Barnlig pietet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Xiao har også andre betydninger.
Illustrasjon fra «De 24 eksempler på barnlig pietet», 1846

Barnlig pietet eller filial pietet eller barnlig hengivenhet (kinesisk: xiao 孝, pinyin: xiào) er et grunnbegrep innen konfucianismen og inntar en sentral stilling i Konfucius' etikk. Det sentrale innhold er barnas kjærlighet til sine foreldre, og derutover til sine forfedre, noe om begrunner den kinesiske forfedrekult. Utfra denne forpliktelse overfor slektklanen avledes et system av relasjoner, omgangsformer og tiltaleregler.

Konfucius selv skal ytret seg på følgende vis overfor sin disippel Zengzi:

Den barnlige pietet er dygdenes fundamente og all åndskulturs opphav. Sett deg igjen til meg og la meg fortelle deg. Kroppen, håret og huden har du fått fra dine foreldre; de skal du ikke la komme til skade. Med dette begynner den barnlige pietet. Å gjøre det som er rett og vandre på det godes vei og slig etterlate et godt navn til ettertiden, slik at forfedrene blir æret, det er pietetens kroning. Den begynne rmed at man tjener sine foreldre, fører til at man tjener kongen, og ender med at man vinner i karakter ... (fra Xiao Jing.)

Berømte er også De 24 eksempler på barnlig pietet (二十四孝) som beskriver hvordan barnlig pietet ble utøvet tidligere.

Det er blitt påpekt som noe urovekkende når den barnlige pietet kan slå ut i en helt ubetinget ærefrykt for aner/foreldre, særlig dersom den fører til fullstendig underkastelse.

Forfatteren Lu Xun (1881–1936) kommenterer i essayet Ershisi xiaota, om De 24 eksempler.. , et dystert aspekt ved det hele. I De 24 eksempler fortelles det et sted om to foreldre som under en hungersperiode beslutter seg for å ta livet av sitt barn slik at maten skal strekke til for bestemor.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hugh D. R. Baker: Chinese Family and Kinship, New York: Columbia University Press, 1979.
  • Kenneth L. Traylor: Chinese filial piety, Bloomington: Eastern Press, 1988, ISBN 0939758199