Dunhuang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dunhuang i Kina

Dunhuang (kinesisk: 敦煌, pinyin: Dūnhuáng, Wade-Giles: Tun-huang, tidligere også Shazhou) er et byfylke i den nordvestligste del av Gansuprovinsen i Kina. Det er del av byprefekturet Jiuquan. Befolkningen i byfylket var på 130 933 innbyggere i 1999.[1]

Historie og geografi[rediger | rediger kilde]

Sandbanker ca. 5 km sør for byen Dunhuang: Mingsha Shan-sanddynene kan bli opptil 300 meter høye.

Oasebyen Dunhuang ble grunnlagt i 111 f.Kr. av keiser Wudi under Han-dynastiet. Seks år tidligere hadde keiseren besluttet å opprette et prefektur her, etter at hans styrker under general Huo Qubing hadde vært på et felttog mot hunnerne i området.

Dunhuang ligger i vestenden av Hexikorridoren mellom store ørkenområder, rett ved der Taklamakanørkenen begynner. Området ligger 1.100 moh.

Beliggenheten gjorde at byen ble det viktigste handelsknutepunktet innen den kinesiskkontollerte delen av silkeveien. Byen spilte en viktig rolle i kultur- og vareutvekslingen mellom Kina og landene vestenfor. Byen ble også viktig av militære grunner, og hadde sterke garnisoner under både Han- og Tang-dynastiet. På et tidspunkt under 100-tallet ble det oppgitt at byen hadde 76 000 innbyggere.

Dunhuangs beliggenhet i Gansu

Da buddhismen trengte inn i Kina tidlig på 600-tallet var Dunhuang innfallsporten. De første buddhistmunkene var kommet dit langsetter silkeveiens nordligere rute, et avsnitt på ca. 2600 km som strakk seg vestover fra Chang'an (Xi'an), gjennom Wushao Ling-passet til Wuwei og endte opp i Kashgar.[2]

Under Tang-dynastiet kunne Østens assyriske kirke grunnlegge et bispedømme nær ved Dunhuang. De aller fleste assyriske kristne var persere som hadde kommet som handelsfolk til Kina.

Under annen halvdel av 600-tallet klarte tibetanerne å erobre Dunhuang, og byen forble på deres hender helt til den kinesiske general Zhang Yichao klarte å gjeninnta den i 851, helt mot slutten av Tang-dynastiets tid.

I Dunhuang lå så noe senere, under de fem dynastiers og ti kongedømmers tid, det lille middelalderriket Shazhou.

Mogaogrottene[rediger | rediger kilde]

Veggmaleri i Mogaogrottene

Byfylket er mest kjent for det store buddhistiske grottekomplekset i storkommunen Mogao ca. 25 km sørøst for selve byen Dunhuang. De første hulene menes å ha blitt gravd ut og utsmykket omkring år 366. Flere kom til med tiden og først i Yuan-dynastiet (1279–1368) opphørte utøkelsen av huler og tempelbygninger på stedet.

Dunhuang var rett øst for Taklamakan, som måtte overvinnes enten via en nordlig eller en sørlig karavanevei som begge hadde sine startpunkter i Dunhuang. De handelsreisende donerte penger til tillagning og utsmykning av grottene dels som takk for vel gjennomført reise gjennom tørre ørkenområder og dels med ønsket om en sikker reise videre vestover.

Én av de tilgrensende ørkener, Kumtaqørkenen, har ekspandert pga overbeite gjennom århundrer, slik at den er trengt frem til byen Dunhuangs utkanter.[3]

Dunhuangtekstene[rediger | rediger kilde]

I 1038 ble en stor mengde håndskrifter og tekster gjemt vekk i en liten grotte som forble forseglet inntil omkring år 1900. Tekstene var dels religiøse, overveiende buddhistiske, og dels verdslige dokumenter. Noen av dokumentene var kristne.[4] De fleste tekster var skrevet på kinesisk, mens andre var forfattet på sanskrit, tibetansk, runetyrkisk, sogdisk, uigurisk og andre sentralasiatiske språk.

Utenfor Mogaogrottene.

I 1907 og 1908 lyktes det to forskere og oppdagelsesreisende fra Storbritannia og Frankrike å kjøpe en del av disse tekstene. Først ute var sir Aurel Stein, og det var på grunn av ham at det ble kjent at slike dokumenter fantes der. Deretter kom den franske kina- og sentralasiaeksperten Paul Pelliot. Det lyktes ham å få adgang til det hemmelige kammereret, som som var kontrollert av en lokal daoistisk abbed, og hadde en enorm mengde gamle dokumenter. Etter å ha analysert dokumentene i tre uker lyktes det Pelliot å få abbeden Wang Yuanlu til å selge ham et utvalg av de viktigste av dem. Wang trengte penger for å pusse opp sitt kloster, og gikk med på en pris på 500 tael. De ble katalogisert av Marcel Lalou og er nå i det franske nasjonalbibliotek.

En del andre oppdagelsesreisende fikk senere likeledes fatt i noen flere av tekstene før den daværende kinesiske regjering fikk flyttet de resterende tekster til Nasjonalbiblioteket i Beijing.

Sensommeren 1915 reiste den danske overtelegrafist Arthur Bollerup Sørensen (1880–1932) gjennom Dunhuang og fikk tilbudt å kjøpe noen gamle kinesiske tekster. Det gjorde han og i november 1915 presenterte han Det Kongelige Bibliotek 14 skriftruller med 16 tekstdeler. De 14 håndskrevne rullene inneholder ett daoistisk og 15 buddhistiske tekster.

Mange kinesere betrakter de vestlige forskernes oppkjøp som tyveri. Nasjonalbiblioteket i Beijing fremholdt i 1908 en trykksak om trykkekunstens historie at

Diamantsutraen, trykt i året 868 ... er verdens eldste trykte bok. Denne berømte dokumentet ble for over femti år siden stjålet av engelskmannen Ssu-t'an Yin [Aurel Stein], noe som får [det kinesiske] folket til å gnisse med tennene av hat.[5][6]

Administrative enheter[rediger | rediger kilde]

Dunhuang består av fire storkommuner og seks kommuner:

  • Storkommunen Shazhou (沙州镇), sentrum, fylkesregjeringens sete;
  • Storkommunen Qili (七里镇);
  • Storkommunen Suzhou (肃州镇);
  • Storkommunen Mogao (莫高镇);
  • Kommunen Yangjiaqiao (杨家桥乡);
  • Kommunen Guojiabu (郭家堡乡);
  • Kommunen Lüjiabu (吕家堡乡);
  • Kommunen Zhuanqukou (转渠口乡);
  • Kommunen Huangqu (黄渠乡);
  • Kommunen Nanhu (南湖乡).

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Kinas riksvei 215 løper gjennom området. Den begynner i Hongliuyuan i Gansu og fører til Golmud i Qinghai.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Population Statistics Materials by County and City – 1999 Period, i China County & City Population 1999, Harvard China Historical GIS
  2. ^ Silk Road, North China, C.M. Hogan, the Megalithic Portal, ed. A. Burnham
  3. ^ Ancient Chinese town on front lines of desertification battle, AFP, 20. november 2007 Nettsted sist besøkt 3. oktober 2008
  4. ^ Li Tang: A Study of the History of Nestorian Christianity in China and Its Literature in Chinese: Together With a New English Translation of the Dunhuang Nestorian Documents, Peter Lang Publishing, 2003 paperback: ISBN 0-8204-5970-4.
  5. ^ Jean-Pierre Charbonnier: Christians in China: A.D. 600 to 2000, San Francisco:Ignatius, 2007, s. 52
  6. ^ Peter Hopkirk: Foreign Devils on the Silk Road: The Search for the Lost Cities and Treasures of Chinese Central Asia, Oxford:Oxford University Press, 1984, s. 174

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]