Skriftemål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skriftemål er en kristen praksis som består av at en person bekjenner sine synder for en prest (kalt skriftefar), eller i teologisk forstand for Gud gjennom en prest. Skriftemålet er særlig assosiert med Den katolske kirke, men finnes også i andre kirkesamfunn.

Katolsk skriftemål[rediger | rediger kilde]

I Den katolske kirke er skriftemålet et av de syv sakramenter. Det regnes således for å være en handling som ble innstiftet av Gud og som har en innvirkning på menneskets mulighet til å oppnå frelse. Handlingens effekt er at syndene som skriftes blir tilgitt av Gud. Katolsk teologi lærer at enhver synd også må føre til en straff, og denne sones gjennom en botshandling som presten foreslår. Tidligere var det vanligst at man ble pålagt å be et visst antall bønner, men i nyere tid har det blitt stadig mer vanlig at man blir pålagt positive, praktiske handlinger som motvirker det negative man har gjort. Tilgivelsen formidles gjennom absolusjon, der presten på Guds vegne tilgir synden. Bakgrunnen for dette er nøkkelfullmakten, et sentralt tema i katolsk ekklesiologi, der Apostelen Peter og gjennom ham alle biskoper og prester fikk makt til å løse mennesker fra synd.

Det skilles mellom veniell synd (mindre alvorlig) og dødssynd. Kun alvorlige synder skriftes, mens venielle synder tilgis gjennom den allmenne syndsbekjennelsen i messe. Den som er seg bekjent å ha begått alvorlige synder kan ikke motta nattverd før de er skriftet.

På et tidspunkt etter reformasjonen innførte man skriftestolen, hvor den som skrifter og skriftefaren sitter adskilt, ofte med et gitter mellom så det er vanskelig for presten å se den skriftende. I en del moderne katolske kirker har man i stedet tatt i bruk skrifterom, hvor handlingen gjerne utføres under mindre formelle former.

Skriftemålets hemmelighet er absolutt, og presten kan ikke viderefortelle eller bruke for sin egen del det han hører i skriftemålet. En prest som bryter dette kan bli laisert. I en del land er skriftemålets hemmelighet spesielt beskyttet i lovverket, slik at katolske prester ikke kan tvinges til å vitne i retten om opplysninger de har fra skriftemål. Dette gjelder særlig i overveiende katolske land, men også for eksempel i en del av USAs delstater.

I Den anglikanske kirke har høykirkelige ofte et katolsk syn på skriftemålet.

Luthersk skriftemål[rediger | rediger kilde]

Martin Luther var en tilhenger av skriftemål, men mente at presten ikke hadde noen fullmakt til å løse noen fra synd. Han beholdt derfor skriftemålet, men ikke som et sakrament. Det anses i stedet å være et godt redskap for den enkeltes vekst i troen, fordi man bekjenner sine synder for Gud og får veiledning fra en prest.

I mange lutherske kirker ble skriftemålets stilling svekket gjennom årene, men opplevde fra slutten av 1900-tallet en viss renessanse.