Hopp til innhold

Eurovision Song Contest 1981

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1981
Datoer
Finale: 4. april 1981
Vertskap
Sted: Irlands flagg RDS Simmonscourt Pavilion, Dublin, Irland
Programleder: Doireann Ní Bhriain
Sjefdirigent: Noel Kelehan
Regi: Ian McGarry
Produsent: Noel D. Greene
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakelse
Deltakere: 20
Vinner: Storbritannias flagg Storbritannia
«Making Your Mind Up»
Bucks Fizz
Debuterte: Kypros’ flagg Kypros
Tilbake: Israels flagg Israel
Jugoslavias flagg Jugoslavia
Trakk seg: Italias flagg Italia
Marokkos flagg Marokko
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1980        1982 ►

Eurovision Song Contest 1981 var den 26. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Irland etter landets seier året før med Johnny Logan og «What's Another Year». Konkurransen ble produsert av den irske kringkasteren RTÉ og ble avholdt lørdag 4. april 1981 i RDS Simmonscourt Pavilion i Dublin. Dette var andre gang Irland arrangerte konkurransen, og programleder var Doireann Ní Bhriain.

Deltakerantallet økte til 20 land, en tangering av rekorden fra 1978. Italia deltok ikke dette året. Samtidig debuterte Kypros, mens Israel og Jugoslavia kom tilbake etter fraværet året før.

Avstemningen ble svært tett, og til slutt vant Storbritannia med gruppen Bucks Fizz og «Making Your Mind Up». Dette var Storbritannias fjerde seier i konkurransen, og vinnersangen fikk stor kommersiell suksess etter konkurransen. Den toppet den britiske singellisten i tre uker, i Norge lå den syv uker på den norske singellisten. Like bak Storbritannia fulgte Tyskland og Frankrike. Sveits ble nummer fire, mens vertslandet Irland tok femteplassen. Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Det norske bidraget «Aldri i livet» og Finn Kalvik kom helt sist uten poeng. Dette var Norges sjette sisteplass og tredje gang landet endte opp uten poeng.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med Johnny Logan og «What's Another Year» i Haag året før, var det Irland som sto vertskap for andre gang. Første gang var i 1971, da konkurransen ble arrangert i Dublin. Den irske kringkasteren RTÉ la konkurransen tilbake til Dublin, denne gang i RDS Simmonscourt Pavilion, tilhørende Royal Dublin Society (RDS). Arenaen ble vanligvis brukt til hesteshow. Israel var tilbake etter ett års pause, mens Jugoslavia kom tilbake etter fem års pause. I tillegg trakk Italia seg, angivelig på grunn av manglende interesse i hjemlandene.[1] Kypros debuterte i konkurransen dette året, og deltakerantallet nådde 20 land – en tangering av rekorden fra 1978.

Nok en gang var finalearenaen og deltakerne beskyttet av tungt bevæpnede vakter av frykt for terror og uventede politiske demonstrasjoner. Blant annet ble favorittene fra Storbritannia, Bucks Fizz, fotfulgt av vakter bevæpnet med maskinpistoler. Politistyrken i Dublin var også forsterket med 250 politifolk som voktet hotellene som artistene bodde på.[2] Showet ble også truet av en streik blant irske tv-journalister som brøt ut kort tid før finalen. Sendingen gikk ut til et potensielt publikum på 500 millioner kroner, og RTÉs budsjett for arrangementet var på 10 millioner norske kroner.[3]

Sendingen

[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en kortfilm med bilder fra ulike steder i Irland, før programleder Doireann Ní Bhriain ønsket seerne velkommen på irsk, engelsk og fransk. Deretter startet konkurransen. Østerrike var første land ut, mens Sverige var det siste. Norge hadde startnummer 13 – mellom favorittene fra Irland og Storbritannia.

En rekke tidligere deltakere var tilbake dette året. Østerrikske Marty Brem hadde deltatt året før som en del av gruppen Blue Danube, mens Jean-Claude Pascal, som deltok for Luxembourg, hadde vunnet konkurransen i 1961. Danmark stilte med Tommy Seebach og Debbie Cameron som hadde fått en sjetteplass med «Disco tango» to år tidligere. Anita Skorgan hadde deltatt for Norge i 1977 og 1979, og hun var denne gang tilbake som korist for Finn Kalvik. Björn Skifs deltok for Sverige, slik han også gjorde i 1978. Trioen Peter, Sue og Marc deltok for Sveits for fjerde gang, de hadde tidligere deltatt i 1971, 1976 og 1979. Gruppen er også de eneste som har sunget fire bidrag på fire forskjellige språk – fransk, engelsk, tysk og italiensk. Bucks Fizz-medlemmet Cheryl Baker hadde deltatt for Storbritannia med bandet Co-Co i 1978, og Maxi i den irske gruppen Sheeba hadde deltatt som soloartist for Irland i 1973.

De store favorittene dette året var Storbritannia og Tyskland, med Irland og Sveits som utfordrere. Den britiske gruppen Bucks Fizz gjorde seg bemerket da de mannlige sangerne dro av jentenes skjørt halvveis ute i fremføringen. Bucks Fizz fikk også betalt for den livlige opptredenen sin, for etter en svært jevn avstemning vant de en knapp seier over Tyskland. Dette var Storbritannias fjerde seier i konkurransen. Vinnersangen, «Making Your Mind Up», solgte til gull i Storbritannia og ble en av årets mestselgende singler i landet.[4][5] Sangen tok seg også inn på hitlister verden over og toppet listene i flere land. I Norge nådde den en andreplass på VG-lista. Pausenummeret var ved det irske folkemusikkbandet Planxty som fremførte et lengre musikkstykke. Stykket ble kalt «Timedance» og var en reise gjennom irsk musikk og sangkultur gjennom historien. Dansere fra Dublin City Ballet akkompagnerte, og nummeret var på mange måter en forløper til Riverdance, som fikk verdenssuksess etter pausenummeret sitt i Eurovison Song Contest 1994. Planxty ga ut «Timedance» på singel, og den nådde en tredjeplass på den irske singellisten etter finalen.[6][7]

Norges bidrag

[rediger | rediger kilde]
Finn Kalvik representerte Norge med «Aldri i livet», og endte sist uten poeng.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1981. Se også: Aldri i livet

NRK hadde nok en gang invitert ti kjente komponister til å levere inn bidrag til Melodi Grand Prix. En av dem var Finn Kalvik som vant en klar seier med sin «Aldri i livet». Etter seieren var pressen skeptisk, og Aftenposten mente vinnermelodien ikke var iørefallende nok til å hevde seg internasjonalt.[8] VG var ikke mer positiv og slaktet sendingen og kalte vinnerlåten «liketil».[9][10]I den internasjonale finalen var Norge det 13. bidraget ut på scenen, og Finn Kalvik hadde med seg Anita Skorgan, Iselin Alme, Kari Gjærum, George Keller og Nissa Nyberget som korister. Sigurd Jansen dirigerte det norske bidraget. I avstemningen fikk ikke Norge et eneste poeng og endte helt sist. Dette var andre gang på tre år at Norge fikk null poeng, og i Storbritannia spekulerte pressen på om Norge bevisst gikk inn for å få null poeng.[11] Norges delegasjonsleder, Harald Tusberg, ble overmannet av pressen etter avstemningen og strålte: «Det er nesten ingen som vil snakke med vinnerne i forhold til meg. Dette er det morsomste jeg har vært med på».[12] Tross sisteplassen ble «Aldri i livet» en hit i Norge, og sangen lå på VG-lista i syv uker, med en tredjeplass som beste plassering.[13] Kommentatorer var Knut Aunbu for NRK Fjernsynet og Erik Heyerdahl for NRK Radio. Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

Avstemningen var svært tett dette året, og underveis vekslet fem land på å lede. Før nest siste land skulle avgi sine stemmer, lå tre land i tet med like mange poeng: Storbritannia, Sveits og Tyskland. Sveits skulle avgi stemmer nest sist og kunne ikke stemme på seg selv. Storbritannia fikk 8 poeng fra Sveits og behøvde bare fire poeng fra den siste juryen for å være sikret seieren. Fra den siste juryen fikk Sveits bare 1 poeng og mistet med det sjansen til å vinne. Storbritannia vant etter å ha fått åtte poeng fra den siste juryen, selv om Tyskland fikk de maksimale tolv poengene. Sveits ble forbigått av Frankrike og ble nummer fire. Sveits fikk flest tolvpoengere til tross for at landet bare klarte en fjerdeplass. Storbritannia mottok imidlertid poeng fra alle de andre landenes juryer. Den norske juryen hadde Sveits på topp, mens Storbritannia bare fikk 3 poeng. Norge endte sist for sjette gang – og uten poeng for tredje gang.

Underveis i avstemningen var det flere tekniske feil med poengtavlen. Blant annet fikk vertslandet Irland 310 ekstra poeng i stedet for de 10 som de fikk fra den luxembourgske juryen. Tyrkias 9 poeng forsvant også plutselig fra poengtavlen under avstemningen. Programleder Doireann Ní Bhriain hadde dessuten problemer med å få kontakt med den jugoslaviske juryen. Da hun omsider fikk kontakt og ba om resultatet, kvitterte den jugoslaviske oppleseren med å si: «I don't have it» (jeg har det ikke). Dette skapte latter i salen, men kommentaren skyldtes at den jugoslaviske poengoppleseren ikke hørte Dublin. Oppleseren var for øvrig Helga Vlahović, som selv skulle lede konkurransen i 1990.

Deltakere

[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Østerrikes flagg Østerrike Marty Brem «Wenn du da bist» Tysk Når du er der 17 20
02 Tyrkias flagg Tyrkia Modern Folk Üçlüsü og Ayşegül «Dönme Dolap» Tyrkisk Karusell 18 9
03 Tysklands flagg Tyskland Lena Valaitis «Johnny Blue» Tysk – 2 132
04 Luxembourgs flagg Luxembourg Jean-Claude Pascal «C'est peut-être pas l'Amérique» Fransk Det er kanskje ikke Amerika 11 41
05 Israels flagg Israel Hakol Over Habibi «Halayla» (הלילה) Hebraisk I kveld 7 56
06 Danmarks flagg Danmark Tommy Seebach og Debbie Cameron «Krøller eller ej» Dansk Krøller eller ikke 11 41
07 Jugoslavias flagg Jugoslavia Seid «Vajta» Memić «Lejla» Bosnisk – 15 35
08 Finlands flagg Finland Riki Sorsa «Reggae OK» Finsk – 16 27
09 Frankrikes flagg Frankrike Jean Gabilou «Humanahum» Fransk – 3 125
10 Spanias flagg Spania Bacchelli «Y sólo tú» Spansk Og bare deg 14 38
11 Nederlands flagg Nederland Linda Williams «Het is een wonder» Nederlandsk Det er et under 9 51
12 Irlands flagg Irland Sheeba «Horoscopes» Engelsk Horoskoper 5 105
13 Norges flagg Norge Finn Kalvik «Aldri i livet» Norsk – 20 0
14 Storbritannias flagg Storbritannia Bucks Fizz «Making Your Mind Up» Engelsk Bestem deg 1 136
15 Portugals flagg Portugal Carlos Paião «Playback» Portugisisk – 18 9
16 Belgias flagg Belgia Emly Starr «Samson» Nederlandsk Samson 13 40
17 Hellas’ flagg Hellas Jánnis Dimitrás «Fengári kalokerinó» (Φεγγάρι καλοκαιρινό) Gresk Sommermåne 8 55
18 Kypros’ flagg Kypros Island «Mónika» (Μόνικα) Gresk Monika 6 69
19 Sveits’ flagg Sveits Peter, Sue og Marc «Io senza te» Italiensk Jeg uten deg 4 121
20 Sveriges flagg Sverige Björn Skifs «Fångad i en dröm» Svensk Fanget i en drøm 10 50

Tilbakevendende artister

[rediger | rediger kilde]
Artist Land Deltok i Merknader
Tommy Seebach Danmarks flagg Danmark 1979
Debbie Cameron Danmarks flagg Danmark 1979 Som støttevokalist for Tommy Seebach
Maxi (del av gruppen Sheeba) Irlands flagg Irland 1973
Ismeta Dervoz (støttevokalist) Jugoslavias flagg Jugoslavia 1976 Deltok som del av gruppen Ambasadori
Jean-Claude Pascal Luxembourgs flagg Luxembourg 1961 Vant konkurransen med «Nous les amoureux»
Anita Skorgan (støttevokalist) Norges flagg Norge 1977, 1979
Cheryl Baker (del av Bucks Fizz) Storbritannias flagg Storbritannia 1978 Deltok som del av gruppen Co-Co
Peter, Sue & Marc Sveits’ flagg Sveits 1971, 1976, 1979
Björn Skifs Sveriges flagg Sverige 1978 I begge finaler var første land ut samme som i fjoråret, han selv startet sist som nummer 20, og Norge fikk null poeng.
Marty Brem Østerrikes flagg Østerrike 1980 Deltok som del av gruppen Blue Danube

Poengtavle

[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Østerrikes flagg Tyrkias flagg Tysklands flagg Luxembourgs flagg Israels flagg Danmarks flagg Jugoslavias flagg Finlands flagg Frankrikes flagg Spanias flagg Nederlands flagg Irlands flagg Norges flagg Storbritannias flagg Portugals flagg Belgias flagg Hellas’ flagg Kypros’ flagg Sveits’ flagg Sveriges flagg
Østerrikes flagg Østerrike 6 1 5 6 2 20 17
Tyrkias flagg Tyrkia 1 3 5 9 18
Tysklands flagg Tyskland 5 12 3 8 8 2 7 8 12 3 6 4 7 12 10 5 8 12 132 2
Luxembourgs flagg Luxembourg 10 5 3 4 3 1 4 6 5 41 11
Israels flagg Israel 8 4 6 7 7 8 4 5 4 3 56 7
Danmarks flagg Danmark 1 1 7 4 3 2 5 2 12 4 41 11
Jugoslavias flagg Jugoslavia 4 8 2 1 5 2 3 10 35 15
Finlands flagg Finland 2 1 2 5 5 1 5 6 27 16
Frankrikes flagg Frankrike 12 12 12 7 2 4 10 6 4 5 1 10 3 8 7 12 10 125 3
Spanias flagg Spania 10 6 4 3 10 3 2 38 14
Nederlands flagg Nederland 3 5 3 4 7 2 7 6 7 2 3 2 51 9
Irlands flagg Irland 7 3 6 10 10 12 5 6 5 10 1 10 12 1 7 105 5
Norges flagg Norge 0 20
Storbritannias flagg Storbritannia 4 8 4 5 12 10 10 3 7 8 12 10 3 6 8 6 4 8 8 136 1
Portugals flagg Portugal 8 1 9 18
Belgias flagg Belgia 1 7 1 6 8 2 3 7 5 40 13
Hellas’ flagg Hellas 6 2 6 1 10 1 2 8 6 6 7 55 8
Kypros’ flagg Kypros 5 3 6 8 8 7 10 7 12 3 69 6
Sveits’ flagg Sveits 2 2 7 8 4 12 12 10 4 1 12 12 12 8 4 10 1 121 4
Sveriges flagg Sverige 10 2 5 7 1 12 6 2 4 1 50 10

12 poeng

[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Sveits’ flagg Sveits Finland, Irland, Jugoslavia, Norge, Storbritannia
4 Frankrikes flagg Frankrike Luxembourg, Sveits, Tyskland, Østerrike
Tysklands flagg Tyskland Portugal, Spania, Sverige, Tyrkia
2 Irlands flagg Irland Danmark, Kypros
Storbritannias flagg Storbritannia Nederland, Israel
1 Danmarks flagg Danmark Hellas
Kypros’ flagg Kypros Belgia
Sveriges flagg Sverige Frankrike

Hendelser

[rediger | rediger kilde]

Kritikk mot konkurransen

[rediger | rediger kilde]
Björn Skifs representerte Sverige for andre gang og mente landene måtte få synge på det språket de ønsket. Først 18 år senere ble språkregelen opphevet.

De skandinaviske landene var stadig mer irriterte over språkregelen og gjentok ønsket om å få synge på det språket de selv ønsket. Svenske Björn Skifs kritiserte konkurransen for å være et show fremfor en sangkonkurranse og la til: «Det burde komme en regelendring som lar oss synge på engelsk.»[16] Flere andre land var også misfornøyde, og kommentatorer og tv-folk ymtet frempå om at stil og show hadde vunnet over kvalitet og substans.[17] Underholdningssjefen i franske TF1, Pierre Bouteiller, mente konkurransen besto av middelmådige sanger og lite talent, og landet trakk seg fra finalen det påfølgende året. I 1983 tok imidlertid konkurrenten Antenne 2 over jobben, og Frankrike var tilbake igjen i Eurovision Song Contest 1983.[18]

Påstander om juks

[rediger | rediger kilde]

Flere tiår senere hevdet Danmarks representant Debbie Cameron at den britiske seieren var fikset på forhånd.[19] I en bok fra 2010 om kollegaen Tommy Seebach, hevdet Cameron at hun ble kontaktet av en mann da hun skulle sjekke ut av hotellet etter finalen. Mannen var ifølge Cameron en høytstående BBC-ansatt som fortalte at de hadde sabotert lyden på prøvene til Danmark, Israel og Tyskland. «Av politiske årsaker har det i lang, lang tid i forveien vært avtalt at Storbritannia skulle vinne Eurovision Song Contest. Jeg sto i kontrollrommet og var vitne til at alle landene som hadde en sjanse til å vinne over gruppen Bucks Fizz, ble sabotert av teknikerne. Og to av de landene hvor jeg så at dette skjedde, var under Danmarks og Israels sang.»[19] Mannen er ukjent, og påstandene har aldri blitt ettergått.

Tross kritikken ble vinnersangen en stor kommersiell hit, og Bucks Fizz ble en av Storbritannias mest suksessrike grupper i 1980-årene. «Making Your Mind Up» solgte i fire millioner eksemplarer, og sangen nådde nummer én i ni land og kom inn på topp ti i blant annet Australia, New Zealand og Sør-Afrika.[20][21][22]

Dirigenter

[rediger | rediger kilde]

Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde hvert land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[23]

Land Dirigent
Østerrikes flagg Østerrike Richard Österreicher
Tyrkias flagg Tyrkia Onno Tunç
Tysklands flagg Tyskland Wolfgang Rödelberger
Luxembourgs flagg Luxembourg Joël Rocher
Israels flagg Israel Eldad Shrim
Danmarks flagg Danmark Allan Botschinsky
Jugoslavias flagg Jugoslavia Ranko Rihtman
Finlands flagg Finland Henrik Otto Donner
Frankrikes flagg Frankrike David Sprinfield
Spanias flagg Spania Juan Barcons
Nederlands flagg Nederland Rogier van Otterloo
Irlands flagg Irland Noel Kelehan (sjefdirigent)
Norges flagg Norge Sigurd Jansen
Storbritannias flagg Storbritannia John Coleman
Portugals flagg Portugal Shegundo Galarza
Belgias flagg Belgia Giuseppe Marchese
Hellas’ flagg Hellas Jorgos Niarkhos
Kypros’ flagg Kypros Mikhalis Rozakis
Sveits’ flagg Sveits Rolf Zuckowski
Sveriges flagg Sverige Anders Berglund

Kommentatorer og poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[24] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:

  1. Østerrikes flagg Østerrike – Jenny Pippal
  2. Tyrkias flagg Tyrkia – Başak Doğru
  3. Tysklands flagg Tyskland – Gabi Schnelle
  4. Luxembourgs flagg Luxembourg – Jacques Harvey
  5. Israels flagg Israel – Dan Kaner
  6. Danmarks flagg Danmark – Bent Henius[25]
  7. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Helga Vlahović
  8. Finlands flagg Finland – Annemi Genetz
  9. Frankrikes flagg Frankrike – Denise Fabre
  10. Spanias flagg Spania – Isabel Tenaille
  11. Nederlands flagg Nederland – Flip van der Schalie
  12. Irlands flagg Irland – John Skehan
  13. Norges flagg Norge – Sverre Christophersen
  14. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Berry[26]
  15. Portugals flagg Portugal – Margarida Andrade
  16. Belgias flagg Belgia – Walter de Meyere
  17. Hellas’ flagg Hellas – Tatiana Darra
  18. Kypros’ flagg Kypros – Anna Partelidou
  19. Sveits’ flagg Sveits – Michel Stocker[27]
  20. Sveriges flagg Sverige – Bengteric Nordell[28]

Kommentatorer og sendinger

[rediger | rediger kilde]

Finalen ble overført til alle deltakerlandene samt Island og flere land i Øst-Europa. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1981:[29]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT TV1 Nederlandsk: Luc Appermont [30][31][32]
RTBF RTBF1 Fransk: Jacques Mercier [33]
Danmarks flagg Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius [34]
Finlands flagg Finland Yle TV1 Ossi Runne [35]
Rinnakkaisohjelma Matti Paalosma
Frankrikes flagg Frankrike TF1 Patrick Sabatier [33][36]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ 1 Larry Gogan [37][38]
RTÉ Radio 1 Pat Kenny [39][40]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator [41]
Hellas’ flagg Hellas ERT ERT Mako Georgiadou [42][43][44]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT TV Beograd 1 Milovan Ilić [45]
TV Ljubljana 1 Tomaž Terček [46][47]
TV Zagreb 1 Oliver Mlakar [48]
Kypros’ flagg Kypros RIK RIK TV Fryni Papadopoulou [49][50]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Marylène Bergmann og Jacques Navadic [31][33]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 1 Pim Jacobs [32]
Norges flagg Norge NRK NRK Fjernsynet Knut Aunbu [51]
NRK Radio Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 22.40
Portugals flagg Portugal RTP RTP1 Ukjent [52]
Antena 1 Ukjent [53]
Spanias flagg Spania TVE TVE 1 Miguel de los Santos [54][55]
Storbritannias flagg Storbritannia BBC BBC1 Terry Wogan [56]
BFBS BBC Radio 2 Ray Moore [57][58]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR DRS Tysk: Theodor Haller [59]
TSR Fransk: Georges Hardy [36]
TSI Italiensk: Giovanni Bertini [60]
Sveriges flagg Sverige SVT TV1 Ulf Elfving [35][51][28]
Tyrkias flagg Tyrkia TRT TRT Televizyon Bülend Özveren [47][61]
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ado Schlier [32][59][62]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann [59][63]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Australias flagg Australia SBS 2EA, 3EA Overført på radio i opptak [64]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Dóra Hafsteinsdóttir, sendt i opptak 19. april [65]
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia ČST ČST2 Ukjent, vist i opptak 3. mai 1981 [66]
Ungarns flagg Ungarn MTV MTV2 András Sugár, vist i opptak 2. mai 1981 [67]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ ESCToday – 1981 Arkivert 29. september 2008 hos Wayback Machine.
  2. ^ Jensen, Stein Dag (3. april 1981). «Favorittgruppa sterkt bevoktet». Dagbladet. s. 8. 
  3. ^ Jensen, Stein Dag (4. april 1981). «Vinner Norge? Aldri i livet!». Dagbladet. s. 17. 
  4. ^ Chart Stats - Bucks Fizz - Making Your Mind Up
  5. ^ «Britiske sertifiseringer – Bucks Fizz (skriv inn Bucks Fizz, velg artist og trykk søk)». British Phonographic Industry. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 21. februar 2017. 
  6. ^ «Ceolas: Planxty». www.ceolas.org. 
  7. ^ Irish chart database – search "Planxty"
  8. ^ Dalland, Sverre (9. mars 1981). «God underholdning, slette melodier». Aftenposten. s. 10. 
  9. ^ «TV i helgen: Kalviks Waterloo». Verdens Gang. 9. mars 1981. s. 43. 
  10. ^ Bækkelund, Kjell (9. mars 1981). «Fornyelse? – Aldri i livet!». Verdens Gang. s. 36. 
  11. ^ Hjort-Larsen, Arvid (7. april 1981). «BBC spør: Norge null-spekulanter?». Verdens Gang. s. 35. 
  12. ^ Jensen, Stein Dag (6. april 1981). «Dette var Tusbergs morsomste kveld». Dagbladet. s. 9. 
  13. ^ «VG-lista for «Aldri i livet»». VG. Besøkt 25. juli 2016. 
  14. ^ «Final of Dublin 1981 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1981 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  16. ^ «Reprise», Ultan Macken, RTÉ Guide, 24. april 1981
  17. ^ «A Brief History of the Eurovision Song Contest». 11. mai 2007. Arkivert fra originalen 24. august 2013. Besøkt 2. august 2017 – via www.time.com. 
  18. ^ «Eurovision 1982» (PDF). eurofans.free.fr (på fransk). Besøkt 2. august 2017. 
  19. ^ a b «Britisk Grand Prix-sejr i 1981 var aftalt spil». www.bt.dk (på dansk). Besøkt 2. august 2017. 
  20. ^ Hung, Steffen. «charts.org.nz - Bucks Fizz - Making Your Mind Up». charts.org.nz. Arkivert fra originalen 12. oktober 2012. Besøkt 2. august 2017. 
  21. ^ Australian Chart Book, 1970–1992
  22. ^ Currin, Brian. «South African Rock Lists Website – SA Charts 1965–1989 Acts (B)». www.rock.co.za. 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  25. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 2. august 2017. 
  26. ^ Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  27. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  28. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing. s. 166–167. ISBN 91-89136-29-2. 
  29. ^ «The Eurovision Song Contest (1981)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  30. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  31. ^ a b «T.V. Programma's». De Voorpost. 3. april 1981. s. 31. 
  32. ^ a b c «Radio en televisie, programma's». Limburgsch dagblad (på nederlandsk). Heerlen, Nederland – via Delpher. 4. april 1981. s. 6. 
  33. ^ a b c «1981 – Dublin». songcontest.free.fr. Besøkt 1. april 2023. 
  34. ^ «DANMARKS RADIO - TV (Fjernsynet fortsat) FJERNSYNSPROGRAM 30. marts – 5. april 1981 – 14. uge». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 1. april 2023. 
  35. ^ a b «Radio · TV»Betalt abonnement kreves. Helsingin Sanomat (på finsk). 4. april 1981. s. 45. Besøkt 23. desember 2022. 
  36. ^ a b «TV – samedi 4 avril». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 2. april 1981. s. 14–15. Besøkt 1. april 2023. 
  37. ^ «Weekend Entertainment – RTÉ 1 – Saturday»Betalt abonnement kreves. The Irish Times Weekend. 4. april 1981. s. 8. Besøkt 22. desember 2022. 
  38. ^ «Larry Gogan on Bucks Fizz». RTÉ Archives (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. oktober 2022. Besøkt 16. april 2023. 
  39. ^ «Weekend Entertainment – Saturday – RTÉ Radio 1»Betalt abonnement kreves. The Irish Times Weekend. 4. april 1981. s. 7. Besøkt 22. desember 2022. 
  40. ^ «🔴 1981 Eurovision Song Contest In Dublin Full Show (English Commentary by Pat Kenny) SUBTITLED». Besøkt 16. april 2023. 
  41. ^ «Shabat – Televizia שבת – טלוויזיה.». Davar (på hebraisk). Tel Aviv, Israel: Israels nasjonalbibliotek. 3. april 1984. s. 59. Besøkt 1. april 2023. 
  42. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  43. ^ «Τηλεόραση («Tileorasi»)». Makedonia. efimeris.nlg.gr. 4. april 1981. s. 3. Besøkt 1. april 2023. 
  44. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (på gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  45. ^ «Belgrádi televízió – szombat április 4». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 30. mars 1981. s. 26. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 1. april 2023. 
  46. ^ «Televizijski spored – sobota 4.4» (PDF). Glas (på singalesisk). Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 3. april 1981. s. 18. Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2021. 
  47. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 16. april 2023. 
  48. ^ «TV». Slobodna Dalmacija (på kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 4. april 1981. s. 14. 
  49. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  50. ^ Kostas Karnakis (24. februar 2019). «H Eυριδίκη επιστρέφει στην... Eurovision! Όλες οι λεπτομέρειες...(ΒΙΝΤΕΟ)». www.alphanews.live (på gresk). Arkivert fra originalen 29. november 2022. Besøkt 15. januar 2023. 
  51. ^ a b «TV- og radio-programmene». Oppland Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 4. april 1983. s. 43. Besøkt 1. april 2023. 
  52. ^ «Televisão – Hoje». Diário de Lisboa. casacomum.org. 4. april 1981. s. 21. Besøkt 1. april 2023. 
  53. ^ «Rádio». Diário de Lisboa. casacomum.org. 4. april 1981. s. 21. Besøkt 1. april 2023. 
  54. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  55. ^ «Programas de televisión». La Vanguardia. Hemeroteca – La Vanguardia. 4. april 1981. s. 49. Besøkt 1. april 2023. 
  56. ^ «Eurovision Song Contest 1981 – BBC One». Radio Times. BBC Genome Project. 4. april 1981. Besøkt 1. april 2023. 
  57. ^ Roxburgh, Gordon (2017). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest, Volume Three: The 1980s. Telos Publishing. s. 165–180. ISBN 978-1-84583-118-9. 
  58. ^ «Eurovision Song Contest 1981 – BBC Radio 2». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 4. april 1981. Besøkt 1. april 2023. 
  59. ^ a b c «Tele-tip heute». Bieler Tagblatt (på tysk). www.e-newspaperarchives.ch. 4. april 1981. s. 35. Besøkt 1. april 2023. 
  60. ^ «Visto alla televisione: Trepidando per Nella». Gazzetta Ticinese. www.sbt.ti.ch. 7. april 1981. s. 15. Besøkt 1. april 2023. 
  61. ^ «Televizyon». Cumhuriyet (på tyrkisk). 4. april 1981. s. 4. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. 
  62. ^ «Sa, 4. April 1981 – TV-Programme: Schlagereinerlei aus Dublin». tvprogramme.shoutwiki.com. Besøkt 1. april 2023. 
  63. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 
  64. ^ «Highlights». Special Broadcasting Service 1980/81 Annual Report (på engelsk). Australias parlament. 1981. s. 4–6. Besøkt 1. april 2023. 
  65. ^ «88. Tölublað – Útvarps- og sjónvarpsdagskráin yfir hátíðarnar». Vísir. timarit.is. 15. april 1981. s. 25. Besøkt 15. januar 2023. 
  66. ^ «Csehszlovák televízió – vasárnap május 3» (på ungarsk). Rádió- és Televízió-újság. 27. april 1981. s. 26. Arkivert fra originalen 12. januar 2023. Besøkt 1. april 2023 – via MTVA Archívum. 
  67. ^ «TV – szombat május 2». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 27. april 1981. s. 27. Besøkt 1. april 2023. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1981&oldid=24722349»