Eurovision Song Contest 1977

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1977
ESC 1977 logotyp.png
Dato: 7. mai 1977
Sted: Storbritannia Wembley Conference Centre,
London, Storbritannia
Programleder: Angela Rippon
Kringkaster: Storbritannia BBC
Deltakere: 18
Vinner: Frankrike Frankrike
«L'oiseau et l'enfant»
Marie Myriam
Deltakelse
Tilbake: Sverige Sverige
Trakk seg: Jugoslavia Jugoslavia
Eurovision Song Contest
◄1976    EuroNoruega.svg    1978►

Eurovision Song Contest 1977 var den 22. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av BBC lørdag 7. mai 1977 – fem uker forsinket på grunn av en streik blant BBCs kamerapersonell og teknikere. Finalen ble holdt i Wembley Conference Centre i London med nyhetsoppleser Angela Rippon som programleder. 18 land deltok i konkurransen, og vinneren ble Frankrike med Marie Myriam og «L'oiseau et l'enfant». Dette var Frankrikes femte og hittil siste seier i Eurovision Song Contest. Norge var representert av 18 år gamle Anita Skorgan og sangen «Casanova». Det norske bidraget ble nummer 14 av 18.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med Brotherhood of Man og «Save Your Kisses for Me» året før, var det Storbritannia som sto vertskap for konkurransen i 1977. BBC la finalen til Wembley Conference Centre, et konferansesenter som åpnet dørene bare et par måneder før den internasjonale finalen. Jugoslavia trakk seg fra konkurransen og skulle ikke komme tilbake før i 1981. Sverige var tilbake etter boikotten året før, hovedsakelig fordi Sveriges Radio mente det nåværende Eurovision Song Contest-reglementet hadde redusert det kommersielle presset.[1][2] Også Danmark, som hadde boikottet arrangementet siden 1967, vurderte å delta[3], men besluttet til slutt å stå over nok et år. Danmark kom imidlertid tilbake for godt i 1978.

Også Tunisia vurderte å delta og sendte inn en foreløpig påmelding. Høsten 1976 ble startrekkefølgen trukket, og der ble Tunisia trukket til å opptre som nummer fire.[4] Landet trakk seg imidlertid før den endelige påmeldingsfristen, høyst sannsynlig fordi Israel skulle delta. Bare én gang har et arabisk land deltatt i Eurovision Song Contest – Marokko i 1980, da Israel ikke deltok.

Finalen skulle opprinnelig arrangeres lørdag 2. april 1977, men måneden før brøt det ut en spontanstreik blant BBCs kamerafolk og teknikere som krevde høyere lønn for produksjoner utenfor BBC-hovedkvarteret.[5] Streiken brøt ut bare timer før den britiske finalen og førte til at den britiske finalen aldri ble filmet og sendt på tv. I stedet ble det gjort lydopptak som ble sendt på radio senere samme kveld.[6] Streiken så lenge ut til å true den internasjonale finalen, og EBU vurderte flere alternative løsninger. En mulighet var å flytte arrangementet til Tyskland eller Nederland[7], men etter et krisemøte i mars 1977 besluttet EBU at BBC skulle få beholde arrangementet. Omsider fant også partene i streiken en løsning, og finalen ble flyttet til lørdag 7. mai – fem uker etter den opprinnelige datoen.[8][9]

EBU vedtok også dette året å gjeninnføre språkregelen som var i bruk fra 1966 til 1972. Heretter måtte alle land synge på ett av sine offisielle språk. Regelen ble imidlertid innført etter at Belgia og Tyskland hadde valgt sine engelskspråklige bidrag, og de to landene fikk dispensasjon til å synge på engelsk.[5] Språkkravet ble ikke opphevet igjen før i 1999, og nå kan deltakerlandene synge på det språket de ønsker.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble sendt direkte til 33 land fra konsertsalen Wembley Conference Centre. Sendingen startet med en introduksjonsfilm med bilder fra London og Skottland, Wales, Nord-Irland og England. Deretter gikk Angela Rippon, en kjent britisk nyhetsoppleser, på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk.

Irland åpnet konkurransen og underveis var det flere minneverdige øyeblikk. Den østerrikske gruppen Schmetterlinge hadde masker på bakhodene og kastet dollarsedler som en protest mot det de mente var plateindustriens utnyttelse av artister. Sveits stilte med alpehorn, og britenes dirigent Ronnie Hazlehurst dirigerte orkesteret iført en bowlerhatt og med en paraply som taktstokk.

Dette året var det ingen postkortfilmer som introduserte de 18 bidragene. BBC hadde opprinnelig tenkt å bruke små filmer som viste artistene på en offisiell fest under finaleuken.[10] Bildene skal imidlertid ha vært lite flatterende for enkelte av artistene, blant annet på grunn av høyt alkoholinntak på festen, og BBC droppet filmene. I stedet måtte produsentene vise direktebilder av et mer eller mindre interessert publikum mellom sangene.[11]

Bilder fra festen ble imidlertid vist i pausen, akkompagnert av klarinettisten Acker Bilk og bandet hans, Paramount Jazz Men.[12]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge deltok med Anita Skorgan som sang «Casanova», skrevet av trønderne Svein Strugstad og Dag Nordtømme. Skorgan hadde vunnet den norske finalen i februar, og vinnerlåten «Casanova» lå hele 15 uker på VG-lista med en fjerdeplass som høyeste notering. Det var første gang på seks år at en vinner av Melodi Grand Prix gikk inn på VG-lista.[13]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1977

«Casanova» var det femte bidraget ut på scenen i London, og Carsten Klouman dirigerte det britiske orkesteret. Med på scenen hadde Skorgan koristene Gro Bergsland, Anne Lise Gjøstøl og George Keller.[10] John Andreassen var Norges delegasjonsleder og kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio.[10] Dette året fikk Norge 18 poeng fra de europeiske juryene, noe som ga plass 14 av 18 – delt med Portugal.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Marie Myriam vant Frankrikes foreløpig siste seier.

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[12] Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den manuelle poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

På forhånd var det Tysklands Silver Convention og Belgias Dream Express som var de store favorittene sammen med Hellas og britiske Lynsey De Paul og Mike Moran. Av favorittene var det bare Storbritannia som lå i teten, og Irland og Frankrike halte raskt innpå. Som året før, var Norge det siste landet til å få poeng. Etter at Finland stemte som land nummer 16, var den franske seieren klar. Dette var Frankrikes femte seier og ble det mestvinnende landet i konkurransens historie til da. Frankrike har ikke vunnet Eurovision Song Contest siden. Både den greske og franske juryen ga for mange poeng under avstemningen, og dette ble først rettet opp i etter sendingen.[14]

I motsetning til vinnerlåtene årene før, ble «L'oiseau et l'enfant» ingen kommersiell suksess i Norge. Med unntak av 1970, da Norge ikke deltok, var dette første gang siden 1966 at en Eurovision-vinner ikke kom inn på den norske singellisten.[15] I stedet var det sjetteplassen «Swiss Lady» som ble den største slageren i Norge. Sangen lå på VG-lista i hele 22 uker etter finalen.[16] Også britiske «Rock Bottom» tok seg inn på VG-lista.[17]

Utdypende artikkel: L'oiseau et l'enfant

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Irland Irland Engelsk The Swarbriggs Plus Two «It's Nice to Be in Love Again» Det er fint å være forelsket igjen 3 119
2 Monaco Monaco Fransk Michèle Torr «Une petite française» En liten fransk jente 4 96
3 Nederland Nederland Nederlandsk Heddy Lester «De mallemolen» Karusellen 12 35
4 Østerrike Østerrike Tysk Schmetterlinge «Boom Boom Boomerang» 17 11
5 Norge Norge Norsk Anita Skorgan «Casanova» 14 18
6 Tyskland Tyskland Engelsk Silver Convention «Telegram» 8 55
7 Luxembourg Luxembourg Fransk Anne-Marie B «Frère Jacques» Fader Jakob 16 17
8 Portugal Portugal Portugisisk Os Amigos «Portugal no coração» Portugal i mitt hjerte 14 18
9 Storbritannia Storbritannia Engelsk Lynsey de Paul og Mike Moran «Rock Bottom» Helt på bunn 2 121
10 Hellas Hellas Gresk Paskhális, Béssy, Robert og Mariánna «Máthima solféz»
(Μάθημα σολφέζ)
Solmisasjon-leksjon 5 92
11 Israel Israel Hebraisk Ilanit «Ahava hi shir lishnayim»
(אהבה היא שיר לשניים)
Kjærlighet er en sang for to 11 49
12 Sveits Sveits Tysk Pepe Lienhard Band «Swiss Lady» Sveitserdame 6 71
13 Sverige Sverige Svensk Forbes «Beatles» 18 2
14 Spania Spania Spansk Micky «Enséñame a cantar» Lær meg å synge 9 52
15 Italia Italia Italiensk Mia Martini «Libera» Fri 13 33
16 Finland Finland Finsk Monica Aspelund «Lapponia» Lappland 10 50
17 Belgia Belgia Engelsk Dream Express «A Million in One, Two, Three» En million på én, to, tre 7 69
18 Frankrike Frankrike Fransk Marie Myriam «L'oiseau et l'enfant» Fuglen og barnet 1 136

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Det ble gjort flere feil underveis i avstemningen. Den greske juryen ga 4 poeng til både Østerrike og Spania, mens Frankrike ga poeng til hele tolv land: Både Hellas og Israel fikk 3 poeng fra den franske juryen, mens Østerrike og Belgia begge fikk 1 poeng. Feilene ble rettet opp i etter finalen, og i tabellen under er de korrekte poengene.[18]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Irland Monaco Nederland Østerrike Norge Tyskland Luxembourg Portugal Storbritannia Hellas[19] Israel Sveits Sverige Spania Italia Finland Belgia Frankrike[20]
Irland Irland 8 1 5 12 5 8 1 12 10 12 8 12 4 8 3 10 119 3
Monaco Monaco 5 8 1 6 1 6 7 12 2 6 10 8 12 5 2 5 96 4
Nederland Nederland 3 3 1 1 1 7 1 10 8 35 12
Østerrike Østerrike 5 2 3 1 11 17
Norge Norge 3 2 2 1 5 5 18 14
Tyskland Tyskland 1 1 3 2 2 8 8 8 5 5 5 6 1 55 8
Luxembourg Luxembourg 2 7 8 17 16
Portugal Portugal 2 2 1 4 3 6 18 14
Storbritannia Storbritannia 12 7 12 7 10 12 12 8 8 3 2 4 12 12 121 2
Hellas Hellas 10 10 4 4 4 6 10 5 3 1 7 12 1 6 6 3 92 5
Israel Israel 7 7 5 3 5 10 3 6 1 2 49 11
Sveits Sveits 6 10 10 5 4 4 6 4 4 10 8 71 6
Sverige Sverige 2 2 18
Spania Spania 6 1 7 7 3 4 3 7 7 7 52 9
Italia Italia 8 6 3 3 2 2 2 7 33 13
Finland Finland 12 4 6 8 2 7 5 2 4 50 10
Belgia Belgia 4 12 6 8 4 7 10 5 6 4 3 69 7
Frankrike Frankrike 10 4 8 7 3 12 10 5 6 7 10 12 6 10 10 12 4 136 1

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Storbritannia Storbritannia Belgia, Frankrike, Luxembourg, Monaco, Portugal, Østerrike
4 Irland Irland Israel, Norge, Storbritannia, Sverige
3 Frankrike Frankrike Finland, Sveits, Tyskland
2 Monaco Monaco Hellas, Italia
1 Belgia Belgia Nederland
Finland Finland Irland
Hellas Hellas Spania

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

33 land kringkastet finalen på tv. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. John Andreassen var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1977:[21]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[22]
Irland Irland RTÉ Mike Murphy (RTÉ Television), Liam Devally (RTÉ Radio 1) Brendan Balfe Noel Kelehan
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Georges de Caunes Carole Chabrier Yvon Rioland
Nederland Nederland Nederland 2 Ati Dijckmeester[23] Ralph Inbar Harry van Hoof
Østerrike Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann Jenny Pippal Christian Kolonovits
Norge Norge NRK John Andreassen (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio)[10] Sverre Christophersen Carsten Klouman
Tyskland Tyskland ARD Werner Veigel (ARD), Wolf Mittler (Deutschlandfunk)[24] Ukjent Ronnie Hazlehurst
Luxembourg Luxembourg RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic Jacques Harvey Johnny Arthey
Portugal Portugal RTP 1 Ukjent Ana Zanatti Jose Calvario
Storbritannia Storbritannia BBC  Pete Murray (BBC1), Terry Wogan (BBC Radio 2)[25] Colin Berry Ronnie Hazlehurst
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou[26] Irini Gavala George Hatzinassios
Israel Israel Israeli Television Ingen kommentator Yitzhak Shim'oni[27] Eldad Shrim
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 
Giovanni Bertini (TSI)
Michel Stocker[28] Peter Jacques
Sverige Sverige Sveriges Radio Ulf Elfving (SR TV1), Ursula Richter og Åke Strömmer (SR P3)[29] Sven Lindahl Anders Berglund
Spania Spania TVE1 Miguel de los Santos[30] Isabel Tenaille[31] Rafael Ibarbia
Italia Italia Rete 1 Silvio Noto Mariolina Cannuli Maurizio Fabrizio
Finland Finland YLE TV1 Erkki Toivanen[32] Kaarina Pönniö Ossi Runne
Belgia Belgia BRT og RTB Luc Appermont (BRT TV1),[33] Patrick Duhamel (RTB1)[34] Anne Ploegaerts Alyn Ainsworth
Frankrike Frankrike TF1 Georges de Caunes[35] Michel Drucker Raymond Donnez
Danmark Danmark DR TV Claus Toksvig Deltok ikke
Island Island RÚV Sjónvarpid Ingen kommentator (sendt i opptak)
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB1), Oliver Mlakar
(TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1)
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sverige blir med i Melodi Grand Prix». Aftenposten. 20. september 1976. s. 5. 
  2. ^ NTB-TT (17. september 1976). «Svensk TV-1 har besluttet å delta». Aftenposten. s. 26. 
  3. ^ Bækkelund, Kjell (24. september 1976). «Sirkus Grand Prix: Dansk deltagelse?». Verdens Gang. s. 41. 
  4. ^ BBC (26. april 2007). The Eurovision Song Contest 1956 - present. Lest 2. februar 2008.
  5. ^ a b «Eurovision Song Contest London 1977». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  6. ^ Willersrud, Åsmund (11. mars 1977). «Grand Prix trues av TV-streik». Verdens Gang. s. 40. 
  7. ^ Willersrud, Åsmund (16. mars 1977). «Flere finale-alternativer». Verdens Gang. s. 35. 
  8. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 68. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  9. ^ «BBC sender Grand Prix-finalen 7. mai». Arbeiderbladet. 1. april 1977. s. 2. 
  10. ^ a b c d Willersrud, Åsmund (7. mai 1977). «Grand Galla i laber bris». Verdens Gang. s. 45. 
  11. ^ Falk, Quentin (25. februar 2014). Television's Strangest Moments: Extraordinary But True Tales from the History of TV (engelsk). Pavilion Books. ISBN 9781849941839. 
  12. ^ a b «Eurovision Song Contest 1977». BBC/EBU via YouTube. 7. mai 1977. Besøkt 28. juli 2017. 
  13. ^ «VG-lista for Casanova». VG. Besøkt 25. juli 2016. 
  14. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  15. ^ «VG-lista (søkbar database)». VG Nett. Besøkt 19. februar 2017. 
  16. ^ «VG-lista - Pepe Lienhard Band / Swiss Lady». lista.vg.no. Besøkt 28. juli 2017. 
  17. ^ «VG-lista - Linsey de Paul & Mike Moran / Rock Bottom». lista.vg.no. Besøkt 28. juli 2017. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 28. juli 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Hellas' poeng». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1977 – Frankrikes poeng». eurovision.tv. 2017. Besøkt 29. juli 2017. 
  21. ^ «The Eurovision Song Contest (1977)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  22. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  23. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1975». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  25. ^ «Grand Final: 1977, 1977, Eurovision Song Contest». 
  26. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  29. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 10. august 2012. 
  31. ^ «Eurovisión 1977 – Jurado TVE». YouTube. 7. mai 1977. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  34. ^ Christian Masson. «1977 – Wembley». Songcontest.free.fr. Besøkt 26. mai 2013. 
  35. ^ Christian Masson. «1977 – Wembley». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012.