Apostolisk vikariat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pavens våpenskjold
Den katolske kirkens hierarki
Pave
Patriark
Kardinal
Storerkebiskop
Primas
Metropolitt
Erkebiskop
Biskop
Generalsuperior
Biskop-prelat
Biskop-abbed
Militærordinarius
Personalprelat
Abbed
Apostolisk vikar
Apostolisk eksark
Apostolisk ordinarius
Apostolisk prefekt
Apostolisk administrator
Misjonsprest sui iuris

Et apostolisk vikariat er i den katolske kirke et «bispedømme på prøve». Det er ledes av en apostolisk vikar, som vanligvis er en titulærbiskop, men som opptrer som pavens stedfortreder. Det blir dannet ved at et apostolisk prefektur blir opphøyet til vikariat, hvis antallet troende tilsier dette. Hvis det har vist seg å være levedyktig, kan et apostolisk vikariat i sin tur bli elevert til bispedømme.

Ordningen har sitt opphav i oldkirken. Blant annet fikk erkebiskopen av Arles ansvar for hele Gallia, mens erkebiskopen av Thessaloniki fikk ansvar for Illyria. Etterhvert tok man regelmessig i bruk ordningen for områder hvor kirken stod svakt slik at det ikke var grunnlag for opprettelse av et regulært bispedømme.

Norge hørte fra 1667 til 1868 til det apostoliske vikariat i nord. Fra 1931 til 1953 utgjorde Sør-Norge det apostoliske vikariat Oslo, som så ble elevert til Oslo katolske bispedømme. De nåværende stiftene Trondheim og Tromsø hadde status som apostoliske vikariater mellom 1953 resp. 1955 og 1979, hvorpå de ble opphøyet til territorialprelaturer.

På verdensbasis fins det (per 2009) 81 apostoliske vikariater i den katolske kirke.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]