Eurovision Song Contest 2019

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 2019
Eurovision Song Contest 2019.png
Datoer: Semifinale 1: 14. mai 2019
Semifinale 2: 16. mai 2019
Finale: 18. mai 2019
Sted: Israel Expo Tel Aviv
Tel Aviv, Israel
Produsent: Zivit Davidovitch[1]
Sjefsansvarlig: Jon Ola Sand
Slagord: Dare to Dream («våg å drømme»)
Programledere: Bar Refaeli
Erez Tal
Assi Azar
Lucy Ayoub
Kringkaster: Israel Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan)
Deltakere: 41 (26 i finalen)
Deltakelse
Trakk seg: Bulgaria Bulgaria
Ukraina Ukraina[2]
Eurovision Song Contest
◄2018    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    2020►

Eurovision Song Contest 2019 blir den 64. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen finner sted 14. til 18. mai 2019 i Expo Tel Aviv i Israel. Programledere for sendingene blir Bar Refaeli, Erez Tal, Assi Azar og Lucy Ayoub.[3] Den israelske kringkasteren Kan er vertskringkaster etter at Netta vant Eurovision Song Contest 2018 med sangen «Toy». Dette blir tredje gang Israel arrangerer konkurransen, etter å ha organisert Eurovision Song Contest i 1979 og 1999. 41 land skal delta i konkurransen, etter at Ukraina trakk seg 27. februar 2019.[2][4] Popartisten Madonna og illusjonisten Lior Suchard skal opptre før avstemningen i finalen 18. mai.[5][6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Netta Barzilais seier med «Toy» i 2018 var Israels fjerde seier i konkurransen, etter tidligere å ha vunnet i 1978, 1979 og 1998. Israel arrangerte konkurransen i Jerusalem i 1979 og 1999, men sa fra seg arrangementet i 1980 på grunn av stram økonomi hos den daværende kringkasteren IBA.[7] I 2019 blir derfor Israel vertskap for konkurransen for tredje gang. Det er Israels offentlige kringkastingsselskap (Kan) som skal arrangere konkurransen i samarbeid med EBU.

Like etter Israels seier lørdag 12. mai 2018 begynte spekulasjonene om hvilken israelsk by som skulle arrangere konkurransen i 2019. Jerusalem seilte tidlig opp som den mest aktuelle vertsbyen.[8] Like etter seieren kunngjorde Israels statsminister Benjamin Netanyahu via Twitter at konkurransen i 2019 skulle avholdes i Jerusalem.[9][10] Før sin vinnerfremføring utbrøt også artisten Netta: «Neste år i Jerusalem!».[11] Aktuelle steder i Jerusalem var fotballstadionen Teddy Stadium og Pais Arena.[8] International Convention Center, som huset konkurransene i 1979 og 1999, ble vurdert som for liten med sine 3100 publikumsplasser.[8]

Protester mot Jerusalem som vertsby[rediger | rediger kilde]

EBU bekreftet imidlertid ikke Jerusalem som vertsby, men signaliserte tvert imot at konkurransen ikke burde finne sted i Jerusalem, for å unngå «boikott og politisering» av konkurransen.[12][13] Flere land, blant andre Irland og Island, tok også til orde for en boikott om konkurransen skulle holdes i Jerusalem.[14][15] Årsaken til protestene bunnet i Jerusalems historiske betydning og politiske status; både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad.[16][17][18][19]

Protestene mot Jerusalem som mulig vertsby ble etterfulgt av nye protester etter sommeren. I september 2018 startet artister og kunstnere over hele Europa en protestaksjon mot at konkurransen skulle arrangeres av Israel. I stedet ba de EBU flytte konkurransen til et annet land «med et bedre rulleblad når det gjelder menneskerettigheter».[20][21] Enkelte norske artister ønsket også at NRK skulle trekke seg, men delegasjonsleder Stig Karlsen opplyste at Norge kommer til å delta i Israel: «Eurovision skal samle mennesker rundt en ikke-politisk arena, og står for fellesskap og mangfold, noe NRK stiller seg bak», sa Karlsen til Dagbladet.[20]

Søknadsprosessen[rediger | rediger kilde]

19. juni 2018 ble Israel formelt bekreftet som vertsland for konkurransen i 2019.[22] Fem dager senere startet kringkasteren Kan søknadsprosessen og inviterte interesserte byer til å levere inn sine forslag som vertsby.[23] Flere byer meldte sin interesse, blant andre Jerusalem, Tel Aviv, Eilat, Beer Sheva og Haifa.[24]

Statsminister Benjamin Netanyahu bekreftet samtidig at Israel hadde forpliktet seg til å følge reglene og kravene som EBU stilte i forbindelse med konkurransen. Netanyahu siktet blant annet til beslutningen om å skille ut kringkasteren Kans nyhetsdivisjon i et eget selvstendig selskap. Et av kravene for å bli fullverdig EBU-medlem er at medlemskringkasterne har sin egen nyhetsavdeling.[25][26] Først i desember 2018 ble Kan et fullverdig EBU-medlem.[27]

Et annet EBU-krav var en økonomisk garanti på 12 millioner euro, som skulle betales innen 1. august 2018. Midlene skal blant annet dekke planleggingskostnader samt utgifter til sikkerhet under arrangementet. Vertskringkasteren ba den israelske regjeringen om en bevilgning for å kunne betale garantien til EBU, men regjeringen mente Kan måtte dekke garantien av egne midler. Til slutt gikk regjeringen med på å innvilge et lån til Kan, slik at kringkasteren kunne betale den påkrevde garantien.[28] Kan gikk imidlertid ikke med på låneforslaget, og deretter fulgte en intens tautrekning mellom kringkasteren og regjeringen for å komme frem til en endelig avtale. EBU forlenget garantifristen til 14. august, og kom partene frem til en løsning som sikret at Kan kunne betale garantien på 12 millioner euro.[29][30] Mot slutten av august var antall kandidater skåret ned til tre byer: Jerusalem, Tel Aviv og Eilat, og 30. august bekreftet konkurransesjef Jon Ola Sand at Eilat var ute av konkurransen.[31][32]

Tel Aviv velges som vertsby[rediger | rediger kilde]

Den endelige avgjørelsen om vertsby kom 13. september, da EBU og Kan offentliggjorde at konkurransen skal arrangeres i Tel Aviv, Israels nest største by. Ifølge EBU hadde Tel Aviv presentert et «kreativt og overbevisende tilbud på alle de påkrevde områdene».[33] Semifinalene og finalen skal holdes i Paviljong 2 i Expo Tel Aviv, mens artistenes green room skal være i Paviljong 1.[34] Paviljong 1 har plass til cirka 9600 publikummere, men en del av sitteplassene må fjernes for å få plass til scene og teknisk utstyr.[35][36] Paviljong 1 har plass til mellom 2000 og 3000 publikummere.[37] Semifinalene arrangeres tirsdag 14. og torsdag 16. mai, og finalen lørdag 18. mai 2019.

Utfordringer med billettsalget[rediger | rediger kilde]

Etter flere forsinkelser ble billettene lagt ut for salg 28. februar 2019. Billettprisene var langt høyere enn tidligere; en finalebillett alene kostet rundt 3000 norske kroner, mens en billettpakke for fansen lå oppimot 10 000 kroner – noe som fikk flere fans til å reagere.[38][39][40][41] 3. mars ble billettsalget midlertidig stoppet etter at kringkasteren Kan oppdaget at en stor gruppe billetter var kjøpt opp og videresolgt til israelske idrettsledere og bekjente av vertene.[42][43] En ny gruppe med billetter legges ut for salg i april.

Format[rediger | rediger kilde]

Logo og slagord[rediger | rediger kilde]

Slagordet for konkurransen ble offentliggjort 28. oktober 2018. Konkurransens slagord var Dare to Dream («våg å drømme»), og handlet om inkludering, mangfold og enhet, sa konkurransesjef Jon Ola Sand.[44] Logoen og og konkurransens grafiske uttrykk ble presentert 8. januar 2019. Logoen består av tre triangler som danner en gullstjerne når de legges oppå hverandre. Vertskringkasteren Kan uttalte at triangelet er en av de eldste figurene i verden og finnes i kunst, musikk og natur, og at den representerer sammenheng og kreativitet. Stjernen henspiller på stjernehimmelen, og at «fremtidens stjerner skal komme sammen i Tel Aviv».[45] Slagordet er utarbeidet av det israelske selskapet Awesome Tel Aviv, mens Studio Adam Feinberg laget logen.[45]

Andre begivenheter[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to semifinalene og finalen skal det arrangeres flere andre tilstelninger i løpet av Eurovision-uken. Den faste Eurovision-landsbyen, Euro Village, er konkurransens offisielle festivalområde for besøkende, fans og delegasjoner. Landsbyen skal ligge i Charles Clore-parken i Tel Aviv, og her arrangeres det konserter og konkurranser frem mot finalen.[46]

Den offisielle åpningsseremonien, Red Carpet Event, arrangeres søndag 12. mai. Under åpningen skal artistene og delegasjonene gå opp den røde løperen før de ankommer åpningsfesten. Seremonien arrangeres på plassen foran Tel Aviv kunstmuseum.[47]

Programledere[rediger | rediger kilde]

25. januar offentliggjorde Kan at sendingene skal ledes av fire programledere: supermodellen Bar Refaeli, programlederen og tv-produsenten Erez Tal, programlederen Assi Azar og YouTube-eren og tv-personligheten Lucy Ayoub.[3] Tal og Refaeli blir hovedprogramledere, mens Azar og Ayoub blir programledere i green room.[48]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Semifinale 1[rediger | rediger kilde]

17 land deltar i semifinale 1 tirsdag 14. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). Opprinnelig skulle også Ukraina delta i denne semifinalen, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019.[2] De ti beste landene kvalifiserer seg til finalen. De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Israel og Spania skal fremføre sine bidrag og stemme i denne semifinalen.[49] Under er deltakerne i semifinale 1.[50] Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og ble offentliggjort 2. april.[51]

Nr Land Artist Sang Norsk oversettelse Språk
1 Kypros Kypros Tamta «Replay» Spill om igjen Engelsk
2 Montenegro Montenegro D mol «Heaven» Himmel Engelsk
3 Finland Finland Darude med Sebastian Rejman «Look Away» Se bort Engelsk
4 Polen Polen Tulia «Fire of Love (Pali się)» Ild av kjærlighet (De brenner) Polsk, engelsk
5 Slovenia Slovenia Zala Kralj & Gašper Šantl «Sebi» Seg selv Slovensk
6 Tsjekkia Tsjekkia Lake Malawi «Friend of a Friend» Venn av en venn Engelsk
7 Ungarn Ungarn Joci Pápai «Az én apám» Min far Ungarsk
8 Hviterussland Hviterussland ZENA «Like It» Lik det Engelsk
9 Serbia Serbia Nevena Božović «Kruna» (Круна) Krone Serbisk
10 Belgia Belgia Eliot «Wake Up» Våkn opp Engelsk
11 Georgia Georgia Oto Nemsadze «Keep on Going» Gå på Georgisk
12 Australia Australia Kate Miller-Heidke «Zero Gravity» Null tyngdekraft Engelsk
13 Island Island Hatari «Hatrið mun sigra» Hatet vil seire Islandsk
14 Estland Estland Victor Crone «Storm» Storm Engelsk
15 Portugal Portugal Conan Osíris «Telemóveis» Mobiltelefoner Portugisisk
16 Hellas Hellas Katerine Duska «Better Love» Bedre kjærlighet Engelsk
17 San Marino San Marino Serhat «Say Na Na Na» Si na, na, na Engelsk

Semifinale 2[rediger | rediger kilde]

18 land deltar i semifinale 2 torsdag 16. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). De ti beste landene kvalifiserer seg til finalen. Sveits fikk tildelt plass i denne semifinalen etter ønske fra den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR. De forhåndskvalifiserte landene Italia, Storbritannia og Tyskland skal fremføre sine bidrag og stemme i denne semifinalen.[52] Under er deltakerne i semifinale 1.[53] Startrekkefølgen ble avgjort av showets produsenter og ble offentliggjort 2. april.[51]

Nr. Land Artist Sang Norsk oversettelse Språk
1 Armenia Armenia Srbuk «Walking Out» Går ut Engelsk
2 Irland Irland Sarah McTernan «22» Engelsk
3 Moldova Moldova Anna Odobescu «Stay» Bli Engelsk
4 Sveits Sveits Luca Hänni «She Got Me» Hun fikk meg Engelsk
5 Latvia Latvia Carousel «That Night» Den kvelden Engelsk
6 Romania Romania Ester Peony «On a Sunday» På en søndag Engelsk
7 Danmark Danmark Leonora «Love Is Forever» Kjærlighet er for alltid Engelsk, fransk, dansk
8 Sverige Sverige John Lundvik «Too Late for Love» For sent for kjærlighet Engelsk
9 Østerrike Østerrike Pænda «Limits» Grenser Engelsk
10 Kroatia Kroatia Roko «The Dream» Drømmen Engelsk, kroatisk
11 Malta Malta Michaela «Chameleon» Kameleon Engelsk
12 Litauen Litauen Jurijus Veklenko «Run with the Lions» Løp med løvene Engelsk
13 Russland Russland Sergej Lazarev «Scream» Skrik Engelsk
14 Albania Albania Jonida Maliqi «Ktheju tokës» Vend tilbake til landet Albansk
15 Norge Norge KEiiNO «Spirit in the Sky» Ånden i himmelen Engelsk, samisk
16 Nederland Nederland Duncan Laurence «Arcade» Arkade Engelsk
17 Nord-Makedonia Nord-Makedonia Tamara Todevska «Proud» Stolt Engelsk
18 Aserbajdsjan Aserbajdsjan Chingiz «Truth» Sannhet Engelsk

Finalister[rediger | rediger kilde]

Finalen arrangeres lørdag 18. mai klokken 21.00 CEST (22.00 israelsk sommertid). 26 land skal delta: «de fem store» (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland), vertslandet Israel og totalt 20 land fra de to semifinalene. Israel trakk startnummer 14 under delegasjonsledermøtet 11. mars[54], mens den endelige rekkefølgen avgjøres av produsentene og EBU så fort alle finalistene er klare etter semifinalene. Under er de foreløpige deltakerne i finalen:[55]

Nr. Land Artist Sang Norsk oversettelse Språk
14 Israel Israel Kobi Marimi «Home» Hjem Engelsk
Frankrike Frankrike Bilal Hassani «Roi» Konge Fransk, engelsk
Italia Italia Mahmood «Soldi» Penger Italiensk, arabisk
Spania Spania Miki «La venda» Bindet for øynene Spansk
Storbritannia Storbritannia Michael Rice «Bigger than Us» Større enn oss Engelsk
Tyskland Tyskland S!sters «Sister» Søster Engelsk

Sendingene[rediger | rediger kilde]

De tre sendingene starter klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid, klokken 22.00 israelsk sommertid. I 2018 varte hver semifinale i 2 timer og 13 minutter, mens finalen varte i 3 timer og 49 minutter.[56]

Avstemning[rediger | rediger kilde]

I både semifinalene og finalene gir alle deltakerlandene to sett med 1–8, 10 og 12 poeng: ett sett ut fra seernes telefonstemmer og ett sett fra en nasjonal fagjury, bestående av fem personer med tilknytning til musikkbransjen eller med særlige kunnskaper innen musikk og kultur.[57] Stemmene fra semifinalene offentliggjøres etter konkurransen.

I finalen skal de 41 deltakerlandenes jurystemmer presenteres på tradisjonell måte, land for land. Hvert deltakerland har en talsperson som via satellitt leser opp sin nasjonale jurys 12-poenger. Når alle jurystemmene er inne, presenteres deretter alle seerpoengene samlet. Poengene fra hvert av de 41 landene slås sammen, og leses opp av programlederne, land for land.[58] Fra 2016–2018 ble seerpoengene lest opp fra sisteplass til førsteplass ut fra telefonavstemningen. I 2019 vil imidlertid annonseringen av seerpoengene starte med landet som har fått færrest poeng fra juryene og avsluttes med landet har fått flest jurypoeng.[59] Dette gjøres for å bevare spenningen helt til siste slutt.[60] Konkurransesjef Jon Ola Sand fra EBU er oppsynsmann for avstemningen.

Etter at alle bidragene var offentliggjort 9. mars, gikk Nederlands «Arcade» med Duncan Laurence opp som favoritt til å vinne konkurransen, ifølge spillselskapene.[61] På plassene bak fulgte Russlands «Scream» med Sergej Lazarev, Sveits' «She Got Me» med Luca Hänni, Sveriges «Too Late for Love» med John Lundvik, Italias «Soldi» med Mahmood og Islands «Hatrið mun sigra» med Hatari.[62][63] Norges «Spirit in the Sky» med KEiiNO lå rundt en tiendeplass på oddslistene i ukene før konkurransen.[64]

Deltakende land[rediger | rediger kilde]

41 land skal delta i konkurransen: De samme landene som året før, unntatt Bulgaria som trakk seg av økonomiske årsaker, og Ukraina som trakk seg etter problemer med å finne en representant for landet. Seks land er direktekvalifisert til finalen 18. mai: vertslandet Israel og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 35 landene ble fordelt på hver av de to semifinalene.[4]

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Fem artister deltar på nytt i konkurransen:[65]

Artist Land Deltok i Merknader
Joci Pápai Ungarn Ungarn 2017 Åttendeplass i finalen
Nevena Božović Serbia Serbia 2007 (JESC) Tredjeplass i finalen
2013 Ellevteplass i semifinale 1 som del av Moje 3
Sergej Lazarev Russland Russland 2016 Tredjeplass i finalen
Serhat San Marino San Marino 2016 Tolvteplass i semifinale 1
Tamara Todevska Nord-Makedonia Nord-Makedonia 2008 Tiendeplass i semifinale 2 sammen med Vrčak og Adrian

Semifinaletrekningen[rediger | rediger kilde]

Fordelingen av semifinalistene ble avgjort under en offisiell trekning i museet Beit Ha’Ir i Tel Aviv 28. januar 2019. Under trekningen overrakte også Lisboas viseordfører den offisielle Eurovision-nøkkelen til Tel Avivs ordfører.[66]

Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret de siste årene. Blant annet var de nordiske landene samlet i samme gruppe, og de eks-jugoslaviske landene samlet i en annen gruppe. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette blir gjort for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene.[67] Systemet ble innført i 2008.

Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Gruppe 5 Gruppe 6

1 Ukraina var opprinnelig påmeldt, men trakk seg fra konkurransen 27. februar 2019.

2 Sveits ble plassert i gruppe 5, men ble tatt ut da landet fikk forhåndsgodkjent deltakelse i semifinale 2.

Først ble det trukket i hvilken av semifinalene de seks finalistene skulle stemme i. Deretter ble de 36 semifinalistene fordelt på de to semifinalene, Sveits hadde på forhånd fått innvilget å delta i semifinale 2. Hver semifinalist ble også trukket til første eller andre halvdel av sin semifinale. Den endelige startrekkefølgen avgjøres senere av konkurransens produsenter og godkjennes til slutt av EBU.[66]

Andre land[rediger | rediger kilde]

For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion.[68] Men et land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet er med Australia. I tillegg til landene som oppfyller kravene til deltakelse, var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2019.

Fullverdige medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Andorra Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasterens økonomiske situasjon.[69] Den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) har derimot signalisert at den ønsker å returnere til konkurransen. For å få dette til, trenger RTVA økonomisk støtte fra den andorranske regjeringen.[70] 19. mai 2018 meldte RTVA imidlertid at Andorra ikke kommer til å delta i 2019.[71]
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina har stort sett vært fraværende siden 2012, med unntak av en deltakelse i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT som har vært truet av konkurs i flere år. Kringkasteren skylder EBU over 3 millioner euro og er nå utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett. BHRT kan derfor ikke delta i konkurransen i 2019.[72]
  • Bulgaria Bulgaria meldte seg først på konkurransen[73], men kringkasteren BNT meddelte i oktober 2018 at landet likevel ikke skulle delta i konkurransen i Israel. Årsaken er at deltakelsen de siste årene har kostet mer enn hva kringkasteren har budsjett for.[74] Dette blir første gang siden 2015 at Bulgaria ikke deltar i konkurransen.
  • Luxembourg Luxembourg har ikke deltatt i Eurovision Song Contest siden 1993, og fraværet skyldes økonomi og at den luxembourgske kringkasteren har liten tro på at et lite land som Luxembourg skal kunne nå opp i konkurransen.[75] Den luxembourgske kringkasteren RTL Télé Lëtzebuerg (RTL) kunngjorde i juli 2018 at Luxembourg ikke kommer til å delta i 2019.[76]
  • Monaco Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte, ettersom kringkasteren TMC mener diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.[77][78]
  • Slovakia Slovakia deltok sist i 2012 på grunn av trang økonomi hos kringkasteren RTVS.[79][80] RTVS kringkastet finalen på radio i 2018, men kunngjorde 31. mai 2018 at landet ikke kom til å delta i 2019 på grunn av RTVS' økonomiske situasjon.[81]
  • Tyrkia Tyrkia har ikke deltatt siden 2012 i protest mot det nåværende avstemningssystemet og ordningen med de fem store.[82] Så lenge avstemningssystemet forblir uendret, ønsker ikke den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) å returnere til konkurransen. TRTs generaldirektør sa i et intervju i august 2018 at landet ikke kommer til å delta i 2019.[83]

Land uten aktivt EBU-medlemskap[rediger | rediger kilde]

  • Kosovo Kosovo: Erklærte sin selvstendighet i 2008, men er bare delvis internasjonalt anerkjent som suveren stat. Kosovos kringkaster RTK har i flere år jobbet for at Kosovo skal få delta i konkurransen, og RTK håpet å kunne debuterte i 2018.[89] Ifølge kanalens tv-sjef hadde Kosovo støtte fra flere nasjonale kringkastere på Balkan – men både Bosnia-Hercegovina og Serbia motsatte seg en slik deltakelse.[90] Kringkastingssjef Mentor Shala sa at de fortsatt kjemper for fullt medlemskap, og at de håpet på å kunne debutere i 2019.[91] EBU planla å diskutere et fullverdig EBU-medlemskap for RTK i desember 2018, men saken ble utsatt til juni 2019.[92][93]
  • Liechtenstein Liechtenstein: Landets kringkaster, 1 FL TV, er ikke medlem av EBU, men høsten 2017 kunngjorde kanalen at Liechtenstein hadde som mål å debutere i Eurovision Song Contest 2019.[94] Planene ble imidlertid aldri noe av, da EBU 20. juli 2018 bekreftet at 1 FL TV ikke har søkt om EBU-medlemskap.[95] Seks dager senere bekreftet kringkasteren selv at Liechtenstein ikke kom til å debutere i 2019 på grunn av kringkastingssjef Peter Kölbels plutselige død.[96]

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Reaksjoner på Jerusalem som mulig vertsby[rediger | rediger kilde]

Et eventuelt valg av Jerusalem som vertsby ble møtt med kritikk og protester på grunn av byens historiske betydning og politiske status.[16][17][18][19] Både Palestina og Israel anser Jerusalem som sin hovedstad, og Israel mener byen er det naturlige stedet å holde finalen.[16] Spørsmålet om Jerusalems status har blitt ytterligere betent etter at USAs president Donald Trump i desember 2017 kunngjorde at han anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad.[97] Beslutningen vakte store protester i Midtøsten.[98]

Historieprofessor ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, kalte Eurovision-seieren for en «stor politisk seier for Israel» og anså det som sikkert at Israel ville velge Jerusalem som vertsby.[99] I Norge reagerte også Palestinakomiteen på at Israel skal arrangere konkurransen: «Det er skremmende at Eurovision Song Contest-instituttet tydelig velger å ignorere realitetene i det som skjer på bakken i Israel og Palestina nå», sa nestleder Øystein Grønning.[100] Torstein Dahle, leder for organisasjonen Ship to Gaza Norge, mente et annet land burde arrangere konkurransen[101], mens partiet SV krevde at norske myndigheter skulle gi beskjed til EBU om at «det ikke er greit å arrangere finalen på okkupert jord i Jerusalem, og at Israel må arrangere den et annet sted».[102]

Krav om boikott[rediger | rediger kilde]

Også i andre land kom det reaksjoner etter den israelske seieren. Vänsterpartiet i svenske Malmö mente konkurransen ikke burde finne sted i Israel, og at EBU måtte boikotte Israel.[103] Dublins tidligere ordfører Mícheál Mac Donncha, som har innreiseforbud til Israel på grunn av sin støtte til BDS-bevegelsen, tok til orde for at Irland skulle trekke seg fra konkurransen i 2019, siden den finner sted i Israel.[104] Også tilhengere i den britiske gruppen «We Support Jeremy Corbyn», krevde at Storbritannia skulle trekke seg fra konkurransen.[105]

Island ble det startet en underskriftskampanje i mai 2018 for å få kringkasteren RÚV til å trekke Island fra konkurransen, og flere toneangivende artister og kjendiser oppfordret folk til å signere.[106][107] Bakgrunnen for kampanjen var at israelske soldater like før hadde skutt mot demonstranter på Gazastripen, noe som førte til at 60 personer ble drept og flere tusen skadet.[108] Underskriftskampanjen samlet over 25 000 stemmer, tilsvarende 7 prosent av landets befolkning. En stor andel av signaturene kom imidlertid fra utlandet.[109] RÚVs programdirektør Skarphéðinn Guðmundsson, understreket også at Island «høyst sannsynlig» ville delta i Israel, til tross for protestene.[110][111] I september bekreftet RÚV at Island var blant deltakerne.[112]

Politiske protester under nasjonale finaler[rediger | rediger kilde]

Som en del av Boycott, Divestment and Sanctions-kampanjen mot Israel, fant det sted politiske protester og aksjoner mot flere nasjonale finaler i opptakten til konkurransen. Politiske motstandere holdt markeringer under de nasjonale finalene i Spania, Danmark og Norge med flyveblader og plakater der de krevde at landene måtte trekke seg fra konkurransen i Israel.[113][114][115]

Sterkest var protestene i Frankrike, der flere av artistene mottok drapstrusler for å delta i den franske finalen.[116] En Israel-demonstrant klarte også å ta seg opp på scenen under den andre semifinalen av Destination Eurovision 19. januar 2019. På scenen holdt han opp en plakat som oppfordret til boikott, siden konkurransen skulle finne sted i Israel.[117] Hendelsen førte til at EBU sendte et brev til alle deltakende kringkastingsselskaper der de oppfordret kringkasterne til å ta alle forholdsregler for å unngå lignende hendelser.[118]

Sikkerheten under konkurransen[rediger | rediger kilde]

På grunn av midtøstenkonflikten har det jevnlig vært trefninger mellom palestinere og israelere. Etter flere rolige år, avfyrte Hamas flere missiler mot nordre Tel Aviv i mars 2019.[119] Et av missilene traff et sivilt bolighus og såret syv personer. Israels forsvar svarte med å bombe flere mål på Gazastripen.[120][121] Omtrent samtidig kunngjorde USAs president Donald Trump at han anerkjenner Golan som israelsk territorium.[122][123] Israel har okkupert Golan siden 1967, men verdenssamfunnet – inkludert FN – anerkjenner ikke Golan som israelsk territorium.[124] Trumps kunngjøring skapte protester flere steder, særlig i Syria som Golan tidligere tilhørte.[125][126] Oppblussingen av midtøstenkonflikten, kombinert med høye billettpriser, gjorde at flere fans og tilreisende ikke dro til Tel Aviv. Den norske Grand Prix-klubben meldte at kun en tredel av medlemmene som vanligvis reiser til Eurovision, kom til å dra til Israel.[127] Også Eurovision-delegasjoner, inkludert EBU, vurderte sikkerhetssituasjonen ekstra nøye. Konkurransesjef Jon Ola Sand sa til Aftenposten at EBU så alvorlig på oppblussingen av konflikten og fulgte situasjonen tett «gjennom våre egne sikkerhetseksperter, israelske myndigheter og den israelske kringkasteren».[128] Sand understreket at han var sikker på at konkurransen ville holdes i Tel Aviv, men la til: «Vi har alltid en plan B, men jeg vil ikke si at vi har en fullgod erstatter for Eurovision i Tel Aviv. Det er der vi ønsker å være, og det er det vi jobber ut ifra.»[128]

Noen dager senere, 1. april, innstilte israelsk politi arbeidet med å gjennomsøke arenaen, scenemateriell og teknisk utstyr for bomber og andre trusler. Årsaken var at politiet ikke hadde fått finansieringen de var lovet. Dette førte til at EBU sendte et krast brev til statsminister Benjamin Netanyahu, der de ba om at finansieringen øyeblikkelig måtte komme på plass.[129][130][131] Hendelsen var en av flere lignende hendelser der det hadde vært strid om finansiering, noe EBU kommenterte i brevet: «Det er allerede irriterende nok at det de siste månedene har vært konstante diskusjoner om hvem som skal betale for hva når det gjelder eksterne sikkerhetstiltak rundt Eurovision Song Contest».[130] Det krasse brevet førte til at statsminister Benjamin Netanyahu og hans regjering ryddet opp i situasjonen og sørget for finansieringen til politiet. Bombesøket ble dermed påbegynt dagen etter.[132][133]

Religiøse krav[rediger | rediger kilde]

14. mai 2018 krevde Yaakov Litzman, leder for det ultraortodokse partiet Agudat Yisrael og Israels vise-helsemininster, at Israels offentlige kringkastingsselskap måtte sørge for å overholde sabbaten under konkurransen i 2019.[134] Den jødiske sabbaten er en hviledag som strekker seg fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag, noe som vil gjøre det umulig å avholde prøver og den viktige jurygeneralprøven fredag kveld. Selve finalen vil startet klokken 22.00 israelsk tid, og blir ikke rammet av et eventuelt sabbat-krav. Lignende krav kom også i forkant av konkurransen i 1999, da produsentene gjorde flere grep i siste liten for å overholde sabbaten. Blant annet ble ikke prøvene under sabbaten filmet.[135] Siden da har arrangementet vokst til tre sendinger og over 40 deltakere, noe som gjør en lignende løsning som i 1999 uaktuell.[136] Styreleder for Eurovision-komitteen i EBU, Frank-Dieter Freiling, var klar over problemstillingen og vil ta saken opp med den israelske kringkasteren.[135]

Ukraina trekker seg[rediger | rediger kilde]

Ukraina var det 42. påmeldte landet til konkurransen, men trakk seg 27. februar 2019 etter problemer med å finne en representant for landet.[137] Ukraina arrangerte sin nasjonale finale Vidbir 23. februar 2019 der artisten Maruv vant med «Siren Song». Like etter seieren sådde imidlertid kringkasteren UA:PBC tvil om Maruv skulle få representere landet. Dette skyldtes at hun hadde hatt en rekke konserter og opptredener i Russland, et land Ukraina er i politisk konflikt med.[138][139] Kringkasteren krevde at artisten skrev under en kontrakt som blant annet forbød henne å opptre i Russland, overdra sangrettighetene til et annet plateselskap og dekke alle deltakerkostnadene selv. Maruv nektet å underskrive avtalen, og to dager etter finalen kunngjorde UA:PBC at Maruv ikke skulle få representere Ukraina i Eurovision Song Contest.[140][141][142][143] Artistene som kom på andre- og tredjeplass i Vidbir ønsket heller ikke å stille opp, og 27. februar trakk Ukraina seg fra konkurransen.[137] Dette er Ukrainas andre fravær siden debuten i 2003.

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som kringkaster konkurransen, har egne kommentatorer som skal formidle informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Oversikt over bekreftede kommentatorer og poengopplesere ved Eurovision Song Contest 2019:

Land Kringkaster Kommentatorer Poengopplesere
Australia Australia SBS Myf Warhurst og Joel Creasey (SBS)[144]
Belgia Belgia VRTog RTBF Nederlandsk: Peter van de Veire (Één)[145]
Fransk: Maureen Louys og Jean-Louis Lahaye (La Une)[146]
Finland Finland Yle Finsk: Mikko Silvennoinen (Yle TV2)[147]
Svensk: (Yle X3M)
Frankrike Frankrike France Télévisions Semifinalene: André Manoukian og Sandy Herebert (France 4)[148]
Finalen: Stéphane Bern and André Manoukian (France 2)[149]
Hellas Hellas ERT Jórgos Kapoutzídis og María Kozákou (ERT1, ERT World, ERA 1, Voice of Greece)[150]
Israel Israel Kan (Kan 11) Izhar Cohen[151]
Italia Italia Rai Semifinalene: Federico Russo og Ema Stokholma (Rai 4)
Finalen: Federico Russo (Rai 1)[152]
Kypros Kypros RIK Evridiki og Tasos Trifonos (RIK 1)[153]
Nederland Nederland AVROTROS/NPO (NPO 1) Emma Wortelboer[154]
Norge Norge NRK Olav Viksmo-Slettan (NRK1) og Ole Christian Øen (NRK P1)[155]
Russland Russland VGTRK Dmitrij Guberniev (Rossija 1)
San Marino San Marino SMRTV Lia Fiorio og Gigi Restivo (Rtv San Marino)[156]
Spania Spania TVE Tony Aguilar og Julia Varela (semifinalene på La 2, finalen på La 1)[157] Nieves Álvarez
Storbritannia Storbritannia BBC Semifinalene: Scott Mills og Rylan Clark-Neal (BBC Four)[158]
Finalen: Graham Norton (BBC One) og Ken Bruce (BBC Radio 2)[158]
Sveits Sveits SRF, RTS og RSI Tysk: Sven Epiney (semifinaler: SRF zwei, finale: SRF 1)[159]
Fransk: (semifinaler: RTS Deux, finale: RTS Un)
Italiensk: (semifinaler: RSI La 2, finale: RSI La 1)
Sinplus[160]
Sverige Sverige SVT Edward af Sillén og Charlotte Perrelli (SVT 1)[161] Eric Saade
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (semifinalene på One, finalen på Das Erste)[162]
Ungarn Ungarn Duna Media Bogi Dallos og Freddie (Duna)[163]

Kommentatorer for ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Land Kringkaster Kommentatorer
Canada Canada Omni Television[164]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Josianne Zwart og Evert Groot (11. oktober 2018). «KAN appoints two core team members for Eurovision 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 2. juli 2018. 
  2. ^ a b c «Ukraine: UA:PBC withdraws from Eurovision 2019». esctoday.com. ESCToday. Besøkt 27. februar 2019. 
  3. ^ a b «Bar Refaeli, Erez Tal, Assi Azar & Lucy Ayoub to host Eurovision 2019!». eurovision.tv. Besøkt 25. januar 2019. 
  4. ^ a b «42 countries to compete in Eurovision 2019 - Eurovision Song Contest Tel Aviv 2019». eurovision.tv. Besøkt 7. november 2018. 
  5. ^ Pedersen, Ruben (8. april 2019). «Madonna skal opptre under Eurovision i Israel». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. april 2019. 
  6. ^ «Mentalist Lior Suchard to make special appearance at Eurovision 2019». eurovision.tv. EBU. 1. mars 2019. Besøkt 8. april 2019. 
  7. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  8. ^ a b c «Israel mulls venue for hosting Eurovision 2019 finals - Globes English». Globes (hebraisk). Besøkt 13. mai 2018. 
  9. ^ «Benjamin Netanyahu on Instagram: “לשנה הבאה בירושלים 🇮🇱🇮🇱🇮🇱”» (engelsk). 
  10. ^ «Benjamin Netanyahu on Instagram: “נטע, את כפרה אמיתית. הבאת הרבה כבוד למדינת ישראל! לשנה הבאה בירושלים! 🇮🇱🇮🇱🇮🇱”» (engelsk). 
  11. ^ Wernersen, Camilla (13. mai 2018). «Favoritten Israel vant Eurovision song contest 2018». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  12. ^ «Eurovision 2019: Israel's hosting in Jerusalem "in doubt" as EBU reportedly fears boycotts and politicisation of song contest | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  13. ^ Times of Israel (24. mai 2018). «Jerusalem Eurovision 2019 under threat due to possible boycott – report». Times of Israel (engelsk). Besøkt 27. mai 2018. 
  14. ^ «22,000 Icelandic citizens sign petition against next year's Eurovision in Israel». Ynetnews (engelsk). 18. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  15. ^ Kelly, Fiona. «Dublin Lord Mayor calls for boycott of next year's Eurovision in Israel | Buzz.ie». Buzz.ie. Besøkt 27. mai 2018. 
  16. ^ a b c Wernersen, Camilla (13. mai 2018). «Håper på boikott av Eurovision Song Contest i Jerusalem». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  17. ^ a b «Derfor strides de om Jerusalem». VG Nett (norsk). 10. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  18. ^ a b «Israels Eurovision-seier skaper reaksjoner: – Underholdningsbransjen er ikke hevet over politikken». Aftenposten. Besøkt 13. mai 2018. 
  19. ^ a b Holm, Gro (6. desember 2017). «Derfor er Jerusalem så hellig og viktig». NRK. Besøkt 13. mai 2018. 
  20. ^ a b «Raser mot Israel-boikott: – Skammelig. Vi hadde den beste sangen». Dagbladet.no (norsk). 10. september 2018. Besøkt 15. september 2018. 
  21. ^ Letters (7. september 2018). «Boycott Eurovision Song Contest hosted by Israel | Letters». the Guardian (engelsk). Besøkt 15. september 2018. 
  22. ^ «Eurovision 2019: Israeli team meets EBU in Geneva; host city and dates to be decided by September - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 19. juni 2018. 
  23. ^ Granger, Anthony. «KAN Launches Formal Bidding Process for Eurovision Song Contest 2019 Host City». Besøkt 24. juni 2018. 
  24. ^ «Israeli media: Haifa out of the race for Eurovision 2019 - ESCXTRA.com». ESCXTRA.com (engelsk). 22. juli 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  25. ^ «Appearing to back off Kan split, PM says government will follow Eurovision rules». Times of Israel (engelsk). 
  26. ^ «Eurovision organizers warn Israel could lose hosting rights». Times of Israel (engelsk). 
  27. ^ Granger, Anthony (7. desember 2018). «Israel: KAN Gains Full Membership of the EBU». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. februar 2019. 
  28. ^ Bein-Leibovitz, Anat. «Last gasp compromise allows Israel to stage Eurovision final - Globes». 
  29. ^ Granger, Anthony. «KAN Confirms It Will Pay Eurovision 2019 Guarantee». Besøkt 14. august 2018. 
  30. ^ «Last-minute deal reached to ensure Eurovision will be held in Israel» (engelsk). Besøkt 16. september 2018. 
  31. ^ «Eilat Out of the Race to Host the Eurovision Song Contest 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 30. august 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  32. ^ Granger, Anthony. «‘No Serious Talk’ About Boycott of Eurovision 2019 – Jon Ola Sand». Besøkt 30. august 2018. 
  33. ^ Evert Groot (13. september 2018). «Tel Aviv to host Eurovision 2019! - Eurovision Song Contest Tel Aviv 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 15. september 2018. 
  34. ^ «Eurovision Song Contest 2019: Tel Aviv». Eurovisionworld. Besøkt 22. april 2019. 
  35. ^ Tel Aviv Convention Center. «Tekniske data over arenaene (side 4)» (PDF). Besøkt 16. september 2018. 
  36. ^ «Media claims "only 4000" tickets will be available to Eurovision shows». wiwibloggs (engelsk). 15. september 2018. Besøkt 16. september 2018. 
  37. ^ «Green room will reportedly include up to 3000 seats for public». wiwibloggs (engelsk). 16. september 2018. Besøkt 26. september 2018. 
  38. ^ Anders Grønneberg (4. mars 2019). «– Finalen i Israel har tidenes høyeste billettpriser». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 6. mars 2019. 
  39. ^ Chajut, Aya (19. februar 2019). «Tel Aviv Eurovision Ticket Prices Revealed: Over $300 for a Seat in the Final». Haaretz (engelsk). Besøkt 6. mars 2019. 
  40. ^ «Eurovision tickets go on sale 19:00 CET...for both the main arena and the green room». wiwibloggs (engelsk). 28. februar 2019. Besøkt 6. mars 2019. 
  41. ^ «Additional Eurovision ticket sales on hold until April...as KAN CEO orders Leean to cancel tickets sold to senior officials». wiwibloggs (engelsk). 5. mars 2019. Besøkt 6. mars 2019. 
  42. ^ «KAN halts Eurovision ticket sales after irregularities - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 6. mars 2019. 
  43. ^ Lindblad, Knut-Eirik (3. mars 2019). «Billettsalget til Eurovision i Israel er stanset». NTB (norsk). Dagbladet.no. Besøkt 6. mars 2019. 
  44. ^ Evert Groot (28. oktober 2018). «Tel Aviv 2019: Dare to Dream». eurovision.tv. EBU. Besøkt 8. januar 2019. 
  45. ^ a b Evert Groot (8. januar 2018). «Reaching for the stars: Theme artwork for Eurovision 2019 revealed!». eurovision.tv. Besøkt 8. januar 2019. 
  46. ^ כאן-תאגיד השידור הישראלי (hebraisk) https://www.kan.org.il/Item/?itemId=41791. 
  47. ^ «Following the Eurovision 2019: The events of Tel Aviv's White Night have been moved». Time Out Israel (engelsk). Besøkt 8. januar 2019. 
  48. ^ «Eurovision'19: Assi Azar & Lucy Ayoub Selected as Green Room Hosts». Eurovoix (engelsk). 27. desember 2018. Besøkt 27. januar 2019. 
  49. ^ «Eurovision 2019: Which country takes part in which Semi-Final?». Eurovision.tv. Besøkt 28. januar 2019. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – First semi final». eurovision.tv. EBU. Besøkt 7. februar 2019. 
  51. ^ a b «Exclusive: This is the Eurovision 2019 Semi-Final running order!». eurovision.tv. Besøkt 2. april 2019. 
  52. ^ «Eurovision 2019: Which country takes part in which Semi-Final?». Eurovision.tv. Besøkt 28. januar 2019. 
  53. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – Second Semi-Final». eurovision.tv. EBU. Besøkt 7. februar 2019. 
  54. ^ «Israel to perform as 14th in the Grand Final». eurovision.tv. Besøkt 11. mars 2019. 
  55. ^ «Eurovision Song Contest 2019 – Grand final». eurovision.tv. EBU. Besøkt 7. februar 2019. 
  56. ^ «NRK TV – Eurovision Song Contest» (norsk). Besøkt 2. april 2019. 
  57. ^ «Subtle but significant: EBU changes weight of individual jury rankings - Eurovision Song Contest Lisbon 2018». eurovision.tv. 27. april 2018. Besøkt 1. mai 2018. 
  58. ^ «Voting – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 2. april 2019. 
  59. ^ Agadellis, Stratos (30. mars 2019). «Eurovision 2019: Final voting presentation to change slightly - ESCToday.com». ESCToday (engelsk). ESCToday.com. Besøkt 2. april 2019. 
  60. ^ «Eurovision 2019 changes: New voting rules for the Grand Final». wiwibloggs (engelsk). 30. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  61. ^ «The Netherlands top Eurovision betting odds following Russian song release». wiwibloggs (engelsk). 9. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  62. ^ «Eurovision 2019 odds: Iceland's Hatari move into Top 5 favourites...as Switzerland closes in on Russia». wiwibloggs (engelsk). 27. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  63. ^ Sætre, Eivind M. «Tel Aviv: Dette er oddsfavorittene! - escNorge». escnorge.net. Besøkt 2. april 2019. 
  64. ^ «Odds Eurovision Song Contest 2019». Eurovisionworld. Besøkt 2. april 2019. 
  65. ^ Benny Royston (12. april 2019). «Eurovision Class of 2019: Returning artists». eurovision.tv. EBU. Besøkt 13. april 2019. 
  66. ^ a b Granger, Anthony (6. november 2018). «Eurovision 2019 Semi-Final Allocation Draw on January 28». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. januar 2019. 
  67. ^ Evert Groot (26. januar 2019). «Semi-Final Allocation Draw pots revealed!». eurovision.tv. Besøkt 13. februar 2019. 
  68. ^ «Which countries? GFAQs». EBU. Arkivert fra originalen 22. mai 2014. Besøkt 22. mai 2014. 
  69. ^ «Andorra: No Return To Eurovision in 2018». Eurovoix.com. 14. mai 2017. Besøkt 14. mai 2017. 
  70. ^ Granger, Anthony (17. desember 2017). «Andorra: Return to Eurovision Dependent on Government Support». Eurovoix (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  71. ^ «Andorra: No Participation in Eurovision Events for the Foreseeable Future». Besøkt 19. mai 2018. 
  72. ^ «Bosnia & Herzegovina: BHRT Barred From Competing in Eurovision Contests - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  73. ^ «BNT Eurovision 🇧🇬 on Twitter». Twitter (engelsk). 14. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  74. ^ ESCplus. «Official: Bulgaria withdraws from the Eurovision Song Contest – ESCplus». www.esc-plus.com (engelsk). Besøkt 15. oktober 2018. 
  75. ^ «Luxembourg: Will Not Participate in Eurovision 2018». Eurovoix.com. 22. mai 2017. Besøkt 22. mai 2017. 
  76. ^ «Luxembourg: RTL Télé Lëtzebuerg Rules out Eurovision Return in 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 21. juli 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  77. ^ Kasapoglou, Yiorgos (12. desember 2006). «Monaco withdraws». ESCToday. Besøkt 12. desember 2006. 
  78. ^ Viniker, Barry (14. desember 2006). «Monaco - it's not the money!». ESCToday. Besøkt 14. desember 2006. 
  79. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (24. oktober 2016). «Slovakia: RTVS will not participate in Eurovision 2017». esctoday.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  80. ^ Robyn Gallagher. «Broadcaster RTVS confirms Slovakia will not return to Eurovision 2017». Wiwibloggs.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  81. ^ «Slovakia: No Return to Eurovision in 2019 - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 31. mai 2018. Besøkt 1. juni 2018. 
  82. ^ «Turkey will not participate in 2018 Eurovision: Deputy PM Bozdağ». Hürriyet Daily News (engelsk). 7. august 2017. Besøkt 13. november 2017. 
  83. ^ «Turkey to return Eurovision 'if no more bearded divas'». Hürriyet Daily News (engelsk). 4. august 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  84. ^ ten Veen, Renske (30. januar 2016). «Should Dimash Kudaibergen sing for Kazakhstan at Eurovision 2017?». Besøkt 15. mai 2016. 
  85. ^ «Kazakhstan: Turkvision Winner Zhanar Dugalova Would Compete at Eurovision - Eurovoix World», Eurovoix World, 28 April 2017, https://eurovoix-world.com/kazakhstan-turkvision-winner-zhanar-dugalova-compete-eurovision/. Besøkt 16 May 2017 
  86. ^ «Will Kazakhstan take part in Eurovision 2019? Why is Wales taking part in JESC? EBU explains…». ESCBubble (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  87. ^ Jiandani, Sanjay (23. desember 2017). «The EBU's statement regarding Channel 31 and Kazakhstan's participation in Eurovision». ESCToday (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  88. ^ «EBU clarifies potential participation of Kazakhstan at Eurovision 2018». wiwibloggs (engelsk). 23. desember 2017. Besøkt 29. desember 2017. 
  89. ^ RTKLive (10. februar 2017). «So, will Kosovo be a part of Eurovision?». RTKLive (engelsk). Besøkt 5. mai 2018. 
  90. ^ Granger, Anthony (30. mai 2017). «Kosovo: RTK Hopeful Of Eurovision Debut in 2018». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  91. ^ Granger, Anthony (22. juni 2018). «Kosovo: RTK To Push for Full EBU Membership Next Week». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  92. ^ Granger, Anthony (1. juli 2018). «Kosovo: EBU to Vote on Full Membership of RTK in December». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  93. ^ «Kosovo membership bid is off the agenda at December EBU meeting». wiwibloggs (engelsk). 7. desember 2018. Besøkt 21. desember 2018. 
  94. ^ «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2018». ESCToday.com. 1. september 2017. Besøkt 1. september 2017. 
  95. ^ «‘Liechtenstein have not applied’ confirms EBU». EscXtra. 20. juli 2018. 
  96. ^ Jiandani, Sanjay (26. juli 2018). «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2019». Besøkt 27. juli 2018. 
  97. ^ «Trump: – Jeg anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad». VG Nett (norsk). 6. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  98. ^ «Sammenstøt ved USAs ambassade i Libanon». Aftenposten. 10. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  99. ^ «Statsminister Benjamin Netanyahu : – Israels Eurovision-seier er nok en gave til Jerusalem». Aftenbladet. 13. mai 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  100. ^ «Israels Eurovision-seier skaper reaksjoner: – Underholdningsbransjen er ikke hevet over politikken». Aftenposten. 13. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  101. ^ Wernersen, Camilla. «Håper på boikott av Eurovision Song Contest i Jerusalem». NRK. Besøkt 14. mai 2018. 
  102. ^ Cosson-Eide, Hans. «SV advarer mot «politisk propagandashow» hvis Eurovision-finalen holdes i Jerusalem». NRK. Besøkt 14. mai 2018. 
  103. ^ «Bojkotta Israel - Vänsterpartiet Malmö». Vänsterpartiet Malmö (engelsk). 13. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  104. ^ «Ireland: Dublin Lord Mayor Calls for Boycott of Eurovision 2019». eurovoix.com. 14. mai 2018. Besøkt 14. mai 2018. 
  105. ^ «Dave Rich on Twitter». Twitter (engelsk). 
  106. ^ «Sign the Petition». Change.org (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  107. ^ «Over twenty thousand Icelanders now want to boycott Eurovision Song Contest in Israel». mbl.is. 17. mai 2018. Besøkt 20. mai 2018. 
  108. ^ «Oppfordrer TV-kanal til boikott av Eurovision» (norsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  109. ^ Ólafsson, Gunnlaugur Snær (20. mai 2018). «30% Eurovision-áskorana að utan». mbl.is. Besøkt 27. mai 2018. 
  110. ^ «Iceland to take part in Eurovision in Israel next year». mbl.is. 14. mai 2018. Besøkt 20. mai 2018. 
  111. ^ grapevine.is (17. mai 2018). «Iceland's Public Broadcasting Considering Withdrawal From Eurovision - The Reykjavik Grapevine». The Reykjavik Grapevine (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  112. ^ «Eurovision Iceland: RUV confirms participation in Eurovision 2019 - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 13. september 2018. Besøkt 15. september 2018. 
  113. ^ «Demonstranter kort før stor Grand Prix-finale: Danmark bør trække sig fra Eurovision». DR (dansk). Besøkt 3. mars 2019. 
  114. ^ wiwibloggs (20. januar 2019). «Just in: Eurovision 2019 boycott supporters gather at the OT Eurovision Gala studios ahead of the show». 
  115. ^ Henriksen, Arve (2. mars 2019). «Markerer sin Eurovision-motstand under kveldens MGP-finale». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2019. 
  116. ^ staff, T. O. I. «Despite death threats, France’s Eurovision entrant looking forward to Tel Aviv». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 3. mars 2019. 
  117. ^ Granger, Anthony (20. januar 2019). «France: France Télévisions Responds To BDS Stage Invasion During Destination Eurovision». 
  118. ^ «Safety first: The EBU sends special letter to all 2019 participating countries following threats to French singers». 29. januar 2019. 
  119. ^ Bachner, Michael; Magid, Jacob; Rasgon, Adam. «Two rockets fired at Tel Aviv from Gaza for first time since 2014 war». www.timesofisrael.com (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  120. ^ Berge, Knut Magnus (26. mars 2019). «Nye angrep mot Gaza og sørlege Israel». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 2. april 2019. 
  121. ^ Nilas Johnsen, Amund Bakke Foss og Ingeborg Huse Amundsen (26. mars 2019). «Hamas melder om våpenhvile, men bombene faller fortsatt». www.vg.no (norsk). Besøkt 2. april 2019. 
  122. ^ «Trump signs decree recognizing Israeli sovereignty over Golan Heights». Reuters (engelsk). 25. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  123. ^ Veum, Eirik (25. mars 2019). «Israel angriper Hamas på Gazastripen». NRK. Besøkt 2. april 2019. 
  124. ^ «The Golan Heights: What’s at Stake With Trump’s Recognition». Council on Foreign Relations (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  125. ^ «From Russia to France, countries around the world criticize Trump's Golan announcement». Axios (engelsk). Besøkt 2. april 2019. 
  126. ^ «Golan Heights: Syria condemns Donald Trump's remarks». BBC News (engelsk). 22. mars 2019. Besøkt 2. april 2019. 
  127. ^ Anders Grønneberg (3. april 2019). «Frykt og boikott før MGP-finalen». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 3. april 2019. 
  128. ^ a b Journalist, Arve Henriksen. «Eurovision-sjefen om uroen i Israel: – Vi har alltid en plan B». Aftenposten. Besøkt 2. april 2019. 
  129. ^ «Sikkerhetsbråk rundt Eurovision i Israel - regjeringen presset til å betale». www.vg.no (norsk). Besøkt 2. april 2019. 
  130. ^ a b «URGENT – Eurovision Song Contest 2019 Security» (PDF) (pressemelding). EBU. Den europeiske kringkastingsunion. 1. april 2019. 
  131. ^ «Eurovision heads to Netanyahu: Delays 'could be disastrous' - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 2. april 2019. 
  132. ^ «Netanyahu's office steps in with Eurovision funding after threats - Israel News - Jerusalem Post». www.jpost.com. Besøkt 2. april 2019. 
  133. ^ Jor, Brage Lie (2. april 2019). «Eurovision-forberedelser avbrutt i ett døgn pga sikkerhet: - Kan få alvorlige konsekvenser». NRK. Besøkt 2. april 2019. 
  134. ^ «Litzman demands Shabbat not be violated for Eurovision 2019». The Jerusalem Post | JPost.com. 
  135. ^ a b Levinson, Chaim; Asheri, Maya (15. mai 2018). «Eurovision Chief: Shabbat Cannot Be an Issue for Next Year's Show in Israel». Haaretz (engelsk). Besøkt 20. mai 2018. 
  136. ^ «Israel: Orthodox MP requests Eurovision schedule changes to avoid "Sabbath desecration" | wiwibloggs». wiwibloggs (engelsk). 15. mai 2018. 
  137. ^ a b Evert Groot (27. februar 2019). «Ukraine withdraws from Eurovision 2019». eurovision.tv. EBU. Besøkt 27. februar 2019. 
  138. ^ «MARUV wins national selection to represent Ukraine at Eurovision 2019 (video)». www.unian.info (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  139. ^ «UA:PBC: MARUV not yet confirmed as Eurovision entrant». ESCXTRA.com (engelsk). 23. februar 2019. Besøkt 24. februar 2019. 
  140. ^ «MARUV will not represent Ukraine in Tel Aviv». eurovision.tv. Besøkt 25. februar 2019. 
  141. ^ «Ukraine's public broadcaster blocks MARUV from representing country at Eurovision-2019». www.unian.info (engelsk). Besøkt 25. februar 2019. 
  142. ^ «MARUV criticises the contract imposed upon her by UA:PBC». wiwibloggs (engelsk). 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  143. ^ «Maruv: Not ready to turn my participation in Eurovision into politicians' promotion». KyivPost. 25. februar 2019. Besøkt 25. februar 2019. 
  144. ^ Herbert, Emily (17. april 2019). «Australia: Myf Warhurst and Joel Creasey Return as Eurovision 2019 Commentators». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. april 2019. 
  145. ^ «VRT neemt organisatie Songfestival 2019 over». Songfestival.be (nederlandsk). 1. april 2019. Besøkt 24. april 2019. 
  146. ^ Granger, Anthony (14. mars 2019). «Belgium: Maureen Louys & Jean-Louis Lahaye Confirmed As Commentators For Tel Aviv». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  147. ^ Herbert, Emily (19. mars 2019). «Finland: Mikko Silvennoinen Returns as Eurovision Commentator». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  148. ^ Petyov, Georgi (21. mars 2019). «France: Commentating Team Revealed». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  149. ^ «Eurovision-fr.net - Informations -Eurovision FRANCE 2019 : Stéphane Bern, André Manoukian et Sandy Héribert aux commentaires». Eurovision-fr.net - Parlez-vous français ?. Besøkt 29. mars 2019. 
  150. ^ «Ελλάδα: Γιώργος Καπουτζίδης & Μαρία Κοζάκου επιστρέφουν στον σχολιασμό της Eurovision». InfeGreece (gresk). 15. februar 2019. Besøkt 28. februar 2019. 
  151. ^ Granger, Anthony (15. april 2019). «Israel: Izhar Cohen Revealed as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 16. april 2019. 
  152. ^ Herbert, Emily (7. mars 2019). «Italy: Federico Russo and Ema Stokholma Announced as Eurovision 2019 Commentators». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. mars 2019. 
  153. ^ User33 (14. februar 2019). «Eurovision 2019: Πρόσωπο- έκπληξη πάει στο Ισραήλ». ΝΕΑ ΣΕΛΙΔΑ (gresk). Besøkt 24. februar 2019. 
  154. ^ Granger, Anthony (12. mars 2019). «The Netherlands: Emma Wortelboer Announced as Spokesperson». Eurovoix (engelsk). Besøkt 29. mars 2019. 
  155. ^ «Eurovision-klar for tiende gang: - Jeg tar jobben dønn seriøst». www.vg.no (norsk). Besøkt 24. april 2019. 
  156. ^ Rossini, Federico (21. januar 2019). «Eurovision 2019: Serhat torna in gara per San Marino (che spiazza tutti)». Eurofestival News (italiensk). Besøkt 24. februar 2019. 
  157. ^ RTVE.es (25. mars 2019). «Eurovisión 2019 - Tony Aguilar y Julia Varela comentarán Eurovisión 2019 y Nieves Álvarez será la portavoz del jurado». RTVE.es (spansk). Besøkt 29. mars 2019. 
  158. ^ a b Herbert, Emily (5. april 2019). «United Kingdom: BBC Reveals Eurovision Commentary Team for Tel Aviv». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. april 2019. 
  159. ^ «Switzerland: Sven Epiney Confirmed as SRF's Eurovision Commentator». Eurovoix (engelsk). 16. april 2019. Besøkt 24. april 2019. 
  160. ^ Herbert, Emily (24. april 2019). «Switzerland: Sinplus Revealed as Eurovision 2019 Spokespersons». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. april 2019. 
  161. ^ Torbjörn Ek (9. april 2019). «Charlotte Perrelli blir kommentator i Eurovision song contest». Aftonbladet (svensk). Besøkt 15. april 2019. 
  162. ^ Granger, Anthony (12. februar 2019). «Germany: Peter Urban Confirmed as Commentator & Barbara Schöneberger To Host Countdown Show». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 
  163. ^ «Freddie: ‘Bogi and I are really looking forward to going to Tel Aviv’». ESCBubble (engelsk). Besøkt 28. februar 2019. 
  164. ^ Granger, Anthony (9. februar 2019). «Canada: OMNI Television to Broadcast Eurovision 2019». Eurovoix (engelsk). Besøkt 24. februar 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]