Heilongjiang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Heilongjiang er også det kinesiske navnet på elven Amur.

Heilongjiang er en provins helt nord i Folkerepublikken Kina. Den hadde i 2004 38.170.000 innbyggere. Provinsen grenser i nord og øst til Russland, ved grenseelvene Amur og Ussuri.

[rediger] Administrative enheter

Heilongjiang er delt inn i 13 enheter på prefekturnivå, hvorav én subprovinsiell by, elleve byer på prefekturnivå og ett prefektur:

• Harbin subprovinsielle by (哈尔滨市, pinyin: Hā'ěrbīn shì)

• Qiqihar by på prefekturnivå (齐齐哈尔市 Qíqíhā'ěr shì)
• Hegang by på prefekturnivå (鹤岗市 Hègǎng shì)
• Shuangyashan by på prefekturnivå (双鸭山市 Shuāngyāshān shì)
• Jixi by på prefekturnivå (鸡西市 Jīxī shì)
• Daqing by på prefekturnivå (大庆市 Dàqìng shì)
• Yichun by på prefekturnivå (伊春市 Yīchūn shì)
• Mudanjiang by på prefekturnivå (牡丹江市 Mǔdānjiāng shì)
• Jiamusi by på prefekturnivå (佳木斯市 Jiāmùsī shì)
• Qitaihe by på prefekturnivå (七台河市 Qītáihé shì)
• Heihe by på prefekturnivå (黑河市 Hēihé shì)
• Suihua by på prefekturnivå (绥化市 Suíhuà shì)

• Daxing'anling prefektur (大兴安岭地区 Dàxīng'ānlǐng Dìqū)

[rediger] Historie

Det er i forhold til sørligere deler av Kina relativt lite man vet om dette området i de eldste tider; det lå langt fra noen sivilisasjon med utviklet skriftspråk, og de arkeologiske funn har ikke vært rike. Fra kinesiske kilder lærer man at dagens Heilongjiang i de tidligste tider ble bebodd av folk som xianbei-, malgal- og khitanfolkene. De østlige deler av Heilongjiang var understilt kongedømmet Balhae fra 600-tallet til 900-tallet. Jursjenerne (Jin-dynastiet), som etterhvert skulle reggjere over meget av det nordlige Kina, hadde sine føtter innen Heilongjiangområdet.

Under mandsjuenes Qing-dynasti falt den vestre delen av Heilongjiang under tilsynsområdet for generalen av Heilongjiang, hvis maktområde ifølge Nertsjinsktraktaten strakte seg helt nord til Stanovojfjellene; det østlige Heilongjiang lå under generalen av Jilin, hvis myndighet strakk seg øst helt ut til Japanhavet. Disse områdene dypt inne i Mandsjuria var lukket for tilvandring av han-kinesere.

I 1858 og 1860 ble Qing-Kina tvunget til å avstå alle sine områder hinsides elvene Amur og Ussuri til Russland, noe som avskar Kina fra tilgangen til Japanhavet og gav Heilongjiang sin nåværende nordgrense. Samtidig åpnet regjeringen for hankinesiske migranter, noe som raskt skulle endre områdets demografi og kultur. For tidlig på 1900-tallet var hankineserne den helt dominerende folkegruppen der.

I 1932 ble hele området del av den japanske marionettstaten Manchukuo.

Etter japanernes nederlag i 1945 rukket sovjetiske styrker inn i Mandsjuria og overlot de kinesiske kommunister kontrollen over landsdelen. Harbin ble den første storbyen som de kinesiske kommunister kontrollerte. Herfra klarte kommunistene å trenge Kuomintang tilbake på hele det kinesiske fastland og vinne den kinesiske borgerkrig.

Fra sent 1945 og fremover provinsen Heilongjiang offisielt kun den vestlige delen av delen nåværende provinsen, og hovedstaden var Qiqihar. De østligere områdene utgjorde provinsen Hejiang, med hovedsete i Jiamusi, og provinsen Songjiang, med hovedsete i Harbin. I 1954 ble de tre provinsene slått sammen.

Under Kulturrevolusjonen ble Heilongjiang utvidet til å omfatte også Hulunbuir og noen andre områder som inntil da tilhørte den autonome region Indre Mongolia. Dette ble senere for det meste reversert.