Eurovision Song Contest 1956
| Eurovision Song Contest 1956 | ||||
|---|---|---|---|---|
| ||||
| Dato: | 24. mai 1956 | |||
| Sted: |  Teatro Kursaal,Lugano, Sveits | |||
| Programleder: | Lohengrin Filipello | |||
| Kringkaster: | Società svizzera di radiodiffusione (SRG SSR)
| |||
| Deltakere: | 7 (to bidrag fra hvert land) | |||
| Vinner: | Sveits «Refrain» Lys Assia | |||
| Deltakelse | ||||
| Debuterte: |  Nederland Sveits Belgia Luxembourg Tyskland Italia Frankrike
| |||
| Eurovision Song Contest | ||||
|
||||
Eurovision Song Contest 1956 var den første utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert torsdag 24. mai 1956 i Teatro Kursaal i Lugano i Sveits. Programleder var Lohengrin Filipello, og orkesteret ble ledet av Fernando Paggi.[1] Sendingen ble arrangert av den sveitsiske kringkasteren Società svizzera di radiodiffusione. Svært få europeere hadde fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i stor grad lagt opp som en radiosending. Tv-opptaket fra finalen er heller ikke bevart, bare radioopptaket. Syv land deltok, hver med to sanger. Avstemningen var hemmelig, og bare vinneren ble offentliggjort. Finalen ble vunnet av vertsnasjonens Lys Assia med sangen «Refrain».
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I 1950-årene var Europa fremdeles sterkt preget av etterdønningene etter andre verdenskrig. Etter forslag fra den sveitsiske fjernsynsarbeideren Marcel Bezençon ønsket derfor Den europeiske kringkastingsunion å skape et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen. Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under EBUs møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen. Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere».[2] 19. oktober samme år ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.[2][3]
Bare syv land deltok, og hvert land stilte med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen.[1] Også Storbritannia skal også ha misset tidsfristen, men i 2017 avslørte EBU at dette ikke var tilfelle.[4] BBC hadde ingen planer om å delta i den første konkurransen, men laget i stedet sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Songs. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter. Storbritannia, Østerrike og Danmark debuterte alle i 1957.[4]
Sendingen[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Finalen ble arrangert i kasinokomplekset Teatro Kursaal torsdag 24. mai 1956. Sendingen startet klokken 21.00 og varte til 22.40 sentraleuropeisk tid. Deltakerlandene stilte med to låter hver, og sangene kunne maksimalt være tre og et halvt minutt lange. Sangene ble akkompagnert av et 24-manns orkester under ledelse av Fernando Paggi, men landene kunne bruke sin egen dirigent om de ønsket. EBU anbefalte også deltakerlandene å arrangere en nasjonal sangkonkurranse for å plukke ut sine bidrag til Eurovision Song Contest.[1] Startrekkefølgen ble trukket på forhånd, men landene kunne bestemme selv hvilket av sine to bidrag som skulle fremføres først.[5]
Svært få europeere hadde tilgang til fjernsyn på denne tiden, og sendingen var derfor i hovedsak lagt opp som en radiosending. Konkurransen ble likevel filmet og sendt på tv, men tv-opptakene eksisterer ikke lenger, bare radioopptaket. Det finnes imidlertid et filmavis-opptak av vinnerfremføringen.[1][6][7]
Etter at de 14 sangene var fremført, gikk juryene i gang med å kåre vinneren. Hvert deltakerland hadde to dommere på plass i Teatro Kursaal. Unntaket var Luxembourg som fikk innvilget at de sveitsiske dommerne stemte på deres vegne. De tolv jurymedlemmene sto fritt til å stemme på de sangene de likte best, også bidragene fra sitt eget land. Det er ikke kjent hvilken poengskala dommerne brukte, eller hvordan de stemte.
Avstemningen tok så lang tid at pauseunderholdningen, et plystrenummer med gruppen Joyeux Rossignols, måtte forlenges. Juryens stemmegivning ble aldri offentliggjort i programmet, og juryens talsmann, Rolf Liebermann, kunngjorde enkelt og greit at «Refrain» hadde vunnet. Sendingen varte i 1 time og 40 minutter, under halvparten så lenge som dagens finaler.[1]
Bidragene fra Frankrike og Belgia ble ikke spilt inn av artistene som fremførte sangene i Eurovision Song Contest.[8]
Deltakere[rediger | rediger kilde]
| Startnr. | Land | Artist | Sang (Melodi/tekst) |
Norsk oversettelse | Språk | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 01 | Nederland |
Jetty Paerl | «De vogels van Holland» (Cor Lemaire/Annie M. G. Schmidt) |
Hollands fugler | Nederlandsk | – | – |
| 02 | Sveits |
Lys Assia | «Das alte Karussell» (Georg Benz Stahl) |
Den gamle karusellen | Tysk | – | – |
| 03 | Belgia |
Fud Leclerc | «Messieurs les noyés de la Seine» (Jean Miret, Jacques Say/Robert Montal) |
Seinens druknede herrer | Fransk | – | – |
| 04 | Tyskland |
Walter Andreas Schwarz | «Im Wartesaal zum großen Glück» (Walter Andreas Schwarz) |
På venterommet til den store lykken | Tysk | – | – |
| 05 | Frankrike |
Mathé Altéry | «Le temps perdu» (André Lodge/Rachèle Thoreau) |
Den tapte tiden | Fransk | – | – |
| 06 | Luxembourg |
Michèle Arnaud | «Ne crois pas» (Christian Guitreau) |
Tro ikke | Fransk | – | – |
| 07 | Italia |
Franca Raimondi | «Aprite le finestre» (Virgilio Panzuti/Pino Perotti) |
Åpne vinduene | Italiensk | – | – |
| 08 | Nederland |
Corry Brokken | «Voorgoed voorbij» (Jelle de Vries) |
Forbi for godt | Nederlandsk | – | – |
| 09 | Sveits |
Lys Assia | «Refrain» (Géo Voumard/Émile Gardaz) |
Refreng | Fransk | 1 | – |
| 10 | Belgia |
Mony Marc | «Le plus beau jour de ma vie» (Claude Alix/David Bee) |
Den vakreste dagen i mitt liv | Fransk | – | – |
| 11 | Tyskland |
Freddy Quinn | «So geht das jede Nacht» (Lothar Olias/Peter Mösser) |
Slik går hver en kveld | Tysk | – | – |
| 12 | Frankrike |
Dany Dauberson | «Il est là» (Simone Vallauris) |
Han er der | Fransk | – | – |
| 13 | Luxembourg |
Michèle Arnaud | «Les amants de minuit» (Jacques Lassry/Simone Laurencin) |
Midnattselskerne | Fransk | – | – |
| 14 | Italia |
Tonina Torrielli | «Amami se vuoi» (Vittorio Mascheroni/Mario Panzeri) |
Elsk meg om du vil | Italiensk | – | – |
Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]
Alle deltakerlandene kringkastet finalen, i tillegg til Danmark og Østerrike. Britiske BBC viste bare siste halvdel av konkurransen direkte.[3][9] Under er en oversikt over kommentatorer og dirigenter under Eurovision Song Contest 1956.[10]
| Land | Kringkaster | Kommentator | Dirigent[11] |
|---|---|---|---|
| Nederland
|
NTS | Piet te Nuyl (NTS)[12] | Fernando Paggi |
| Sveits
|
TSR | Georges Hardy (TSR TV) | Fernando Paggi |
| Belgia
|
INR og NIR | Janine Lambotte (INR), Nand Baert (NIR TV) | Léo Souris |
| Tyskland
|
ARD | Wolf Mittler (Deutsches Fernsehen) | Fernando Paggi |
| Frankrike
|
RTF | Michèle Rebel (RTF Télévision)[13] | Franck Pourcel |
| Luxembourg
|
CLT | Michèle Rebel (Télé-Luxembourg) | Jacques Lassry |
| Italia
|
Rai | Franco Marazzi (Programma Nazionale) | Gian Stellari |
 Danmark
|
DR | Jens Fr. Lawaetz (Statsradiofonien Fjernsyn)[14] | Deltok ikke |
 Storbritannia
|
BBC | Wilfrid Thomas (BBC Television Service)[9] | |
 Østerrike
|
ORF | Wolf Mittler (ORF) |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e «Lugano 1956». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 26. september 2021.
- ^ a b Gordon Roxburgh (19. oktober 2015). «A diamond day for the Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 3. august 2018.
- ^ a b European Broadcasting Union. «The Story – Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Besøkt 28. august 2016.
- ^ a b Paul Jordan og Gordon Roxburgh (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Besøkt 19. mars 2017. «Contrary to popular fan myths, the UK did not intend to enter in 1956 as the BBC had previously created their own separate contest, the Festival Of British Popular Songs, and elements of that contest were incorporated into the 1957 Eurovision Song Contest.»
- ^ Nathaly Schwarm-Bronson. «Eurovision Song Contest: the Story» (PDF). Eurofestivalitalia.net. Besøkt 3. august 2018.
- ^ «Happy Birthday, Eurovision Song Contest». eurovision.tv. 24. mai 2012. Besøkt 19. mars 2017.
- ^ «Full reprise - Eurovision Song Contest 1956: Lys Assia - Refrain». YouTube. 24. mai 1956. Besøkt 26. september 2021.
- ^ Diggiloo.net: 1956 Besøkt 23. mai 2010
- ^ a b «Grand Prix of the Eurovision Song Competition – BBC Television 24 May 1956». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Genome. Besøkt 3. august 2018.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1956) – Full Cast». imdb.com. Besøkt 22. november 2017.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk).
- ^ «Concours Eurovision de la Chanson 1956» (fransk). Songcontest.free.fr. 23. mars 2008. Besøkt 5. mars 2012.
- ^ «60 years ago today: Eurovision began». Eurovisionworld (engelsk). 24. mai 2016. Besøkt 21. juli 2018.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Eurovision Song Contest 1956 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| 1950-årene | .svg) | |
|---|---|---|
| 1960-årene | ||
| 1970-årene | ||
| 1980-årene | ||
| 1990-årene | ||
| 2000-årene | ||
| 2010-årene | ||
| 2020-årene |
| |