Frans Xavier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frans Xavier
Misjonær
Frans Xavier
Født 7. april 1506
Xavier i Navarra
Død 3. desember 1552
Shangchuan
Saligkåret 25. oktober 1619
Helligkåret 12. mars 1622
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 3. desember
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Navarra, India, Det fjerne Østen, Australia, New Zealand, misjonærer, sjøfolk, den katolske presse, turismen; mot pest og storm; for en god dødstime

Francisco Xavier eller Javier, født Francisco de Jasso y Azpilcueta, norsk: Frans Xavier, baskisk San Frantzisko Xabierkoa, latin Franciscus Xaverius, kinesisk 聖方濟各沙勿略) (født 7. april 1506 på borgen Xavier nær Sangüesa og Pamplona, i Navarra i Spania, død 3. desember 1552 på øya Shangchuan i Guangdong i Kina) var en ledende katolsk misjonær i Sør- og Øst-Asia, og medgrunnlegger av Jesu Selskap (jesuittordenen). Han virket som misjonær i India, Ceylon, Molukkene og Japan, og var på vei til Kina da han døde. Han ble helligkåret av den katolske kirke i 1622.

Oppvekst, studier, tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Castillo de Javier

Frans Xavier kom fra en adelsfamilie i Navarra. Han ble døpt i kirken Santa María i familieborgen Castillo de Javiers indre, den borgen der han vokste opp. Han var den yngste av fem barn; hans storesøsken var Magdalena, Ana, Miguel og Juan.

I 1512 ble familiens borg Xavier, likesom mange andre borger i området, rasert, og mye av deres land konfiskert. Frans' far døde i 1515. Etter skolegang ved ledende spanske skoler dro han som nittenåring til universitetet i Paris der han tok lisensiatsgraden i de fri kunster i 1530.

Han fortsatte med teologistudier samme sted, og på Collège de Sainte-Barbe i Paris delte han rom med Peter Faber. Under studiet ble de begge kjent med Ignatius Loyola.

De ble etterhvert en gruppe på syv unge menn med sterkt ønske om å vie sine liv til tjene Jesus. Ignatius, Frans, Peter Faber, Simon Rodrigues, Diego Laynez, Alfonso Salmeron og Nicolas Bobadilla skulle sammen bli grunnleggerne av Jesu Selskap. Ignatius lærte de andre om sine åndelige øvelser, og de mediterte sammen. Den 15. august 1534 feiret den nyordinerte Peter Faber messen i kirken på Montmartre, og før de mottok nattverden avla de syv private løfter om fattigdom og kyskhet. De lovet også å drive misjon hos tyrkerne, med sikte på å gjenvinne Det hellige land for de kristne. Det siste løftet ble avgitt med det forbehold at dersom det ikke var mulig å gjennomføre det skulle de stille seg til pavens disposisjon. Det var på dette tidspunkt ikke deres mening å stifte et nytt ordenssamfunn.

Det lille fellesskapet forlot Paris den 15. november 1536, og kom til Venezia den 8. januar 1537. Det var der Xavier mottok prestevielsens sakrament, den 24. juni 1537 i Venezia. Frans arbeidet så blant annet blant de uhelbredelig syke i Venezias hospitaler.

Grunnen til at de hadde reist til Venezia, var at de ville finne skipsleilighet til Det hellige land. Men slik skulle det ikke bli. Til å begynne med forble de alle i Italia. De oppgav etterhvert sine planer om å virke i Det hellige land. De fikk forskjellige oppgaver; Frans Xavier var i lengre og kortere tid innom Monselice, Vicenza, Loreto og Bologna.

I 1539 arbeidet han i Roma sammen med Ignatius på førsteutkastet til jesuitterordenens konstitusjoner. Det såkalte fjerde løftet som utvalgte jesuitter kunne avlegge, ble formulert da. Det er et løfte om særlig lydighet overfor paven, var spesielt innrettet mot å sikre jesuittenes beredvillighet til å dra ut i misjonene.

Jesuittordenen støttet fra begynnelsen av opp om den indrekirkelige katolske reformbevegelse. Ordenens hovedmål var utbredelsen, befestelsen og forsvaret av den katolske tro, blant annet gjennom misjonsarbeid.

Kong João III av Portugal (1521–57)

Misjonsarbeid[rediger | rediger kilde]

Frans Xavier viet det meste av sitt prestelige liv til misjonene. Ettersom kong João III av Portugal (1521–57) ønsket seg jesuittmisjonærer i portugisisk Ostindia, ble Xavier beordret dit i 1540 av pave Paul III, som utnevnte ham til apostolisk nuntius i Østen. Han forlot Roma den 16. mars 1540 og kom til Lisboa i slutten av juni. Der rakk han å knytte et vennskap med kong João som skulle bestå helt til hans død.

Han forlot Lisboa den 7. april 1541 i en konvoi med den nye visekongen i Østen, Martim de Sousa. Han dro sammen med to andre jesuitter, italieneren pater Paulus av Camerino og portugiseren Francisco Mansilhas, som ennå ikke var presteviet. Frans var på flaggskipet Santiago, hans medbrødre på andre skip.

Skipsreisen viste seg å bli lang og ytterst besværlig, og blant skipets mannskap og passasjerer var det alle slags mennesker. Admiralens skip hadde mannskap, passasjerer, soldater, slaver og straffanger, og Frans betraktet dem alle som overgitt til hans omsorg. Han måtte bilegge krangler, dempe klager, stoppe banning og gambling og ta seg av annen uro. Det brøt ut skjørbuk, og det var ingen andre enn de tre jesuittene til å pleie de syke.

Det tok dem fem måneder å runde Kapp Det gode Håp og komme til Mosambik, hvor de var i flere måneder. De fortsatte å holde seg tett opptil kysten av Afrika og stanset i Malindi før de krysset Det indiske hav via Socotra, og derfra tok det dem to måneder å komme frem til Goa.

India og Ceylon (1542-45)[rediger | rediger kilde]

De ankom Goa, hovedstad for Portugals indiske kolonier, den 6. mai 1542. De følgende tre og et halvt år virket han i India med Goa som base. Man regner hans tid i de indiske misjoner for ca. ti år, men da må man huske at den var brutt opp av lengre reiser til Ceylon, Malakka, Molukkene og Japan.

Til tross for sin rang som pavelig utsending med særlige fullmakter både fra pave og konge, avslo han å flytte inn i de flotte gemakker som var forberedt for ham, og foretrakk å bo i en enkel liten hytte nær byens hospital.

På den tid var det allerede rundt 100 prester i Goa, men – med unntak av fransiskanerne – var de for det meste dårlig utdannet og ikke særlig høyt skattet i befolkningen. Som kontrast gjorde Frans Xavier et mer virksomt inntrykk med sin forkynnelse på gatene, hans religiøse prosesjoner gjennom gatene, hans undervisning av katekismen, og hans bønner. Han ble nesten umiddelbart meget effektiv som misjonær.

Frans Xavier døper paravanerne

Men han fant det lille og utlendingedominerte området Goa for smått, og var rastløs i sin misjonsiver. Han takket ja til et forslag om å misjonere utenfor Goa, og den 20. september 1542 kom han til Tuticorin på sitt første misjonsprosjekt, blant paravanene, perlefiskere langs Sør-Indias østkyst, nord for Kapp Comorin. Med på ferden var tre tamilske studenter fra kollegiet i Goa, en av dem en diakon og de to andre kateketer og tolker.

Det var allerede drevet misjon blant dette folket, og mange var døpte. Men de hadde ikke fått noen egentlig undervisning i den kristne tro. Dette var det Frans Xavier grep fatt i. Frans var klar over at mange av de døpte ikke hadde noen dyp forståelse av den nye tro (det var nok tilstrekkelig for mange at de som kristne kunne nyte godt av portugisisk militær beskyttelse mot muslimske sjørøvere). Han hadde stor fremgang i sin trosundervisning, døpte hele landsbyer, og etter få år (tildels etter at Frans hadde reist til andre misjonsmarker) var antallet katolske paravaner kommet opp i rundt 80 000. Blant dem var det nesten bare fattige fiskere – kanskje var det bare én eneste høykasteinder, en brahmin, blant dem. Under sitt virke oversatte han blant annet trosbekjennelsen, Fadervår og en katekisme til tamil, Sør-Indias viktigste språk. Et bedre grunnlag ble lagt med Frans' misjon, og det skulle bli for etterfølgende misjonærer å fordype paravanernes kristentro ytterligere.

I sine brev har Frans beskrevet denne misjonen:

Dette land er for ufruktbart og fattig for at portugiserne skulle bosette seg der, og de kristne innbyggerne har ingen prester: De vet kun at de er kristne, men ellers intet. Det er ingen som feirer messen for dem! Ingen som kan lære dem Trosbekjennelsen, Fadervår, Ave Maria og Guds ti bud. Så jeg har hatt det svært travelt siden at jeg kom hit. Jeg dro fra landsby til landsby og døpte. På den måten har jeg kristnet en mengde av barn som, slik ordtaket går, ikke visste forskjellen mellom høyre og venstre hånd. De unge guttene lot meg ikke ro til å be mitt officium eller sove før jeg hadde lært dem noen bønner. Det har gjort at jeg for første gang forstår at 'for slike hører Himmelens rike til'. Så jeg begynte med bekjennelsen av troen i Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, og lærte dem Den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår og Ave Maria. Jeg har oppdaget mye intelligens blant dem og dersom de hadde noen som kunne undervise dem grundigere i religion har jeg ingen tvil om at de ville bli utmerkede kristne.

Han skrev til sine brødre i Europa i et brev den 15. januar 1544 at han hadde døpt så mange at han knapt klarte å bevege armene lenger. Dette folket klamret seg hardnakket til sin kristne tro i århundrer, og de kan trolig takke Frans Xavier for at de ikke ble utryddet.

Xavier forsøkte også omvende kongen av Travancore til kristendommen, og besøkte også Ceylon. Mange konverterte til katolisismen, særlig blant tamilene i nord. Under dette besøket opplevde han også noe av feidene mellom øyas forskjellige kongedømmer.

Men han var likevel utilfreds med resultatene, og likeså nedslått over den portugisiske elites lave moral i Goa, og vendte i 1545 blikket østover, og planla en misjonsreise til Makassar på øya Celebes (i dagens Indonesia). Xavier hadde flere år tidligere kort møtt Tabarija, Molukkenes første kristne konge, i Goa (1542), og hadde vurdert en misjonsreise til disse områdene siden da. Men det var ikke før Tabarijas død at han dro til øyene for å misjonere.

Molukkene, med Ternate markert i rødt.

Krydderøyene (Molukkene, 1546-47)[rediger | rediger kilde]

Etter ankomst til Malakka i oktober 1545 og tre måneders forgjeves venting på skipsleilighet til Makassar, endret han reisemål og forlot Malakka den 1. januar 1546 med kurs for Amboyna. Da Frans Xavier tilbragte disse måneder i Malakka hadde byen allerede fått økenavnet Østens Sodoma og Gomorra, like så meget på grunn av de få hundre portugisere som bodde der som byens 20 000 «hedenske» og muslimske innbyggere.

I Amboyna var de fleste av øyboerne «hedenske», men det var også muslimer der, som for det meste var heller uopplyste om islamsk lære. Antallet katolikker da Frans kom var bare syv. Selv om det var få, var det syv ganger så mange som på hovedøya Ternate. I alt kan det ha vært 8 000 katolikker på øyene, hvorav tre høvdinger. Men den siste misjonæren var avgått med døden, slik at – som Frans skrev i et brev – de kristne var «som får uten hyrde». Han tilbragte seks måneder der, prekte og underviste, døpte, hørte skriftemål. Han gjorde sitt beste for å lære seg det lokale malayspråk, men støttet seg i stor grad til en tolk. Dersom jesuittene bare kunne avse noen få misjonærer ville hele befolkningen på øygruppen etter kort tid bli helt kristen, skrev han i brev til sine kolleger i Europa.

Ternate var neste stopp for Xavier; reisen dit fra Amboyna tok flere uker. Der ble han mottatt av den portugisiske capitan handelsmannen Jurdão de Freitas, som utøvet meget av den reelle makt i sultanatet som hadde sitt sete der. Dette hadde skapt konflikter. De Freitas hadde også tillatt misjonen å forfalle. Frans Xavier begynte straks å undervise; han sørget for at trosbekjennelsen, bønnene og hymnene ble oversatt til det lokale språk. Men av størst betydning var nok at han fikk omvendt dronningmoren Niachile Pokaraga til kristendommen.

Det portugisiske rike under João III. Bruk største forstørring for østasiatiske detaljer.

Etter tre måneder dro Xavier ut til mer perifere øyer nordøst i Molukkene. Han kom til Halmahera og til naboøya Morotai og gjenopptok kontakten med 29 landsbyer som var blitt kristnet 13 år tidligere men som senere var blitt avskåret og truet av muslimske angrep. I tre måneder dro han omkring i landsbyene og døpte over 2 000 barn.

Da han vendte tilbake til Ternate var alt snudd på hodet: De Freitas var ikke lenger capitan, og Niachile Pokaraga var ikke lenger dronning. En maktkamp hadde endt med at den muslimske sultan Hairun nå satt med makten. Hairun var vennlig nok mot Frans Xavier og uttrykte til og med en slags beredvillighet til å vurdere å bli kristen dersom det ikke innebar at han måtte oppgi sitt store harem. Da Frans forlot Ternate fire måneder etter, var han ikke lenger fullt så optimistisk som før, men heller ikke helt uten håp.

Han dro så tilbake til Amboyna og så til Malakka. På den tiden var han blitt svært frustrert over den portugisiske elites levnet i Goa, som ikke hadde forbedret seg. Han anså at det ikke bare var hinduistisk motstand, men portugisiske katolikkers skandaløse vandel, som hemmet den indiske misjon. Han skrev til kong João og bad ham opprette inkvisisjonen i Goa. Det så skjedde, men ikke før åtte år etter Frans' død.

Frans Xaviers misjonsreiser

Møtet med Anjiro (1547)[rediger | rediger kilde]

I desember 1547 møtte Frans Xavier i Malacca en japansk adelsmann fra Kagoshima. Hans navn var Anjiro. Anjiro hadde hørt om Frans i 1545 og var reist fra Kagoshima til Malakka for å treffe ham. Han hadde flyktet fra Japan fordi han der var anklaget for mord. Han åpnet sitt hjerte for Frans Xavier og fortalte ham om sitt tidligere liv og om hjemlandets skikker og kultur. Anjiro var samurai, og slik frembød det seg en mulig formidler og oversetter for en fremtidig Japanmisjon.

«Jeg spurte [Anjiro] om japanerne ville ble kristne dersom jeg ble med ham til dette land, og han svarte at de ikke ville bli det med det samme; først ville de stille meg mange spørsmål og finne ut hva jeg visste. Fremfor alt ville de finne ut om det var samsvar mellom min lære og mitt liv... Alle de portugisiske handelsmenn som er kommet fra Japan forsikrer meg om at jeg der kunne yte Gud vår Herre store tjenester, og mer enn blant de indiske folk, fordi japanerne er en rase som er svært hengiven fornuftens bruk.»

Xavier døpte så Anjiro — som fikk dåpsnavnet Paulo de Santa Fe — og begynte å legge planer for sin misjon i dette nyoppdagede land. Anjiro hjalp Frans Xavier ved å oversette deler av den kristne lære til fonetisk japansk, som Xavier lærte seg utenat.

Frans Xaviers brev fra Østen gjorde stort inntrykk i Europa. En del av dem var blitt trykket og utgitt allerede i 1545, og utløste en ny begeistring for misjonene hos mange. Han ble kalt conquistador das animas, sjelenes erobrer.

I India (1548-49)[rediger | rediger kilde]

Han vendte tilbake til India i januar 1548. De neste femten månedene var han på stadig reisefot i landet og tok seg av organisatoriske spørsmål. Han var misfornøyd med det han anså som ukristelig livsførsel blant portugiserne der, noe som også skadet misjonsarbeidet, og bestemte seg for å reise til Øst-Asia igjen.

I Japan (1549-51)[rediger | rediger kilde]

Nå gikk ferden mot Japan. Han forlot Goa den 15. april 1549, hadde et opphold i Malacca og besøkte også Kanton på veien. Han ble ledsaget av Anjiro, og av to andre japanske menn, presten Cosme de Torres og legbroren Juan Fernandez. Han bragte med seg gaver til «kongen av Japan» ettersom han aktet å presentere seg selv som apostolisk nuntius.

Xavier kom til Japan den 27. juli 1549, men det var ikke før den 15. august at han steg i land ved Kagoshima, den viktigste havnebyen i Satsuma på øya Kyūshū. Han ble tatt vennlig i mot, og var gjest hos Anjiros familie. Da hadde han så smått begynt med sin misjonærgjerning, etter først å ha studert kultur og, så godt han fikk til, språk. Men omvendelsene vakte bonzenes vrede, og de fikk ham forvist fra byen ca. august 1550.

Fra oktober til desember 1550 bodde han i Yamaguchi, sør på den største av de japanske hovedøyer, Honshū. Rett før jul brøt han opp mot hovedstaden Kyoto, men lyktes ikke i å få foretrede for keiseren.

Xavier skrev til sin ordensgeneral Ignatius, at enhver misjonær som han senere måtte sende til Japan

«burde være godt skolert i filosofi, særlig i dialektikk, slik at de vil være i stand til å tilbakevise og arrestere japanernes obstinate argumenter.»

Da hovedstaden var preget av politisk uro, dro han etter to uker tilbake til Yamaguchi i mars 1551, der han skiftet taktikk. Han hadde innsett at evangelisk fattigdom ikke hadde den appell i Japan som den hadde i India, så han la bort sin fillete drakt. Han kledde seg i fine klær og ga som representant for den portugisiske konge gaver til den lokale daimyô (en slags fylkesfyrste), blant dem et par briller, en klokke, en spilledåse, en gravert muskett og en vakkert utsmykket latinsk Bibel. Disse hadde myndighetene i India egentlig skaffet for å gi til Mikado. Resultatet var at han fikk beskyttelse, tillatelse til å undervise og å ta i bruk et tomt buddhistisk kloster, igjen med betydelig suksess. Han døpte mange i byen.

Ettersom han ikke var blitt særlig god i japansk måtte han begrense seg til høytlesning av en oversettelse av en katekisme. Og han var også til å begynne med prisgitt Anjiros oversettelse av de sentrale begreper. Xavier ble godt mottatt av alle, og kanskje særlig av de buddhistiske shingonmunkene som hadde trukket den feilslutning at ettersom han benyttet ordet Dainichi for sin gud, måtte hans religion være en slags versjon av en lokal sekt. Men ettersom Xavier fant ut mer og mer av nyansene i det japanske språk og at ordet Dainichi faktisk var det navn en buddhistisk sekt brukte om den kosmiske Vairocana Buddha og lysets herre, gikk han over til å kalle den kristne Gud for Deusu, fra det latinske og portugisiske ordet Deus. Han lot så legbroren Juan, som gjorde store fremskritt i det japanske språk, gå ut på gatene i Yamaguchi og rope: «Dere må ikke tilbe Dainichi». Munkene forstod snart at Xavier forkynte en annen religion, og var ikke lenger så vennlig stemt.

Før to måneder var gått hadde han likevel 500 konvertitter, av dem noen buddhistprester. Men en stor anstøtsstein for mange var den kristne lære om helvete. «Hva med våre forfedre?» spurte de. I et langt brev i 1552 beskrev Xavier deres bekymrede reaksjon:

De var svært uroet og pint av en hatefull og plagsom skruppel – at Gud ikke syntes dem verken miskunnelig eller god, ettersom Han ikke hadde gitt seg selv til kjenne for japanerne før vår ankomst, særlig hvis det var sant at dem som ikke tilbad Gud slik som vi forkynte var dømt til evigvarende straff i helvete.
Minnesmerke i Hirado i Japan

Xaviers svar kom rett fra Paulus' brev til Romerne. Den menneskelige fornuft er nedlagt i oss av Gud selv, han som er naturens skaper, og den lærer oss å gjøre godt og unnvike det onde, og i den utstrekning noen av våre forfedre har trofast fulgt den guddommelige lov innskrevet i våre hjerter, vil Gud behandle dem rettferdig, og ikke urettferdig.

«Konvertittene var tilfreds med dette resonnement»,

skriver han, og

«de mottok med glade hjerter Herrens milde åk fra oss.»

Hans virke i Japan var meget fruktbart, og det ble opprettet menigheter i Hirado (nær Nagasaki), Yamaguchi og Bungo.

Da Frans hørte at et portugisisk skip hadde kommet til Funai (Oita) på Kyushu, bestemte han seg til å benytte anledningen til å dra tilbake til India, for derfra å utvide virksomheten til Kina. Etter to år i Japan overlot han sine konvertitter til pater Cosme de Torres og broder Juan Fernandez, og da han forlot Japan, var det over 2 000 kristne i landet.

Kina i sikte (1551-52)[rediger | rediger kilde]

På seilasen tilbake mot India tvang et uvær ham i land på en kinesisk øy nær den viktige havne- og handelsbyen Kanton. Der møtte han den rike portugisiske handelsmannen Diégo Pereira, en gammel venn han kjente fra Cochin. Han viste ham et brev fra portugisere som ble holdt som fanger i Guangzhou, og som bad om at Portugal sendte en ambassadør til det keiserlige hoff for å tale deres sak.

Reisen gikk så videre om Malakka (27. desember 1551), med ankomst Goa i januar 1552. Der ventet det Frans den nyhet at jesuittordenens ledelse i Roma hadde utnevnt ham til den første ordensprovinsial i den nyopprettede indiske ordensprovinsen. Han fant at det var gjort god fremgang i India, men det var også mange vanskeligheter og misligheter, både blant misjonærene og de portugisiske myndighetene, som trengte hans umiddelbare oppmerksomhet. Den 17. april satte han så seil fra Goa sammen med Diégo Pereira på skuten Santa Cruz, og stevnet mot Kina. Han skulle presentere seg som apostolisk nuntius, og Pereira som ambassadør for kongen av Portugal. Kort etter ble han klar over at han hadde glemt å ta med akkrediteringsbrevene som apostolisk nuntius. Ved ankomsten til Malakka ble han møtt av capitan Alvaro de Ataide de Gama, som nå hadde full kontroll med havnen. Han nektet å anerkjenne Xaviers tittel som nuntius, og bad Pereira om å frasi seg tittelen som ambassadør. Så gav han skipet et nytt mannskap og forlangte at gavene som var tiltenkt den kinesiske keiser skulle etterlates i Malakka.

Tidlig i september 1552 nådde Santa Cruz den kinesiske øya Sancian (Shangchuan), rett utenfor det kinesiske fastland, ikke så langt fra Taishan i Guangdongprovinsen. Øya lå sørvest for munningen av Perlefloden, som var et møtested for kinesiske og portugisiske kjøpmenn, og ikke langt fra det som senere skulle bli portugisernes hovedsted og fotfeste i Kina, Macao. Men det var forbudt for utlendinger å ta seg inn i Kina.

Hans eneste følgesvenner var nå en av jesuittenes studenter, Alvaro Ferreira, en kineser ved navn Antonio, og en malabarsk tjener ved navn Christopher. Selv om Frans raskt fikk venner på øya, turde ingen å sette ham over til fastlandet, for frykten for de strenge straffene var for stor. Han hadde nå sendt fra seg Alvaro Ferreira, og var alene tilbake med Antonio.

I midten av oktober fikk han kontakt med en kantonesisk kjøpmann som hadde gått med på å ta han med i skjul nattestider og ta ham med helt til Kanton, der han skulle holdes i skjul til å begynne med. Mannen ville gjøre dette mot en klekkelig betaling, på 200 cruzados. I midten av november ble detaljene for reisen klare, og om kvelden den 19. november sto Frans klar på stranden. Men mannen dukket aldri opp, muligens var han blitt arrestert. Det kan være av litt interesse å vite om Frans Xaviers alternative planer. Kunne han ikke komme seg inn til Kina fra Sancian, ville han reise til Siam, og der slutte seg til et siamesisk handelsskip som skulle til Kina. Han håpet naturligvis på foretrede for keiseren og frihet til å drive misjon, men et av hans brev røper at han fant det like så sannsynlig at han enten ble drept eller endte opp i fengsel i Kanton eller Beijing. I det siste brev Xavier skrev, en drøy uke før den mislykkede ferden over til fastlandet, ytret han blant annet:

Don Alvaro da Gama, byen Malakkas kommandant, har voldsomt motsatt seg at jeg reiser til Kina for å forkynne Evangeliet der, tilsidesatte den formelle bemyndigelse fra Indias visekonge som jeg fremla for ham og gjort den nytteløs ved sin opprørske stahet ... Jeg er oppsatt på, som jeg har fortalt deg, å reise til Siam, hvorfra jeg forhåpentlig skulle kunne nå Kina ... Djevelen har en uutsigelig frykt for Jesu Selskaps komme til Kina ... Men jeg er viss på ... at Jesus Kristus, vår Frelser og Forløser, vil ... skuffe ... hans ønsker og gjøre hans håp til intet.

Død[rediger | rediger kilde]

Portrett av pater Alessandro Valignano.

Den 21. november besvimte han etter å ha feiret messen. Han døde på øya den 3. desember 1552, 46 år gammel, uten å ha nådd det kinesiske fastland.

De ord som er blitt presentert som hans siste ord,

«Å klippe, klippe, når vil du åpne deg til min Herre?»

var nok ikke hans egne; de stammer fra pater Alessandro Valignano, en senere ruvende skikkelse blant jesuittenes misjonærer i Øst-Asia. Om det virkelig ville ha kommet til en slik ferd til Siam og videre til Kina, er naturligvis umulig å si. Jesuittenes stifter Ignatius av Lojola skrev i midten av 1553 til Frans (meldingen om hans død var ennå ikke nådd til Roma) at han under lydighet skulle begi seg til Europa, der det ventet andre oppgaver knyttet til misjonene i Etiopia, Brasil og Kongo.

Begravelse(r)[rediger | rediger kilde]

Frans Xavier ble først begravet på øya Sancian. Hans lik ble ikledd prestelige gevanter, lagt i en kiste og gravlagt dagen etter med fire mennesker til stede: Antonius, en portugiser og to slaver. Legemet var dekket av ulesket kalk slik at forråtnelsen skulle gå raskere, i tilfelle knoklene senere skulle flyttes til India. Men på Sancian lå han bare noen måneder. På gravstedet er det senere blitt bygget en kirke, som er blitt et valfartssted for katolikker fra det kinesiske fastland, Macao og Hongkong.

Over ti uker senere skulle et skip til Malakka, hvor Frans var høyt æret, og kapteinen ga tillatelse til å ta med kisten. Graven og kisten ble åpnet og kalken ble fjernet fra ansiktet, som ble funnet uten forråtnelse og med en frisk farge. Legemet ble ført til Malakka i samme kiste, fortsatt dekket med kalk. Det ble sagt at da båten med Frans' legeme kom til Malakka, stoppet som ved et under en alvorlig pest som raste der.

Kisten ble brakt til kapellet Vår Frue av Karmelfjellet (der St. Pauls-kirken ligger i dag) den 22. mars 1553, hvor en grav som var preparert ved høyalteret viste seg å være for kort. Frans' legeme ble da tatt ut av kisten og presset ned i graven på en slik måte at hodet ble presset mot brystet og nakken brakk. En åpen grav i St. Pauls-kirken markerer i dag dette gravstedet.

Slik lå Frans' legeme under og i full kontakt med jorden i fem måneder. Da fikk en av Frans' venner, Juan de Beira, som besøkte byen i forretninger, i all hemmelighet åpnet graven, Legemet ble funnet i samme tilstand, bortsett fra at nesen var skadet og det var sår i ansiktet på grunn av legemets stilling i den alt for lille graven.

Basilikaen Bom Jésus i Gamle Goa, der Frans Xaviers levninger er bisatt

Den 11. desember 1553 ble Xaviers levninger skipet til Goa. Kroppen hadde ikke gjennomgått vesentlig forråtnelse, og ble stedt til hvile der det nå ligger, i basilikaen Bom Jésus i Gamle Goa. Der ble den senere anbragt i en glasskontainer i en sølvskrin den 2. desember 1637.

St. Frans Xaviers skrin i Bom Jésus-basilikaen i Goa

I 1698 ble det som følge av en skjenkelse fra den toskanske storhertug Cosimo III bygget et storslagent gravmæle for Frans i samme kirke. Det dreier seg om et av barokkens mest betydningfulle byggverker i hele verden. Sølvskrinet er blitt fjernet, slik at legemet nå er synlig, skjønt det er hevet opp i et høyt mausoleum. Glassmonteret senkes bare av og til, hvert tiende år og for en seks ukers periode, for at pilegrimer skal få se ham. Sist gang var i 2004. Det diskuteres om hvordan det kan ha seg at legemet har holdt seg uten forråtnelse så lenge.

Il Gesù-kirken i Roma.

Høyre underarm, den som Xavier benyttet for å velsigne og døpe med, ble imidlertid kuttet av etter forordning av jesuittenes generalsuperior Claudio Acquaviva i 1614 og har siden da vært utstilt i et relikvarium av sølv i jesuittenes hovedkirke i Roma, Il Gesù.

Helgen[rediger | rediger kilde]

Frans Xavier er blitt kåret til en katolsk helgen. Han ble saligkåret av pave Paul V den 25. oktober 1619, og helligkåret av pave Gregor XV den 12. mars 1622, samtidig som Ignatius Loyola. Hans festdag er den 3. desember.

Han er vernehelgen for Navarra, India, Det fjerne Østen, Australia, New Zealand, misjonærer, sjøfolk, den katolske presse, turismen; mot pest og storm; for en god dødstime.

Den hellige Frans Xavier

Mange skoler og menigheter er oppkalt etter ham, og Xavier/Javier/Javiera, Frans Xavier osv. er blitt et svært vanlig fornavn i mange katolske land. I Vietnam er det et av de aller vanligste dåpsnavn for katolske gutter. I Norge er en katolsk kvinneorden, St. Franciskus Xaveriussøstrene, og den katolske menighet i Arendal, oppkalt etter ham.

Man har også gitt hans navn til en rekke katolske universiteter, høyskoler og skoler verden over.

I Kina, som han aldri kom til, er han en av katolikkenes kjæreste helgener. Mange kirker er oppkalt etter ham. Hans første gravsted på øya Sancian (Shangchuan) er blitt et viktig valfartssted. En fransk jesuitt bygde det opprinnelige valfartskapellet over graven i 1699. Det er blitt restaurert en rekke ganger; den siste restaureringen, betalt av en jesuittdrevet skole i Hongkong, ble ferdig i 2006.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dominique Bouhours: Vie de saint Francois Xavier, apôtre des Indes et du Japon, 1682 online.tekst
  • James Broderick: St. Francis Xavier (1506–1552), Pellegrini & Cudahy, New York, 1952
  • M. Joseph Castelloe, S.J. (overs., red. og komm.): The Letters and Instructions of Francis Xavier, Gujarat Sahitya Prakash 1973, Anand Gujarat
  • Jean Charbonnier, M.E.P.: Guide to the Catholic Church in China, 2004, Singapore
  • Rita Haub, Julius Oswald (utg.): Franz Xaver - Patron der Missionen. Festschrift zum 450. Todestag. (= Jesuitica, Band 4). Schnell und Steiner, Regensburg 2002, ISBN 3-7954-1252-8
  • J. Meier (utg.): Sendung – Eroberung – Begegnung. Franz Xaver, die Gesellschaft Jesu und die katholische Weltkirche im Zeitalter des Barock, Wiesbaden 2005.
  • Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia, bind II, Maryknoll, New York, 2005
  • Georg Rendl: Der Eroberer Franz Xaver. Herder, Freiburg i. Br. 1956
  • Klaus Schatz S.J.: «Franz Xaver und die Herausforderung der nichtchristlichen Religionen», i: Sendung – Eroberung – Begegnung. Franz Xaver, die Gesellschaft Jesu und die katholische Weltkirche im Zeitalter des Barock, utg. av J. Meier, Wiesbaden 2005, 99-117.
  • G. Schurhammer og E.A. Voretzsch: Ceylon zur Zeit des Königs Bhuvaneka Bahu und Franz Xavers 1539-1552, to bd., Verlag der Asia Major, Leipzig, 1928
  • G. Schurhammer og Joseph Wicki: Epistolae S. Francisci Xaverii, Roma, 1944
  • Elisabeth Gräfin Vitzthum (overs., utvalg og komm.): Die Briefe des Francisco de Xavier, München 1950

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen