Eurovision Song Contest 1959
| Eurovision Song Contest 1959 | |
|---|---|
| Dato: | 11. mars 1959 |
| Sted: |  Palais des Festivals et des Congrès,Cannes, Frankrike |
| Programleder: | Jacqueline Joubert |
| Kringkaster: | Radiodiffusion-télévision française (RTF)
|
| Deltakere: | 11 |
| Vinner: |  Nederland«Een Beetje» Teddy Scholten |
| Deltakelse | |
| Debuterte: |  Monaco
|
| Tilbake: |  Storbritannia
|
| Trakk seg: |  Luxembourg
|
Deltakere
 Deltakere Ikke kvalifisert til finalen Deltatt før, men ikke dette året | |
| Eurovision Song Contest | |
◄ 1958 .svg){kind=small} 1960 ►
| |
Eurovision Song Contest 1959 var den fjerde utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Etter seieren året før ble konkurransen for første gang arrangert i Frankrike, og av den franske allmennkringkasteren RTF. Finalen gikk av stabelen onsdag 11. mars 1959 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes. Programleder var Jacqueline Joubert. Elleve land deltok, og Nederland tok sin andre seier i konkurransen med sangen «Een beetje», fremført av Teddy Scholten.
Sendingen[rediger | rediger kilde]
Frankrike var vertskap etter å ha vunnet 1958-utgaven med «Dors, mon amour» og André Claveau. Fransk fjernsyn la konkurransen til rivierabyen Cannes og Palais des Festivals et des Congrès, som tidligere hadde huset Filmfestivalen i Cannes. Den daværende arenaen lå langs Promenade de la Croisette og skulle også huse Eurovision Song Contest to år senere. I dag holder hotellet JW Marriott Cannes til i bygningen, mens festival- og kongressenteret flyttet til nye lokaler like i nærheten i 1982.[1]
Elleve land stilte til start i konkurransen, noe som var rekord. Monaco debuterte, Storbritannia kom tilbake etter ett års pause, mens Luxembourg sto over konkurransen dette året.
Avstemning[rediger | rediger kilde]
Som de to foregående årene hadde hvert land en jury med ti jurymedlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. Dette året innførte EBU også en regel om at jurymedlemmene ikke kunne være profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[2]
Også dette året stemte landene i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen. Belgia startet, mens Frankrike avsluttet. Avstemningen var svært spennende, og Sveits og Danmark tok ledelsen tidlig. Etter hvert tok også Nederland, Frankrike og Storbritannia innpå. Etter at åtte land hadde stemt, ledet Storbritannia med 14 poeng, mens Sveits hadde 12, Danmark 11 og Frankrike og Nederland hadde 10 poeng. Da Italia som niende land ga 7 av sine 10 stemmer til Nederland, gikk Nederland i ledelsen og beholdt den til slutt. Storbritannia kom før første gang på andreplass – en plassering landet skulle havne på de påfølgende to årene og siden ytterligere tolv ganger. Frankrike ble nummer tre.
For første og eneste gang i konkurransens historie fikk tredjeplassen, andreplassen og vinneren fremføre sangene sine på nytt etter avstemningen. Både før og siden har bare vinneren fått opptre på nytt etter avstemningen.[2]
Dette var Nederlands andre seier i konkurransen. Vinnersangens tekstforfatter, Willy van Hemert, skrev også teksten til Nederlands første vinnersang, «Net als toen».
Vinnere og slagere[rediger | rediger kilde]
Vinnersangen «Een beetje» fikk relativt begrenset kommersiell suksess etter seieren, mens andreplassen «Sing, Little Birdie» fikk en viss suksess. Sangen ble fremført av ekteparet Pearl Carr og Teddy Johnson, og duoen nådde blant annet syvendeplass i Nederland og tolvteplass på den britiske singellisten.[3][4] Norge sendte ikke finalen hverken i radio eller fjernsyn, men gruppen The Monn Keys spilte inn vinneren og andreplassen på norsk. «Een beetje» fikk tittelen «Det kommer en sommer», mens «Sing, Little Birdie» ble oversatt til «Syng, lille sangfugl».[5]
Den største kommersielle suksessen kom imidlertid også dette året fra Italia. Artisten Domenico Modugno var storfavoritt til å vinne konkurransen, etter å ha fått en verdenssuksess med «Volare» året før. Tross favorittstempelet fikk Italia bare ni stemmer og endte opp på en sjetteplass. Sangen «Piove (Ciao, ciao bambina)» ble likevel en stor hit rundt om i Europa, og den toppet listene i Italia, Nederland, Flandern og Vallonia. Den gikk også inn på singellistene i Frankrike, Tyskland og Storbritannia.[6][7][8] I Norge lå sangen ti uker på den offisielle singellisten, men da med Bruno Martino som artist.[9] I USA nådde «Piove (Ciao, ciao bambina)» plass 97 på Billboard-listen, som et av få Eurovision-bidrag gjennom konkurransens historie.[10][11]
Deltakere[rediger | rediger kilde]
Under er deltakerne og resultatet:[12]
| Startnr. | Land | Artist | Sang (Melodi/tekst) |
Norsk oversettelse | Språk | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 01 | Frankrike
|
Jean Philippe | «Oui, oui, oui, oui» (Hubert Giraud/Pierre Cour) |
Ja, ja, ja, ja | Fransk | 3 | 15 |
| 02 |  Danmark
|
Birthe Wilke | «Uh, jeg ville ønske, jeg var dig» (Otto Lington/Carl Andersen) |
Åh, jeg skulle ønske jeg var deg | Dansk | 5 | 12 |
| 03 |  Italia
|
Domenico Modugno | «Piove (Ciao, ciao bambina)» (Domenico Modugno/Dino Verde) |
Det regner (Farvel, farvel, kjære) | Italiensk | 6 | 9 |
| 04 | Monaco
|
Jacques Pills | «Mon ami Pierrot» (Florence Veran/Raymond Bravard) |
Min venn Pierrot | Fransk | 11 | 1 |
| 05 | Nederland
|
Teddy Scholten | «Een beetje» (Dick Schallies/Willy van Hemert) |
Litt | Nederlandsk | 1 | 21 |
| 06 |  Tyskland
|
Alice og Ellen Kessler | «Heute Abend wollen wir tanzen geh'n» (Helmut Zander/Astrid Voltmann) |
I kveld vil vi gå og danse | Tysk | 8 | 5 |
| 07 |  Sverige
|
Brita Borg | «Augustin» (Harry Sandin/Åke Gerhard) |
– | Svensk | 9 | 4 |
| 08 |  Sveits
|
Christa Williams | «Irgendwoher» (Lothar Löffler) |
Fra et eller annet sted | Tysk | 4 | 14 |
| 09 |  Østerrike
|
Ferry Graf | «Der K und K Kalypso aus Wien» (Norbert Pawlicki/Günther Leopold) |
K og K-kalypsoen fra Wien | Tysk | 9 | 4 |
| 10 | Storbritannia
|
Pearl Carr og Teddy Johnson | «Sing, Little Birdie» (Stan Butcher/Syd Cordell) |
Syng, lille fugl | Engelsk | 2 | 16 |
| 11 |  Belgia
|
Bob Benny | «Hou toch van mij» (Hans Flower/Ke Riema) |
Fortsett å elske meg | Nederlandsk | 6 | 9 |
Poengtavle[rediger | rediger kilde]
Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[13]
| Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | ||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
| |||
| Frankrike
|
2 | 1 | 1 | 4 | 2 | 1 | 4 | 15 | 3 | ||||
| Danmark
|
2 | 2 | 1 | 4 | 1 | 1 | 1 | 12 | 5 | ||||
| Italia
|
1 | 3 | 1 | 1 | 3 | 9 | 6 | ||||||
| Monaco
|
1 | 1 | 11 | ||||||||||
| Nederland
|
3 | 1 | 3 | 2 | 1 | 7 | 4 | 21 | 1 | ||||
| Tyskland
|
1 | 1 | 1 | 2 | 5 | 8 | |||||||
| Sverige
|
3 | 1 | 4 | 9 | |||||||||
| Sveits
|
1 | 5 | 1 | 3 | 1 | 1 | 2 | 14 | 4 | ||||
| Østerrike
|
1 | 2 | 1 | 4 | 9 | ||||||||
| Storbritannia
|
2 | 2 | 3 | 5 | 2 | 1 | 1 | 16 | 2 | ||||
| Belgia
|
2 | 3 | 1 | 1 | 2 | 9 | 6 | ||||||
Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]
Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1959:[14]
| Land | Kringkaster | Kommentator | Poengoppleser | Dirigent[15] |
|---|---|---|---|---|
| Frankrike
|
RTF | Claude Darget (RTF Télévision) | Marianne Lecène | Franck Pourcel |
| Danmark
|
DR | Sejr Volmer-Sørensen (DR TV) | Svend Pedersen | Kai Mortensen |
| Italia
|
Rai | Bianca Maria Piccinino (Programma Nazionale) | Enzo Tortora | William Galassini |
| Monaco
|
TMC | Claude Darget (Télé Monte-Carlo) | Ukjent | Franck Pourcel |
| Nederland
|
NTS | Piet te Nuyl (NTS) | Siebe van der Zee | Dolf van der Linden |
| Tyskland
|
ARD | Elena Gerhard (Deutsches Fernsehen) | Ukjent | Franck Pourcel |
| Sverige
|
Sveriges Radio | Jan Gabrielsson (Sveriges Radio TV)[16] | Roland Eiworth[17] | |
| Sveits
|
SF DRS og TSR | Theodor Haller (TV DRS), Claude Darget (TSR) | Boris Acquadro | |
| Østerrike
|
ORF | Elena Gerhard (ORF) | Karl Bruck | |
| Storbritannia
|
BBC | Tom Sloan (BBC Television Service), Pete Murray (BBC Light Programme) | Pete Murray | Eric Robinson |
| Belgia
|
INR og NIR | Paule Herreman (INR) og Nic Bal (NIR TV) | Bert Leysen | Francis Bay |
| Luxembourg
|
CLT | Claude Darget (Télé-Luxembourg) | Deltok ikke | |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Palais des Festivals in Cannes (La Croisette)». www.cannes-destination.com. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ a b «Eurovision Song Contest Cannes 1959». Besøkt 20. juli 2017.
- ^ Hung, Steffen. «TEDDY JOHNSON & PEARL CARR – Sing, Little Birdie». dutchcharts.nl. Dutch Charts. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «Sing Little Birdie – full Official Chart History». Official Charts Company. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «The Monn-Keys – Det kommer en sommer / Syng lille sangfugl». Discogs (engelsk). Besøkt 20. juli 2017.
- ^ Hung, Steffen. «Domenico Modugno – Piove (ciao ciao bambina)». hitparade.ch. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «ciao ciao bambina | full Official Chart History | Official Charts Company». Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «Fransk singelliste (velg bokstaven M og skriv 'Domenico' i søkefeltet)». Infodisc.fr. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «Bruno Martino». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. juli 2022.
- ^ «Domenico Modugno - Chart history | Billboard». www.billboard.com (engelsk). Arkivert fra originalen 25. oktober 2016. Besøkt 20. juli 2017.
- ^ «Billboard Hot 100 – mars 1959». Billboard Hot 100 (engelsk). Billboard. 2. januar 2013. Besøkt 7. juli 2022.
- ^ «Participants of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022.
- ^ «Results of the Final of Cannes 1959». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1959) - IMDb». Besøkt 7. juli 2022.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 14. ISBN 91-89136-29-2.
- ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Eurovision Song Contest 1959 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
| 1950-årene | | |
|---|---|---|
| 1960-årene | ||
| 1970-årene | ||
| 1980-årene | ||
| 1990-årene | ||
| 2000-årene | ||
| 2010-årene | ||
| 2020-årene |
| |