Eurovision Song Contest 1959

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk


Eurovision Song Contest 1959
Eurovision Song Contest
Vinner Teddy Scholten ved hjemkomst i Nederland.
Dato: 11. mars 1959
Sted: Frankrike Palais des Festivals et des Congrès, Cannes, Frankrike
Programleder: Jacqueline Joubert
Sjefdirigent: Franck Pourcel
Regi: Marcel Cravenne
Kringkaster: Radiodiffusion-télévision française (RTF)
Deltakere: 11
Vinner: Nederland Nederland
«Een Beetje»
Teddy Scholten
Deltakelse
Debuterte: Monaco Monaco
Tilbake: Storbritannia Storbritannia
Trakk seg: Luxembourg Luxembourg
Deltakere
ESC 1959 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1958    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1960 ►

Eurovision Song Contest 1959 var den fjerde utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Etter seieren året før ble konkurransen for første gang arrangert i Frankrike, og av den franske allmennkringkasteren RTF. Finalen gikk av stabelen onsdag 11. mars 1959 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes. Programleder var Jacqueline Joubert.

Rekordmange elleve land deltok. Monaco debuterte, mens Storbritannia var tilbake etter fraværet året før. Luxembourg besluttet å stå over konkurransen dette året.

Nederland tok sin andre seier i konkurransen med sangen «Een beetje», fremført av Teddy Scholten. Storbritannia endte like bak på andreplass – den første av rekordmange 16 andreplasser landet har fått totalt. Vertslandet Frankrike ble nummer tre, mens Sveits og Danmark fulgte på de neste plassene. Forhåndsfavoritten, italienske Domenico Modugno med «Piove (Ciao, ciao bambina)», endte på en delt sjetteplass. Det italienske bidraget fikk imidlertid størst kommersiell suksess i etterkant av finalen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Promenade de la Croisette i Cannes. Arenaen lå der JW Marriott Cannes ligger i dag, helt til venstre i bildet.

Frankrike var vertskap etter å ha vunnet 1958-utgaven med «Dors, mon amour» og André Claveau. Dette var første året at fjorårsvinneren fikk arrangere det påfølgende året. Riktignok hadde Nederland arrangert i 1958 etter å ha vunnet i 1957, men det skjedde kun fordi den opprinnelige arrangøren, britiske BBC, trakk seg.[1][2]

Arrangør var den franske allmennkringkasteren RTF, og kringkasteren la konkurransen til rivierabyen Cannes og Palais des Festivals et des Congrès, som tidligere hadde huset Filmfestivalen i Cannes. Den daværende arenaen lå langs Promenade de la Croisette og skulle også huse Eurovision Song Contest to år senere. I dag holder hotellet JW Marriott Cannes til i bygningen, mens festival- og kongressenteret flyttet til nye lokaler like i nærheten i 1982.[3]

Elleve land stilte til start i konkurransen, noe som var rekord. Monaco debuterte, mens Storbritannia kom tilbake etter ett års pause. Luxembourg sto over konkurransen dette året, uvisst av hvilken grunn. Trolig hadde Luxembourg intensjon om å delta, men må ha trukket seg kort tid før konkurransen, siden landet var listet som deltaker i flere radio- og tv-programmer.[2][4][5]

Format[rediger | rediger kilde]

Reglementet var i stor grad uendret fra de to foregående årene. Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[6][7]

Som de to foregående årene hadde hvert land en jury med ti jurymedlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. Dette året innførte EBU også en regel om at jurymedlemmene ikke kunne være profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[6]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Teddy Scholten under den nederlandske finalen i februar 1959.

Konkurransen fant sted onsdag 11. mars 1959 fra klokken 21.00–22.13 sentraleuropeisk tid.[6][8] Den ble overført til direkte til tv- og radiokanaler i alle deltakerlandene og Luxembourg. Norge, som på denne tiden fortsatt hadde prøvesendinger for fjernsyn, overførte ikke konkurransen, heller ikke på radio.[9][10]

Inne i Palais des Festivals et des Congrès var det bygget opp en scene med orkesteret foran. Scenedekoren besto av en lav vegg med tre svingdører med hver sitt kroneornament oppå. Svingdørene var prydet med motiver og bilder som reflekterte det aktuelle deltakerlandet.[11]

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Teddy Scholten tas imot av en stor folkemasse hjemme i Nederland etter seieren.

Også dette året stemte landene i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen. Belgia startet, mens Frankrike avsluttet. Avstemningen var svært spennende, og Sveits og Danmark tok ledelsen tidlig. Etter hvert tok også Nederland, Frankrike og Storbritannia innpå. Etter at åtte land hadde stemt, ledet Storbritannia med 14 poeng, mens Sveits hadde 12, Danmark 11 og Frankrike og Nederland hadde 10 poeng. Da Italia som niende land ga 7 av sine 10 stemmer til Nederland, gikk Nederland i ledelsen og beholdt den til slutt. Storbritannia fikk sin første andreplass – en plassering landet skulle havne på de påfølgende to årene og siden ytterligere tretten ganger. Frankrike ble nummer tre.

For første og eneste gang i konkurransens historie fikk tredjeplassen, andreplassen og vinneren fremføre sangene sine på nytt etter avstemningen. Både før og siden har bare vinneren fått opptre på nytt etter avstemningen.[6]

Dette var Nederlands andre seier i konkurransen. Vinnersangens tekstforfatter, Willy van Hemert, skrev også teksten til Nederlands første vinnersang, «Net als toen». Van Hemert ble første person – og Nederland det første landet – til å vinne konkurransen flere ganger.

Vinnere og slagere[rediger | rediger kilde]

Pearl Carr og Teddy Johnson sørget for Storbritannias første andreplass. Her fotografert i 1962.

Vinnersangen «Een beetje» fikk relativt begrenset kommersiell suksess etter seieren, mens andreplassen «Sing, Little Birdie» fikk en viss suksess. Sangen ble fremført av ekteparet Pearl Carr og Teddy Johnson, og duoen nådde blant annet syvendeplass i Nederland og tolvteplass på den britiske singellisten.[12][13] Norge sendte ikke finalen hverken i radio eller fjernsyn, men gruppen The Monn Keys spilte inn vinneren og andreplassen på norsk. «Een beetje» fikk tittelen «Det kommer en sommer», mens «Sing, Little Birdie» ble oversatt til «Syng, lille sangfugl».[14]

Den største kommersielle suksessen kom også dette året fra Italia. Artisten Domenico Modugno var storfavoritt til å vinne konkurransen, etter å ha fått en verdenssuksess med «Volare» året før. Tross favorittstempelet fikk Italia bare ni stemmer og endte opp på en delt sjetteplass. Sangen «Piove (Ciao, ciao bambina)» ble likevel en stor hit rundt om i Europa, og den toppet listene i Italia, Nederland, Flandern og Vallonia. Den gikk også inn på singellistene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia.[15][16][17] I Norge lå sangen ti uker på den offisielle singellisten, men da med Bruno Martino som artist.[18] I USA nådde «Piove (Ciao, ciao bambina)» plass 97 på Billboard-listen, som et av få Eurovision-bidrag gjennom konkurransens historie.[19][20]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Under er deltakerne og resultatet:[21]

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01 Frankrike Frankrike Jean Philippe «Oui, oui, oui, oui» 3 15
02 Danmark Danmark Birthe Wilke «Uh, jeg ville ønske, jeg var dig» 5 12
03 Italia Italia Domenico Modugno «Piove (Ciao, ciao bambina)» 6 9
04 Monaco Monaco Jacques Pills «Mon ami Pierrot» 11 1
05 Nederland Nederland Teddy Scholten «Een beetje» 1 21
06 Tyskland Tyskland Alice og Ellen Kessler «Heute Abend wollen wir tanzen geh'n» 8 5
07 Sverige Sverige Brita Borg «Augustin» 9 4
08 Sveits Sveits Christa Williams «Irgendwoher» 4 14
09 Østerrike Østerrike Ferry Graf «Der K und K Kalypso aus Wien» 9 4
10 Storbritannia Storbritannia Pearl Carr og Teddy Johnson «Sing, Little Birdie» 2 16
11 Belgia Belgia Bob Benny «Hou toch van mij» 6 9

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Birthe Wilke Danmark Danmark 1957 Tredjeplass (sammen med Gustav Winckler)
Domenico Modugno Italia Italia 1958 Tredjeplass

Låtskrivere[rediger | rediger kilde]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
Frankrike Frankrike «Oui, oui, oui, oui» Hubert Giraud Pierre Cour Fransk Ja, ja, ja, ja
Danmark Danmark «Uh, jeg ville ønske, jeg var dig» Otto Lington Carl Andersen Dansk Åh, jeg skulle ønske jeg var deg
Italia Italia «Piove (Ciao, ciao bambina)» Domenico Modugno Dino Verde Italiensk Det regner (Farvel, farvel, kjære)
Monaco Monaco «Mon ami Pierrot» Florence Veran Raymond Bravard Fransk Min venn Pierrot
Nederland Nederland «Een beetje» Dick Schallies Willy van Hemert Nederlandsk Litt
Tyskland Tyskland «Heute Abend wollen wir tanzen geh'n» Helmut Zander Astrid Voltmann Tysk I kveld vil vi gå og danse
Sverige Sverige «Augustin» Harry Sandin Åke Gerhard Svensk –
Sveits Sveits «Irgendwoher» Lothar Löffler Tysk Fra et eller annet sted
Østerrike Østerrike «Der K und K Kalypso aus Wien» Norbert Pawlicki Günther Leopold Tysk K og K-kalypsoen fra Wien
Storbritannia Storbritannia «Sing, Little Birdie» Stan Butcher Syd Cordell Engelsk Syng, lille fugl
Belgia Belgia «Hou toch van mij» Hans Flower Ke Riema Nederlandsk Fortsett å elske meg

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[22]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Belgia Storbritannia Østerrike Sveits Sverige Tyskland Nederland Monaco Italia Danmark Frankrike
Frankrike Frankrike 2 1 1 4 2 1 4 15 3
Danmark Danmark 2 2 1 4 1 1 1 12 5
Italia Italia 1 3 1 1 3 9 6
Monaco Monaco 1 1 11
Nederland Nederland 3 1 3 2 1 7 4 21 1
Tyskland Tyskland 1 1 1 2 5 8
Sverige Sverige 3 1 4 9
Sveits Sveits 1 5 1 3 1 1 2 14 4
Østerrike Østerrike 1 2 1 4 9
Storbritannia Storbritannia 2 2 3 5 2 1 1 16 2
Belgia Belgia 2 3 1 1 2 9 6

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[23]

Land Dirigent 
Frankrike Frankrike Franck Pourcel
Danmark Danmark Kai Mortensen
Italia Italia William Galassini
Monaco Monaco Franck Pourcel
Nederland Nederland Dolf van der Linden
Tyskland Tyskland Franck Pourcel
Sverige Sverige
Sveits Sveits
Østerrike Østerrike
Storbritannia Storbritannia Eric Robinson
Belgia Belgia Francis Bay

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Deler av poengtavlen fotografert fra en tv-skjerm.

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[24]

  1. Belgia Belgia – Bert Leysen
  2. Storbritannia Storbritannia – Pete Murray
  3. Østerrike Østerrike – Karl Bruck
  4. Sveits Sveits – Boris Acquadro
  5. Sverige Sverige – Roland Eiworth[25]
  6. Tyskland Tyskland – Ukjent
  7. Nederland Nederland – Siebe van der Zee[26]
  8. Monaco Monaco – Ukjent
  9. Italia Italia – Enzo Tortora[27]
  10. Danmark Danmark – Svend Pedersen
  11. Frankrike Frankrike – Marianne Lecène

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1959:[24]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgia Belgia INR INR Paule Herreman [28]
NIR NIR TV Nic Bal [28]
Danmark Danmark DR Danmarks Radio TV Sejr Volmer-Sørensen [5]
Program 2
Frankrike Frankrike RTF RTF Télévision Claude Darget [8][29]
France II Ukjent
Italia Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [29][30]
Secondo Programma
Monaco Monaco TMC Télé Monte-Carlo Claude Darget [31]
RMC Radio Monte-Carlo Ukjent [29]
Nederland Nederland NTS NTS Piet te Nuyl jr. [28][32]
NRU Hilversum 1
Storbritannia Storbritannia BBC BBC Television Service Tom Sloan [4]
Sverige Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [33]
Sveits Sveits SF TV DRS Theodor Haller [8][29]
TSR TSR TV Claude Darget
RTSI TSI Ukjent
Radio Monte Ceneri Ukjent
DRS Radio Bern Ukjent
RSR Radio Genève Ukjent
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Elena Gerhard [28][8]
Østerrike Østerrike ORF ORF Elena Gerhard (brukte ARDs kommentar) [34]

Kommentatorer og overføringer i ikke-deltakende land[rediger | rediger kilde]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Luxembourg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Claude Darget [35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Victor M. Escudero (26. oktober 2017). «#ThrowbackThursday to 60 years ago: Eurovision 1957». eurovision.tv (engelsk). Arkivert fra originalen 2. januar 2018. Besøkt 6. desember 2022. 
  2. ^ a b Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 184–192. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  3. ^ «Palais des Festivals in Cannes (La Croisette)». www.cannes-destination.com. Besøkt 20. juli 2017. 
  4. ^ a b «Television Programmes – Wednesday Evening». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 6. mars 1959. s. 19. Besøkt 7. desember 2022. 
  5. ^ a b «Programoversigt – Program 2 / Fjernsyn – 11-03-1959» (PDF). DR Sendeplan (dansk). Dansk Kulturarv. 11. mars 1959. Arkivert fra originalen 11. juni 2022. Besøkt 7. desember 2022. 
  6. ^ a b c d «Cannes 1959 – overview». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 7. desember 2022. 
  7. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 160–165. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  8. ^ a b c d «Les programmes de la Télévision». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 5. mars 1959. s. 20–21. Besøkt 7. desember 2022. 
  9. ^ «Radioprogrammet». Sandefjords Blad. Nasjonalbiblioteket. 11. mars 1959. s. 8. 
  10. ^ «[NRK P1 1959.03.11 : programrapport]». Norsk rikskringkasting. Nasjonalbiblioteket. 11. mars 1959. Besøkt 7. desember 2022. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1959 - full show». RTF/EBU (fransk and engelsk). 11. mars 1959. Besøkt 7. desember 2022 – via YouTube. 
  12. ^ Hung, Steffen. «TEDDY JOHNSON & PEARL CARR – Sing, Little Birdie». dutchcharts.nl. Dutch Charts. Besøkt 20. juli 2017. 
  13. ^ «Sing Little Birdie – full Official Chart History». Official Charts Company. Besøkt 20. juli 2017. 
  14. ^ «The Monn-Keys – Det kommer en sommer / Syng lille sangfugl». Discogs (engelsk). Besøkt 20. juli 2017. 
  15. ^ Hung, Steffen. «Domenico Modugno – Piove (ciao ciao bambina)». hitparade.ch. Besøkt 20. juli 2017. 
  16. ^ «Ciao, ciao, bambina – full Official Chart History». Official Charts Company. Besøkt 20. juli 2017. 
  17. ^ «Fransk singelliste (velg bokstaven M og skriv 'Domenico' i søkefeltet)». Infodisc.fr. Besøkt 20. juli 2017. 
  18. ^ «Bruno Martino». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. juli 2022. 
  19. ^ «Domenico Modugno - Chart history | Billboard». www.billboard.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. Besøkt 20. juli 2017. 
  20. ^ «Billboard Hot 100 – mars 1959». Billboard Hot 100 (engelsk). Billboard. 2. januar 2013. Besøkt 7. juli 2022. 
  21. ^ «Participants of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  22. ^ «Results of the Final of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1959) - IMDb». Besøkt 7. juli 2022. 
  25. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 20–21. ISBN 91-89136-29-2. 
  26. ^ «Succes van Teddy Scholten in Cannes met „Een beetje"». Nieuwe Leidsche Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 12. mars 1959. s. 5. Besøkt 7. desember 2022. 
  27. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  28. ^ a b c d «Programma's binnen- en buitenlandse zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Gevonden in Delpher. 10. mars 1959. s. 17. Besøkt 7. desember 2022. 
  29. ^ a b c d «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 11. mars 1959. s. 38–40. Besøkt 7. desember 2022. 
  30. ^ «Oggi e domani alla Radio». La Stampa (italiensk). La Stampa – Consultazione Archivio. 11. mars 1959. s. 8. Besøkt 7. desember 2022. 
  31. ^ «Monaco 1959». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 7. desember 2022. 
  32. ^ Bert Pasterkamp (11. mars 1959). «Modugno in Cannes en... het regent». Het vrije volk : democratisch-socialistisch dagblad (nederlandsk). Gevonden in Delpher. s. 1. Besøkt 7. desember 2022. 
  33. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 14. ISBN 91-89136-29-2. 
  34. ^ «Ferry Graf – Austria 1959». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 7. desember 2022. 
  35. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (tysk and fransk). viewer.eluxemburgensia.lu. 10. mars 1959. s. 4. Besøkt 7. desember 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1959&oldid=23213608»