Konstantin den store

«Konstantin» omdirigeres hit. For greske konger med navnet Konstantin, se Liste over monarker i Hellas. For mannsnavnet, se Konstantin (navn).

Konstantin I Constantinvs I
Født		27. februar 272 Naissus, Moesia
Død		22. mai 337 Nikomedia Naturlige årsaker
Navn før tiltredelse		Gaius Flavius Valerius Aurelius Constantinus
Navn som keiser:		Imperator Caesar Flavius Constantine Augustus Invictus Maximus
Regjerte		25. juli 306 - 22. mai 337
Dynasti		Konstantinske
Forgjenger		Konstantius I
Etterfølger		Konstantin II, Konstantius II og Konstans
Konstantin den store på Commons Se også liste over romerske keisere

Konstantin I (født 27. februar 272, død 22. mai 337), også kjent som Konstantin den store, var romersk keiser fra 25. juli 306 frem til sin død. Han er mest kjent som den første kristne keiseren i Romerriket, og som grunnlegger av byen Konstantinopel.

Tidlige år

I Konstantins barndom var Romerriket delt i en østlig og vestlig del, og styrt som et tetrarki (= firemannsvelde), med en østlig og vestlig keiser som begge bar tittelen augustus. Disse hadde hver sin underkeiser, kalt cæsar, som kunne handle ganske uavhengig som hærleder, og etterhvert selv forfremmes til augustus. Diokletian var keiser over den østlige delen, og hadde utpekt Maximian til keiser over den vestlige. Maximian utnevnte offiseren som senere selv ble keiser som Konstantius I, til sin cæsar.

Konstantin het på latin Flavius Valerius Constantinus og ble født i Naissus i provinsen Moesia (Niš i dagens Serbia). Han var sønn av Konstantius og Sankta Helena. 1.mars 293 ble Konstantius valgt til cæsar. Han forskjøv da Helena – som trolig bare var hans frille – og giftet seg i stedet med Maximians datter Theodora. Da Maximian og Diokletian pensjonerte seg, ble Konstantius 1.mai 305 utnevnt til augustus.

Konstantins ungdomsår var blitt tilbragt ved keiser Diokletians hoff i Lilleasia. Da faren ble keiser i vest i 305, ble Konstantin sendt til ham som støtte i et felttog mot pikterne. Da faren døde i et slag ved Eboracum (York) 25.juli 306, var Konstantin ved hans side. Han ble straks utnevnt til augustus av soldatene. Han dro så til Trier, der han giftet seg med Maximians datter Fausta – søster av hans stemor. Han forskjøv med dette sin frille Minervina. Med henne hadde han sønnen Crispus, som han skaffet huslæreren Lactantius. I 317 fikk også Crispus tittelen cæsar. I tillegg fikk Konstantin tre sønner med Fausta.

Konstantin kommer til makten

Ved farens død i 306 ble Konstantin på stedet utropt til keiser. Det var imidlertid også mange andre kandidater til tronen – Maxentius, som senatet i Roma hadde valgt til keiser (men med den lavere graden princeps, ikke augustus), hans far Maximian (død i 310), Maximinus (som var sønn av keiser Galerius' halvsøster) og Licinius. I 311 var det fire lovlig valgte augusti i Romerriket når det egentlig skulle være bare to: Keiser Galerius selv, nevøen Maximinus, Konstantin og Maxentius.

Maxentius følte seg truet da Konstantin ved årsskiftet 311/312 arrangerte en forlovelse mellom sin halvsøster Konstantia og Licinius, og konflikten dem imellom kulminerte i slaget ved Den milviske bro utenfor Roma 28.oktober 312. Konstantinbuen i Roma ble reist til minne om Konstantins seier. Den mest markante bygning på Forum i dag er kanskje basilikaen som Maxentius påbegynte i 308, men som Konstantin sluttførte etter seieren ved Den milviske bro.

I 313 møttes Konstantin med Licinius i Milano, der denne giftet seg med Konstantia, og de to svogrene delte riket mellom seg. Konstantin fikk da kontrollen over rikets vestlige halvpart. De to ble også enige om en felles religiøs politikk. Licinius var ikke kristen, men tolererte kristendommen, noe som ikke hindret nye forfølgelser i å bryte ut. I tillegg fikk Konstantin snart merke den interne splittelsen blant de kristne. Spesielt i Afrikas provinser hersket en uforsonlig holdning overfor lapsi, dvs de som holdt sin kristne tro skjult mens forfølgelsene pågikk. Denne uforsonlige sekten kalte seg donatister etter en biskop Donatus. I april 313 klaget donatistene inn biskop Caecilian av Karthago for å ha vist en tilgivende holdning overfor lapsi. Konstantin arrangerte en synode i Roma som behandlet klagen, og gav Caecilian medhold i hans tilgivende holdning. Donatistene anket dette til Konstantin. Han innkalte nå til en synode i Arles, der 33 biskoper møttes 1.august 314. Også disse gav Caecilian medhold, men donatistene nektet å godta avstemningen, og det vokste i de nærmeste århundrer frem en betydelig donatistisk sekt i Nord-Afrika.

Etterhvert brøt også striden mellom Licinius og Konstantin ut igjen, og i 325 ble Licinius endelig slått. Han ble henrettet offentlig, og Konstantin var nå enekeiser. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Konstantin drepte ikke bare begge sine svogre; han gjorde også Licinius' sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximinian kvalt. Også sin kone Fausta beordret han kvalt, i badet, fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger.

Religion

Konstantin var hedensk fra fødselen av. Han ofret først til Mars, som naturlig var for en soldat, men gikk etterhvert over til Apollon i skikkelse av Sol Invictus, den ubeseirede sol, noe man kan se på myntene utstedt i Konstantins regjeringstid. Moren Helena var imidlertid kristen, sannsynligvis fra fødselen av. Lactantius beretter at natten før slaget ved Den milviske bro, fikk Konstantin i en drøm beskjed om å utstyre sine soldaters skjold med Kristi tegn. Et kvart århundre senere beretter Eusebius fra Cæsarea i sin Konstantin-biografi at Konstantin på sin marsj i retning Roma, i fullt dagslys så et kors av lys på himmelen og ordene «ved dette tegn skal du seire». Videre skulle Kristus natten etter ha vist seg for Konstantin og instruert ham i å utstyre hærens standarter med symbolet.

I 313 ble kristendommen legalisert i Romerriket, noe som banet vei for at den senere skulle bli statsreligion. Mange av kirkens senere funksjoner og institusjoner ble utviklet i løpet av Konstantins regjeringstid, bl.a. ble Konsilet i Nikea sammenkalt i 325. Han brukte kirken som sitt redskap politisk, påtvang den sin keiserlige ideologi, og berøvet den den uavhengigheten som kjennetegnet oldkirken.

Konstantin ble ikke døpt før noen uker før sin død, men på den tid var det vanlig at kristne ventet med å la seg døpe til de begynte å dra på årene, eller ble syke. Han ofret ikke til de hedenske gudene ved sitt tiårsjubileum. Kort etter påsken 337 begynte han å føle seg dårlig. Han dro til Drepanum, som var blitt omdøpt til Helenopolis til ære for hans mor, der han bad ved graven til sin mors yndlingshelgen, martyren Lucian. Han ble døpt i Nicomedia, og Hieronymus opplyser at dåpen overraskende nok ble forrettet av Eusebius fra Nicomedia (ikke å forveksle med Eusebius av Cæsarea, som skrev Konstantins biografi) som ikke var katolsk, men biskop i den arianske kirke. Ved sin død pinsedag 337 bar Konstantin fremdeles de nyomvendtes hvite kjortel.

Imperiets tyngdepunkt flyttes østover

Maktsenteret hadde forflyttet seg fra Roma til byer som Trier, Milano, Saloniki og Nicomedia, der keiserne holdt til. Etter at Konstantin hadde sikret sin makt, begynte han å bygge en ny hovedstad der den gamle greske byen Bysants lå. Beliggenheten var ytterst fordelaktig, med lett tilgjengelighet til Balkan og kontroll over trafikken på Bosporos. 8.november 324 tegnet Konstantin opp grensene for sin nye by, som ble fire ganger større enn Bysants. I 328 stod bymurene ferdige. 11.mai 330 ble byen formelt innviet med navnet Nova Roma, som passet spesielt bra, fordi den i likhet med det egentlige Roma lå på syv høyder, var blitt utstyrt med et senat, administrasjonen var som i Roma, og befolkningen mottok subsidiert korn.

Den nye byen fikk både kristne kirker og tradisjonelle romerske templer tilegnet de romerske guder. Konstantin lot bygge en mektig hippodrom og et palass med direkte atkomst til hans keiserlosje i hippodromen. I hippodromens midte plasserte han slangesøylen han lot hente fra Delfi. Fremdeles hengiven mot solguden lot han også reise en 25 meter høy porfyrsøyle, kronet av en statue av Apollon, forsynt med Konstantins egne ansiktstrekk. I dag er den kjent som «den brente søylen». Han iverksatte også byggingen av to mektige kirker i byen, Hagia Sofia (= Hellige Visdom) og Hagia Irene (= Hellige Fred). I Jerusalem grunnla han Gravkirken og i Antiokia kirken som ble kalt Hellige Åttekant. På hans ordre ble flere hedenske templer revet, og tempelskattene konfiskert til fordel for den keiserlige kasse. Gravkirkens åttekantede form har trolig vært en inspirasjon da Nidarosdomen ble oppført. Åttetallet symboliserer evighet, og ble derfor ansett som svært passende til gravkirker. Kirker med åttekantet eller rund form vant etterhvert en viss utbredelse.

Etter Konstantins død fikk nybyen navnet Konstantinopolis (Konstantinopel), Konstantins by. Byen ble etterhvert stadig viktigere, og ble etterhvert rikets hovedstad.

Konstantin som brite

Det at han først tok keisernavnet i Britannia, gjorde at britene så på ham som sin egen. Den britiske Geoffrey av Monmouth inkluderer ham i sitt verk Historia Regum Britanniae som en britisk konge. Monmouth hevdet at Helena, Konstantins mor, var datter av den legendariske kongen Cole. Denne genealogien er sannsynligvis diktet opp av Geoffrey selv for å skape en direkte forbindelse mellom de eldre britiske kongene og Konstantins dynasti.

Eksterne lenker

• Konstantins biografi på roman-emperors.org (engelsk)

Romersk keiser
Konstantinske dynasti
Forgjenger: Konstantius I Galerius Flavius Valerius Severus Maximian Maxentius	307–337 Medkeiser(e): Galerius (307-311) Flavius Valerius Severus (307) Maximian (307-310) Maxentius (307-312) Licinius (308-324) Maximinus (311-313) Martinianus (324)	Etterfølger: Konstantin II Konstantius II Konstans
Romerriket

Forgjenger:  Konstantius I

Mytiske konger av britene (305–337)

Etterfølger:  Octavius