Alkymi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Detaljene i Hans Vredman de Vries' Alkymistens laboratorium fra ca. 1595 symboliserer både mystikk og overtro, fornuft og eksperimentering.
Den sveitsiske alkymisten Paracelsus (14931541) var samtidig lege, naturforsker og astrolog.

Alkymi var en middelaldersk forløper for den moderne kjemien (ordet er sammensatt av arabisk «al-» = den, det (bestemt artikkel) og gresk «chymeia» = kjemi), ofte blandet sammen med magiske forestillinger, jakten på de vises sten, som skulle kunne brukes til å omdanne metaller til gull, samt til å fremstille livseliksirer som skulle gjøre en udødelig.

Himmeløyet «Quo Modo Deum» røper Guds uransaklige veier. Illustrasjon i tresnitt fra et 1600-talls verk om alkymi.

Realiteten er at mange av middelalderens alkymister var seriøst arbeidende kjemikere. De var henvist til å arbeide ut fra den religiøse og magiske forståelsesramme som var gjeldende i samtiden, og de måtte bygge på den sum av faktisk viten som var tilgjengelig. Alkymien var en holistisk åndsretning, hvor argumentasjon og bevisførsel kom an på evnen til å påvise sammenhenger mellom de kjemiske stoffer og for eksempel de fire temperamenter, de fire elementer, kosmologien og gudstroen. På 1700-tallet utgav Johann Becker Physica subterranea, et upåklagelig verk om mineralogi – samtidig som han arbeidet med å finne en metode til å kunne gjøre seg selv usynlig.

Mange av alkymistene støttet seg til gnostiske skrifter, til kabbalaen og tarot, og de var overbevist om at astrologiske forhold hadde betydning for stoffene og menneskenes temperamenter. En del var regelrette svindlere, som søkte å utnytte tidens overtro og frykt for det ukjente til egen vinning. Til gjengjeld ble flere alkymister anklaget for hekseri, svart magi og trolldom og innstevnet for inkvisisjonen.

Selv om man i dag ikke kan anerkjenne undersøkelser på det grunnlaget som forskning, lyktes det alkymistene å legge en solid basis for den senere, objektive kjemiske vitenskap. Den siste alkymist var samtidig den første moderne kjemiker. Hans navn var Aureolus Philippus Theophrastus Bombastus Paracelsus von Hohenheim, og han levde mellom 1493 og 1541, i stadig søken etter viten innenfor medisin og kjemi.

Det første arbeidet som skilte mellom kjemi og alkymi, var The Sceptical Chymist av Robert Boyle ved Oxford, utgitt i 1661.[1]

Noen mener at alkymistenes arbeid skal forstås åndelig, at det var et forsøk på å oppnå en spirituell forvandling, hvor målet blant annet var å bli et helt, og åndelig talt androgynt menneske. Blant andre Carl Gustav Jung og Jes Bertelsen arbeidet i flere år med alkymi ut fra en slik psykologisk forståelse.

De fleste alkymister bruker Smaragdtavlen av Hermes Trismegistus i sitt arbeid. Hermes Trismegistus er ofte kalt alkymiens far. Alkymien kan spores tilbake til det gamle Egypt, og finnes også flere hundre år før vår tidsregning blant sjamanistiske taoister i Kina.

Alkymi sies å være en transmutasjonskunst, hvor det dreier seg om å kontrollere og styre vibrasjoner i både mikro- og makrokosmos.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manuel Bachmann og Thomas Hofmeier: Geheimnisse der Alchemie, Schwabe & co.ag. Verlag. Basel 1999 ISBN 3-7965-1368-9
  • Homer H. Dubs: «The Beginnings of Alchemy», i Isis 38 (1947): 62-86.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bill Bryson: En kort historie om nesten alt, forlaget Gyldendal, Oslo 2005, ISBN 82-525-5892-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alchemy – bilder, video eller lyd