Eurovision Song Contest 2002

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 2002
Marie N.jpg
Dato: 25. mai 2002
Sted: Estland Saku Suurhall i Tallinn, Estland
Programledere: Annely Peebo og Marko Matvere
Kringkaster: Estland ETV
Deltakere: 24
Vinner: Latvia Latvia
«I Wanna»
Marie N
Deltakelse
Tilbake: Belgia Belgia
Finland Finland
Republikken Kypros Kypros
Republikken Makedonia Makedonia
Romania Romania
Sveits Sveits
Østerrike Østerrike
Trakk seg: Portugal Portugal
Ikke med: Island Island
Irland Irland
Nederland Nederland
Norge Norge
Polen Polen
Eurovision Song Contest
◄2001    EuroNoruega.svg    2003►

Eurovision Song Contest 2002 var den 47. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert lørdag 25. mai 2002 i Saku Suurhall i Tallinn i Estland. Arrangør var Eesti Televisioon, og programledere var Annely Peebo og Marko Matvere. Dette var første gang konkurransen ble arrangert av et av landene som kom inn i konkurransen etter murens fall. EBU satte deltakerantallet til 24 land, og vinneren ble Latvia med «I Wanna», fremført av Marie N. Dette var Latvias første seier i Eurovision Song Contest.

Norge deltok ikke på grunn av den dårlige plasseringen i København året før. Dette var første gang siden 1970 at Norge ikke deltok, og hittil eneste gang landet ufrivillig måtte stå over en utgave av konkurransen. Malta kom på andreplass, mens Storbritannia og vertslandet Estland endte på delt tredjeplass. Danmark kom sist, og dette er Danmarks eneste sisteplass i konkurransen til nå.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Saku Suurhall i Tallinn.

Etter seieren med sangen «Everybody» i 2001, var Estland og kringkasteren ETV verter for første gang. Sett bort fra Jugoslavia, var Estland det første blant de tidligere østblokklandene til å arrangere Eurovision Song Contest.[1] Lenge var det usikkert om Estland ville ha råd til å arrangere konkurransen, men den estiske kringkasteren fikk til slutt sikret økonomien i arrangementet gjennom en ekstrabevilgning fra regjeringen.[1][2]

ETV la konkurransen til hovedstaden Tallinn og arenaen Saku Suurhall med plass til rundt 10 000 tilskuere. Til å håndtere sendingen hentet ETV inn fagfolk og ekspertise fra utlandet. Blant dem var to nordmenn, tv-regissør Marius Bratten og regiassistent Reidunn Nørstelien.[3][4] Bratten jobbet for svenske SVT og hadde også hatt regien for konkurransen i 2000. Programledere var mezzosopranen Annely Peebo og skuespilleren Marko Matvere.

Opprinnelig skulle 22 land delta i konkurransen: De 15 beste fra foregående år, pluss de syv landene som hadde blitt ekskludert fra 2001-utgaven på grunn av dårlige plasseringer året før. Den europeiske kringkastingsunion økte imidlertid deltakertallet til 24 og ga dermed Israel og Portugal muligheten til å delta. Portugal avslo, og plassen ble i stedet tilbudt Latvia, som senere gikk hen og vant konkurransen.[1][5]

De fem dårligst plasserte landene fra 2001 måtte stå over konkurransen dette året: Island, Irland, Nederland, Polen – og Norge, som mistet sin første finale på 32 år.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

For første gang hadde konkurransen sitt eget tema – «A Modern Fairytale» (et moderne eventyr). Siden da har alle konkurranser hatt et eget slagord. Eventyrtemaet gikk igjen gjennom hele konkurransen, blant annet i postkortfilmene som ble vist mellom sangene.

Sendingen åpnet med en kortfilm fra Tallinn, der fjorårsvinnerne Tanel Padar og Dave Benton dukket opp. Etter filmen fortsatte sendingen fra Saku Suurhall, og Padar og Benton kom på scenen og sang fjorårsvinneren «Everybody». Deretter kom programlederne Annely Peebo og Marko Matvere på scenen og ønsket velkommen på engelsk og fransk. Under introduksjonen ble det også vist direktebilder fra Eurovision-fester på torget i Tallinn, i London, på Reperbahn i Hamburg og Granada i Spania.

Deretter startet konkurransen, og rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning. Kypros startet, mens Litauen avsluttet. Blant deltakerne var det flere minneverdige opptredener. Hellas' deltakere stilte i romdrakter, Slovenia sendte tre dragartister utkledd som flyvertinner, mens Belgias Sergio leverte en meget energifull fremføring. Tysklands deltaker Corinna May var blind, og skulle egentlig ha deltatt for Tyskland i 1999. Hun ble imidlertid diskvalifisert fordi sangen hadde vært offentliggjort tidligere.[6] Dette året var hun tilbake som favoritt med sangen «I Can't Live Without Music».[7] Det tyske bidraget ble imidlertid bare nummer 21 av 24.

Etter at sangene var fremført, ble det som vanlig vist en kortreprise av deltakerne idet telefonavstemningen startet. Årene i forveien hadde sanger med sent startnummer generelt fått flere telefonstemmer enn sanger med tidlige startnumre. For å motvirke fordelen av å opptre mot slutten, «snudde» arrangørene dette året kortreprisen. Man begynte reprisen med sang 24 og avsluttet med sang 1. Dette for at også sangene med tidlig startnummer skulle være friskt i minnet til seerne.

Spanske Rosa var blant favorittene dette året.

På forhånd var Tyskland, Storbritannia, Sverige og Frankrike de største favorittene til å vinne. I Spania var det også enorm oppmerksomhet rundt landets deltaker, Rosa López. Hun hadde vunnet talentkonkurransen Operación Triunfo, et Idol-lignende tv-konsept. Programmet og Rosa hadde blitt svært populære i Spania, og forventingene til bidraget «Europe's Living a Celebration» var skyhøye foran Eurovision Song Contest. Spania endte til slutt på en syvendeplass, men finalen ble sett av hele 14 millioner spanske tv-seere – det høyeste tallet noen gang.[8]

Men i likhet med fjoråret, innfridde ikke favorittene. I stedet utviklet avstemningen seg overraskende til en duell mellom Malta og Latvia. Konkurransen ble til slutt vunnet av Marie N fra Latvia med sangen «I Wanna». I likhet med «Everybody» som vant konkurransen året før, ble «I Wanna» fort glemt etter konkurransen. Faktisk dukket den ikke opp på noen av singellistene i Vest-Europa – unntaket var belgiske Flandern, der den dukket opp på på utfordrerlisten til den offisielle topp 50-listen.[9] «I Wanna» er dermed trolig en av de minst suksessfulle vinnerlåtene i Eurovision-historien.[10][11] Marie N fikk imidlertid en relativt suksessrik karriere i Latvia, og året etter var hun programleder for Eurovision Song Contest i Riga.[12]

Storbritannia fikk sitt beste resultat på fire år, takket være Jessica Garlick og sangen «Come Back», som endte på delt tredjeplass sammen med vertslandet Estland.

Norge måtte stå over[rediger | rediger kilde]

For første gang siden 1970 deltok ikke Norge i Eurovision Song Contest. Årsaken var sisteplassen året før med «On My Own» og Haldor Lærgreid. Kun de 17 beste landene fra 2001 fikk delta, og Norge måtte derfor stå utenfor konkurransen i 2002. Dette var første gang siden debuten at Norge ufrivillig sto utenfor konkurransen. Heller ikke i 1970 deltok Norge, men da boikottet NRK finalen i protest mot konkurransens form.

Selv om Norge ikke deltok, ble finalen likevel sendt på NRK1 med Jostein Pedersen som kommentator.[4] Sendingen på NRK1 ble fulgt av 970 000 seere, noe som var en nedgang på rundt en halv million seere fra året før.[13] De norske seerne fikk heller ikke stemme i finalen, siden det kun var deltakerlandene som hadde stemmerett. Norge var tilbake i konkurransen igjen i 2003.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. Ifølge konkurransereglene måtte alle land bruke telefonavstemning eller en kombinasjon av jury og telefonavstemning, om et land ønsket det. Det var kun lov å stemme tre ganger fra hver telefon.[14] I særskilte tilfeller der telefonavstemning ikke var teknisk gjennomførbart, kunne en jury brukes i stedet. Dette gjorde Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina. I tillegg brukte Kypros, Hellas, Spania, Koatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen en 50/50-blanding av telefonstemmer og jurystemmer. Landene som brukte telefonavstemning, hadde i tillegg en reservejury på åtte personer som skulle brukes om telefonavstemningen sviktet, eller plutselig ikke kunne gjennomføres. Seerne fikk ti minutter på seg til å stemme. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Påstander om bytte av stemmer[rediger | rediger kilde]

Ifølge konkurransereglene dette året kunne landene bruke telefonavstemning eller en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og jurystemmer.[14] Kypros, Hellas, Spania, Kroatia, Finland, Malta, Slovenia og Litauen valgte å bruke en 50/50-kombinasjon. I tillegg hadde Makedonia, Romania, Russland, Tyrkia og Bosnia-Hercegovina kun jury, siden landenes tekniske infrastruktur ikke kunne håndtere en så omfattende telefonavstemning som dette.

Regelverket sa at bare de 15 beste landene dette året ville få plass i konkurransen i 2003. Dermed hadde landene en ekstramotivasjon for å sikre seg nok poeng til å kvalifisere seg til neste års konkurranse. I kjølvannet av avstemningen dette året kom en rekke beskyldninger om jury-juks. Flere delegasjoner hevdet at de hadde blitt kontaktet av andre land med tilbud om å bytte jurystemmer. Blant annet skal Frankrike ha blitt kontaktet av Kypros som ønsket å bytte stemmer. Det til tross for at Frankrike brukte telefonavstemning og var kvalifisert til neste års finale uansett hvor mange poeng landet fikk. Frankrike er nemlig ett av de «fem store» landene som alltid er kvalifisert til finalen. Da Frankrike avviste tilbudet fra den kypriotiske delegasjonen, skal Kypros ha blitt så sinte at de ikke ga Frankrike én eneste stemme.[15]

Den norske Eurovision-eksperten Kato M. Hansen mente enkelte land hadde jukset i mange år, og at noen av dem hadde klart å få nok stemmer til å kvalifisere seg til konkurransen året etter: «Mange av jukselandene har åpenbart klart det. Du ser det tydelig når du studerer resultatene nøyere», sa Hansen til Dagbladet.[15]

Ifølge Dagbladet laget EBU en rapport som viste hvor sannsynlig det var at Kypros, Hellas, Kroatia, Russland, Makedonia, Malta og Romania har inngått en avtale om å «bytte» poeng.[16] Påstandene ble aldri bekreftet eller bevist, men de fikk uansett følger for konkurransereglene årene fremover. Til konkurransen i 2003 fjernet EBU muligheten for å bruke en 50/50-kombinasjon av telefonstemmer og juryer – heretter måtte alle land bruke telefonavstemning alene. I tillegg skulle et uavhengig teleselskap overvåke telefonavstemningen i hvert land, og en notarius publicus eller politi skulle overvåke at avstemningen gikk riktig for seg. EBU varslet også egne uanmeldte kontroller for å stoppe muligheten for stemmebytting.[17]

Dragartist-bråk i Slovenia[rediger | rediger kilde]

De slovenske deltakerne i Sestre var dragartister, noe som skapte debatt.

De slovenske deltakerne i gruppen Sestre skapte mye debatt i Slovenia etter å ha vunnet den nasjonale finalen i februar. Hovedårsaken var at de tre mennene i gruppen alle var dragartister og stilte på scenen utkledd som flyvertinner. Kostymene og fremføringen møtte motstand i Slovenia og sparket i gang en debatt om homofile i det katolske landet. En slovensk psykiater mente motstanden mot Sestre i stor grad skyldtes landets «utbredte homofobi».[18]

Stridighetene nådde også EU og Europaparlamentet. Slovenia var på denne tiden på vei til å bli EU-medlem, men debatten omkring Sestre fikk EU-representater til å spørre om landet egentlig var klar for medlemskap i unionen. «Jeg ble veldig sjokkert da jeg fikk vite at det nok en gang er debatt i Slovenia omkring seksuelle minoriteter. At temaet homofiles rettigheter dukker opp bekrefter for oss at Slovenia kanskje ennå ikke er klar for EU-medlemskap», sa Lousewies van der Laan i Europaparlamentets komité for offentlige og sivile rettigheter til slovensk tv.[18]

Tross all debatten på hjemmeplan valgte Sestre likevel å delta i Eurovision Song Contest, der de endte på en trettendeplass. To år senere ble også Slovenia medlem av EU.

Kommentatorer ut mot Israel[rediger | rediger kilde]

Etter finalen hevdet israelske myndigheter at kommentatorene i Sverige og Belgia hadde oppfordret seerne til ikke å stemme på Israel. Årsaken skyldtes trolig at Israel nettopp hadde reokkupert deler av Vestbredden som følge av et økende antall palestinske angrep mot Israel.[19] Ifølge israelske medier skal de belgiske kommentatorene ha sagt: «vi får håpe Israel ikke vinner. Dette er ikke tiden for at Israel skal stå vertskap for Eurovision Song Contest». Den ene av de svenske kommentatorene skal videre ha sagt at han ville gitt Israel «null poeng».[20]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Republikken Kypros Kypros Engelsk One «Gimme» Gi meg 6 85
2 Storbritannia Storbritannia Engelsk Jessica Garlick «Come Back» Kom tilbake 3 111
3 Østerrike Østerrike Engelsk Manuel Ortega «Say a Word» Si et ord 18 26
4 Hellas Hellas Engelsk Mikhális Rakindzís «S.A.G.A.P.O.» Jeg elsker deg 17 27
5 Spania Spania Spansk, engelsk Rosa «Europe's Living a Celebration» Europa opplever en feiring 7 81
6 Kroatia Kroatia Engelsk Vesna Pisarović «Everything I Want» Alt jeg vil ha 11 44
7 Russland Russland Engelsk Prime Minister «Northern Girl» Nordlig jente 10 55
8 Estland Estland Engelsk Sahlene «Runaway» Rømling 3 111
9 Republikken Makedonia Makedonia Makedonsk Karolina Gotsjeva «Od nas zavisi» (Од нас зависи) Det kommer an på oss 19 25
10 Israel Israel Hebraisk, engelsk Sarit Hadad «Light a Candle» Tenn et lys 12 37
11 Sveits Sveits Fransk Francine Jordi «Dans le jardin de mon âme» I min sjels hage 22 15
12 Sverige Sverige Engelsk Afro-dite «Never Let It Go» Aldri la det gå 8 72
13 Finland Finland Engelsk Laura «Addicted to You» Hektet på deg 20 24
14 Danmark Danmark Engelsk Malene Mortensen «Tell Me Who You Are» Si meg hvem du er 24 7
15 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Serbisk, engelsk Maja Tatić «Na jastuku za dvoje» På en pute for to 13 33
16 Belgia Belgia Engelsk Sergio & The Ladies «Sister» Søster 13 33
17 Frankrike Frankrike Fransk Sandrine François «Il faut du temps» Det trengs tid 5 104
18 Tyskland Tyskland Engelsk Corinna May «I Can't Live Without Music» Jeg kan ikke leve uten musikk 21 17
19 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk, engelsk Buket Bengisu «Leylaklar Soldu Kalbinde» Syriner bleknet i ditt hjerte 16 29
20 Malta Malta Engelsk Ira Losco «7th Wonder» Syvende under 2 164
21 Romania Romania Engelsk Monica Anghel og
Marcel Pavel
«Tell Me Why» Si meg hvorfor 9 71
22 Slovenia Slovenia Slovensk Sestre «Samo ljubezen» Bare kjærlighet 13 33
23 Latvia Latvia Engelsk Marie N «I Wanna» Jeg vil 1 176
24 Litauen Litauen Engelsk Aivaras «Happy You» Lykkelige deg 23 12

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[21]

██ Jury

██ Jury og telefonavstemning

██ Telefonavstemning

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Republikken Kypros Storbritannia Østerrike Hellas Spania Kroatia Russland Estland Republikken Makedonia Israel Sveits Sverige Finland Danmark Bosnia-Hercegovina Belgia Frankrike Tyskland Tyrkia Malta Romania Slovenia Latvia Litauen
Republikken Kypros Kypros 3 12 6 10 6 4 1 4 3 12 8 4 8 4 85 6
Storbritannia Storbritannia 12 7 6 4 5 6 2 8 6 7 6 1 8 2 10 8 5 8 111 3
Østerrike Østerrike 1 1 7 5 12 26 18
Hellas Hellas 12 1 8 6 27 17
Spania Spania 7 2 4 6 6 12 7 6 12 12 7 81 7
Kroatia Kroatia 6 6 5 5 5 2 3 12 44 11
Russland Russland 5 2 10 1 3 8 10 10 6 55 10
Estland Estland 7 3 5 3 6 2 12 10 8 10 4 4 8 2 2 6 12 7 111 3
Republikken Makedonia Makedonia 3 4 1 5 12 25 19
Israel Israel 5 1 5 1 2 10 5 5 3 37 12
Sveits Sveits 5 3 2 3 1 1 15 22
Sverige Sverige 1 4 1 8 3 7 10 12 1 4 7 4 10 72 8
Finland Finland 2 5 1 10 3 3 24 20
Danmark Danmark 4 1 1 1 7 24
Bosnia-Hercegovina Bosnia-H. 7 3 7 3 6 2 3 2 33 13
Belgia Belgia 4 1 7 3 4 2 10 2 33 13
Frankrike Frankrike 10 3 8 3 7 10 8 12 5 8 10 6 4 3 2 5 104 5
Tyskland Tyskland 1 2 2 1 3 3 4 1 17 21
Tyrkia Tyrkia 4 3 8 7 7 29 16
Malta Malta 10 12 8 6 10 12 5 7 10 10 4 4 2 12 4 7 6 10 5 10 7 3 164 2
Romania Romania 8 8 5 12 12 8 4 1 7 6 71 9
Slovenia Slovenia 6 2 7 8 2 2 1 5 33 13
Latvia Latvia 4 8 10 10 12 2 10 12 7 12 8 5 6 7 5 8 8 12 6 7 5 12 176 1
Litauen Litauen 4 2 6 12 23

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Latvia Latvia Estland, Israel, Litauen, Spania, Tyskland
3 Malta Malta Danmark, Kroatia, Storbritannia
Spania Spania Belgia, Frankrike, Sveits
2 Republikken Kypros Kypros Hellas, Malta
Estland Estland Latvia, Sverige
Romania Romania Makedonia, Russland
1 Østerrike Østerrike Tyrkia
Kroatia Kroatia Slovenia
Frankrike Frankrike Finland
Republikken Makedonia Makedonia Romania
Hellas Hellas Kypros
Sverige Sverige Bosnia og Hercegovina
Storbritannia Storbritannia Østerrike

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Landene som kringkastet finalen hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 2002:[22]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Republikken Kypros Kypros CyBC Evi Papamikhail (RIK 1)[23] Melani Steliou
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC One), Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry
Østerrike Østerrike ORF Andi Knoll (ORF1)[24] Dodo Roščić
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[25] Aléxis Kostálas[26]
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[27] Anne Igartiburu
Kroatia Kroatia HRT Ante Batinović (HRT 1)[28] Duško Čurlić[29]
Russland Russland ORT Jurij Aksiuta og Elena Batinova (Obsjtsjestvennoje Rossijskoje Televidenije) Arina Sjarapova
Estland Estland Eesti Televisioon Marko Reikop (ETV)[30] Ilomai «Elektra» Küttim
Republikken Makedonia Makedonia MKRTV Milanka Rasjik (MTV 1) Biljana Debarlieva[31]
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Channel 1) Michal Zoharetz
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Sandra Studer (SF2), Phil Mundwiller (TSR 1),
Claudio Lazzarino og Jonathan Tedesco (TSI 1)
Diana Jörg
Sverige Sverige Sveriges Television Claes Åkesson og Christer Björkman (SVT1)[32] Kristin Kaspersen
Finland Finland YLE Maria Guzenina og Asko Murtomäki (YLE TV2)[33] Marion Rung
Danmark Danmark Danmarks Radio Keld Heick (DR1)[34] Signe Svendsen
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHRT Ismeta Dervoz-Krvavac (BHTV1) Segmedina Srna
Belgia Belgia VRT og RTBF André Vermeulen og Bart Peeters (VRT TV1)[35], Jean-Pierre Hautier (RTBF La Une)[36] Geena Lisa Peeters
Frankrike Frankrike France Télévision Marc-Olivier Fogiel og Dave (France 3)[36] Marie Myriam[37]
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[38] Axel Bulthaupt
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT 1) Meltem Ersan Yazgan
Malta Malta PBS John Bundy (TVM) Yvette Portelli
Romania Romania TVR Andreea Demirgian (TVR1) Leonard Miron
Slovenia Slovenia RTVSLO Andrea F (SLO1) Nuša Derenda
Latvia Latvia LTV Kārlis Streips (Latvijas Televīzija) Ēriks Niedra
Litauen Litauen LRT Darius Užkuraitis (LRT) Loreta Tarozaitė
Australia Australia SSB Terry Wogan Deltok ikke
Island Island RÚV Logi Bergmann Eiðsson (Sjónvarpið)[39]
Irland Irland RTÉ Marty Whelan (RTÉ Two)[40]
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (Nederland 2)[41]
Norge Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1)[42]
Polen Polen TVP Artur Orzech (TVP1)[43]
Jugoslavia Jugoslavia RTS Mladen Popović (RTS2)[44]
Portugal Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP1)[45]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest Tallinn 2002». eurovision.tv. 2017. Besøkt 25. august 2017. 
  2. ^ «Ikke råd til Grand Prix-fest». Dagbladet.no (norsk). 13. mai 2001. Besøkt 21. november 2017. 
  3. ^ ««Norsk» GP fra Estland». Dagbladet.no (norsk). 18. april 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  4. ^ a b «Spenning i Tallinn». arkiv.nrk.no (norsk). Norsk rikskringkasting. Besøkt 21. november 2017. 
  5. ^ «The end of a decade: Tallinn 2002». eurovision.tv. 23. desember 2009. Besøkt 21. november 2017. 
  6. ^ «Corinnas revansj». Dagbladet.no (norsk). 24. mai 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  7. ^ «Blind GP-favoritt». Dagbladet.no (norsk). 25. mai 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  8. ^ «Eurovision Spain: Rosa returns to Eurovision! - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 6. februar 2015. Besøkt 21. november 2017. 
  9. ^ Hung, Steffen. «Marie N – I Wanna». ultratop.be. Besøkt 26. februar 2017. 
  10. ^ Jon O'Brien (13. mai 2016). «21st Century Eurovision winners: Where are they now?». Metro.co.uk. Besøkt 26. februar 2017. «I Wanna, is reportedly the smallest Eurovision hit ever» 
  11. ^ «Worst Eurovision Winners Ever». The Eurovision Times. Besøkt 26. februar 2017. 
  12. ^ Jon O'Brien (13. mai 2016). «21st Century Eurovision winners: Where are they now?». Metro.co.uk. Besøkt 26. februar 2017. «I Wanna, is reportedly the smallest Eurovision hit ever» 
  13. ^ Trulsen, Ola Nymo (26. mai 2015). «Høyeste Eurovision-seertall siden 2010». NRK (norsk). Besøkt 20. november 2017. 
  14. ^ a b «Rules of Eurovision Song Contest 2002» (PDF). Myledbury. Besøkt 9. november 2014. 
  15. ^ a b «Grand Prix-juks». Dagbladet.no (norsk). 5. mai 2003. Besøkt 26. august 2017. 
  16. ^ «Eurovision Cheating at the Eurovision Song Contest 2002?». Eurovision News, Polls and Information by esctoday (engelsk). 6. mai 2003. Besøkt 26. august 2017. 
  17. ^ Tollgerdt, Panas, Johan, Dan (4. mai 2003). «Länder fuskar i schlager-EM». Aftonbladet. Besøkt 26. august 2017. 
  18. ^ a b «Transvestite Sisters stir Eurovision storm» (engelsk). 5. mars 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  19. ^ Leraand, Dag (8. juni 2017). «Midtøsten-konflikten». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. november 2017. 
  20. ^ «Eurovision Israeli government investigates ESC - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). 29. november 2002. Besøkt 21. november 2017. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 2002 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 26. august 2017. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 2002 – full cast». imdb.com. Besøkt 25. august 2017. 
  23. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  24. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (tysk). Besøkt 21. august 2017. 
  25. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION – side 3». Retromaniax.gr. Besøkt 9. august 2012. 
  27. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 24. juli 2012. 
  28. ^ «• Pogledaj temu - EUROSONG 2009». Forum.hrt.hr. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 9. august 2012. 
  29. ^ «• Pogledaj temu - SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 2012-03-14. Besøkt 9. august 2012. 
  30. ^ «Estonia: Sahlene to be ETV's spokeperson». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 7. februar 2016. 
  31. ^ «ESCforum.net». ESCforum.net. Besøkt 9. august 2012. 
  32. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  33. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  34. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 21. april 2012. 
  35. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Besøkt 9. august 2012. 
  36. ^ a b Christian Masson. «2002 – Tallinn». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  37. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  38. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  39. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 25.05.2002». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  40. ^ «RTÉ so lonely after loss of Gerry – Marty». 20. mai 2010. Besøkt 29. mai 2010. «He has been providing commentary for Irish viewers since 2000 and maintains great enthusiasm for the much lampooned contest.» 
  41. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 9. august 2012. 
  42. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  43. ^ «Zobacz temat - Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 2012-03-23. Besøkt 9. august 2012. 
  44. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 2015-09-29. Besøkt 2. september 2015. 
  45. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]