Uighurer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Uighurer på et marked i Khotan i Xinjiang-regionen i Kina
Kart over Xinjiangs prefekturer; områder med uighursk befolkningsovervekt per 2000 i blått

Uighurer (alternativt uyghurer, uygurer eller uigurer, kinesisk: 维吾尔族, pinyin: Wéiwú'ěrzú) er en turkotatarsk (tyrkisk-tatarisk) folkegruppe som bor hovedsakelig i den autonome regionen Xinjiang Uygur i det nordvestre Kina, som også er kjent som Øst-Turkestan, der de sammen med han-kineserne er den dominerende etniske gruppe. Mange bor også i landene Usbekistan, Kasakhstan og Kirgisistan. En annen gruppe uighurer bor i Taoyuan fylke i Hunan-provinsen i den sørlige sentrale Kina. Det er mange uighurer også Beijing og Shanghai.

Uighurene utgjør i Folkerepublikken Kina en av de 56 etniske grupper som er offisielt anerkjent av Folkerepublikken Kina. Religiøst er mange uigurer muslimer, og de siste ti årene har de reagert på kulturell undertrykking og siniseringspolitikk i Xinjiang, og vært i politisk opposisjon til regjeringen i Beijing.

Mange uighurer bor i eksil i Europa og USA, og deres politiske leder Rebiya Kadeer lever i eksil. Utenfor Kina er det konsentrasjoner av uighurer i byer som Sydney, Washington D.C., München, Tokyo, Toronto og Istanbul. Det bor om lag 250 uighurer i Norge.

Historie[rediger | rediger kilde]

Xinjiang, eller «Det nye territoriet», var et forvisningssted for brysomme kinesere allerede i Han-dynastiet – under den brutale «Første keiser» Qin Shihuang (259- 210 f. Kr.).

Sammen med de såkalte kokturkene (også kalt gokturkere) var uighurene en av de største og mest utholdende av de turkotatarisk-talende folkene i Sentral-Asia. De bestod som en stammeføderasjon regjert av Juan Juan-konføderasjonen fra 460 til 545, og deretter av heftalittene fra 541 til 565, før de ble gjort til en del av det kokturkiske khaganat. I kinesiske kilder ble de omtalt kjent som Huíhé og Huihu. På 700-tallet, da de fortrengte gokturkene, opprettet de et eget khanat. Det kinesiske Huihu er bakgrunnen for betegnelsen Huihui som kinesere bruker for muslimer. Det ligger også til grunn for nasjonalitetsnavnet Hui, som brukes om en kinesisktalende muslimsk folkegruppe i Kina.

Khaganatet deres strakk seg fra Kaspihavet til Mandsjuria og bestod fra 745 til 840, da kirgiserne etablerte seg med styrke. Resultatet ble at uighurske stammegrupper forflyttet seg til en rekke nye områder, som til Xinjiang og Gansu, og ut på de sentralasiastiske steppene. I Jungaria og i Tarimbekkenet opprettet de kongedømmet Idiqut, som vedvarte til 1209, da det underkastet seg mongolene under Djengis Khan.

Uighurer på søndagsmarked i Khotan

Turkotatarer i det vestlige Tarimbekkenet begynte å konvertere til Islam på 900-tallet, men de fleste uighurene i Besh Balik- og Turfan-områdene konverterte ikke før på 1400-tallet, da Jarkandkhanatet, en mongolsk etterfølgerstat i det vestlige Tarim ekspanderte inn i deres områder. Fra da av begynte forfedrene til de moderne uighurer å skulle å kalle seg selv uighurer, men identifiserte seg som «turki» eller «musulmaner».

Før de konverterte til islam, var det blant uighurene både manikeere, buddhister og til og med noen assyriske kristne. Genetisk og kulturelt nedstammer de moderne uighurer tildels fra nomadiske turkomanske stammer, fra de mange iransktalende grupper – som sakaer og sogdianere som tidligere hadde bosatt seg i oasebyene i Tarimbekkenet, og de centum-indoeeuropeisktalende tocharianerne. Fremdeles kan man komme over uighurer med lys hud og lyst hår.

En mindre gruppe uighurer dro også til det som i dag er Gansu-provinsen i Kina, der de konverterte fra manikeismen til tibetansk buddhisme. I motsetning til sine folkefrender lenger vest konverterte de ikke senere til islam. De utgjør med dette et uvanlig element blant de turkotatariske folk. Deres etterkommer bor der den dag i dag, og er kjent som yugurer (omkring 10 000 mennesker).

Den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin reiste mye i Øst-Turkestan blant uighurene i begynnelsen av 1900-tallet, og hadde et spesielt nært forhold til dette folkeslaget.[1]

Uighurene i Kina[rediger | rediger kilde]

Uigjhiurene proklamerte i 1944 en egen stat etter sammenbruddet av Chang Kai-chek's nasjonalistregime, og kalte staten Republikken Øst-Turkestan. Da kommunistene kom til makten i 1949 bodde bare 300.000 kinesere i Xinjiang, av en total befolkning på om lag 5 millioner.[1] Xinjiang ble «selvstyrt region» i 1955, men fikk liten frihet. Kommunistpartiet arresterte tusenvis av uighurer og andre muslimer under anklage av å være «godseiere», spioner eller undergravere, og jord og buskap ble kollektivisert.[1] I 1966 startet kulturrevolusjonen og alle moskeer ble stengt av rødegardistene. Først i 1979, under Deng Xiaoping, ble noen moskeer gjenåpnet.

På 1990-tallet startet en ny siniseringspolitikk i Xinjiang. Han-kinesere ble oppfordret av myndighetene til å bosette seg der. Staten stimulerte tilflytting og mobiliserte sivile kinesere under slagordet «Dra vestover!». Funn av olje og naturgass i ørkenen i Xinjiang har ytterligere økt tilflyttingen. Det er dessuten bygd en oljerørledning til kysten i øst. Ved folketellingen i 2000 var antall han-kinesere økt til 7,5 millioner, mens det var ca. 8 millioner uighurer, og andre folkeslag utgjorde om lag 4 millioner.[1] Antallet han-kinesere og uighurer er altså om lag likt i provinsen – og om man tar med 2,5 millioner han-kinesere som er kontraktsarbeidere for Statsselskapet for produksjon og utbygging i Xinjiang,[2] og 500.000 soldater i Folkets frigjøringshær, kan det oppholde seg godt over 11 millioner han-kinesere i Xinjiang til enhver tid.

De siste ti årene har regjeringen i Beijing videreført en kinesifiseringspolitikk som kan minne om politikken i Tibet – sivile han-kinsere oppfordres til å slå seg ned i Xinjiang-provinsen. Motstanden mot den hardhendte kinesiske politikken er bred, men ytrer seg også gjennom radikale islamske grupper som Øst- Turkestans Islamske Bevegelse (ETIM). Høsten 2001 ble 22 uighurer satt i fangenskap i Guantanamo i forbindelse med arrestasjoner i Afghanistan. Organisasjonen ETIM står på FNs terroristliste. Framveksten av radikal islam i Sentral-Asia har motivert Beijing til å øke politi- og militærnærværet, og søke sikkerhetssamarbeid med Russland og de sentral-asiatiske landene gjennom den såkalte Shanghai-gruppen.

I 1999 ble lederen for «De tusen mødres bevegelse», Rebiya Kadeer, arrestert og fengslet i Kina. Hun ledet en bred velferdsorganisasjon og ble uighurenes talskvinne. I 2004 ble Kadeer løslatt etter påtrykk fra USA, hun fikk Raftoprisen og ble gjenforent med sin mann i USA. Løslatelsen førte trolig til at USA svekket kritikken av Kina menneskerettighetsbrudd. Opptøyer blant uighurene har vært konstante, med voldelige sammenstøt blant annet i 2004. I juli 2009 brøt det hittil kraftigste uiguriske opprøret ut i provinsen, minst 159 mennesker ble drept og 1 000 såret ifølge offisielle kilder.[3] Den 8.juli innførte de kinesiske provinsmyndighetene portforbud i hovedstaden Urumqi.  1.mars 2014 ble 28 mennesker drept og 162 skadet da flere menn, bevæpnet med kniv, gikk til angrep på Kunming togstasjon i Yunnan-provinsen. Kinesiske myndigheter legger ansvaret på militante uigurer.

Kjente uighurer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Torbjørn Færøvik: «Kinas små folkegrupper roper på selvstyre», kronikk i Aftenposten 5. november 2004.
  2. ^ Christian Tyler: Wild West China: The Untold Story of a Frontier Land, London 2003.
  3. ^ Aftenposten, 8. juli 2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Uyghur people – bilder, video eller lyd