Eurovision Song Contest 1981

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1981
Bucks Fizz 1984.jpg
Dato: 4. april 1981
Sted: Irland RDS Simmonscourt Pavilion, Dublin, Irland
Programleder: Doireann Ní Bhriain
Sjefdirigent: Noel Kelehan
Regi: Ian McGarry
Produsent: Noel D. Greene
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakere: 20
Vinner: Storbritannia Storbritannia
«Making Your Mind Up»
Bucks Fizz
Deltakelse
Debuterte: Kypros Kypros
Tilbake: Israel Israel
Jugoslavia Jugoslavia
Trakk seg: Italia Italia
Marokko Marokko
Eurovision Song Contest
◄ 1980    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1982 ►

Eurovision Song Contest 1981 var den 26. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Irland etter landets seier året før med Johnny Logan og «What's Another Year». Konkurransen ble produsert av den irske kringkasteren RTÉ og ble avholdt lørdag 4. april 1981 i RDS Simmonscourt Pavilion i Dublin. Dette var andre gang Irland arrangerte konkurransen, og programleder var Doireann Ní Bhriain.

Deltakerantallet økte til 20 land, en tangering av rekorden fra 1978. Italia trakk seg, det samme gjorde Marokko som debuterte året før. Marokko har aldri deltatt siden. Samtidig debuterte Kypros, mens Israel og Jugoslavia kom tilbake etter fraværet året før.

Avstemningen ble svært tett, og til slutt vant Storbritannia med gruppen Bucks Fizz og «Making Your Mind Up». Dette var Storbritannias fjerde seier i konkurransen, og vinnersangen fikk stor kommersiell suksess etter konkurransen. Den toppet den britiske singellisten i tre uker, i Norge lå den syv uker på den norske singellisten. Like bak Storbritannia fulgte Tyskland og Frankrike. Sveits ble nummer fire, mens vertslandet Irland tok femteplassen. Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Det norske bidraget «Aldri i livet» og Finn Kalvik kom helt sist uten poeng. Dette var Norges sjette sisteplass og tredje gang landet endte opp uten poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med Johnny Logan og «What's Another Year» i Haag året før, var det Irland som sto vertskap for andre gang. Første gang var i 1971, da konkurransen ble arrangert i Dublin. Den irske kringkasteren RTÉ la konkurransen tilbake til Dublin, denne gang i RDS Simmonscourt Pavilion, tilhørende Royal Dublin Society (RDS). Arenaen ble vanligvis brukt til hesteshow. Israel var tilbake etter ett års pause, mens Jugoslavia kom tilbake etter fem års pause. I tillegg trakk Marokko og Italia seg, angivelig på grunn av manglende interesse i hjemlandene.[1] Kypros debuterte i konkurransen dette året, og deltakerantallet nådde 20 land – en tangering av rekorden fra 1978.

Nok en gang var finalearenaen og deltakerne beskyttet av tungt bevæpnede vakter av frykt for terror og uventede politiske demonstrasjoner. Blant annet ble favorittene fra Storbritannia, Bucks Fizz, fotfulgt av vakter bevæpnet med maskinpistoler. Politistyrken i Dublin var også forsterket med 250 politifolk som voktet hotellene som artistene bodde på.[2] Showet ble også truet av en streik blant irske tv-journalister som brøt ut kort tid før finalen. Sendingen gikk ut til et potensielt publikum på 500 millioner kroner, og RTÉs budsjett for arrangementet var på 10 millioner norske kroner.[3]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en kortfilm med bilder fra ulike steder i Irland, før programleder Doireann Ní Bhriain ønsket seerne velkommen på irsk, engelsk og fransk. Deretter startet konkurransen. Østerrike var første land ut, mens Sverige var det siste. Norge hadde startnummer 13 – mellom favorittene fra Irland og Storbritannia.

En rekke tidligere deltakere var tilbake dette året. Østerrikske Marty Brem hadde deltatt året før som en del av gruppen Blue Danube, mens Jean-Claude Pascal, som deltok for Luxembourg, hadde vunnet konkurransen i 1961. Danmark stilte med Tommy Seebach og Debbie Cameron som hadde fått en sjetteplass med «Disco tango» to år tidligere. Anita Skorgan hadde deltatt for Norge i 1977 og 1979, og hun var denne gang tilbake som korist for Finn Kalvik. Björn Skifs deltok for Sverige, slik han også gjorde i 1978. Trioen Peter, Sue og Marc deltok for Sveits for fjerde gang, de hadde tidligere deltatt i 1971, 1976 og 1979. Gruppen er også de eneste som har sunget fire bidrag på fire forskjellige språk – fransk, engelsk, tysk og italiensk. Bucks Fizz-medlemmet Cheryl Baker hadde deltatt for Storbritannia med bandet Co-Co i 1978, og Maxi i den irske gruppen Sheeba hadde deltatt som soloartist for Irland i 1973.

De store favorittene dette året var Storbritannia og Tyskland, med Irland og Sveits som utfordrere. Den britiske gruppen Bucks Fizz gjorde seg bemerket da de mannlige sangerne dro av jentenes skjørt halvveis ute i fremføringen. Bucks Fizz fikk også betalt for den livlige opptredenen sin, for etter en svært jevn avstemning vant de en knapp seier over Tyskland. Dette var Storbritannias fjerde seier i konkurransen. Vinnersangen, «Making Your Mind Up», solgte til gull i Storbritannia og ble en av årets mestselgende singler i landet.[4][5] Sangen tok seg også inn på hitlister verden over og toppet listene i flere land. I Norge nådde den en andreplass på VG-lista.

Utdypende artikkel: Making Your Mind Up

Pausenummeret var ved det irske folkemusikkbandet Planxty som fremførte et lengre musikkstykke. Stykket ble kalt «Timedance» og var en reise gjennom irsk musikk og sangkultur gjennom historien. Dansere fra Dublin City Ballet akkompagnerte, og nummeret var på mange måter en forløper til Riverdance, som fikk verdenssuksess etter pausenummeret sitt i Eurovison Song Contest 1994. Planxty ga ut «Timedance» på singel, og den nådde en tredjeplass på den irske singellisten etter finalen.[6][7]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Finn Kalvik representerte Norge med «Aldri i livet», og endte sist uten poeng.

NRK hadde nok en gang invitert ti kjente komponister til å levere inn bidrag til Melodi Grand Prix. En av dem var Finn Kalvik som vant en klar seier med sin «Aldri i livet». Etter seieren var pressen skeptisk, og Aftenposten mente vinnermelodien ikke var iørefallende nok til å hevde seg internasjonalt.[8] VG var ikke mer positiv og slaktet sendingen og kalte vinnerlåten «liketil».[9][10]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1981

I den internasjonale finalen var Norge det 13. bidraget ut på scenen, og Finn Kalvik hadde med seg Anita Skorgan, Iselin Alme, Kari Gjærum, George Keller og Nissa Nyberget som korister. Sigurd Jansen dirigerte det norske bidraget. I avstemningen fikk ikke Norge et eneste poeng og endte helt sist. Dette var andre gang på tre år at Norge fikk null poeng, og i Storbritannia spekulerte pressen på om Norge bevisst gikk inn for å få null poeng.[11] Norges delegasjonsleder, Harald Tusberg, ble overmannet av pressen etter avstemningen og strålte: «Det er nesten ingen som vil snakke med vinnerne i forhold til meg. Dette er det morsomste jeg har vært med på».[12] Tross sisteplassen ble «Aldri i livet» en hit i Norge, og sangen lå på VG-lista i syv uker, med en tredjeplass som beste plassering.[13]

Utdypende artikkel: Aldri i livet

Kommentatorer var Knut Aunbu for NRK Fjernsynet og Erik Heyerdahl for NRK Radio. Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

Avstemningen var svært tett dette året, og underveis vekslet fem land på å lede. Før nest siste land skulle avgi sine stemmer, lå tre land i tet med like mange poeng: Storbritannia, Sveits og Tyskland. Sveits skulle avgi stemmer nest sist og kunne ikke stemme på seg selv. Storbritannia fikk 8 poeng fra Sveits og behøvde bare fire poeng fra den siste juryen for å være sikret seieren. Fra den siste juryen fikk Sveits bare 1 poeng og mistet med det sjansen til å vinne. Storbritannia vant etter å ha fått åtte poeng fra den siste juryen, selv om Tyskland fikk de maksimale tolv poengene. Sveits ble forbigått av Frankrike og ble nummer fire. Sveits fikk flest tolvpoengere til tross for at landet bare klarte en fjerdeplass. Storbritannia mottok imidlertid poeng fra alle de andre landenes juryer. Den norske juryen hadde Sveits på topp, mens Storbritannia bare fikk 3 poeng. Norge endte sist for sjette gang – og uten poeng for tredje gang.

Underveis i avstemningen var det flere tekniske feil med poengtavlen. Blant annet fikk vertslandet Irland 310 ekstra poeng i stedet for de 10 som de fikk fra den luxembourgske juryen. Tyrkias 9 poeng forsvant også plutselig fra poengtavlen under avstemningen. Programleder Doireann Ní Bhriain hadde dessuten problemer med å få kontakt med den jugoslaviske juryen. Da hun omsider fikk kontakt og ba om resultatet, kvitterte den jugoslaviske oppleseren med å si: «I don't have it» (jeg har det ikke). Dette skapte latter i salen, men kommentaren skyldtes at den jugoslaviske poengoppleseren ikke hørte Dublin. Oppleseren var for øvrig Helga Vlahović, som selv skulle lede konkurransen i 1990.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Østerrike Østerrike Marty Brem «Wenn du da bist» Tysk Når du er der 17 20
02 Tyrkia Tyrkia Modern Folk Üçlüsü og Ayşegül «Dönme Dolap» Tyrkisk Karusell 18 9
03 Tyskland Tyskland Lena Valaitis «Johnny Blue» Tysk 2 132
04 Luxembourg Luxembourg Jean-Claude Pascal «C'est peut-être pas l'Amérique» Fransk Det er kanskje ikke Amerika 11 41
05 Israel Israel Hakol Over Habibi «Halayla» (הלילה) Hebraisk I kveld 7 56
06 Danmark Danmark Tommy Seebach og Debbie Cameron «Krøller eller ej» Dansk Krøller eller ikke 11 41
07 Jugoslavia Jugoslavia Seid «Vajta» Memić «Lejla» Bosnisk 15 35
08 Finland Finland Riki Sorsa «Reggae OK» Finsk 16 27
09 Frankrike Frankrike Jean Gabilou «Humanahum» Fransk 3 125
10 Spania Spania Bacchelli «Y sólo tú» Spansk Og bare deg 14 38
11 Nederland Nederland Linda Williams «Het is een wonder» Nederlandsk Det er et under 9 51
12 Irland Irland Sheeba «Horoscopes» Engelsk Horoskoper 5 105
13 Norge Norge Finn Kalvik «Aldri i livet» Norsk 20 0
14 Storbritannia Storbritannia Bucks Fizz «Making Your Mind Up» Engelsk Bestem deg 1 136
15 Portugal Portugal Carlos Paião «Playback» Portugisisk 18 9
16 Belgia Belgia Emly Starr «Samson» Nederlandsk Samson 13 40
17 Hellas Hellas Jánnis Dimitrás «Fengári kalokerinó» (Φεγγάρι καλοκαιρινό) Gresk Sommermåne 8 55
18 Kypros Kypros Island «Mónika» (Μόνικα) Gresk Monika 6 69
19 Sveits Sveits Peter, Sue og Marc «Io senza te» Italiensk Jeg uten deg 4 121
20 Sverige Sverige Björn Skifs «Fångad i en dröm» Svensk Fanget i en drøm 10 50

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Tommy Seebach Danmark Danmark 1979
Debbie Cameron Danmark Danmark 1979 Som støttevokalist for Tommy Seebach
Maxi (del av gruppen Sheeba) Irland Irland 1973
Ismeta Dervoz (støttevokalist) Jugoslavia Jugoslavia 1976 Deltok som del av gruppen Ambasadori
Jean-Claude Pascal Luxembourg Luxembourg 1961 Vant konkurransen med «Nous les amoureux»
Anita Skorgan (støttevokalist) Norge Norge 1977, 1979
Cheryl Baker (del av Bucks Fizz) Storbritannia Storbritannia 1978 Deltok som del av gruppen Co-Co
Peter, Sue & Marc Sveits Sveits 1971, 1976, 1979
Björn Skifs Sverige Sverige 1978
Marty Brem Østerrike Østerrike 1980 Deltok som del av gruppen Blue Danube

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Østerrike Tyrkia Tyskland Luxembourg Israel Danmark Jugoslavia Finland Frankrike Spania Nederland Irland Norge Storbritannia Portugal Belgia Hellas Kypros Sveits Sverige
Østerrike Østerrike 6 1 5 6 2 20 17
Tyrkia Tyrkia 1 3 5 9 18
Tyskland Tyskland 5 12 3 8 8 2 7 8 12 3 6 4 7 12 10 5 8 12 132 2
Luxembourg Luxembourg 10 5 3 4 3 1 4 6 5 41 11
Israel Israel 8 4 6 7 7 8 4 5 4 3 56 7
Danmark Danmark 1 1 7 4 3 2 5 2 12 4 41 11
Jugoslavia Jugoslavia 4 8 2 1 5 2 3 10 35 15
Finland Finland 2 1 2 5 5 1 5 6 27 16
Frankrike Frankrike 12 12 12 7 2 4 10 6 4 5 1 10 3 8 7 12 10 125 3
Spania Spania 10 6 4 3 10 3 2 38 14
Nederland Nederland 3 5 3 4 7 2 7 6 7 2 3 2 51 9
Irland Irland 7 3 6 10 10 12 5 6 5 10 1 10 12 1 7 105 5
Norge Norge 0 20
Storbritannia Storbritannia 4 8 4 5 12 10 10 3 7 8 12 10 3 6 8 6 4 8 8 136 1
Portugal Portugal 8 1 9 18
Belgia Belgia 1 7 1 6 8 2 3 7 5 40 13
Hellas Hellas 6 2 6 1 10 1 2 8 6 6 7 55 8
Kypros Kypros 5 3 6 8 8 7 10 7 12 3 69 6
Sveits Sveits 2 2 7 8 4 12 12 10 4 1 12 12 12 8 4 10 1 121 4
Sverige Sverige 10 2 5 7 1 12 6 2 4 1 50 10

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Sveits Sveits Finland, Irland, Jugoslavia, Norge, Storbritannia
4 Frankrike Frankrike Luxembourg, Sveits, Tyskland, Østerrike
Tyskland Tyskland Portugal, Spania, Sverige, Tyrkia
2 Irland Irland Danmark, Kypros
Storbritannia Storbritannia Nederland, Israel
1 Danmark Danmark Hellas
Kypros Kypros Belgia
Sverige Sverige Frankrike

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Kritikk mot konkurransen[rediger | rediger kilde]

Björn Skifs representerte Sverige for andre gang og mente landene måtte få synge på det språket de ønsket. Først 18 år senere ble språkregelen opphevet.

De skandinaviske landene var stadig mer irriterte over språkregelen og gjentok ønsket om å få synge på det språket de selv ønsket. Svenske Björn Skifs kritiserte konkurransen for å være et show fremfor en sangkonkurranse og la til: «Det burde komme en regelendring som lar oss synge på engelsk.»[16] Flere andre land var også misfornøyde, og kommentatorer og tv-folk ymtet frempå om at stil og show hadde vunnet over kvalitet og substans.[17] Underholdningssjefen i franske TF1, Pierre Bouteiller, mente konkurransen besto av middelmådige sanger og lite talent, og landet trakk seg fra finalen det påfølgende året. I 1983 tok imidlertid konkurrenten Antenne 2 over jobben, og Frankrike var tilbake igjen i Eurovision Song Contest 1983.[18]

Påstander om juks[rediger | rediger kilde]

Flere tiår senere hevdet Danmarks representant Debbie Cameron at den britiske seieren var fikset på forhånd.[19] I en bok fra 2010 om kollegaen Tommy Seebach, hevdet Cameron at hun ble kontaktet av en mann da hun skulle sjekke ut av hotellet etter finalen. Mannen var ifølge Cameron en høytstående BBC-ansatt som fortalte at de hadde sabotert lyden på prøvene til Danmark, Israel og Tyskland. «Av politiske årsaker har det i lang, lang tid i forveien vært avtalt at Storbritannia skulle vinne Eurovision Song Contest. Jeg sto i kontrollrommet og var vitne til at alle landene som hadde en sjanse til å vinne over gruppen Bucks Fizz, ble sabotert av teknikerne. Og to av de landene hvor jeg så at dette skjedde, var under Danmarks og Israels sang.»[19] Mannen er ukjent, og påstandene har aldri blitt ettergått.

Tross kritikken ble vinnersangen en stor kommersiell hit, og Bucks Fizz ble en av Storbritannias mest suksessrike grupper i 1980-årene. «Making Your Mind Up» solgte i fire millioner eksemplarer, og sangen nådde nummer én i ni land og kom inn på topp ti i blant annet Australia, New Zealand og Sør-Afrika.[20][21][22]

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[23]

Land Dirigent
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Tyrkia Tyrkia Onno Tunç
Tyskland Tyskland Wolfgang Rödelberger
Luxembourg Luxembourg Joël Rocher
Israel Israel Eldad Shrim
Danmark Danmark Allan Botschinsky
Jugoslavia Jugoslavia Ranko Rihtman
Finland Finland Henrik Otto Donner
Frankrike Frankrike David Sprinfield
Spania Spania Juan Barcons
Nederland Nederland Rogier van Otterloo
Irland Irland Noel Kelehan (sjefdirigent)
Norge Norge Sigurd Jansen
Storbritannia Storbritannia John Coleman
Portugal Portugal Shegundo Galarza
Belgia Belgia Giuseppe Marchese
Hellas Hellas Jorgos Niarkhos
Kypros Kypros Mikhalis Rozakis
Sveits Sveits Rolf Zuckowski
Sverige Sverige Anders Berglund

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Sendingen ble kringkastet til over 20 land. De fleste landene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Knut Aunbu var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1981:[24]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS2) Jenny Pippal
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT Ankara Televizyonu) Başak Doğru
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (Deutsches Fernsehen) Gabi Schnelle
Luxembourg Luxembourg CLT Marylène Bergmann og Jacques Navadic (Télé-Luxembourg) Jacques Harvey
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Dan Kaner
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV), Erik Wiedemann (DR P3)[25] Bent Henius[25]
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Helga Vlahović
Finland Finland Yle Ossi Runne (TV1)[26] Annemi Genetz
Frankrike Frankrike TF1 Patrick Sabatier (TF1) Denise Fabre
Spania Spania TVE Miguel de los Santos (TVE1)[27] Isabel Tenaille
Nederland Nederland NOS Pim Jacobs (Nederland 1) Flip van der Schalie
Irland Irland RTÉ Larry Gogan (RTÉ 1), Pat Kenny (RTÉ Radio 1) John Skehan
Norge Norge NRK Knut Aunbu (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Sverre Christophersen
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1), Ray Moore (BBC Radio 2) Colin Berry
Portugal Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP 1) Margarida Andrade
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[28] Walter de Meyere
RTBF Jacques Mercier (RTBF1)
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[29] Tatiana Darra
Kypros Kypros RIK Fryni Papadopoulou (RIK) Anna Partelidou
Sveits Sveits TV DRS Theodor Haller (TV DRS) Michel Stocker[30]
TSR Georges Hardy (TSR)
TSI Giovanni Bertini (TSI)
Sverige Sverige SVT Ulf Elfving (TV1)[31] Bengteric Nordell

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ESCToday – 1981 Arkivert 29. september 2008 hos Wayback Machine.
  2. ^ Jensen, Stein Dag (3. april 1981). «Favorittgruppa sterkt bevoktet». Dagbladet. s. 8. 
  3. ^ Jensen, Stein Dag (4. april 1981). «Vinner Norge? Aldri i livet!». Dagbladet. s. 17. 
  4. ^ Chart Stats - Bucks Fizz - Making Your Mind Up
  5. ^ «Britiske sertifiseringer – Bucks Fizz (skriv inn Bucks Fizz, velg artist og trykk søk)». British Phonographic Industry. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 21. februar 2017. 
  6. ^ «Ceolas: Planxty». 
  7. ^ Irish chart database – search "Planxty"
  8. ^ Dalland, Sverre (9. mars 1981). «God underholdning, slette melodier». Aftenposten. s. 10. 
  9. ^ «TV i helgen: Kalviks Waterloo». Verdens Gang. 9. mars 1981. s. 43. 
  10. ^ Bækkelund, Kjell (9. mars 1981). «Fornyelse? – Aldri i livet!». Verdens Gang. s. 36. 
  11. ^ Hjort-Larsen, Arvid (7. april 1981). «BBC spør: Norge null-spekulanter?». Verdens Gang. s. 35. 
  12. ^ Jensen, Stein Dag (6. april 1981). «Dette var Tusbergs morsomste kveld». Dagbladet. s. 9. 
  13. ^ «VG-lista for «Aldri i livet»». VG. Besøkt 25. juli 2016. 
  14. ^ «Final of Dublin 1981 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1981 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  16. ^ «Reprise», Ultan Macken, RTÉ Guide, 24. april 1981
  17. ^ «A Brief History of the Eurovision Song Contest». 11. mai 2007 – via www.time.com.  Arkivert 24. august 2013 hos Wayback Machine.
  18. ^ «Eurovision 1982» (PDF). eurofans.free.fr (fransk). Besøkt 2. august 2017. 
  19. ^ a b «Britisk Grand Prix-sejr i 1981 var aftalt spil». www.bt.dk (dansk). Besøkt 2. august 2017. 
  20. ^ Hung, Steffen. «charts.org.nz - Bucks Fizz - Making Your Mind Up». charts.org.nz. Arkivert fra originalen 12. oktober 2012. Besøkt 2. august 2017. 
  21. ^ Australian Chart Book, 1970–1992
  22. ^ Currin, Brian. «South African Rock Lists Website – SA Charts 1965–1989 Acts (B)». 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ «The Eurovision Song Contest (1981)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  25. ^ a b «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  26. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  28. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  29. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  31. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.