Lin Biao

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lin Biao
Foto fra Harbin under den kinesiske borgerkrig; Lin Biao til venstre.

Lin Biao (kinesisk: 林彪, pinyin: Lín Biāo, Wade-Giles: Lin Piao; opprinnelig Lin Yurong 林育蓉, født 5. desember 1907 i Qingpu i Shanghai i Kina, død 13. september 1971 ved flystyrt ved Öndörkhaan i Mongolia) var en kinesisk kommunistisk politiker og marskalk. Han var gift med Ye Qun, som var hans nære medarbeider og selv en aktiv politiker med stor innflytelse. Lin Biao var en nær fortrolig av Mao Zedong og førte boken Maos lille røde i pennen. Biao var trolig utsett av Mao som sin etterfølger, men døde under uklare omstendigheter i 1971.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lin var sønn av en mindre godseier i Huanggang ikke langt fra dagens Wuhan i Hubei, og vokste opp der. Farens livsverk ble ødelagt av de lokale krigsherrer som gjorde seg sterke under det kaoset som rådet i mange år etter Qing-dynastiets fall i 1911. Kina var splittet og ble herjet av kamper mellom regionale og lokale krigsherrer.

Dette var bakgrunnen da Lin Biao i 1924 sluttet seg til Den sosialistiske ungdomsliga. Han begynte så på militærakademiet i Whampoa da han var 18. Dette var grunnlagt av Sun Yatsen for å forme den fremtidige elite innen hans revolusjonære parti, Kuomintang. På den tid tok Kuomintang imot rådgivere fra Sovjetunionen, og et mindretall av studentene ved Whampoa var kommunister, som Lin Biao. Han ble både Zhou Enlais og den sovjetiske general Vassilij Konstantinovitsj Blüchers protesjé.

Etter et knapt år ble han beordret til å tjenestegjøre under nordekspedisjonen, og han steg i gradene fra troppsfører til bataljonskommandør på få måneder. I 1926 ble Lin uteksaminert fra Whampoa, og i 1927 hadde han allerede graden oberst.

Året etter ble han medlem av det kinesiske kommunistparti.

I det følgende støttet han Mao Zedong, og hadde overkommandoen over det kommunistiske 1. armekorps i kampene mot Chiang Kai-sheks Kuomintangstyrker. Under den lange marsjen (19341935) kommanderte han kommunisthærens fortropper. Mellom 1938 og 1942 oppholdt han seg i Sovjetunionen; etter hjemkomsten ble han i 1945 medlem for kommunistpartiets sentralkomite og året etter øverstkommanderende for den kommunistiske hær.

Under borgerkrigen mot Chiang Kai-shek erobret han Mandsjuria og skapte dermed en viktig forutsetning for de kommunistiske styrkers seier i 1949. Senere ledet han styrkene sørover, gjennom Tianjin og Beijing til det store sveipet helt ned til Hainan.

Lin takket nei til Maos tilbud til ham om å lede de kinesiske styrker i Korea. Om dette skyldes hans (og politbyråets) opprinnelige motstand mot et kinesisk engasjement der, eller om det skyldtes at han fryktet å komme i en stilling med så stor fallhøyde enten han lyktes eller feilet, er vanskelig å si. Det kan også være at den grunnen han oppgav da han gjorde avbikt, nemlig at hans helse var sviktende, kan ha vært mer reell enn det mange senere har antatt. Dr. Li Zhisui, en av Maos personlige leger den gang, skrev senere i sin selvbiografi at Lin var mentalt ubalansert snarere enn ledende av noen kronisk fysisk sykdomstilstand, skjønt det er vanskelig å se at han var slik posisjoinert at han kunne danne seg et autoritativt bilde av dette. Det er vanligere å anta at Lins henvisning til sykdom var for det meste motivert av politisk engstelse.

Lin dro selv til Sovjetunionen for medisinsk behandling. Han deltok der også med Zhou Enlai i forhandlinger med Stalin om sovjetisk støtte til den kinesiske intervensjon på Koreahalvøya. Dermed innebar ikke hans nei til Mao om kommandooppdraget at Mao hadde avskrevet ham.

I 1954 ble han stedfortredende president for Folkerepublikken Kina, i 1955 marskalk og medlem av politbyrået, og i 1959 ble han forsvarsminister. Men helt siden borgerkrigens avslutning hadde han selv snarere gjort sitt ytterste for å unngå en karriere som ville katapultere ham til de øvre politiske skikt, og takket nei til en rekke forslag om forfremmelser fra Mao Zedongs side. Han viste da til sin helsetilstand – noe som var mer en utflukt enn den reelle grunn. Det har senere blitt antatt at han fryktet Maos lunefullhet og fant det mer tilfredsstillende å unngå en karriere som ville ha krevd stadig årvåkenhet.

Men dette begynte å endre seg rundt midten av 1960-tallet. Populariseringen av Maos lille røde var mye hans verk. De første utgavene var smykket av en kalligrafi av Lin Biao. Forordet til det andre kinesiske opplaget i 1966 var skrevet av ham. Det begynte slik: Kamerat Mao Zedong er den største marxist-leninisten i vår tidsalder. Han har overtatt, forsvart og på genial måte utviklet marxismen-leninismen samt ført den frem til et høyere og helt nytt stadium. (Restopplaget med Lins forord ble ødelagt etter hans politiske fall og mystiske død i 1971, og eiere av boken ble oppfordret til å rive ut forordet av sine eksemplarer.)

I 1966 engasjerte han seg sterkt under kulturrevolusjonens tidligste fase. I 1969 ble han stedfortreder for Mao, og avløste dermed Liu Shaoqi som stedfortredende partiformann. Dette ble formelt godkjent under Det kinesiske kommunistpartis 9. nasjonalkongress i april 1969. Med dette var han formelt å betrakte som Mao Zedongs fremtidige etterfølger. Han ble imidlertid snart bekymret for de skadevirkninger kulturrevolusjonen raskt fikk for Kinas økonomi og for partiet, men klarte ikke å frembringe noen vesentlig kursendring ettersom Mao selv ønsket at kulturrevolusjonen skulle fortsette.

Som Maos utpekte etterfølger fikk han raskt endel støttespillere, noe som Mao snart begynte å mislike. Han hadde etter alt å dømme ikke forestilt seg at Lin Biao skulle forberede seg til et fremtidig opprykk til å bli Kinas øverste leder, og hadde kun hentet inn Lin Biao som erstatter for den utrenskede Liu Shaoqi. På et tidlig tidspunkt engasjerte Maos hustru Jiang Qing, anføreren av «firerbanden», seg mot Lin og hans hustru Ye Qun. En av hans viktigste meningsfeller, Chen Boda, ble effektivt sjaltet ut av firerbanden, og på en slik måte at Lin Biao selv gikk til angrep på ham. Statsminister Zhou Enlai, som hadde en god del meningsaffinitet til Lin, ble mer aktivt nøytral da det ble klart at Mao selv trakk i trådene for å få Lin Biao til selv å komme på den ide at det var best å trekke seg fra sitt verv.

Misstemningen mellom Mao og Lin ble etterhvert åpent synlig; de etterhvert sjeldne gangene de opptrådte sammen, snakket de ikke med hverandre.

Død[rediger | rediger kilde]

Omstendighetene rundt hans død er tåkete. Den offisielle kinesiske historieskrivning vil at han og hans kone Ye Qun planla statskupp, men at de fant ut at planene var avslørt. Det er en rekke historikere som finner at denne fremstillingen har meget for seg – At Lin faktisk var i gang med kuppforberedelser, men at kuppet ble forpurret. Da flyktet han med fly fra Shanhaiguan, men flyet som førte ham ut av Kina styrtet før det kom frem til Sovjetunionen, den 13. september 1971. Det finnes ingen klare holdepunkter for denne fremstillingen som så langt har tilfredsstilt ikke-kinesiske historikeres dokumentasjonsønsker.

Senere har en pensjonert kinesisk soldat som var vakt ved flybasen i Shanhaiguan hevdet at flyet før avgang hadde en liten kollisjon med en lastebil som stod for nær taksebanen. Dersom dette sammenstøtet førte til en lekkasje fra flybensintanken under vingen, kan det forklare styrtet. Det kan også være at tanken ikke inneholdt nok bensin, og at flyvningen i lav høyde – under radaren – førte til alt for stort bensinforbruk. Uansett var krasjstedet så langt inn i mongolsk territorium at de rykter som oppstod om en nedskytning med luft-til-bakke-raketter avfyrt fra Kina, ikke kan ha noe for seg. Kina hadde ikke så langtrekkende SAM-raketter den gang.

Litteratur[rediger | rediger kilde]