråk som en måte å konstruere et nytt universelt språk. Det var denne gruppen som Leibniz tilhørte: De kinesiske skriftspråk måtte etter hans oppfatning bestå av realkarakterer som kunne fungere som universelt kommunikasjonsmiddel.

Leibniz skrev generelt svært innsiktsfullt om Kina. I innledningen til verket Novissina Sinica (1697) hevdet han at europeerne hadde overtruffet kineserne hva gjaldt de komparative vitenskaper og var på høyde med dem innen teknologi, men at kineserne derimot var kommet lenger enn Europa innen praktisk filosofi, hvormed han mente tilpassingen av etikk og politikk til det daglige liv. Leibniz fryktet at Europa ville bli hengende etter Kina dersom utvekslingen mellom Kina og Europa ikke ble mer gjensidig. Han gikk inn for at kineserne måtte innbys til å sende «misjonærer» til Europa som skulle undervise europeerne i naturlig religion.

Leibniz hadde en særlig intellektuelt fruktbar brevveksling med franskmannen Joachim Bouvet (1656–1730), en av de fremste jesuittmisjonærene ved det kinesiske keiserlige hoff. Bouvet var i ferd med å utvikle en teologi som er blitt kalt figurismen, og som fascinerte Leibniz. Korrespondansen mellom de to dreide seg også i stor grad om Yijing, den eldste av de kinesiske klassikere, som inneholdt et binært tallsystem, Xiantian Zixu, som foregrep og for det meste bekreftet det system som Leibniz selv hadde utviklet. For Leibniz var denne oppdagelsen og det arbeide han gjorde på grunnlag av xiantian zixu av umåtelig stor verdi.

Verker og språklig innflytelse[rediger | rediger kilde]

Leibniz skrev om mange temaer innen mange av filosofiens grener, men publiserte bare korte avhandlinger.

  • «Theodicé» (1710) er et uttrykk for hans tro på opplysning og fornuft. En tro som Voltaire skrev en satire over i «Candide».
  • «Monadologi» (1714) hevder at alt består av enheter som Leibniz kaller monader.

Leibniz skrev sine filosofiske avhandlinger på latin og korresponderte ofte på fransk. Men som nasjonalist og i tråd med 1700-tallets ideal om språklig renhet, foreslo han for et tysk akademi å fremme tysk språk. Filosofer etter Leibniz begynte å skrive på tysk, og dette fikk stor betydning for språket.