Den gule flod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Huang He
黄河
Huang He
Huang He ved Hukoufossen i Fenxi

Kart over Huang He
Huang Hes løp

Land Kina Kina
Provinser Qinghai, Sichuan, Gansu, Ningxia, Indre Mongolia, Shaanxi, Shanxi, Henan, Shandong
Byer Lanzhou, Baotou, Yinchuan, Hohhot, Sanmenxia, Zhengzhou, Kaifeng, Heze
Lengde 5 464 km
Nedbørfelt 944 970 km²
Middelvannføring 2 571 /s
Start Bayan Har-fjellene i Qinghai
  – Høyde 4 800 moh.
  – Koord. 34°29′31″N 96°20′25″Ø
Munning Bóhǎibukten i Gulehavet
  – Høyde moh.
  – Koord. 37°46′48″N 119°15′00″Ø

Den gule flod eller Guleelven, også Huang He (Hanzi 黄河, pinyin: Huáng Hé, Wade-Giles Hwang-ho, noen ganger kalt Zhou Liu) er med sine 5 464 km Kinas nest lengste elv etter den sentralkinesiske floden Cháng Jiāng (Yangze). Fra sin kilde i det vestlige Kina renner den gjennom ni provinser før den munner ut i Bohai-havet nær byen Dongying i Shandongprovinsen. The Yellow River bassenget strekker seg øst-vest i omtrent 1 900 km og nord-sør i ca 1 100 km.

Huang He kalles "den kinesiske sivilisasjonens vugge", fordi nedslagsfeltet var fødestedet til den gamle kinesiske sivilisasjonen, og det var den mest velstående regionen tidlig i kinesisk historie. Men hyppige, ødeleggende flommer og endringer i elveleiet forårsaket av kontinuerlig heving av bunnen, noen ganger over nivået på de omkringliggende åkrene, har også gitt elva tilnavnene «Kinas Sorg» og «Hans sønners forbannelse».[1] Elva har ansvaret for den eneste naturkatastrofen i menneskenes historie som har krevd mer enn en million menneskeliv. I 1332-33 tok elven 7 millioner liv da den flommet over, og under flommen i 1887 mistet mellom 900 000 og to millioner mennesker livet. I 1931 forårsaket en serie oversvømmelser et sted mellom 145 000 og 4 millioner dødsfall.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Huáng Hés kilder ligger i Kūnlúnfjellene i 4 500 meters høyde i den vestre del av Qīnghǎi-provinsen. Kildene er omkring 200 km nord for den halve luftlinje mellom Lhasa og Xining, i en del av de tibetanske fjellmasser som i dag ligger utenfor Tibet. Innsjøen Zhalinghu er en av kildene. Elven har et nedbørfelt944 970 km², men fordi områdene rundt elvens øvre og tildels midtre løp er heller tørre er vannføringen relativt lav. Vannføringen i Cháng Jiāng er 15 ganger større, og den i Perlefloden er fem ganger større, selv om nedbørfeltet til sistnevnte er under halvparten så stort som Huáng Hé sitt.

Fra sine kilder renner elven gjennom to innsjøer (Ngoring Tsho og Kyaring Tsho). Deretter renner den hovedsakelig østover men i sikksakkurs i en stor bue nord rundt det relativt tørre Ordosplatået i Shaanxi og Indre Mongolia, til en stor kunstig sjø skapt av et vannreservoar. Der tilkommer sideelven Wei He, og elven brekker igjen av mot øst. Ca 45 km nedenfor storbyen Kaifeng vender elven seg noe nordøstover og holder stø kurs gjennom lavlandet til sitt utløp. I dag renner Huáng Hé gjennom Jǐnán, hovedstaden i Shāndōng-provinsen, og munner ut i Bóhǎibukten, den innerste delen av Bóhǎi i Gulehavet. I elvedeltaet ligger byen Dongying.

Guleelven i nærheten av Xunhua i østlige Qinghai. Det gule vannet skyldes løss som blir skyllet med. Foto: André Holdrinet.

Elven var åsted for de første kinesiske statsdannelser og for fremveksten av kinesisk dyrking av hvete (men ikke ris). De omkringliggende byene Anyang, Kaifeng og Xi'an er tidlige kinesiske hovedsteder. Gjennom Kinas historie har Huáng Hé vært betraktet både som en velsignelse og en forbannelse; den er «Kinas stolthet» (Zhōngguó de jiāo'ào) og «Kinas sorg» (Zhōngguó de tòng).

Siden år 602 f.Kr. til i dag har elvens nedre løp endret seg dramatisk minst fem ganger, og dikene rundt den har brutt sammen mer enn 1 500 ganger. En svært dramatisk endring av elveløpet fant sted i 1194, da Huáng Hé rett og slett overtok Huái-elvens utløpssystem for de neste 700 årene. Slammet fra Huáng Hé demmet opp munningen av Huái og gjorde tusener hjemløse. Elven fant seg til rette i sitt nåværende leie i 1897 etter at den hadde endret sitt løp igjen i 1855, slik at den igjen tømte seg i Det gule hav.

Elven får sin gule farve fra sedimentene den fører med seg. Mellom 10 og 20 prosent av vannføringen er slam, og i perioder hender det at nesten 40 prosent av vekten utgjøres av faste stoffer. Dette slammet er meget næringsrikt. De siste rundt 700 km av elven renner gjennom marker som er resultat av det avleirede slammet opp gjennom årtusenener.

Enkelte steder kan det dreie seg om et hundre meter tykt lag som skyldes avleiringer.

Slettelandet på den nordkinesiske slette har ofte et grunnvann som står så høyt at det kan avleire salter som blir liggende igjen etter år med tørke. Det virker hemmende på planteveksten.

Sedimentene har også avleiret seg i selve elven, slik at elvebunnen, sammen med de stadig høyere dikene som folk har bygget langs breddene, har ført til at elveløpet i lange stykker faktisk har et høyere vannspeil enn mye av de omliggende markene. Dette har gjort landsbygda rundt elva særlig utsatt under flom. Storflom i Huáng Hé har ført til noen av de høyeste dødstall man kjenner fra naturkatastrofer. Storflommen i 1887 kostet mellom 900 000 og 2 000 000 mennesker livet; storflommen i 1931 mellom 1 000 000 og 3 700 000. Det er ikke uten grunn at kineserne også har kalt elven for «Kinas sorg».

Under Den andre kinesisk-japanske krig i 1938 brøt nasjonalisthæren under Chiang Kai-Shek med vilje dikene for å stanse de framrykkende japanske styrker. Under denne flommen gikk mellom 500 000 og 900 000 menneskeliv tapt. Fra da rant elven på nytt i en periode ut i Østkinahavet sør for Shandonghalvøya (slik som mellom 1194 og 1855), men ble ført tilbake til sitt nordlige utløp i 1947.

Det er bygd vannkraftverk flere steder langs floden, det er demninger ved Liujiakløften, Lánzhōu, Sanmenkløften og ved Xiaolangdi.

Gulelven i kinesisk kultur[rediger | rediger kilde]

Provinsene Héběi og Hénán har navn knyttet til Huáng Hé. běi betyr nord, nán betyr sør; de er provinsene nord og sør for den gule elv.

Moderflod, Kinas sorg.

Tradisjonelt heter det at den kinesiske sivilisasjons vugge stod ved Gulelven. Kineserne kaller av og til floden som «Moderelven» eller «Den kinesiske sivilisasjons vugge». Opp gjennom Kinas lange historie er elven blitt betraktet både som en velsignelse og som en forbannelse; den har fått tilnavnene «Kinas stolthet» (中国的骄傲, Zhōngguóde Jiāo'ào) og «Kinas sorg»[2] (中国的痛, Zhōngguóde Tòng.

Når Gulelven renner klar.

Noen ganger kalles Gulelven for «Den grumsete flod» {浊流, Zhuó Liú). Det kinesiske ordspråket «Når Gulelven renner klar» viser til en høyst usannsynlig eventalitet, som «når månen blir en gul ost».

Vannkraftverk[rediger | rediger kilde]

I 1960 åpnet det første vannkraftverket i Den gule flod da Sanmenxia-demningen var ferdigstilt. Det er i dag mange vannkraftverk langs elveløpet, nedenfor er en liste over de sju største.

Sanmenxia-demningen slik den så ut i 2007.
Navn Provins Åpnet Ytelse Koordinater
Laxiwa Qinghai 2010 4 200 36°04′12″N 101°11′05″Ø
Sanmenxia Shanxi/Henan 1960 2 870 34°49′34″N 111°20′46″Ø
Lijiaxia Qinghai 2000 2 000 36°07′07″N 101°48′30″Ø
Wanjiazhai II Henan 2005 1 836 34°56′13″N 112°22′08″Ø
Gongbaixia Qinghai 2006 1 500 35°54′42″N 102°13′54″Ø
Liujiaxia Gansu 1969 1 225 35°56′02″N 103°20′31″Ø
Xilongchi Shanxi 2008 1 200 38°32′14″N 113°16′24″Ø

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ New York Times "A Troubled River Mirrors China's Path to Modernity". 19 November 2006 p. 4.
  2. ^ Berkshire encyclopedia of China, s. 1125 ISBN 978-0-9770159-4-8