Bibelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear action configure.pngForbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial.
Det eldste bevarete fragmentet av Det Nye Testamentet, Rylands Papyrus, dateret til begynnelsen av det andre århundret.

Bibelen (gr. βιβλία biblia "bøker"[1]) er betegnelsen for de grunnleggende kanoniske skrifter i bl.a. jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er der innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bibelens bøker.

Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det Gamle Testamentet, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profeterne) og Ketubim (Skrifterne). Den andre hoveddelen, Det Nye Testamentet, inneholder de kristne skriftene, og er skrevet i det første århundret e. Kr. Bibelen inneholder i noen kirkesamfunn i tillegg de Deuterokanoniske bøker, som i den katolske og ortodokse kirke medregnes til Det Gamle Testamentet, men som generelt ikke regnes for kanoniske av jøder og protestanter, og i de fleste protestantiske bibler utelates de da også helt. De deuterokanoniske skrifter finnes bl.a. i Septuaginta, den tidligste greske oversettelsen av Tanakh med røtter helt tilbake til det 3. århundrede f.Kr., som bl.a. var de første kristnes bibel. Derimot er apokryfene ikke å finne i den hebraiske bibel.

Bibelen inneholder skrifter av mange forskellige genrer som for eksempel lovtekster, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1.189 kapitler og 31.173 vers. Denne oppdeling var ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.

Bibelen er den boken i verden, som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen, oversatt til i alt 2.479 språk.[2]

Innhold

[rediger] Etymologi

Det norske ordet bibel har en lang og til tider utydelig etymologisk historie. Betegnelsen stammer opprinnlig fra det greske ordet biblía (flertallsformen av biblíon liten bok[3]) som formodentlig stammer fra det greske bíblos eller býblos som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra det fønikiske havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksporteret.[4] Det greske uttrykket ta biblia brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e. Kr.[5] Ordet ble på latin brukt i uttrykket biblia sacra (de hellige skrifter).

[rediger] Opprinnelse

Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamente og Det nye testamente. Samlet utgjør disse Bibelens kanon.

[rediger] Originalmanuskriptene

Codex Vaticanus, fra ca. år 350

Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romernes navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.

Det eldste håndskrift som finnes til hele Det gamle testamente er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller Leningradkodeksen (norsk). Originalen befinner seg i Saltykov-Shchedrin (nasjonalbilioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo[6].

Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.kr. til ca år. 65 e.kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra Det gamle testamente, eksempelvis 1 Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man hadde før funnet. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesaja som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.

De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av Det gamle testamente. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.

En side fra Femte mosebok i Codex Aleppo.

De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele Det gamle testamente (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundreder f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidsfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Qumran er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt av GT kan dog dateres til tidligere, blant annet den aronitiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over periode på omkring 1000 år, noe som blant annet kan sees på den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.

NT er representeret med over 5000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevaret enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte John Rylands-papyrus eller P52, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allmennt anerkjente tekstvitnesbyrd til Det nye testamentet. Kan P52 dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis vere skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markus-, Matteus- og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr. Johannesevangeliet til 90-100, mens Pauli brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de sidste skriftene til 135 e.Kr.

[rediger] Det gamle testamente

Utdypende artikler: Det gamle testamente (kristen resensjon) og Tanakh (jødisk resensjon).

Det gamle testamente er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene lov, profeter og skrifter (jødisk tradisjon) eller i temaene lov, historie, poesi og profeti (kristen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).

[rediger] Den hebraiske bibel

Den hebraiske bibel (hebr. תנ"ך tanakh) inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamente, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsaklig av og til hebreere. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketuvim (Skriftene). Teksten var opprinnlig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamente refereret til som «skriften» eller «skriftene».[7] Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.

der skriftenee i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentes skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den messianske profetien sist i Malaki i motsettning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok.

I den jødiske tradisjonen delte man rundt det 5. århundret f.Kr., de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnit som leses høyt som toralesning hver sabbat. Syklusen ender og gjenntas ved den jødiske festen Sukkot. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapittler.

[rediger] Torah

Torahrull på hebraisk, åpnet så den viser Andre mosebok 15,1-19.

Torahen, eller "loven" forstått som «instruktsjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter, og består av:

  • Første mosebok (hebr. בראשית Bereshit, gr. Γένεσις Génesis, latin Genesis)
  • Andre mosebok (hebr. שמות Shemot, gr. Έξοδος Éxodos, latin Exodus)
  • Tredje mosebok (hebr. ויקרא Vayikra, gr. Λευιτικόν Leuitikón, latin Leviticus)
  • Fjerde mosebok (hebr. במדבר Bamidbar, gr. Άριθμοί Arithmói, latin Numeri)
  • Femte mosebok (hebr. דברים Devarim, gr. Δευτερονόμιον Deuteronómion, latin Deuteronomium)

Den hebraiske titelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortset fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 mitzvot eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).

Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorgjennom verden skal velsignes.[8] Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan hvor løftet ble gjenntatt til hans etterkommere, Isak, Jakob og Josef. I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levede i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om isralittenes utvandring fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinaifjellet. Torahen slutter med Mose død.

[rediger] Nebiim

Nebiim eller «profetene» innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med babylonernes erobring av Sørriket Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i 8 bøker, denne inndelingen følges ikke i normale norske bibeler:

[rediger] Ketuvim

Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er 11 bøker skrevet av forskellige forfattere, og inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av David. Kong Salomo formodes å være forfatteren til Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde. Fem av bøkene, kalt "De fem skriftruller" (Megilot) blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved påske, Ruths bok ved shavuot, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved sukkot og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre isralittiske lederes levned under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenopbygge templet.

Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen.

I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.

[rediger] Kristen tradisjon

I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv deuterokanoniske bøker.

I protestantiske kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter Reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.

Det gamle testamente er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia,31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens Bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanoniseret og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15) Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen.[9]

[rediger] Det nye testamente

Utdypende artikkel: Det nye testamente

Det nye testamente er den andre delen av Bibelen og består av 27 greske skrifter forfattet av de eldste kristne. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).

Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamente.

[rediger] Evangeliene

De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliene dateres til mellom år 65 og år 100 e.Kr[10]. De som tradisjonen holder som forfattere av hvert av evangeliene er nevnt bak bøkene i oversikten. Disse forfatterene er i større og mindre grad omdiskutert i nyere forskning.

Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff.

[rediger] Apostlenes gjerninger

Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disipplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til en dame med navn Maria.

[rediger] Paulus' brev

Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Paulus, men moderne bibelforskning har skapt tvil omkring noen av brevene [11]. Sju av brevene er det almen enighet om at er forfattet av Paulus selv, Romerbrevet, første og andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, første Tessalonikerbrev og Filemonbrevet. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette første og andre Timoteusbrev og Titusbrevet. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi.

[rediger] Andre brev

[rediger] Åpenbaringen

[rediger] Apokryfene

Utdypende artikkel: De deuterokanoniske bøker

Sondringen mellom apokryfe (skjulte eller av tvilsom opprinelse) og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som i følge jødiske skriftlærde ikke hørte med.[12] Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e. Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene.[13] Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderete middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobit, Judit, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Ester), Første- og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Sirak, Baruk og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniel). Den romersk-katolske- og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske til forskjel fra reformerte og lutherske kirker.

Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles De gammeltestamentlige pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er.

[rediger] Kanonisering

Utdypende artikkel: Bibelens kanon

Ordet «kanon» betyr egentlig strå/rør eller målestokk. I den tidlige kirke betød ordet samlingen av de hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen, regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.[14]

[rediger] Kanoniseringen av den hebraiske bibelen

I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f. Kr., profetene, omkring den syriske forfølgelsen af jødene, og skrifterne etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er generelt vanskelig å avgjøre dette endelig.

I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon, Josefus, Det nye testamentet og Talmud.[14]

De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2. Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd».

[rediger] Kanoniseringen av den kristne bibelen

Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i den greske oversettelsen, Septuaginta. Etterhvert tilføide menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man viste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste apostlene de nye menighetene i læren. Det resulterete i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e. Kr.[15][16] Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundrede på flere kirkemøter, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om.[17] Rekkefølgen varierer litt mellom forskellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskellige kirkesamfunn.

Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man fram til tre kriterier skriftene måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av et førstehåndsvitne eller på vegne av et (Antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være annerkjent i hele kirken (Katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke indeholde ny eller modstridende lære i forhold til De hellige skrifter (Ortodoksi-prinsippet).[18]

Under reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt, forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av bruk i de protestantiske kirkene, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.

[rediger] Bibeloversettelser

Jeronimus brev på første side av Gutenbergbibelen, den første trykte utgave av Bibelen.
Christian IIIs bibel. Den første danske bibeloversettelse. Trykt i København i 1550 i 3000 eksemplarer.

Utdypende artikkel: Bibelen i Norge

Fra antikkenen har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundrede f. Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. I følge legenden opplevde oversetterne at da de møtes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis oprindelse er ukjendt. Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundret), som stammer fra en kristen kontekst. Den er oversatt av Hieronimus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, gotisk, etiopisk, armensk, georgisk, arabisk og slavisk.[19]

Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkekunsten gjorde distribusjonen av Bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre GT ferdig. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)) nedsatte man en konvensjon som skulle oversettes fra grunnspråkene og det resulterte i King James bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser som for langt de flestes vedkommende blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT).[19]

Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III og kom ut i 1550 ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt fram til 1853.

Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende helt fram til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en oversettelse av NT i 2005 og jobber i skrivende stund (2009) med GT. Også andre oversettelser har blitt utgitt, viktigst av dem er Norsk Bibel fra 1988.

På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.

[rediger] De forente Bibelselskaper

Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har hatt som hovedoppgave å utgi Bibelen og å lage oversettelser. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking.

Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden med arbeid i omtrent 200 land, Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, med målsetningen: Visjon 2025, som har målet, at alle verdens språk har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025.

I årsrapporten fra De forente Bibelselskaper for år 2005, framgår det at Bibelen fins på 2 403 språk, enten i fullstendig utgave eller delvis, med minst en av bibelbøkene. Oversettelser med utdrag av betydningsfulle bibelsitater finnes på enda flere språk.

Ved utgangen av 2006 var Bibelen i sin helhet oversatt til 429 språk, mens deler av den var oversatt til hele 2 426 språk. Det finnes over 6 500 språk i verden, men i følge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå teoretisk lese bibelen på et språk de forstår[20][21].

[rediger] Spesielle utgaver

Gutenbergs første trykte bibel

Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. år 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen».

Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle.

[rediger] Aslak Bolts bibel

Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. år 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i år 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros.

Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull.

Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 finner imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger[22].

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Gads religionsleksikon
  2. ^ De Forenede Bibelselskaber
  3. ^ Ordbog over det danske sprog - Bibel
  4. ^ Sven Brüel og Niels Åge Nielsen, Fremmedordbog, 11.utgave ved Lillian Plon, Gyldendal 1993, side 74. ISBN 87-00-68214-4
  5. ^ (engelsk)Online Etymology Dictionary - Bible
  6. ^ Marilyn J. Lundberg. «The Leningrad Codex». West Semitic Research Project.
  7. ^ For eksempel 2.Tim 3,15 og Rom 15,4
  8. ^ 1.Mos 12,1-3
  9. ^ Müller, 2004, side 10-18 og 368-371.
  10. ^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen. 1999. «Den store fortellingen». s 176. Det Norske Bibelselskap. ISBN 82-541-0545-6
  11. ^ Reidar Hvalvik og Terje Stordalen. 1999. «Den store fortellingen». s 275. Det Norske Bibelselskap. ISBN 82-541-0545-6
  12. ^ Holm-Nielsen, Noack og Achen red., Bibelens kulturhistorie bd. 2, Politikens Forlag 1979, side 286.
  13. ^ Peter Olsen, 2007, side 25.
  14. ^ a b Stagg., 1962.
  15. ^ Müller, 2004, side 15.
  16. ^ Olsen, 2007, side 11.
  17. ^ Müller 2004, side 11.
  18. ^ Bruce, 1988, side 255ff.
  19. ^ a b Gads Bibel Leksikon A-K, 1998, side 89-91.
  20. ^ United Bible Societies. «Latest News #390». January 23, 2007 PDF-format
  21. ^ United Bible Societies. «Latest News #390 - A STATISTICAL SUMMARY OF LANGUAGES WITH THE SCRIPTURES». January 23, 2007
  22. ^ Brosjyre: «I begynnelsen var ordet - Aslak Bolts bibel - fra ca. 1250». Deichmanske bibliotek. 2000

[rediger] Litteratur

  • Tobiassen, T. (2004): Bibelens første del. Det gamle testamente eller Tanak. Fagbokforlaget.
  • Tobiassen, T. (2004): Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker. Gyldendal Akademisk.
  • Tobiassen, T. (2004/2005): "Like til jordens ender." Internettboka om Det nye testamente for lærere. Se eksterne lenker nedenfor.

[rediger] Eksterne lenker

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bibelen – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Bibelen – sitater

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Bibelen»
Andre språk