Eurovision Song Contest 1964
| Eurovision Song Contest 1964 | |
|---|---|
 |
|
| Dato: | 21. mars 1964 |
| Sted: |  Tivolis Koncertsal,København, Danmark |
| Programleder: | Lotte Wæver |
| Kringkaster: | Danmarks Radio |
| Deltakere: | 16 |
| Vinner: |  Italia«Non ho l'età» Gigliola Cinquetti |
| Deltakelse | |
| Debuterte: |  Portugal |
| Trakk seg: |  Sverige |
|
Deltakere
 Deltakere Deltatt før, men ikke dette året |
|
| Eurovision Song Contest | |
◄1963  1965► |
|
Eurovision Song Contest 1964 var den niende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 21. mars 1964 i Tivolis Koncertsal i København i Danmark. Dette var første gang konkurransen ble arrangert i Skandinavia, og programleder var Lotte Wæver. Sverige trakk seg fra konkurransen på grunn av artiststreik, mens Portugal debuterte. Dermed forble deltakerantallet på 16 land, som i årene før. Italia vant sin første seier med «Non ho l'età», framført av Gigliola Cinquetti. Italia vant med den største seiersmarginen i konkurransens historie: 49 poeng, mot andreplassen Storbritannias 17 poeng. Vinnersangen ble også populær i Europa etter seieren, og i Norge lå den 16 uker på VG-lista. Norge kom på åttendeplass i konkurransen med låten «Spiral», framført av Arne Bendiksen.
Innhold
Sendingen[rediger | rediger kilde]
Etter å ha vunnet med «Dansevise» året før, sto Danmark vertskap for Eurovision Song Contest dette året. For en liten kringkaster som Danmarks Radio var konkurransen en stor økonomisk utfordring. DR tok likevel på seg arrangørjobben og la finalen til Tivolis Koncertsal i hjertet av Tivoli i København. Sendingen gikk lørdag 21. mars 1964 og varte i 1 time og 33 minutter.[1] Programleder var kanalverten Lotte Wæver.
Sverige var rammet av en langvarig artiststreik, og SVT måtte derfor avlyse den svenske Melodifestivalen og trekke seg fra Eurovision Song Contest. Portugal gjorde sin debut i konkurransen, og dermed holdt deltakerantallet seg på 16 land – det samme antallet som årene før. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Luxembourg ble trukket til å starte, mens Spania avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer tre.
Nederland ble det første landet til å sende en artist uten europeisk opphav, for Anneke Grönloh hadde indonesisk opphav. Den spanske gruppa Los TNT var den første gruppa på tre eller flere artister til å delta i konkurransen. Tidligere hadde bare soloartister og duoer deltatt.[2]
I likhet med 1956-konkurransen finnes det ingen tv-opptak av sendingen. DRs eget opptak skal ha gått tapt i en arkivbrann i 1970-årene, og ingen andre kringkastere har tatt vare på opptaket fra København.[2] Lydsporet eksisterer imidlertid, og det finnes noen korte opptak fra starten av sendingen samt noen filmopptak av Gigliola Cinquettis vinnerframføring.[1]
Dette året bød på sin første «skandale», da en mann stormet opp på scenen etter det sveitsiske bidraget. Med seg hadde han en plakat med påskriften «boikott Franco og Salazar» – med henvisning til diktatorene i henholdsvis Spania og Portugal. Mannen ble raskt eskortert av scenen, mens tv-seerne i stedet fikk se et bilde poengtavla.[2]
Norges bidrag[rediger | rediger kilde]
Norge deltok i konkurransen for femte gang og ble for første gang representert av en mann: Arne Bendiksen. Han deltok med «Spiral», skrevet av Sigurd Jansen og Egil Hagen. Bendiksen hadde framført sangen med Kringkastingsorkestret i den norske finalen 15. februar. Der hadde han blant annet beseiret sin egen låt, «La meg være ung» som ble en stor slager i Norge dette året.
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1964
Norge var det tredje ut bidraget på scenen i København, og Karsten Andersen dirigerte det danske orkesteret under Bendiksens framføring. Odd Grythe kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio, og for første gang leste Sverre Christophersen de norske poengene fra NRK Marienlyst.
«Spiral» fikk bare poeng fra to land – nabolandene Danmark og Finland. Danmark ga full pott, 5 poeng, mens Finland ga 1 poeng. Dette var likevel nok til å sikre Norge en åttendeplass, landets beste resultat på tre år.
Avstemningen[rediger | rediger kilde]
Etter at alle land hadde framført sine melodier, fulgte et fem minutter langt dansenummer med dansere fra Det Kongelige Teater, før avstemningen startet. For første gang ble også EBUs overoppsynsmann for avstemningen introdusert, som dette året var Miroslav Vilček.
For tredje året på rad innførte EBU et nytt poengsystem. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer. Hvert medlem hadde tre stemmer som kunne fordeles etter eget ønske – men ikke til sangen fra sitt eget land. Landet som fikk flest stemmer fra de ti jurymedlemmene, ble tildelt 5 poeng. Andreplassen fikk 3 poeng, mens tredjeplassen fikk 1 poeng fra juryen. Dersom bare to land fikk stemmer fra jurymedlemmene, fikk favoritten 6 poeng og andreplassen 3 poeng. Dersom alle jurymedlemmene ga alle sine stemmer til ett og samme land, fikk dette landet 9 poeng fra juryen. Dette poengsystemet ble også brukt i 1965 og 1966.
Avstemningen ble raskt en seiersparade for Italia, som fikk toppoeng fra hele åtte juryer. Med 49 poeng vant 16 år gamle Gigliola Cinquetti og «Non ho l'età» den klareste seieren i konkurransens historie. Storbritannia kom på andreplass for fjerde gang med bare 17 poeng. Den norske juryen ga ingen poeng til vinneren, men 5 poeng til Storbritannia, 3 til Finland og 1 til Danmark. Fire land delte sisteplassen uten poeng: Tyskland, Sveits, Jugoslavia og debutanten Portugal.
Fenomenet med nabostemming ble synlig dette året. Blant annet utvekslet Monaco og Frankrike toppoeng, og de nordiske landene ga poeng seg imellom, noe som ble møtt med latter og humring i salen.[1]
Vinnerlåten ble en kommersiell suksess både i Italia og ellers i Europa. For første gang nådde en vinnerlåt singellista i Storbritannia, der låten lå hele 17 uker.[3] Cinquetti spilte dessuten inn sangen på flere språk – engelsk: «This is My Prayer», spansk: «No tengo edad», fransk: «Je suis à toi», tysk: «Luna nel blu» og til og med på japansk, kalt «Yumemiru omoi». En rekke artister har også spilt inn egne versjoner av «Non ho l'età», blant annet bulgarske Lili Ivanova og Rebecca Pan fra Hong Kong.[4][5][6][7],
I Norge lå sangen på VG-lista i 16 uker, med en tredjeplass som beste notering.[8] Dette var den største italienskspråklige slageren i Norge siden Rocco Granatas «Marina» i 1960, og det ble også den siste på rundt to tiår.[9][10]
Utdypende artikkel: Non ho l'età
Deltakere[rediger | rediger kilde]
| Nr. | Land | Språk[11] | Artist | Sang | Bokmålsoversettelse | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 |  Luxembourg |
Fransk | Hugues Aufray | «Dès que le printemps revient» | Så snart våren kommer igjen | 4 | 14 |
| 2 |  Nederland |
Nederlandsk | Anneke Grönloh | «Jij bent mijn leven» | Du er mitt liv | 10 | 2 |
| 3 |  Norge |
Norsk | Arne Bendiksen | «Spiral» | – | 8 | 6 |
| 4 | Danmark |
Dansk | Bjørn Tidmand | «Sangen om dig» | Sangen om deg | 9 | 4 |
| 5 |  Finland |
Finsk | Lasse Mårtenson | «Laiskotellen» | Sløving | 7 | 9 |
| 6 |  Østerrike |
Tysk | Udo Jürgens | «Warum nur, warum?» | Hvorfor bare, hvorfor? | 6 | 11 |
| 7 |  Frankrike |
Fransk | Rachel | «Le chant de Mallory» | Mallorys sang | 4 | 14 |
| 8 |  Storbritannia |
Engelsk | Matt Monro | «I Love the Little Things» | Jeg elsker de små tingene | 2 | 17 |
| 9 |  Tyskland |
Tysk | Nora Nova | «Man gewöhnt sich so schnell an das Schöne» | Man venner seg så fort til det vakre | 13 | 0 |
| 10 |  Monaco |
Fransk | Romuald | «Où sont-elles passées» | Hvor har de dratt? | 3 | 15 |
| 11 | Portugal |
Portugisisk | António Calvário | «Oração» | Bønn | 13 | 0 |
| 12 | Italia |
Italiensk | Gigliola Cinquetti | «Non ho l'età» | Jeg er ikke gammel nok | 1 | 49 |
| 13 |  Jugoslavia |
Bosnisk | Sabahudin Kurt | «Život je sklopio krug» | Livet er en lukket sirkel | 13 | 0 |
| 14 |  Sveits |
Italiensk | Anita Traversi | «I miei pensieri» | Tankene mine | 13 | 0 |
| 15 |  Belgia |
Fransk | Robert Cogoi | «Près de ma rivière» | I nærheten av min elv | 10 | 2 |
| 16 |  Spania |
Spansk | Los TNT | «Caracola» | Konkylie | 12 | 1 |
Poengtavle[rediger | rediger kilde]
Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]
| Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | |||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|||
| Luxembourg |
3 | 3 | 5 | 3 | 14 | 4 | ||||||||||||
| Nederland |
1 | 1 | 2 | 10 | ||||||||||||||
| Norge |
5 | 1 | 6 | 8 | ||||||||||||||
| Danmark |
1 | 3 | 4 | 9 | ||||||||||||||
| Finland |
3 | 3 | 3 | 9 | 7 | |||||||||||||
| Østerrike |
5 | 1 | 5 | 11 | 6 | |||||||||||||
| Frankrike |
1 | 3 | 5 | 3 | 1 | 1 | 14 | 4 | ||||||||||
| Storbritannia |
1 | 5 | 3 | 1 | 1 | 1 | 5 | 17 | 2 | |||||||||
| Tyskland |
0 | 13 | ||||||||||||||||
| Monaco |
3 | 5 | 3 | 1 | 3 | 15 | 3 | |||||||||||
| Portugal |
0 | 13 | ||||||||||||||||
| Italia |
5 | 5 | 5 | 5 | 5 | 3 | 3 | 5 | 5 | 3 | 5 | 49 | 1 | |||||
| Jugoslavia |
0 | 13 | ||||||||||||||||
| Sveits |
0 | 13 | ||||||||||||||||
| Belgia |
1 | 1 | 2 | 10 | ||||||||||||||
| Spania |
1 | 1 | 12 | |||||||||||||||
Toppoeng[rediger | rediger kilde]
Hver jury ga 1, 3 og 5 poeng til sine tre favorittsanger. Under er hvert lands 5-poenger:
| Antall | Deltakernasjon | Toppoeng fra: |
|---|---|---|
| 8 | Italia | Østerrike, Belgia, Finland, Luxembourg, Nederland, Portugal, Storbritannia, Jugoslavia |
| 2 | Østerrike | Italia, Spania |
| Storbritannia | Norge, Sveits | |
| 1 | Frankrike | Monaco |
| Luxembourg | Tyskland | |
| Monaco | Frankrike | |
| Norge | Danmark |
Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]
Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Sverige, kringkastet finalen. Øivind Johnssen kommenterte finalen direkte fra London for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1964:[13][14]
| Land | Kringkaster | Kommentator | Dirigent[15] | Poengoppleser |
|---|---|---|---|---|
| Luxembourg |
Télé-Luxembourg | Robert Beauvais | Jacques Denjean | Ukjent |
| Nederland |
NTS | Ageeth Scherphuis[16] | Dolf van der Linden | Pim Jacobs |
| Norge |
NRK Fjernsynet | Odd Grythe | Karsten Andersen | Sverre Christophersen |
| Danmark |
DR TV | Ingen kommentator | Kai Mortensen | Pedro Biker |
| Finland |
Suomen Televisio | Aarno Walli | George de Godzinsky | Poppe Berg |
| Østerrike |
ORF | Willy Kralik | Johannes Fehring | Walter Richard Langer |
| Frankrike |
Première Chaîne RTF[17] | Robert Beauvais | Franck Pourcel | Claude Darget |
| Storbritannia |
BBC | David Jacobs (BBC TV), Tom Sloan (BBC Light Programme) | Harry Rabinowitz | Desmond Carrington |
| Tyskland |
ARD Deutsches Fernsehen | Hermann Rockmann | Willy Berking | Lia Wöhr |
| Monaco |
Télé Monte Carlo | Robert Beauvais | Michel Colombier | Ukjent |
| Portugal |
RTP | Gomes Ferreira | Kai Mortensen | Maria Manuela Furtado |
| Italia |
Programma Nazionale | Renato Tagliani | Gianfranco Monaldi | Rosanna Vaudetti |
| Jugoslavia |
JRT | Miloje Orlović (Televizija Beograd), Gordana Bonetti
(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana) |
Radivoje Spasić | Ukjent |
| Sveits |
TV DRS, TSR og TSI | Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR),
Renato Tagliani (TSI) |
Fernando Paggi | Alexandre Burger |
| Belgia |
BRT og RTB | Paule Herreman (RTB), Herman Verelst (BRT) | Raymond Lefèvre | André Hagon |
| Spania |
TVE | Federico Gallo | Henri Segers | Julio Rico |
| Sverige |
Sveriges Radio-TV[18] | Sven Lindahl | Deltok ikke | |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c «Eurovision Song Contest 1964 – full show». DR/EBU via YouTube. 21. mars 1964. Besøkt 22. juli 2017.
- ^ a b c «Eurovision Song Contest Copenhagen 1964». Besøkt 22. juli 2017.
- ^ «Gigliola Cinquetti». UK Official Charts. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ Thorsson, Leif. Melodifestivalen Genom Tiderna. Premium Publishing, Sweden. 1999 ISBN 91-89136-00-4
- ^ Rateyourmusic.com, Gigliola Cinquetti, discography entry
- ^ «Gigliola Cinquetti – – 夢見る想い = Non ho l'età». Discogs. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ «Gigliola Cinquetti – Luna nel blu». Discogs. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ «VG-lista for 'Non ho l'età'». VG Nett. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ Eivind M. Sætre (15. januar 2015). «Gigliola Cinquetti - Non ho l'eta». GV-musikk.no. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ «VG-lista for 'Marina'». VG Nett. Besøkt 6. februar 2017.
- ^ «Eurovision Song Contest 1964». The Diggiloo Thrush. Besøkt 22. juli 2017.
- ^ «Eurovision Song Contest 1964 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 22. juli 2017.
- ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1964)». imdb.com. Besøkt 21. juli 2017.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ «Dokumentaire over Schiermonnikoog». De Leeuwarder Courant (nederlandsk). 23. mars 1964.
- ^ Christian Masson. «1964 - Copenhague». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012.
- ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 48. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Eurovision Song Contest 1964 sitt offisielle nettsted
- (en) Kategori:Eurovision Song Contest 1964 – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
|
|||||
