Eurovision Song Contest 2020

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 2020
Eurovision-2020-hosts.png
Datoer: Konkurransen avlyst
(Planlagt til 12.–16. mai 2020)
Sted: Nederland Rotterdam Ahoy
Rotterdam, Nederland
Regi: Marnix Kaart
Marc Pos
Produsenter: Sietse Bakker
Inge van de Weerd
Konkurransesjef: Jon Ola Sand
Slagord: Open Up («åpne opp»)
Programledere: Chantal Janzen
Edsilia Rombley
Jan Smit
Nikkie de Jager (nettvert)
Kringkaster: AVROTROS[1]
NPO (Nederlandse Publieke Omroep)
NOS (Nederlandse Omroep Stichting)
Deltakere: 41 (planlagt)
Deltakelse
Tilbake: Bulgaria Bulgaria (planlagt)
Ukraina Ukraina (planlagt)
Trakk seg: Montenegro Montenegro
Ungarn Ungarn
Eurovision Song Contest
◄2019    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    2021►

Eurovision Song Contest 2020 skulle ha vært den 65. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. For første gang i konkurransens historie ble en utgave avlyst. Årsaken var den globale koronaviruspandemien som nådde Europa vinteren 2020.[2] Arrangementet skulle ha funnet sted i Rotterdam i Nederland i mai 2020, etter at Duncan Laurence vant i 2019 med «Arcade». Konkurransen skulle bestått av tre sendinger: en semifinale tirsdag 12. mai, en semifinale torsdag 14. mai og finalen lørdag 16. mai. Alle tre var planlagt sendt direkte fra konsert- og konferansesenteret Rotterdam Ahoy i Rotterdam, Nederlands nest største by. Kringkastingsselskapene AVROTROS og NOS i samarbeid med NPO, Nederlands kringkastingsorganisasjon, sto bak arrangementet.[1] Chantal Janzen, Edsilia Rombley og Jan Smit var valgt til programledere.[3]

Vinteren 2019–2020 ble verden rammet av et omfattende utbrudd av luftveisinfeksjonen covid-19, forårsaket av koronaviruset SARS-CoV-2. I februar og mars slo epidemien innover Europa med full tyngde, og 18. mars 2020 avlyste EBU konkurransen for å begrense virusspredningen. Som erstatning for den avlyste finalen sendte EBU underholdningsprogrammet Eurovision: Europe Shine a Light.[4] Programmet gikk direkte fra Hilversum i Nederland lørdag 16. mai med Chantal Janzen, Edsilia Rombley og Jan Smit som programledere. Erstatningsprogrammet var ingen konkurranse, men hyllet i stedet artistene og sangene som skulle ha deltatt i 2020.[5] Nederland og Rotterdam skal i stedet arrangere konkurransen i 2021.[6]

41 land skulle ha deltatt, det samme antallet som året i forveien. Bulgaria og Ukraina hadde vært tilbake etter ett års pause, mens Montenegro og Ungarn valgte å stå over konkurransen.[7] 35 av deltakerlandene skulle delta i de to semifinalene, der 20 av dem ville ha kvalifisert seg til finalen. Vertslandet Nederland og de fem «store landene» var direktekvalifisert til finalen, slik at finalefeltet skulle ha bestått av 26 land. Fagjuryer og seere skulle ha kåret vinneren.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Duncan Laurences seier med «Arcade» i 2019 var Nederlands femte seier i konkurransen etter å ha vunnet i 1957, 1959, 1969 og 1975. Seieren med «Arcade» var landets første på 44 år. Tidligere hadde Nederland arrangert konkurransen fire ganger: i 1958, 1970, 1976 og 1980. I 1960 sa nederlandsk fjernsyn fra seg arrangementet etter å ha vært vertskap to år tidligere, og i stedet trådte andreplassen fra 1959, Storbritannia og BBC, inn som arrangør. I 1980 skulle Israel ha arrangert konkurransen, men den daværende israelske kringkasteren IBA hadde ikke råd til å arrangere to år på rad.[8] Til slutt stilte Nederland opp som arrangør av 1980-konkurransen, og i 2020 ville det dermed ha vært første gang på 40 år at Nederland arrangerte Eurovision Song Contest.[9]

«Arcade» var storfavoritt til å vinne i flere uker før finalen i 2019, og favorittstemplet gjorde at den nederlandske kringkasteren NPO allerede før konkurransen begynte å forberede seg på å arrangere 2020-konkurransen.[10][11][12] Like etter seieren 18. mai 2019 bekreftet Nederland at de ville ta på seg arrangementet i 2020. Sendingene og arrangementet rundt skal produseres av kringkastingsselskapene AVROTROS og NOS i samarbeid med Nederlands overordnede kringkastingsorganisasjon, NPO. De tre skal ha ulike roller i organiseringen og produksjonen.[1] Årsaken til at tre kringkastere skal samarbeide, bunner i Nederlands særegne og komplekse kringkastingssystem.[13] Gjennom pillariseringen i det nederlandske samfunnet på 1900-tallet, vokste det frem en rekke uavhengige kringkastingsselskaper som produserte radio og tv til sine spesifikke målgrupper. Disse selskapene har overlevd frem til i dag, men de koordineres og administreres av paraplyorganisasjonen Nederlandse Publieke Omroep (NPO).[14][15] Sendetiden til de ulike kringkasterne avgjøres av hvor mange medlemmer de har.[16]

Utdypende artikkel: Allmennkringkasting i Nederland

Vertsby-kappløpet[rediger | rediger kilde]

Nederland og Duncan Laurence var storfavoritt til å vinne konkurransen i 2019. Favorittstempelet førte til at flere nederlandske byer som Amsterdam, Den Haag og Maastricht kom tidlig på banen med tilbud om å arrangere konkurransen i 2020.[17] Også kringkasteren NPO avslørte at de hadde forberedt seg til en vertsby-prosess ved en eventuell seier.[18] Allerede timer etter at seieren var sikret i 2019, kastet flere nederlandske byer seg med i kampen om å bli vertsby, og Nederlands statsminister, Mark Rutte, fikk tekstmeldinger fra flere ordførere som lobbyerte for sine kommuner.[19] Flere kjente nederlandske artister gikk også offentlig ut og støttet sine favorittbyer.[20]

Kringkasterne NPO, AVROTROS og NOS startet vertsbyprosessen allerede 29. mai 2019.[21] I den innledende fasen ble nederlandske byer formelt invitert til å levere et tilbud.[22] Ni byer meldte seg på i vertsby-kampen: Amsterdam, Arnhem, Breda, 's-Hertogenbosch, Haag, Leeuwarden, Maastricht, Rotterdam og Utrecht. Byen Zwolle vurderte også å lansere sitt kandidatur som vertsby, men trakk seg fra prosessen fordi byen ikke fant en passende arena for konkurransen.[23] Det samme gjorde Enschede, som ville arrangere konkurransen i Hangar 11 på Twente lufthavn.[24] Kommunestyret ville imidlertid ikke støtte tilbudet økonomisk, og Enschede trakk seg fra vertsby-kampen.[25][26]

Rotterdam og Erasmusbroen sett fra Euromast.

De ni kandidatbyene fikk deretter en liste med kriterier og krav 12. juni 2019, med frist til 10. juli med å levere et formelt tilbud som oppfylte alle kravene.[22] I denne perioden trakk fire byer seg fra prosessen: Amsterdam kunne ikke arrangere konkurransen, siden byen var opptatt med andre arrangementer samme tid.[27] Breda trakk seg av økonomiske årsaker, mens Leeuwarden trakk tilbudet sitt 18. juni 2019 siden arenaen WTC Expo hadde for lav takhøyde for en produksjon som Eurovision Song Contest.[28][29] Haag trakk seg også fra prosessen som følge av problemer med å finne en passende arena. Blant arenaene som Haag vurderte, var World Forum, der konkurransen ble holdt i 1976 og 1980, men arenaen ble vurdert som for liten.[30] Fotballstadionet Cars Jeans Stadion var stort nok, men manglet tak. Til slutt trakk Haag seg fra kampen og støttet Rotterdams kandidatur i stedet.[31]

Rotterdam velges som vertsby[rediger | rediger kilde]

De fem gjenværende byene – Arnhem, 's-Hertogenbosch, Maastricht, Rotterdam og Utrech – leverte formelt inn sine tilbud under en seremoni i Hilversum 10. juli 2019.[32] Seks dager senere kunngjorde vertskringkasterne at de hadde skåret ned antall kandidatbyer fra fem til to, med Maastricht og Rotterdam som de gjenværende kandidatene.[33][34]

Liste over kandidatbyer[rediger | rediger kilde]

By Arena Kapasitet Merknader Kilde
Rotterdam Rotterdam Ahoy 11 00012 000 Kandidaturet ble støttet av provinsen Zuid-Holland og byene Dordrecht og Haag. Junior Eurovision Song Contest 2007 ble arrangert i arenaen. Ahoy har 16 426 ståplasser, men vil ha plass til noen færre under Eurovision Song Contest. Ble valgt til vertsby 30. august 2019. [35][36]
Ute av konkurransen
Maastricht MECC Maastricht 11 00012 000 Kandidaturet ble av provinsen Limburg og nabobyene. Arenaen har plass til opptil 30 000, men har mindre kapasitet under Eurovision Song Contest på grunn av teknisk utstyr. Var hovedutfordreren til Rotterdam. [35][36]
Arnhem GelreDome 34 000 Felles tilbud med Nijmegen og Veluwe-regionen. [35][37]
's-Hertogenbosch Brabanthallen 11 000 Kandidaturet ble støttet av provinsen Norod-Brabant og byene Breda, Eindhoven, Tilburg og Helmond. [35]
Utrecht Jaarbeurs 11 000 Ute av konkurransen siden arenaen var ikke tilfredsstillende, og Utrecht ikke stilte gode nok økonomiske garantier. [35][38]
Rotterdam Ahoy skulle ha vært vertsarena for konkurransen 12.–16. mai 2020.

For å gjøre en grundigere vurdering av de to finalist-byene, dro NPO på befaring til Maastricht 17. juli og deretter Rotterdam 18. juli 2019.[39][40] Kringkasteren kunngjorde siden at vertsby og vertsarena og datoer skulle offentliggjøres 30. august 2019.[41][42]

Rotterdam ble kunngjort som vertsby og Rotterdam Ahoy som vertsarena 30. august 2019.[43] EBUs konkurransesjef Jon Ola Sand sa at avgjørelsen hadde vært vanskelig, men at «Rotterdam har vist fantastisk entusiasme og forpliktelser, og har de riktige fasilitetene til å ønske delegasjoner fra over 40 land velkommen neste mai».[43]

Utdypende artikkel: Rotterdam

De tre sendingene skulle ha vært sendt direkte fra konsert- og kongressenteret Rotterdam Ahoy tirsdag 12. mai, torsdag 14. mai og lørdag 16. mai 2020. Hovedsalen har plass til rundt 11 000 tilskuere og huser utstillinger, messer, ulike konserter og arrangementer som blant andre North Sea Jazz festival.[44]

Utdypende artikkel: Rotterdam Ahoy

Avlysningen på grunn koronaviruspandemien[rediger | rediger kilde]

Vinteren 2019–2020 ble verden rammet av et omfattende koronavirusutbrudd som kunne føre til luftveisinfeksjonen covid-19. Det første kjente utbruddet oppsto tidlig i Wuhan i Kina i desember 2019. Derfra spredte viruset seg etter hvert til hele verden, også til Europa – først med et større utbrudd i Nord-Italia og etter hvert i Skandinavia.[45] I månedsskiftet februar–mars 2020 innførte de første europeiske landene strenge tiltak og restriksjoner for å begrense epidemien, og i mars erklærte Verdens helseorganisasjon utbruddet for en pandemi.[46][47] Utover i mars fikk pandemien også konsekvenser for Eurovision Song Contest, og 18. mars 2020 besluttet EBU å avlyse hele arrangementet. Dette var første gang i konkurransens historie at en utgave ble avlyst.[2][6]

Koronaviruset SARS-CoV-2 har ført til en pandemi.

Konsekvenser for nasjonale finaler[rediger | rediger kilde]

Pandemien nådde Europa for fullt i slutten av februar, noe som førte til at flere europeiske land raskt innførte strenge restriksjoner for innbyggere og dagligliv. I Danmark besluttet kringkasteren DR og danske myndigheter at den danske finalen 7. mars skulle gå uten publikum – for første gang i nyere tid.[48][49] Avgjørelsen kom etter at den danske regjeringen frarådet arrangementer med mer enn 1000 personer på samme sted.[50] Sverige holdt sin Melodifestival-finale samme kveld, men besluttet til slutt å gjennomføre finalen med publikum.[51] Svenske SVT ba imidlertid publikummere som følte seg dårlig, om å holde seg hjemme.[52] Den norske finalen ble arrangert før koronaviruset hadde nådd Norge, og gikk dermed som planlagt 15. februar.

Flere av deltakerartistene avlyste konserter, og flere fan-konserter og arrangementer ble avlyst.[53][54] Blant annet ble det tradisjonsrike Eurovision in Concert i Nederland avlyst.[55]

Eurovision Song Contest avlyses[rediger | rediger kilde]

Virusutbruddet skapte også usikkerhet omkring avviklingen av Eurovision Song Contest i Rotterdam. I slutten av februar 2020 uttalte en nederlandsk virolog at en burde vurdere å avlyse arrangementet for å hindre smittespredning.[56] Den nederlandske kringkasteren NPO avviste dette og sa at de samarbeidet tett med landets helsemyndigheter.[57] Utover i mars dukket problematikken opp igjen, men NPO og Nederlands statsminister Mark Rutte gjentok at det ikke var aktuelt å avlyse konkurransen.[58] Likevel så kringkasteren og EBU på flere kriseløsninger og alternativer dersom pandemien skulle sette en stopper for de opprinnelige planene.[59][60][61]

Det viktige delegasjonsmøtet i Rotterdam 9. mars ble også rammet av koronavirusutbruddet. Der møttes delegasjoner fra hver av de deltakende kringkasterne for å koordinere og kalibrere seg rundt planleggingen. Under møtet overleverte hvert land offisielt sitt bidrag til EBU, men flere land holdt seg hjemme for å unngå smittespredning – blant andre Hellas, Israel og Sverige.[62][63] Også EBU-ledelsen, inkludert konkurransesjef Jon Ola Sand, meldte avbud på grunn av virusutbrudd ved EBU-hovedkvarteret i Genève.[64] Delegasjonsmøtet ble ellers gjennomført som planlagt, og de fraværende delegasjonene deltok via videokonferanse.

Utover i mars annonserte flere artister at de ikke ville reise til Nederland for å spille inn postkort-filmene som skulle vises foran hvert bidrag. Blant artistene som takket nei, var Eden Alene fra Israel og The Roop fra Litauen.[65] Arrangørkringkasterne opplyste at de ville finne alternative måter for å spille inn videoene. 13. mars meldte EBU at planleggingen av konkurransen fortsatt gikk som planlagt, men at det det var «for tidlig å ta noen endelig beslutning».[66] Samme dag kunngjorde Rotterdams ordfører Ahmed Aboutaleb at han innen 6. april ville ha en endelig beslutning på om konkurransen skal holdes eller ikke.[67] I midten av mars stengte en rekke europeiske land sine grenser og innførte strenge restriksjoner for innbyggere og hverdagsliv. 12. mars innførte Norge de strengeste restriksjonene landet har opplevd i moderne fredstid. Blant annet forbød regjeringen større arrangementer, innførte reiseforbud for helsepersonell og frarådet alle utenlandsreiser.[68]

Flere store internasjonale arrangementer ble avlyst eller utsatt – blant andre Fotball-EM for herrer, French Open og Mesterligaen.[69] EBU og arrangørkringkasterne utforsket flere alternativer som å utsette arrangementet, la det gå uten publikum, eller la artistene opptre direkte fra et tv-studio i sitt eget land.[70][71] Til slutt forkastet EBU løsningene, og 18. mars kunngjorde unionen at Eurovision Song Contest 2020 var avlyst. Dette er første gang i konkurransens historie at en utgave blir avlyst.[2]

I Nederland er alle store arrangementer, konserter og folkeansamlinger forbudt frem til minst 1. september 2020.[72][73] Ahoy Arena fungerer i stedet som et midlertidig mottakssenter for syke, for å dekke opp landets mangel på nok sykesenger.[74][75] Byggingen av scenen og montering av teknisk utstyr skulle ha startet 6. april.[76]

Som erstatning for den avlyste finalen sendte EBU underholdningsprogrammet Eurovision: Europe Shine a Light.[4] Programmet gikk direkte fra Hilversum i Nederland lørdag 16. mai, med Chantal Janzen, Edsilia Rombley og Jan Smit som programledere. Erstatningsprogrammet var ingen konkurranse, men hyllet i stedet artistene og sangene som skulle ha deltatt i 2020.[5]

Planlagt format[rediger | rediger kilde]

Logo og slagord[rediger | rediger kilde]

Slagordet for konkurransen ble offentliggjort 24. oktober 2019.[77] Konkurransens slagord var Open Up («åpne opp»), og referte til at man skal åpne seg opp hverandre, for musikken og for Rotterdam. Sjefsprodusent Sietse Bakker sa at de hadde kikket etter et slagord som reflekterte «det Nederland står for, og et som nederlenderne kan identifisere seg med; et land med et åpent sinn mot verden, der vi kan si det vi har på hjertet, med respekt for hverandre».[77]

Chantal Janzen (t.v.), Jan Smit og Edsilia Rombley ble valgt som programledere.

Konkurransens logo og grafiske uttrykk ble presentert 28. november 2019 og var skapt av byrået CLEVER°FRANKE. Logoen var en stor sirkel med med flaggfargene til de 41 deltakerlandene i kronologisk rekkefølge ut fra landenes debutår. Logoen bygget også på logodesignene fra 1970, 1976 og 1980 – da Nederland også arrangerte konkurransen.[78] Den historiske referansen skulle ha markert Eurovision Song Contests 65-årsjubileum i 2020.

Programledere[rediger | rediger kilde]

4. desember 2019 kunngjorde kringkasteren NPO at de tre sendingene skulle ledes av tre programledere: skuespiller og tv-programleder Chantal Janzen, sanger og nederlandsk Eurovision-kommentator Jan Smit og sangeren Edsilia Rombley, som representerte Nederland i 1998 og 2007.[79][80]

Avstemningsmetode[rediger | rediger kilde]

Den spanske delegasjonslederen avslørte 22. oktober 2019 at EBU hadde vurdert å endre det nåværende avstemningssystemet.[81] Blant annet ba EBU om delegasjonenes syn på saken, men ifølge den greske delegasjonslederen stemte flertallet (80 prosent) av deltakerlandene for å beholde dagens system med 50 prosent jury og 50 prosent telefonavstemning.[82]

Bidragene som skulle ha deltatt[rediger | rediger kilde]

Semifinale 1[rediger | rediger kilde]

17 land skulle ha deltatt i semifinale 1 tirsdag 12. mai klokken 21.00 CEST. De ti beste landene ville ha kvalifisert seg til finalen. De forhåndskvalifiserte landene Italia, Nederland og Tyskland skulle ha fremført sine bidrag og stemt i denne semifinalen. Den endelige startrekkefølgen skulle ha vært avgjort av showets produsenter i mars/april 2020.[83] I stedet ble en startrekkefølge offentliggjort i forbindelse med konserten Eurovision Song Celebration 2020 på den offisielle YouTube-kanalen til Eurovision Song Contest 12. mai. Dette er startrekkefølgen EBU selv bruker.[84]

Nr. Land Artist Sang Språk
1 Sverige Sverige The Mamas «Move» Engelsk
2 Hviterussland Hviterussland VAL «Da vidna» (Да відна) Hviterussisk
3 Australia Australia Montaigne «Don't Break Me» Engelsk
4 Nord-Makedonia Nord-Makedonia Vasil «You» Engelsk
5 Slovenia Slovenia Ana Soklič «Voda» Slovensk
6 Litauen Litauen The Roop «On Fire» Engelsk
7 Irland Irland Lesley Roy «Story of My Life» Engelsk
8 Russland Russland Little Big «Uno» Engelsk, spansk
9 Belgia Belgia Hooverphonic «Release Me» Engelsk
10 Malta Malta Destiny «All of My Love» Engelsk
11 Kroatia Kroatia Damir Kedžo «Divlji vjetre» Kroatisk
12 Aserbajdsjan Aserbajdsjan Efendi «Cleopatra» Engelsk
13 Kypros Kypros Sandro «Running» Engelsk
14 Norge Norge Ulrikke «Attention» Engelsk
15 Israel Israel Eden Alene «Feker Libi» (ፍቅር ልቤ) Engelsk1
16 Romania Romania Roxen «Alcohol You» Engelsk
17 Ukraina Ukraina Go_A «Solovej» (Соловей) Ukrainsk

1 Har også tekst på amharisk, hebraisk, arabisk og et oppdiktet språk.[85]

Semifinale 2[rediger | rediger kilde]

18 land skulle ha deltatt i semifinale 2 torsdag 14. mai klokken 21.00 CEST. De ti beste landene ville ha kvalifisert seg til finalen. De forhåndskvalifiserte landene Frankrike, Spania og Storbritannia skulle ha fremført sine bidrag og stemt i denne semifinalen. Den endelige startrekkefølgen skulle ha vært avgjort av showets produsenter i mars/april 2020.[83] I stedet ble en startrekkefølge offentliggjort i forbindelse med konserten Eurovision Song Celebration 2020 på den offisielle YouTube-kanalen til Eurovision Song Contest 14. mai. Dette er startrekkefølgen EBU selv bruker.[86]

Nr. Land Artist Sang Språk
1 Hellas Hellas Stefania «Superg!rl» Engelsk
2 Estland Estland Uku Suviste «What Love Is» Engelsk
3 Østerrike Østerrike Vincent Bueno «Alive» Engelsk
4 Moldova Moldova Natalia Gordienko «Prison» Engelsk
5 San Marino San Marino Senhit «Freaky!» Engelsk
6 Tsjekkia Tsjekkia Benny Cristo «Kemama» Engelsk
7 Serbia Serbia Hurricane «Hasta la vista» Serbisk
8 Polen Polen Alicja «Empires» Engelsk
9 Island Island Daði og Gagnamagnið «Think About Things» Engelsk
10 Sveits Sveits Gjon's Tears «Répondez-moi» Fransk
11 Danmark Danmark Ben & Tan «Yes» Engelsk
12 Albania Albania Arilena Ara «Fall from the Sky» Engelsk
13 Finland Finland Aksel «Looking Back» Engelsk
14 Armenia Armenia Athena Manoukian «Chains on You» Engelsk
15 Portugal Portugal Elisa «Medo de sentir» Portugisisk
16 Georgia Georgia Tornike Kipiani «Take Me As I Am» Engelsk
17 Bulgaria Bulgaria Victoria «Tears Getting Sober» Engelsk
18 Latvia Latvia Samanta Tīna «Still Breathing» Engelsk

Finalister[rediger | rediger kilde]

Finalen skulle ha vært arrangert lørdag 16. mai klokken 21.00 CEST. 26 land skulle delta: «de fem store» (Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland), vertslandet Nederland og totalt 20 land fra de to semifinalene. Vertslandet Nederland trakk startnummer 23, mens den endelige rekkefølgen skulle ha blitt avgjort av produsentene og EBU så fort alle finalistene var klare 14. mai.[83][87]

Nr. Land Artist Sang Språk
23 Nederland Nederland Jeangu Macrooy «Grow» Engelsk
Ikke
avgjort
Frankrike Frankrike Tom Leeb «The Best in Me» Fransk, engelsk
Italia Italia Diodato «Fai rumore» Italiensk
Spania Spania Blas Cantó «Universo» Spansk
Storbritannia Storbritannia James Newman «My Last Breath» Engelsk
Tyskland Tyskland Ben Dolic «Violent Thing» Engelsk

Landene som skulle ha deltatt[rediger | rediger kilde]

I november 2019 offentliggjorde EBU listen over deltakerlandene i 2020.[7] Til sammen 41 land valgte å delta, det samme antallet som året før. Bulgaria og Ukraina er tilbake, mens Montenegro og Ungarn trakk seg. Seks land var direktekvalifisert til finalen: vertslandet Nederland og de fem store økonomiske bidragsyterne Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. De øvrige 35 landene skulle ha kvalifisert seg gjennom en av de to semifinalene tidligere i finaleuken.

Semifinaletrekningen[rediger | rediger kilde]

Fordelingen av semifinalistene ble avgjort under en offisiell trekning i Rotterdam 28. januar 2020.[88]

Semifinalistene var på forhånd delt inn i grupper ut fra stemmemønsteret de 15 siste årene. Blant annet var de nordiske landene samlet i samme gruppe, og de eks-jugoslaviske landene var samlet i en annen gruppe. Landene i hver stemmegruppe ble deretter fordelt på de to semifinalene. Dette gjøres for å redusere effekten av nabostemming, og for å forhindre at et land klarer å kvalifisere seg til finalen takket være stemmer fra nabolandene.[89] Systemet ble innført i 2008. Under trekningen ble det også avgjort hvilken av de to semifinalene de seks finalistlandene skulle sende og stemme i. Seremonien ble ledet av programlederne Chantal Janzen, Jan Smit og Edsilia Rombley. Under seremonien var det også bynøkkel-overlevering fra fjorårets vertsby, Tel Aviv, til Rotterdams ordfører Ahmed Aboutaleb.[89]

Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3 Gruppe 4 Gruppe 5

Artister som skulle ha vendt tilbake[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Stefania Liberakakis Hellas Hellas 2016 (JESC) Representerte Nederland som en del av gruppen Kisses.
Destiny Chukunyere Malta Malta 2015 (JESC) Vinner av JESC 2015 med sangen «Not My Soul».
Natalia Gordienko Moldova Moldova 2006 Representerte Moldova i Eurovision Song Contest sammen med Arsenium.
Senhit San Marino San Marino 2011 16.-plass i semifinale 1.
Sanja Vučić Serbia Serbia 2016 18.-plass i finalen.
The Mamas Sverige Sverige 2019 Var korister for John Lundviks «Too Late for Love».

Andre land[rediger | rediger kilde]

For å kunne delta i Eurovision Song Contest, må et land ha en allmennkringkaster med et aktivt medlemskap i Den europeiske kringkastingsunion.[90] Men et annet land kan også få delta gjennom en spesialinvitasjon, slik tilfellet har vært med Australia. Fra 2019 ga EBU Australia tillatelse til å delta frem til 2023.[91] I tillegg til de 41 deltakerlandene var også flere andre land inne i bildet med tanke på en deltakelse i 2020:

Fullverdige medlemmer[rediger | rediger kilde]

  • Andorra Andorra har ikke deltatt siden 2009, hovedsakelig på grunn av kringkasterens økonomiske situasjon.[92] I mai 2019 uttalte den andorranske kringkasteren Ràdio i Televisió d'Andorra (RTVA) at de ikke hadde planer om å delta i 2020.[93]
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina har vært fraværende siden 2012, med unntak av i 2016. Årsaken er den økonomiske situasjonen til den bosniske allmennkringkasteren BHRT som har vært truet av konkurs i flere år. Kringkasteren skylder EBU over 3 millioner euro og er inntil videre utestengt fra å delta i EBUs konkurranser og distribusjonsnettverk for nyheter og idrett.[94] BHRT kunne derfor ikke delta i konkurransen i 2020, og hadde heller ikke anledning til å kjøpe senderettighetene for sendingene.[95]
  • Luxembourg Luxembourg har ikke deltatt i Eurovision Song Contest siden 1993, og fraværet skyldes økonomi og at den luxembourgske kringkasteren har liten tro på at et lite land som Luxembourg skal kunne nå opp i konkurransen.[96] Den luxembourgske kringkasteren RTL Télé Lëtzebuerg (RTL) har ikke gjort noen fremstøt med tanke på deltakelse de siste årene. I 2019 kom imidlertid politikere og artister på banen for å få landet tilbake igjen. Deputertkammeret lanserte også en underskriftskampanje sommeren 2019, men i juli avviste RTL Télé Lëtzebuerg en retur i 2020.[97][98]
  • Monaco Monaco deltok sist i 2006, men har siden holdt seg borte ettersom kringkasteren TMC mener diaspora- og nabostemming gjør det umulig for Monaco å nå en finale.[99][100]
  • Montenegro Montenegro deltok sist i 2019, og 8. november samme år annonserte den montenegrinske kringkasteren RTCG at Montenegro ikke kom til å delta i konkurransen i 2020.[101]
  • Slovakia Slovakia har ikke deltatt siden 2012. Den slovakiske kringkasteren RTVS sendte finalen på radio i 2018 og 2019, men kunngjorde i juni 2019 at de ikke kom til å delta i 2020. Tidligere har fraværet blitt grunngitt med dårlig økonomi hos RTVS,[102][103] men i 2019 forklarte kringkasteren at fraværet skyldes manglende interesse hos seerne og dårlige seertall.[104]
  • Tyrkia Tyrkia har ikke deltatt siden 2012 i protest mot det nåværende avstemningssystemet og ordningen med de fem store.[105] Så lenge avstemningssystemet forblir uendret, ønsker ikke den tyrkiske kringkasteren Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) å returnere til konkurransen.[106][107]
  • Ungarn Ungarn valgte å stå over konkurransen for heller å satse på nasjonale talenter i sangkurransen A dal. Dette var første gang siden 2010 at landet valgte å stå over Eurovision Song Contest.[108]

Land uten aktivt EBU-medlemskap[rediger | rediger kilde]

  • Kosovo Kosovo: Erklærte sin selvstendighet i 2008, men er bare delvis internasjonalt anerkjent som suveren stat. Kosovos kringkaster RTK har i flere år jobbet for at Kosovo skal få delta i konkurransen.[115] Ifølge kanalens tv-sjef har Kosovo hatt støtte fra flere nasjonale kringkastere på Balkan – men både Bosnia-Hercegovina og Serbia har motsatt seg en kosovisk deltakelse.[116] Ifølge kringkastingssjef Mentor Shala søkte RTK om fullt EBU-medlemskap, og EBU behandlet saken under et møte i Oslo i juni 2019.[117][118] Under møtet vedtok EBU å ikke endre kravene for fullt medlemskap. Dermed kunne ikke Kosovo bli fullverdig EBU-medlem og heller ikke debutere i konkurransen i 2020.[119][120]
  • Liechtenstein Liechtenstein: Landets kringkaster, 1 FL TV, er ikke medlem av EBU, men kringkasteren har flere ganger uttalt at de har som mål å debutere i Eurovision Song Contest.[121] I august 2019 kunngjorde kanalen at Lichtenstein ikke ville debutere i 2020.[122]

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Før konkurransen[rediger | rediger kilde]

Ungarn trekker seg[rediger | rediger kilde]

Da EBU offentliggjorde deltakerlisten i november 2019, var Ungarn fraværende. Dette ville ha vært første gang på ti år at Ungarn ikke skulle delta i Eurovision Song Contest. Den ungarske kringkasteren MTVA kunngjorde at de heller ville bruke sangkonkurransen A dal til å dyrke frem nasjonale artister, fremfor å sende vinneren til Eurovision Song Contest.[108] Det ungarske fraværet kom imidlertid i en periode med økende LHBT-skepsis og homofobisk retorikk fra flere ungarske politiske ledere og ledelsen hos kringkasteren MTVA.[123] Kringkasteren ga aldri noen offisiell grunn for fraværet, men til det ungarske nettstedet Index.hu sa en anonym kilde i MTVA at konkurransen ble ansett for å være «for homo».[124][125] Ungarn har imidlertid trukket seg ut av konkurransen flere ganger tidligere, blant annet på grunn av svak økonomi. Kringkasteren MTVA er også en liten kringkaster med lave seertall, og fraværet kunne også skyldes økonomi. MTVAs hovedkanal, Duna, hadde kun en markedsandel på 3,3 prosent i 2016 og var landets sjette største tv-kanal.[126]

Norges deltakelse[rediger | rediger kilde]

Norge var blant de 41 landene som skulle ha deltatt i konkurransen. Landets bidrag ble kåret gjennom Melodi Grand Prix 2020, som bestod av fem delfinaler på Fornebu og en finale i Trondheim. Dette var første gang finalen ble arrangert i Trondheim, og tredje gang finalen ble arrangert utenfor Oslo. Vinner av konkurransen ble Ulrikke Brandstorp og «Attention». Finalen ble preget av at stemmesystemet brøt sammen i første stemmerunde. I stedet for seerne ble første runde avgjort av en reservejury på 30 personer. Under gullfinalen fungerte imidlertid stemmesystemet, og seerne kåret til slutt Brandstorp til vinner. De tekniske problemene utløste i ettertid til en massiv storm av protester fra seere, artister og presse. I løpet av finalehelgen mottok Kringkastingsrådet 842 klager fra frustrerte seere, mens NRKs publikumstjeneste måtte håndtere flere tusen sinte telefoner og e-poster.[127][128][129]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 2020

Norge skulle ha deltatt i andre halvdel av semifinale 1 tirsdag 12. mai. Dette ville ha vært første gang siden 2011 at Norge skulle ha deltatt i den første semifinalen. Hvert eneste år i perioden 2012–2019 ble Norge trukket til å delta i semifinale 2.

Siden konkurransen ble avlyst, og EBU krevde nye låter i 2021, fikk ikke «Attention» delta i Eurovision Song Contest. Dette var andre gang at en Melodi Grand Prix-vinner ikke fikk representere Norge i konkurransen. Forrige gang var i 1968, da låtskriver Kari Diesen d.y. trakk «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» etter plagiatanklager. I stedet representerte andreplassen «Stress» Norge i Eurovision Song Contest samme år. Ulrikke Brandstorp ble tilbudt en plass i Melodi Grand Prix 2021, men takket nei.[130]

Etter å ha kommentert siden 2010, valgte Olav Viksmo-Slettan å takke av som Norges Eurovision-kommentator.[131] Marte Stokstad tok over for Viksmo-Slettan og skulle ha kommentert de tre sendingene direkte på NRK1. I stedet debuterer Stokstad som kommentator i 2021.[132]

NRK besluttet å produsere flere Eurovision Song Contest-sendinger våren 2020. De planlagte Adresse Rotterdam-programmene ble erstattet av Adresse Europa, der et panel av kjendiser og fans vurderte historiske høydepunkter fra de 41 deltakerlandene.[133][134] NRK sendte også en alternativ Eurovision-finale fredag 15. mai, med tittelen Norge bestemmer. I programmet hadde NRK plukket ut 12 av de 41 deltakerlåtene, og norske tv-seere stemme frem sin favoritt.[135] Vinneren ble Islands «Think About Things», etterfulgt av Russlands «Uno» og Litauens «On Fire».[136] Lørdag 16. mai, den opprinnelige finalekvelden, sendte NRK1 det offisielle erstatningsprogrammet Eurovision: Europe Shine a Light.[137]

Alternative sendinger[rediger | rediger kilde]

Som følge av avlysningen ble det arrangert flere uoffisielle og uoffisielle sendinger og konkurranser av EBU, nasjonale kringkastere og fans. Under er en oversikt.

Eurovision Song Celebration 2020[rediger | rediger kilde]

12. og 14. mai arrangeres Eurovision Song Celebration 2020 på den offisielle YouTube-kanalen til Eurovision Song Contest. Dette var en erstatning for de to semifinalene, der alle de 41 deltakerlåtene ble spilt. Dette var imidlertid ingen konkurranse, bare en visning av deltakerlåtene. Sendingen 12. mai tok for seg deltakerne i semifinale 1, tillegg til vertslandet Nederland og to av de fem store landene, Italia og Tyskland. 14. mai ble deltakerne i semifinale 2 vist, samt bidragene fra Frankrike, Spania og Storbritannia. Startrekkefølgen ble avgjort av produsentene, slik den ville ha blitt gjort om den reelle konkurransen hadde blitt holdt. Fans bidro også til sendingene med å spille inn videoer der de fremførte sine favorittsanger.[138]

Eurovision: Europe Shine a Light[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eurovision: Europe Shine a Light

I stedet for finalen gikk EBU og de nederlandske vertskringkasterne sammen om et felles-europeisk erstatningsshow, kalt Eurovision: Europe Shine a Light. Sendingen ble kringkastet direkte lørdag 16. mai 2020, samme kveld som finalen skulle ha vært holdt. Programledere var Chantal Janzen, Jan Smit og Edsilia Rombley. 46 land overførte sendingen, inkludert samtlige 41 land som skulle ha deltatt i Eurovision Song Contest 2020.[139]

Alternative nasjonale sendinger[rediger | rediger kilde]

Flere av de nasjonale kringkasterne arrangerte også egne Eurovision-sendinger i løpet den planlagte finaleuken.[140] Flere land, blant andre Norge og Sverige, holdt konkurranser der seerne stemte frem sine favoritter blant deltakerne.[141][142][143][144] Den svenske sendingen het Sveriges 12:a og ble sendt torsdag 14. mai, mens NRK sendte Norge bestemmer fredag 15. mai.[145] I begge land ble Island kåret til vinner.[136] Andre land sendte tidligere finaler i reprise, eller viste spesialsendinger og historiske tilbakeblikk.[146][147][148]

Eurovision Home Concerts[rediger | rediger kilde]

Eurovision Song Contests YouTube-kanal arrangerte også Eurovision Home Concerts hver fredag fra 3. april 2020. Under hjemmekonsertene fremførte tidligere og nåværende deltakere sine egne og andres Eurovision-bidrag direkte fra sine hjem.[149]

#EurovisionAgain[rediger | rediger kilde]

Da konkurransen ble avlyst, ble den britiske journalisten Rob Holley skuffet over at han ikke skulle få oppleve konkurransen sammen med andre fans over hele verden. I stedet lanserte han ideen om å se en tidligere finale sammen på YouTube hver uke. Felles sendestart var klokken 21 hver lørdag frem mot Europe Shine A Light lørdag 16. mai. Hvilken finale som skulle vises, ble først offentliggjort 15 minutter før sendestart.[150] Underveis kommenterte seerne sendingen og sangene på Twitter, og stemte i tillegg frem sin vinner.[151] Konseptet fikk navnet #EurovisionAgain, og ble raskt populært blant fans. Den store interessen førte til at EBU selv ble med på konseptet og flyttet i april #EurovisionAgain til konkurransens offisielle YouTube-kanal. På Twitter ble emneknaggen #EurovisionAgain blant de mest brukte hver lørdag kveld, og konseptet fikk ros fra fans og tidligere deltakere.[152]

#EurovisionAgain-sendingene[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision 2020 to be a co-production between Avrotros, NPO and NOS». ESCXTRA.com (engelsk). 19. mai 2019. Besøkt 19. mai 2019. 
  2. ^ a b c «Eurovision 2020 in Rotterdam is cancelled». eurovision.tv. 18. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  3. ^ eurovision.tv (4. desember 2019). «Exclusive: Introducing the Eurovision 2020 presenters!». EBU. Besøkt 4. desember 2019. 
  4. ^ a b «Eurovision: Europe Shine A Light will bring audiences together on 16 May». eurovision.tv. 31. mars 2020. Besøkt 4. april 2020. 
  5. ^ a b «Intention to honour Eurovision 2020 songs and artists». eurovision.tv. 20. mars 2020. Besøkt 20. mars 2020. 
  6. ^ a b «Official EBU statement & FAQ on Eurovision 2020». eurovision.tv. 18. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  7. ^ a b «41 countries will 'Open Up' at Eurovision 2020 in Rotterdam». Eurovision.tv. 13. november 2019. Besøkt 13. november 2019. 
  8. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  9. ^ eurovision.tv. «Eurovision Song Contest – The Hague 1980». EBU. Besøkt 22. mai 2019. 
  10. ^ Jiandani, Sanjay (19. mars 2019). «Eurovision The Netherlands: Hosting plan for 2020 in place if Duncan Laurence wins in Tel Aviv - ESCToday.com». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). Besøkt 23. mars 2019. 
  11. ^ «Eurovision 2020: The Netherlands has hosting plan ready for Duncan Laurence win». wiwibloggs (engelsk). 19. mars 2019. Besøkt 23. mars 2019. 
  12. ^ «Songfestivaldraaiboek ligt al jaren klaar in de kast». RTL Nieuws (nederlandsk). 19. mars 2019. Besøkt 23. mars 2019. 
  13. ^ «Eurovision 2020: NPO will not get extra governmental funding ahead of hosting gig». wiwibloggs (engelsk). 20. mai 2019. Besøkt 22. mai 2019. 
  14. ^ Daalmeijer, Joop (1. januar 2004). «Public Service Broadcasting in The Netherlands». Trends in Communication. 1. 12: 33–45. ISSN 1383-8857. doi:10.1207/s15427439tc1201_4. Besøkt 10. desember 2017. 
  15. ^ Prof. Egbert Dommering. «The Dutch System of Financing of Public Broadcasting» (PDF). ivir.nl. Besøkt 10. desember 2017. 
  16. ^ Zaken, Ministerie van Algemene. «The role of public broadcasters - The media and broadcasting - Government.nl». www.government.nl (engelsk). Besøkt 10. desember 2017. 
  17. ^ Granger, Anthony (15. april 2019). «The Netherlands: Maastricht The Latest City To Gauge Potential Bid to Host Eurovision 2020». 
  18. ^ ten Veen, Renske (19. mars 2019). «Eurovision 2020: The Netherlands has a hosting plan in place in case Duncan Laurence wins». 
  19. ^ «Rutte over Songfestival: 'Ik kon niet slapen'». Telegraaf (nederlandsk). 19. mai 2019. 
  20. ^ Jiandani, Sanjay (18. juni 2019). «Eurovision 2020: Getty Kaspers sees Rotterdam as the ideal host city». 
  21. ^ «Which Dutch city or region will host Eurovision 2020?». 29. mai 2019. Besøkt 29. mai 2019. 
  22. ^ a b «Eurovisie Songfestival 2020: steden kunnen tot 10 juli bid books inleveren» (nederlandsk). 12. juni 2019. 
  23. ^ «Eurovision'20: Zwolle Drops Out As Potential Host City». Eurovoix (engelsk). 24. mai 2019. Besøkt 29. mai 2019. 
  24. ^ News, Eurovision; News, Participants; Participants, Eurovision; Fans (31. mai 2019). «Eurovision 2020: Enschede's ambitions to host the contest». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  25. ^ te Bogt, Arjan; Adams, Kelly (20. mai 2019). «Vliegveld Twenthe wil het Songfestival binnenhalen: ‘We moeten groot durven denken’». Tubantia (nederlandsk). 
  26. ^ Louwes, Wilco (20. mai 2019). «Songfestival in Enschede? ‘Niet met gemeentegeld’, zegt de wethouder». Tubantia (nederlandsk). 
  27. ^ Mueller, Mike (4. juli 2019). «Amsterdam trekt zich terug als Songfestivalstad» (nederlandsk). 
  28. ^ Quinn, Angus (18. juni 2019). «One down! Leeuwarden withdraws bid to host Eurovision 2020 due to ceiling height of venue». 
  29. ^ Zerrouk, Youssef (1. juli 2019). «'Songfestival is financieel te riskant', gemeente Breda gooit de handdoek in de ring» (nederlandsk). 
  30. ^ Jiandani, Sanjay (4. juni 2019). «Eurovision 2020: The Hague officially applies to host the contest». Besøkt 4. juni 2019. 
  31. ^ van Lith, Nick (27. juni 2019). «The Hague withdraws from Eurovision 2020 host city race». 
  32. ^ «5 Dutch cities in the race to become Eurovision 2020 Host City». 10. juli 2019. 
  33. ^ Oomen, Eefje (16. juli 2019). «Rotterdam en Maastricht strijden om Songfestival, andere steden vallen af» (nederlandsk). 
  34. ^ Granger, Anthony (17. juli 2019). «Eurovision'20: Reasons Behind Utrecht's Failed Bid To Host Revealed». 
  35. ^ a b c d e «Arnhem teams up with Nijmegen for their Eurovision 2020 bid». ESCXTRA.com (engelsk). 1. juni 2019. Besøkt 6. juni 2019. 
  36. ^ a b «Rotterdam of Maastricht, waar is de beste Songfestivalzaal?». nos.nl (nederlandsk). Besøkt 21. juli 2019. 
  37. ^ «Eurovision 2020: Meet the bidding Host Cities». ESCXTRA.com (engelsk). 6. juli 2019. Besøkt 18. juli 2019. 
  38. ^ «Eurovision'20: Reasons Behind Utrecht's Failed Bid To Host Revealed». Eurovoix (engelsk). 17. juli 2019. Besøkt 21. juli 2019. 
  39. ^ Jiandani, Sanjay (17. juli 2019). «Eurovision 2020: Highlights from NPO's visit to Maastricht». 
  40. ^ Jiandani, Sanjay (17. juli 2019). «Eurovision 2020: NPO to visit Rotterdam on Thursday 18 July». 
  41. ^ «AVROTROS: The Eurovision 2020 Host City will be announced on August 30». wiwibloggs (engelsk). 9. august 2019. Besøkt 10. august 2019. 
  42. ^ Evert Groot (16. juli 2019). «Two cities left in the running to host Eurovision 2020». www.eurovision.tv. Besøkt 18. juli 2019. 
  43. ^ a b Louise LaFleur (30. august 2019). «Rotterdam to host Eurovision 2020!». eurovision.tv. Besøkt 30. august 2019. 
  44. ^ «Rotterdam 12 points: port city to stage Eurovision Song Festival». DutchNews.nl (engelsk). 30. august 2019. Besøkt 31. august 2019. 
  45. ^ Braseth, Sofie (6. mars 2020). «Italia: Voldsom økning i dødsfall». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 7. mars 2020. 
  46. ^ Dorholt, Ingunn; Jor, Brage Lie (11. mars 2020). «WHO: Coronautbruddet er en pandemi». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 13. mars 2020. 
  47. ^ «Coronavirus confirmed as pandemic». BBC News (engelsk). 11. mars 2020. Besøkt 13. mars 2020. 
  48. ^ «Corona-tiltag rammer Melodi Grand Prix: Publikum får ingen adgang». DR (dansk). Besøkt 7. mars 2020. 
  49. ^ Thomas Talseth, Cathrine Gonsholt Ighanian og Elise Alexandre Gulbrandsen (6. mars 2020). «Melodi Grand Prix i Danmark dropper publikum – svenskene i krisemøte». www.vg.no. Besøkt 7. mars 2020. 
  50. ^ «Regeringen: Arrangementer med flere end 1.000 deltagere bør udskydes eller aflyses». DR (dansk). Besøkt 7. mars 2020. 
  51. ^ «Dotters oro för coronaviruset i uppladdningen inför finalen». www.expressen.se (svensk). Besøkt 7. mars 2020. 
  52. ^ «Danska Melodifestivalen blir utan publik efter coronalarm». SVT Nyheter (svensk). 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  53. ^ «Israel Calling 2020 cancelled amid uncertainty over the coronavirus outbreak». wiwibloggs (engelsk). 13. mars 2020. Besøkt 14. mars 2020. 
  54. ^ «Spain's Eurovision PrePartyES 2020 cancelled due to Coronavirus». wiwibloggs (engelsk). 13. mars 2020. Besøkt 14. mars 2020. 
  55. ^ «Eurovision in Concert will not take place on 4 April as Dutch government extends ban on large events». wiwibloggs (engelsk). 15. mars 2020. Besøkt 17. mars 2020. 
  56. ^ «Viroloog Ab Osterhaus: ‘Coronavirus kan bedreiging vormen voor het Eurovisie Songfestival’». AD.nl. 24. februar 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  57. ^ «Could Eurovision 2020 be cancelled because of coronavirus? NPO responds to virologist's comments». wiwibloggs (engelsk). 26. februar 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  58. ^ «NPO: Meerdere scenario's Eurovisie Songfestival vanwege coronavirus». AD.nl. 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  59. ^ «🇳🇱 NPO has several Eurovision 2020 scenarios ready regarding Coronavirus». ESCXTRA.com (engelsk). 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  60. ^ «Eurovision 'looking at various scenarios' in case coronavirus crisis worsens». Metro (engelsk). 5. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  61. ^ «Eurovision organisers reviewing options amid coronavirus outbreak». Reuters (engelsk). 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  62. ^ «Eurovision 2020: Several scenarios in relation to coronavirus». Eurovisionworld. 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  63. ^ «Coronavirus Casts a Shadow on 2020 Eurovision Contest». Billboard. 6. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  64. ^ «Jon Ola Sand to miss Eurovision HoD Meet due to coronavirus travel ban». wiwibloggs (engelsk). 3. mars 2020. Besøkt 7. mars 2020. 
  65. ^ «Lithuania: The Roop cancel postcard shoot as coronavirus precaution». wiwibloggs (engelsk). 12. mars 2020. Besøkt 13. mars 2020. 
  66. ^ «Work on Eurovision 2020 continues». eurovision.tv. 13. mars 2020. Besøkt 13. mars 2020. 
  67. ^ «Will Eurovision be cancelled over coronavirus? Rotterdam mayor wants decision made by April 6». wiwibloggs (engelsk). 12. mars 2020. Besøkt 14. mars 2020. 
  68. ^ «De mest dramatiske grep i fredstid skal bremse coronaepidemien». www.abcnyheter.no (norsk). 12. mars 2020. Besøkt 18. mars 2020. 
  69. ^ «Fotball-EM utsatt til 2021 – derfor avslørte Norge nyheten». www.vg.no. Besøkt 18. mars 2020. 
  70. ^ «Slovenia: RTV SLO director claims EBU has a "plan B" for Eurovision». wiwibloggs (engelsk). 14. mars 2020. Besøkt 14. mars 2020. 
  71. ^ «Eurovision 2020: Reference Group To Meet Over Coronavirus/COVID-19». wiwibloggs (engelsk). 16. mars 2020. Besøkt 17. mars 2020. 
  72. ^ «Dit zijn de nieuwe coronamaatregelen op een rij» (nederlandsk). Besøkt 22. april 2020. 
  73. ^ «Nederlandse aanpak van het coronavirus en veelgestelde vragen - Coronavirus COVID-19 - Rijksoverheid.nl» (nederlandsk). Ministerie van Algemene Zaken. 13. mars 2020. Besøkt 22. april 2020. 
  74. ^ «Eurovision venue turned into Covid-19 hospital» (engelsk). Besøkt 26. april 2020. 
  75. ^ Ahoy, Rotterdam. «Coronavirus (COVID-19)» (engelsk). Besøkt 16. april 2020. 
  76. ^ «Cornald Maas over gevolgen Songfestival door corona» (nederlandsk). Besøkt 9. april 2020. 
  77. ^ a b «‘Open Up’ to Eurovision 2020». European Broadcasting Union. 24. oktober 2019. Besøkt 24. oktober 2019. 
  78. ^ EBU (28. november 2019). «Rotterdam 2020 design celebrates 65 years of Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 7. desember 2019. 
  79. ^ «Exclusive: Introducing the Eurovision 2020 presenters!». European Broadcasting Union. Besøkt 4. desember 2019. 
  80. ^ «Edsilia Rombley, Chantal Janzen en Jan Smit presenteren Songfestival». 4. desember 2019. 
  81. ^ Granger, Anthony (22. oktober 2019). «EBU Consulting About Possible Changes To Eurovision Voting». Eurovoix (engelsk). Besøkt 7. desember 2019. 
  82. ^ Granger, Anthony (30. oktober 2019). «Delegations Voted in Favour of Keeping 50/50 Split in Eurovision Voting». Eurovoix (engelsk). Arkivert fra originalen . Besøkt 7. desember 2019. 
  83. ^ a b c «Semi-Final Allocation Draw pots for Eurovision 2020 revealed!». eurovision.tv. 25. januar 2020. Besøkt 28. januar 2020. 
  84. ^ «First Semi-Final of Rotterdam 2020». eurovision.tv. Besøkt 16. mai 2020. 
  85. ^ «Eden Alene Songs for Israel in Eurovision 2020». wiwibloggs (engelsk). 27. februar 2020. Besøkt 3. mars 2020. 
  86. ^ «Second Semi-Final of Rotterdam 2020». eurovision.tv. Besøkt 16. mai 2020. 
  87. ^ «Grand Final of Rotterdam 2020 – participants». eurovision.tv. Besøkt 22. februar 2020. 
  88. ^ «Eurovision 2020: Semi-final allocation draw will take place on January 28». wiwibloggs (engelsk). 15. november 2019. Besøkt 7. desember 2019. 
  89. ^ a b «Semi-Final Allocation Draw pots for Eurovision 2020 revealed!». eurovision.tv. 25. januar 2020. Besøkt 25. januar 2020. 
  90. ^ «Which countries? GFAQs». EBU. Arkivert fra originalen 22. mai 2014. Besøkt 22. mai 2014. 
  91. ^ Evert Groot (12. februar 2019). «Australia secures spot in Eurovision for the next five years». eurovision.tv. EBU. Besøkt 14. mai 2019. 
  92. ^ «Andorra: No Return To Eurovision in 2018». Eurovoix.com. 14. mai 2017. Besøkt 14. mai 2017. 
  93. ^ «What's another year: Andorra's Eurovision broadcaster RTVA has "no plans" to return in 2020». wiwibloggs (engelsk). 23. mai 2019. Besøkt 23. mai 2019. 
  94. ^ «Bosnia & Herzegovina: BHRT Barred From Competing in Eurovision Contests - Eurovoix». Eurovoix (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 27. mai 2018. 
  95. ^ News, Eurovision; News, Participants; Participants, Eurovision; Fans (9. juli 2019). «Bosnia & Herzegovina: BHRT will not participate in Eurovision 2020». Eurovision News, Polls and Information by ESCToday (engelsk). Besøkt 9. oktober 2019. 
  96. ^ «Luxembourg: Will Not Participate in Eurovision 2018». Eurovoix.com. 22. mai 2017. Besøkt 22. mai 2017. 
  97. ^ «Pour un retour du Luxembourg à l'Eurovision». Wort.lu (fransk). 21. juni 2019. Arkivert fra originalen . Besøkt 6. november 2019. 
  98. ^ Jiandani, Sergio (23. juli 2019). «Luxembourg: RTL confirms non participation in Eurovision 2020». ESCToday (engelsk). Besøkt 6. november 2019. 
  99. ^ Kasapoglou, Yiorgos (12. desember 2006). «Monaco withdraws». ESCToday. Besøkt 12. desember 2006. 
  100. ^ Viniker, Barry (14. desember 2006). «Monaco - it's not the money!». ESCToday. Besøkt 14. desember 2006. 
  101. ^ Jiandani, Sanjay (8. november 2019). «Montenegro: RTCG withdraws from Eurovision 2020». ESCToday (engelsk). Besøkt 8. november 2019. 
  102. ^ Sanjay (Sergio) Jiandani (24. oktober 2016). «Slovakia: RTVS will not participate in Eurovision 2017». esctoday.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  103. ^ Robyn Gallagher. «Broadcaster RTVS confirms Slovakia will not return to Eurovision 2017». Wiwibloggs.com. Besøkt 4. desember 2016. 
  104. ^ Herbert, Emily (5. juni 2019). «Slovakia: No Return to the Eurovision Song Contest in 2020». Eurovoix (engelsk). Besøkt 6. juni 2019. 
  105. ^ «Turkey will not participate in 2018 Eurovision: Deputy PM Bozdağ». Hürriyet Daily News (engelsk). 7. august 2017. Besøkt 13. november 2017. 
  106. ^ «Turkey to return Eurovision 'if no more bearded divas'». Hürriyet Daily News (engelsk). 4. august 2018. Besøkt 8. august 2018. 
  107. ^ «Turkey will not return to Eurovision 2020!». Eurovision Turkey (tyrkisk). 21. september 2019. Besøkt 6. november 2019. 
  108. ^ a b Deakin, Samuel (25. oktober 2019). «Hungary: A Dal Dropped As Eurovision Selection Process, Withdrawal Possible?». Eurovoix (engelsk). Besøkt 13. november 2019. 
  109. ^ ten Veen, Renske (30. januar 2016). «Should Dimash Kudaibergen sing for Kazakhstan at Eurovision 2017?». Besøkt 15. mai 2016. 
  110. ^ «Kazakhstan: Turkvision Winner Zhanar Dugalova Would Compete at Eurovision - Eurovoix World», Eurovoix World, 28 April 2017, https://eurovoix-world.com/kazakhstan-turkvision-winner-zhanar-dugalova-compete-eurovision/. Besøkt 16 May 2017 
  111. ^ «Will Kazakhstan take part in Eurovision 2019? Why is Wales taking part in JESC? EBU explains…». ESCBubble (engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  112. ^ Jiandani, Sanjay (23. desember 2017). «The EBU's statement regarding Channel 31 and Kazakhstan's participation in Eurovision». ESCToday (engelsk). Besøkt 31. januar 2018. 
  113. ^ «EBU clarifies potential participation of Kazakhstan at Eurovision 2018». wiwibloggs (engelsk). 23. desember 2017. Besøkt 29. desember 2017. 
  114. ^ «EBU: “No plans” to invite Kazakhstan to participate in Eurovision 2020». ESCXTRA.com (engelsk). 6. september 2019. Besøkt 6. november 2019. 
  115. ^ RTKLive (10. februar 2017). «So, will Kosovo be a part of Eurovision?». RTKLive (engelsk). Besøkt 5. mai 2018. 
  116. ^ Granger, Anthony (30. mai 2017). «Kosovo: RTK Hopeful Of Eurovision Debut in 2018». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  117. ^ Granger, Anthony (22. juni 2018). «Kosovo: RTK To Push for Full EBU Membership Next Week». Eurovoix (engelsk). Besøkt 21. desember 2018. 
  118. ^ «Kosovo membership bid is off the agenda at December EBU meeting». wiwibloggs (engelsk). 7. desember 2018. Besøkt 21. desember 2018. 
  119. ^ Van Lith, Nick (1. desember 2018). «Kosovo’s RTK membership vote delayed until June, report claims». Escxtra. 
  120. ^ «No changes approved in EBU statutes: Kosovo cannot apply for full membership». ESCXTRA.com (engelsk). 28. juni 2019. Besøkt 18. juli 2019. 
  121. ^ «Liechtenstein: 1 FL TV will not debut in Eurovision 2018». ESCToday.com. 1. september 2017. Besøkt 1. september 2017. 
  122. ^ Herbert, Emily (7. august 2019). «Liechtenstein: 1FLTV Rules Out Eurovision Debut in 2020». Eurovoix (engelsk). Besøkt 8. august 2019. 
  123. ^ Walker, Shaun (27. november 2019). «Hungary pulls out of Eurovision amid rise in anti-LGBTQ+ rhetoric». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. desember 2019. 
  124. ^ Dávid, Sajó (26. november 2019). «Túl meleg az Eurovízió a kormánynak és a közmédiának?». index.hu (ungarsk). Besøkt 7. desember 2019. 
  125. ^ Tvedten, Hilde Marie (28. november 2019). «Spekulasjoner etter Eurovision-exit». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 7. desember 2019. 
  126. ^ «Hungary Broadcasting». awex-export.be. Besøkt 27. desember 2017. 
  127. ^ Lambertsen, Ole-Fredrik (17. februar 2020). «To helgevakter sto i klagestormen etter MGP-skandalen: «Forbanna svindel mot det norske folk»». NRK. Besøkt 19. februar 2020. 
  128. ^ «NRK: Har fått 842 klager på MGP - VG Direkte: Nyhetsdøgnet». direkte.vg.no (norsk). Besøkt 19. februar 2020. 
  129. ^ Waatland, Erik (21. februar 2020). «2.500 TV-seere raste mot NRK etter Melodi Grand Prix-fadesen: – Telefonstorm». Medier24.no (norsk). Besøkt 24. februar 2020. 
  130. ^ Dønvold-Myhre, Lars (26. mars 2020). «– Drømmen min er knust». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 10. mai 2020. 
  131. ^ Hyttebakk, Jon Marius (20. februar 2020). «Slutter som Eurovision-kommentator». NRK. Besøkt 10. mai 2020. 
  132. ^ Sand, Camilla (17. april 2020). «Marte Stokstad blir ny kommentator for Eurovision Song Contest». NRK. Besøkt 10. mai 2020. 
  133. ^ «Norway: 'Adresse Europa' celebrates Eurovision history...with Conchita and Sunstroke Project winning episode 1». wiwibloggs (engelsk). 20. april 2020. Besøkt 10. mai 2020. 
  134. ^ «NRK TV – Eurovision Song Contest». Besøkt 10. mai 2020. 
  135. ^ Sand, Camilla (23. april 2020). «Eurovision Song Contest: Norge bestemmer». NRK. Besøkt 10. mai 2020. 
  136. ^ a b Brennås, Maiken Amanda (15. mai 2020). «Island ble Norges favoritt». NRK. Besøkt 16. mai 2020. 
  137. ^ Hagen, Knut-Øyvind (17. april 2020). «Slik blir årets alternative Eurovision Song Contest». NRK. Besøkt 10. mai 2020. 
  138. ^ «Get ready for the Eurovision Song Celebration 2020!». 29. april 2020. Besøkt 30. april 2020. 
  139. ^ «"Eurovision: Europe Shine A Light": 46 broadcasters will air the official ESC replacement programme» (engelsk). 16. april 2020. Besøkt 19. april 2020. 
  140. ^ «Eurovision 2020 special public broadcasting plans». 5. mai 2020. Besøkt 5. mai 2020. 
  141. ^ «"Mr. Song Contest proudly presents – Der ‚kleine‘ Song Contest" am 14., 16. und 18. April in ORF 1» (tysk). Besøkt 12. april 2020. 
  142. ^ «Klart för Eurovision-vecka i SVT» (svensk). 3. april 2020. Besøkt 3. april 2020. 
  143. ^ «Alla leið! Iceland's RÚV announces alternative Eurovision 2020 show» (engelsk). 18. april 2020. Besøkt 19. april 2020. 
  144. ^ «Eurovision month! BBC reveals extensive ESC programme schedule...with "Europe Shine A Light" on BBC One» (engelsk). 1. mai 2020. Besøkt 5. mai 2020. 
  145. ^ «Sarah Dawn Finer programleder låtsaseurovision». SVT Nyheter (svensk). 27. april 2020. Besøkt 10. mai 2020. 
  146. ^ «SBS is uniting music fans with Eurovision 2020: Big Night In!» (engelsk). Besøkt 19. april 2020. 
  147. ^ «Yle's Eurovision Diaries documentary to premiere on April 6» (engelsk). 4. april 2020. Besøkt 6. april 2020. 
  148. ^ «AVROTROS reveals Dutch Eurovision week programming» (engelsk). 25. mars 2020. Besøkt 26. mars 2020. 
  149. ^ «Eurovision Home Concerts on YouTube». 27. mars 2020. Besøkt 17. april 2020. 
  150. ^ «Fans gather behind #EurovisionAgain». 4. april 2020. Besøkt 17. april 2020. 
  151. ^ Welsh, Daniel (28. mars 2020). «#EurovisionAgain Could Be The Cure For Your Lockdown Boredom». Besøkt 17. april 2020. 
  152. ^ Rosney, Daniel (25. april 2020). «How Eurovision fans are still together every Saturday». BBC News (engelsk). 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]