Kowtow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kowtow i en kinesisk yamen i 1880-årene.
Vietnamesere utfører kowtow overfor franske soldater i Annam.

Kowtow, fra det kinesiske kòu tóu (叩頭: kantonesisk: kau tàuh, standard mandarin: kē tóu), betegner den dype respektgestus som uttrykkes ved å knele og bøye seg så dypt at man lar hodet støte gulvet/bakken.

I kinesisk dagligtale benyttes ofte i stedet ordene kè tóu (磕頭), men da er meningen en litt annen: kòu betød opprinnelig «å banke med ærefrykt», mens har betydningen «å berøre (en overflate)».

Gesten er kinesisk, men forplantet seg i noen grad til noen østasiatiske naboland.

Ifølge keiserlig protokoll skulle kowtow utføres én gang foran keiseren (ikke ni ganger, som det av og til er blitt hevdet). Ifølge kinesisk etikette var keiseren den eneste levende person man normalt skulle «kowtowe» for. Men skikken ble langt mer utbredt, som i forbindelse med at man tryglet noen om tilgivelse eller fremførte sin dypeste beklagelse overfor noen. Det kunne også skje under tradisjonelle begravelser. På skoler for kinesiske kampsporter inngikk gjerne «kowtow» ved de seremonielle opptak av disipler. Det var vanlig også å utføre gesten overfor regionale og lokale embedsbærere.

Tiggere utfører kowtow nesten kontinuerlig (skjønt sjelden i Folkerepublikken Kina).

Kowtow ble ofte utført i grupper på tre foran buddhistiske statuer og bilder, eller foran gravmæler. I visse seremonier kunne en person utføre tre sett på tre kowtower som et dypt uttrykk for respekt. Derav kommer uttrykket tre knelinger og ni hodebankinger (三跪九叩).

Mange tidlige vestlige besøkende trodde at at gesten var et tegn på tilbedelse, men kowtow har ikke nødvendigvis noen religiøse overtoner i tradisjonell kinesisk kultur.

Etter Xinhairevolusjonen (1911/1912) og utropelsen av Republikken Kina ble kòu tóu offisielt avskaffet. Hoffetiketten overfor den unge «ikke-regjerende» keiser Puyi tilsa imidlertid fortsatt at man burde hilse ham med et slikt kroppsbukk.

Skikken levde til en viss grad videre ved at endel folk av gammel vane og av en følelse av anstand fortsatte med det i visse situasjoner. Under Folkerepublikken Kinas kommunisme ble kòu tóu strengt forbudt, og under de strengeste tider risikerte man ikke bare livstruende pryl men også domfellelse med strenge straffer hvis man ble tatt når man utførte æresbevisningen. Det var særlig vanskelig for folk på landsbygda der skikken var svært rotfestet.

Vestlige besøkere og kowtow[rediger | rediger kilde]

Kowtow var på ingen måte det eneste mulige anstøt som kinesisk embedsetikette kunne representere for europeiske besøkende. Men ingen annen gest satte problemene slik på spissen. Ved å gjøre kowtow kunne en utenlandsk sendemann fremstå som en representant for en fremmed potentat som anerkjente sin underordnede stilling og sin tributtplikt overfor den kinesiske keiser eller det kinesiske rike.

Under Martin de Radas sendeferd i 1575 skulle spanjolene falle på kne foran guvernøren av provinsen Fujian. Dette utløste heftige diskusjoner innad i delegasjonen. Soldatene fornemmet at dette minnet om religiøse prostrasjoner og ville av respekt for sin egen fyrstes verdighet ikke være med på seremonien. Men de katolske misjonærene gikk derimot inn for at de skulle gjøre det – for ikke å true misjonens stilling. De fremholdt at hilsningsgester er forskjellige fra land til land, og at slik kneling i Kina ikke var å forstå som krenkelse av Herren, og med dette argumentet vant de tilslutt fram.

Da den pavelige legat Charles Thomas Maillard de Tournon ble sendt av paven til Beijing i 1705, ble han mottatt av Kangxi-keiseren. Keiseren ble støtt av at delegaten ikke ville gjøre kowtow, men tok likevel imot ham med betydelig velvilje. Når audiensene førte til misstemning og konflikt (se ritestriden), skyldtes det andre og viktigere forhold enn besøket den manglende kowtow.

Ved den engelske Macartneysendeferden i 1793 nektet lederen å gjøre kowtow overfor Qianlong-keiseren og nøyde seg med et knefall. Dette ble av keiserhoffet sett på som manglende respekt, og sendeferden slo feil og nådde ikke sine mål.

Den eneste kjente samtidige avbildning av den nederlandske ambassadør Titsinghs møte med den kinesiske keiser i 1795, finnes i van Braams bok fra 1798 om Titsinghs ambassade ved Qianlong-keiserens hoff. Bildet viser en annen besøkendes kowtow -- Titsingh er den sittende européeren med hatt.

To år etterpå kom den nederlandske sendemann Isaac Titsingh; han og hans følge ble meget vel mottatt, og Titsingh gjennomførte hele den kinesiske hoffetikkete da han møtte keisere, inklusive kowtow.

Den britiske Amherstsendeferden i 1816 gikk det dårlig med, idet William Pitt Amherst, Earl of Arakan, gjorde det klart at det ikke var aktuelt for ham å gjøre kowtow overfor en dragefigur som var å forstå som symbol på keiseren. Som mottrekk krevde han at en mandarin knelte ned foran et portrett av kong Georg III, noe som ble avvist som umulig fra kinesisk side. Sendeferden slo feil i etterkant av dette, på grunn av en situasjon som nok var konstruert fra kinesisk side for å uleilige sendeferden.

Man kan, i lys av hvor meget som stod på spill for britene, undres over hvorfor de tviholdt så sterkt på ikke å hilse keiseren etter landets skikk. Ett svar, som forsterker det som ligger i deres lojalitet til egen trone og eget land, kan ligge i at datidens engelske protestantisme, som i alle fall George Macartney var sterkt preget av, var sterkt antikatolsk, og så på kneling som tilbedelsesgester, og oppfattet en rekke kinesiske skikker som beslektet med og dermed like «fordervet» som de katolske.[1]

Den kinesiske kowtow forble et anstøt for en rekke vestlige stater gjennom hele 1800-tallet. Det gav seg gjentatte utslag. Menig John Moyse var en britisk soldat som ble tatt til fange av kinesiske tropper under annen opiumskrig – han ble henrettet etter at han hadde nektet å gjøre kowrtoiw overfor en lokal mandarin. Hendelsen ble fastholdt i heltediktet The Private of the Buffs av Francis Hastings Doyle.

Faktisk var problemstillingen rundt kowtow så fremtredende at de vestlige seierherrer etter bokseropprøret fremtvang en grundig nyordning av det keiserlige seremoniell ved audienser, noe som reflekteres i Artikkel XII av Bokserprotokollen av 1901. Intet skulle gjenstå som kunne minne om utenlandske sendemenns kowtow.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eric Reinders: «The Iconoclasm of Obeiance: Protestant Images of Chinese Religion and the Catholic Church», i Numen, Vol. 44, no. 3, Leiden: Brill, 1997, s. 296-322

Litteratur[rediger | rediger kilde]