Eurovision Song Contest 1964

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1964
ESC 1964 logo.png
Dato: 21. mars 1964
Sted: Danmark Tivolis Koncertsal,
København, Danmark
Programleder: Lotte Wæver
Kringkaster: Danmark Danmarks Radio (DR)
Deltakere: 16
Vinner: Italia Italia
«Non ho l'età»
Gigliola Cinquetti
Deltakelse
Debuterte: Portugal Portugal
Trakk seg: Sverige Sverige
Deltakere
ESC 1964 Map.svg

     Deltakere      Ikke kvalifisert til finalen

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄1963    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1965►

Eurovision Song Contest 1964 var den niende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 21. mars 1964 i Tivolis Koncertsal i København i Danmark. Dette var første gang konkurransen ble arrangert i Skandinavia, og programleder var Lotte Wæver. Sverige trakk seg fra konkurransen på grunn av artiststreik, mens Portugal debuterte. Dermed forble deltakerantallet på 16 land, som i årene før. Italia vant sin første seier med «Non ho l'età», fremført av Gigliola Cinquetti. Italia vant med den største seiersmarginen i konkurransens historie: 49 poeng, mot andreplassen Storbritannias 17 poeng. Vinnersangen ble også populær i Europa etter seieren, og i Norge lå den 16 uker på VG-lista. Norge kom på åttendeplass i konkurransen med låten «Spiral», fremført av Arne Bendiksen.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med «Dansevise» året før, sto Danmark vertskap for Eurovision Song Contest dette året. For en liten kringkaster som Danmarks Radio var konkurransen en stor økonomisk utfordring. DR tok likevel på seg arrangørjobben og la finalen til Tivolis Koncertsal i hjertet av Tivoli i København. Sendingen gikk lørdag 21. mars 1964 og varte i 1 time og 33 minutter.[1] Programleder var kanalverten Lotte Wæver.

Sverige var rammet av en langvarig artiststreik, og SVT måtte derfor avlyse den svenske Melodifestivalen og trekke seg fra Eurovision Song Contest. Portugal gjorde sin debut i konkurransen, og dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land – det samme antallet som årene før. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Luxembourg ble trukket til å starte, mens Spania avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer tre.

Nederland ble det første landet til å sende en artist uten europeisk opphav, for Anneke Grönloh hadde indonesisk opphav. Den spanske gruppen Los TNT var den første gruppen på tre eller flere artister til å delta i konkurransen. Tidligere hadde bare soloartister og duoer deltatt.[2]

I likhet med 1956-konkurransen finnes det ingen tv-opptak av sendingen. DRs eget opptak skal ha gått tapt i en arkivbrann i 1970-årene, og ingen andre kringkastere har tatt vare på opptaket fra København.[2] Lydsporet eksisterer imidlertid, og det finnes noen korte opptak fra starten av sendingen samt noen filmopptak av Gigliola Cinquettis vinnerfremføring.[1]

Dette året bød på sin første «skandale», da en mann stormet opp på scenen etter det sveitsiske bidraget. Med seg hadde han en plakat med påskriften «boikott Franco og Salazar» – med henvisning til diktatorene i henholdsvis Spania og Portugal. Mannen ble raskt eskortert av scenen, mens tv-seerne i stedet fikk se et bilde poengtavlen.[2]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge deltok i konkurransen for femte gang og ble for første gang representert av en mann: Arne Bendiksen. Han sang «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Bendiksen hadde fremført sangen med Kringkastingsorkestret i den norske finalen 15. februar. Der hadde han blant annet beseiret sin egen låt, «La meg være ung» som ble en stor slager i Norge dette året.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1964

Norge var det tredje ut bidraget på scenen i København, og Karsten Andersen dirigerte det danske orkesteret under Bendiksens fremføring. Odd Grythe kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio, og for første gang leste Sverre Christophersen de norske poengene fra NRK Marienlyst.

«Spiral» fikk bare poeng fra to land – nabolandene Danmark og Finland. Danmark ga full pott, 5 poeng, mens Finland ga 1 poeng. Dette var likevel nok til å sikre Norge en åttendeplass, landets beste resultat på tre år.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Etter at alle land hadde fremført sine melodier, fulgte et fem minutter langt dansenummer med dansere fra Det Kongelige Teater, før avstemningen startet. For første gang ble også EBUs overoppsynsmann for avstemningen introdusert, som dette året var Miroslav Vilček.

Gigliola Cinquetti skaffet Italia sin første seier. Her fra San Remo-festivalen samme år.

For tredje året på rad innførte EBU et nytt poengsystem. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. Dette poengsystemet ble også brukt i 1965 og 1966.

Avstemningen ble raskt en seiersparade for Italia, som fikk toppoeng fra hele åtte juryer. Med 49 poeng vant 16 år gamle Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età» den klareste seieren i konkurransens historie. Storbritannia kom på andreplass for fjerde gang med bare 17 poeng. Den norske juryen ga ingen poeng til vinneren, men 5 poeng til Storbritannia, 3 til Finland og 1 til Danmark. Fire land delte sisteplassen uten poeng: Tyskland, Sveits, Jugoslavia og debutanten Portugal.

Fenomenet med nabostemming ble synlig dette året. Blant annet utvekslet Monaco og Frankrike toppoeng, og de nordiske landene ga poeng seg imellom, noe som ble møtt med latter og humring i salen.[1]

Vinnerlåten fikk kommersiell suksess både i Italia og ellers i Europa. For første gang nådde en vinnerlåt singellisten i Storbritannia, der låten lå hele 17 uker.[3] Cinquetti spilte dessuten inn sangen på flere språk – engelsk: «This is My Prayer», spansk: «No tengo edad», fransk: «Je suis à toi», tysk: «Luna nel blu» og til og med på japansk, kalt «Yumemiru omoi». En rekke artister har også spilt inn egne versjoner av «Non ho l'età», blant annet bulgarske Lili Ivanova og Rebecca Pan fra Hongkong.[4][5][6][7],

I Norge lå sangen på VG-lista i 16 uker, med en tredjeplass som beste notering.[8] Dette var den største italienskspråklige slageren i Norge siden Rocco Granatas «Marina» i 1960, og det ble også den siste på rundt to tiår.[9][10]

Utdypende artikkel: Non ho l'età

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[11] Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Luxembourg Luxembourg Fransk Hugues Aufray «Dès que le printemps revient» Så snart våren kommer igjen 4 14
2 Nederland Nederland Nederlandsk Anneke Grönloh «Jij bent mijn leven» Du er mitt liv 10 2
3 Norge Norge Norsk Arne Bendiksen «Spiral» – 8 6
4 Danmark Danmark Dansk Bjørn Tidmand «Sangen om dig» Sangen om deg 9 4
5 Finland Finland Finsk Lasse Mårtenson «Laiskotellen» Sløving 7 9
6 Østerrike Østerrike Tysk Udo Jürgens «Warum nur, warum?» Hvorfor bare, hvorfor? 6 11
7 Frankrike Frankrike Fransk Rachel «Le chant de Mallory» Mallorys sang 4 14
8 Storbritannia Storbritannia Engelsk Matt Monro «I Love the Little Things» Jeg elsker de små tingene 2 17
9 Tyskland Tyskland Tysk Nora Nova «Man gewöhnt sich so schnell an das Schöne» Man venner seg så fort til det vakre 13 0
10 Monaco Monaco Fransk Romuald «Où sont-elles passées» Hvor har de dratt? 3 15
11 Portugal Portugal Portugisisk António Calvário «Oração» Bønn 13 0
12 Italia Italia Italiensk Gigliola Cinquetti «Non ho l'età» Jeg er ikke gammel nok 1 49
13 Jugoslavia Jugoslavia Bosnisk Sabahudin Kurt «Život je sklopio krug» Livet er en lukket sirkel 13 0
14 Sveits Sveits Italiensk Anita Traversi «I miei pensieri» Tankene mine 13 0
15 Belgia Belgia Fransk Robert Cogoi «Près de ma rivière» I nærheten av min elv 10 2
16 Spania Spania Spansk Los TNT «Caracola» Konkylie 12 1

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Luxembourg Nederland Norge Danmark Finland Østerrike Frankrike Storbritannia Tyskland Monaco Portugal Italia Jugoslavia Sveits Belgia Spania
Luxembourg Luxembourg 3 3 5 3 14 4
Nederland Nederland 1 1 2 10
Norge Norge 5 1 6 8
Danmark Danmark 1 3 4 9
Finland Finland 3 3 3 9 7
Østerrike Østerrike 5 1 5 11 6
Frankrike Frankrike 1 3 5 3 1 1 14 4
Storbritannia Storbritannia 1 5 3 1 1 1 5 17 2
Tyskland Tyskland 0 13
Monaco Monaco 3 5 3 1 3 15 3
Portugal Portugal 0 13
Italia Italia 5 5 5 5 5 3 3 5 5 3 5 49 1
Jugoslavia Jugoslavia 0 13
Sveits Sveits 0 13
Belgia Belgia 1 1 2 10
Spania Spania 1 1 12

Toppoeng[rediger | rediger kilde]

Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Under er hvert lands 5-poenger:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
8 Italia Østerrike, Belgia, Finland, Luxembourg, Nederland, Portugal, Storbritannia, Jugoslavia
2 Østerrike Italia, Spania
Storbritannia Norge, Sveits
1 Frankrike Monaco
Luxembourg Tyskland
Monaco Frankrike
Norge Danmark

Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]

Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Sverige, kringkastet finalen. Øivind Johnssen kommenterte finalen direkte fra London for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1964:[13][14]

Land Kringkaster Kommentator Dirigent[15] Poengoppleser 
Luxembourg Luxembourg CLT Robert Beauvais (Télé-Luxembourg) Jacques Denjean Ukjent
Nederland Nederland NTS Ageeth Scherphuis (NTS)[16] Dolf van der Linden Pim Jacobs
Norge Norge NRK Odd Grythe (NRK Fjernsynet og NRK Radio) Karsten Andersen Sverre Christophersen
Danmark Danmark Danmarks Radio Ingen kommentator (DR TV) Kai Mortensen Pedro Biker
Finland Finland Yle Aarno Walli (Suomen Televisio) George de Godzinsky Poppe Berg
Østerrike Østerrike ORF Willy Kralik (ORF) Johannes Fehring Walter Richard Langer 
Frankrike Frankrike RTF[17] Robert Beauvais (Première chaîne de la RTF) Franck Pourcel Claude Darget
Storbritannia Storbritannia BBC  David Jacobs (BBC TV), Tom Sloan (BBC Light Programme) Harry Rabinowitz Desmond Carrington
Tyskland Tyskland ARD Hermann Rockmann (Deutsches Fernsehen) Willy Berking Lia Wöhr
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Robert Beauvais (Télé Monte Carlo) Michel Colombier Ukjent
Portugal Portugal RTP Gomes Ferreira (RTP) Kai Mortensen Maria Manuela Furtado
Italia Italia Rai Renato Tagliani (Programma Nazionale) Gianfranco Monaldi Rosanna Vaudetti
Jugoslavia Jugoslavia JRT Miloje Orlović (Televizija Beograd), Gordana Bonetti
(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana) 		Radivoje Spasić Ukjent
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR),
Renato Tagliani (TSI) 		Fernando Paggi Alexandre Burger
Belgia Belgia BRT og RTB Paule Herreman (RTB), Herman Verelst (BRT) Raymond Lefèvre André Hagon
Spania Spania TVE Federico Gallo (TVE) Henri Segers Julio Rico 
Sverige Sverige Sveriges Radio Sven Lindahl (Sveriges Radio TV)[18] Deltok ikke

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1964 – full show». DR/EBU via YouTube. 21. mars 1964. Besøkt 22. juli 2017. 
  2. ^ a b c «Eurovision Song Contest Copenhagen 1964». Besøkt 22. juli 2017. 
  3. ^ «Gigliola Cinquetti». UK Official Charts. Besøkt 6. februar 2017. 
  4. ^ Thorsson, Leif. Melodifestivalen Genom Tiderna. Premium Publishing, Sweden. 1999 ISBN 91-89136-00-4
  5. ^ Rateyourmusic.com, Gigliola Cinquetti, discography entry
  6. ^ «Gigliola Cinquetti ‎– – 夢見る想い = Non ho l'età». Discogs. Besøkt 6. februar 2017. 
  7. ^ «Gigliola Cinquetti ‎– Luna nel blu». Discogs. Besøkt 6. februar 2017. 
  8. ^ «VG-lista for 'Non ho l'età'». VG Nett. Besøkt 6. februar 2017. 
  9. ^ Eivind M. Sætre (15. januar 2015). «Gigliola Cinquetti - Non ho l'eta». GV-musikk.no. Arkivert fra originalen 27. oktober 2016. Besøkt 6. februar 2017. 
  10. ^ «VG-lista for 'Marina'». VG Nett. Besøkt 6. februar 2017. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1964». The Diggiloo Thrush. Besøkt 22. juli 2017. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1964 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 22. juli 2017. 
  13. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  14. ^ «The Eurovision Song Contest (1964)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  15. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  16. ^ «Dokumentaire over Schiermonnikoog». De Leeuwarder Courant (nederlandsk). 23. mars 1964. 
  17. ^ Christian Masson. «1964 - Copenhague». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 48. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1964&oldid=21454050»