Eurovision Song Contest 1970
| Eurovision Song Contest 1970 | |
|---|---|
 |
|
| Dato: | 21. mars 1970 |
| Sted: |  RAI Congrescentrum,Amsterdam, Nederland |
| Programleder: | Willy Dobbe |
| Kringkaster: | NOS |
| Deltakere: | 12 |
| Vinner: |  Irland«All Kinds of Everything» Dana |
| Deltakelse | |
| Trakk seg: |  Finland Norge Portugal Sverige Østerrike |
|
Deltakere
 Deltakere Ikke kvalifisert Deltatt før, men ikke dette året |
|
| Eurovision Song Contest | |
◄1969  1971► |
|
Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 21. mars 1970 i RAI kongressenter i Amsterdam i Nederland. I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike boikottet finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959. Programleder var kanalverten Willy Dobbe. Under avstemningen vant Irland sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias sjuende andreplass i konkurransen til da.
Innhold
Sendingen[rediger | rediger kilde]
Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto det mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort med kron og mynt.[1] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til kongressenteret RAI Amsterdam.
Kongressenteret ligger i et delvis permanent utstillingsområde på i Amsterdam og åpnet i 1922. En moderne kongressbygning ble åpnet på Europaplassen i Amsterdam i februar 1961, og det var denne bygningen som huset finalen i 1970.
Fem land boikottet konkurransen i protest mot at fire land delte seieren året før: Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike. Dermed stilte bare tolv land i konkurransen. De nederlandske produsentene så seg derfor nødt til å drøye programmet og startet konkurransen med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam. Ironisk nok hadde programleder Willy Dobbe den korteste introduksjonen i konkurransen. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang. For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[2]
Blant deltakerne dette året var flere av dem veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britisk Mary Hopkin som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[3] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire. Seieren gikk for første gang til Irland, som vant en klar seier med «All Kinds of Everything», framført av 18 år gamle Dana.
Norge boikotter konkurransen[rediger | rediger kilde]
Fem land trakk seg fra konkurransen i 1970, blant dem var Norge. Årsaken var misnøye etter at fire land, Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike alle sto igjen som vinnere etter finalen i 1969. Under et EBU-møte i London i oktober 1969 presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. De nordiske landene fikk imidlertid lite gehør for forslagene, og noen dager etter kunngjorde NRK at Norge ikke ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[4]
Men EBU innførte nye regler for å hindre en deling av seier, men tross dette boikottet Norge likevel konkurransen. Boikotten kom derfor trolig også som et resultat av den voksende kritikken mot konkurransen i Norge. Kritikken toppet seg etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix 1969. Dette kommer også fram i et intervju Aftenposten gjorde med NRKs programdirektør Otto Nes da boikotten ble kjent: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa», sa Nes.[5]
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1970
Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, så norske seere og lyttere fikk ikke sett konkurransen fra Amsterdam.
Avstemningen[rediger | rediger kilde]
Etter at de tolv landene hadde framført sangene sine, opptrådte dansegruppa The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. EBU hadde også innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene framføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[3]
Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana. Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant sin første seier med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[2]
Dette var Irlands første seier, og Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[6] «All Kinds of Everything» ble en stor hit i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[7] Senere inntok Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.
Deltakere[rediger | rediger kilde]
| Nr. | Land | Språk[8] | Artist | Sang | Bokmålsoversettelse | Plass | Poeng |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Nederland |
Nederlandsk | Hearts of Soul | «Waterman» | Vannmann | 7 | 7 |
| 2 |  Sveits |
Fransk | Henri Dès | «Retour» | Tilbakekomst | 4 | 8 |
| 3 |  Italia |
Italiensk | Gianni Morandi | «Occhi di ragazza» | Jenteøyne | 8 | 5 |
| 4 |  Jugoslavia |
Slovensk | Eva Sršen | «Pridi, dala ti bom cvet» | Kom, jeg skal gi deg en blomst | 11 | 4 |
| 5 |  Belgia |
Fransk | Jean Vallée | «Viens l'oublier» | Bare glem ham | 8 | 5 |
| 6 |  Frankrike |
Fransk | Guy Bonnet | «Marie-Blanche» | Marie-hvit | 4 | 8 |
| 7 |  Storbritannia |
Engelsk | Mary Hopkin | «Knock, Knock Who's There?» | Bank, bank, hvem der? | 2 | 26 |
| 8 |  Luxembourg |
Fransk | David Alexandre Winter | «Je suis tombé du ciel» | Jeg falt fra himmelen | 12 | 0 |
| 9 |  Spania |
Spansk | Julio Iglesias | «Gwendolyne» | – | 4 | 8 |
| 10 |  Monaco |
Fransk | Dominique Dussault | «Marlène» | – | 8 | 5 |
| 11 |  Tyskland |
Tysk | Katja Ebstein | «Wunder gibt es immer wieder» | Undre vil alltid skje igjen | 3 | 12 |
| 12 | Irland |
Engelsk | Dana | «All Kinds of Everything» | Alle slag av alt | 1 | 32 |
Poengtavle[rediger | rediger kilde]
Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]
| Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | |||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|||
| Nederland |
3 | 3 | 1 | 7 | 7 | |||||||||
| Sveits |
2 | 2 | 1 | 2 | 1 | 8 | 4 | |||||||
| Italia |
1 | 2 | 2 | 5 | 8 | |||||||||
| Jugoslavia |
4 | 4 | 11 | |||||||||||
| Belgia |
3 | 1 | 1 | 5 | 8 | |||||||||
| Frankrike |
1 | 2 | 2 | 3 | 8 | 4 | ||||||||
| Storbritannia |
3 | 2 | 2 | 4 | 2 | 2 | 4 | 4 | 3 | 26 | 2 | |||
| Luxembourg |
0 | 12 | ||||||||||||
| Spania |
3 | 2 | 3 | 8 | 4 | |||||||||
| Monaco |
1 | 1 | 2 | 1 | 5 | 8 | ||||||||
| Tyskland |
1 | 1 | 3 | 4 | 1 | 2 | 12 | 3 | ||||||
| Irland |
5 | 6 | 9 | 1 | 4 | 2 | 3 | 2 | 32 | 1 | ||||
Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]
Deltakerlandene og Østerrike viste konkurransen. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[3] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1970:[10]
| Land | Kringkaster | Kommentator | Poengoppleser | Dirigent[11] |
|---|---|---|---|---|
| Nederland |
Nederland 1 | Pim Jacobs[12] | Flip van der Schalie | Dolf van der Linden |
| Sveits |
TV DRS, TSR og TSI | Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR),
Giovanni Bertini (TSI) |
Alexandre Burger | Bernard Gérard |
| Italia |
Secondo Programma | Renato Tagliani | Enzo Tortora | Mario Capuano |
| Jugoslavia |
JRT | Milovan Ilić (Televizija Beograd), Oliver Mlakar
(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana) |
Dragana Marković | Mojmir Sepe |
| Belgia |
BRT og RTB | Claude Delacroix[13] (RTB), Herman Verelst (BRT) | André Hagon | Jack Say |
| Frankrike |
Deuxième Chaîne ORTF | Pierre Tchernia[13] | Ukjent | Franck Pourcel |
| Storbritannia |
BBC | David Gell (BBC1)[14], Tony Brandon (BBC Radio 1) | Colin-Ward Lewis | Johnny Arthey |
| Luxembourg |
Télé-Luxembourg | Jacques Navadic[13] | Ukjent | Raymond Lefèvre |
| Spania |
TVE | José Luis Uribarri (TVE1), Miguel de los Santos (Primer Programa RNE) | Ramón Rivera | Augusto Algueró |
| Monaco |
Télé Monte Carlo | Pierre Tchernia | Ukjent | Jimmy Walter |
| Tyskland |
ARD Deutsches Fernsehen | Marie-Louise Steinbauer | Hans-Otto Grünefeldt | Christian Bruhn |
| Irland |
RTÉ | Valerie McGovern (RTÉ Television), Kevin Roche (Radio Éireann) | John Skehan | Dolf van der Linden |
| Østerrike |
ORF | Ernst Grissemann | Deltok ikke | |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. Storbritannia: Telos Publishing. s. 27. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ a b «Eurovision Song Contest 1970 – full show». NOS/EBU via YouTube. 21. mars 1970. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ a b c «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Besøkt 25. juli 2017.
- ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2.
- ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20.
- ^ «1st Eurovision Win For Ireland». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ «All Kinds Of Everything - PAT CARROLL (1970) - Pop Archives - Sources of Australian Pop Records from the 50s, 60s and 70s». www.poparchives.com.au. Besøkt 10. februar 2017.
- ^ «Eurovision Song Contest 1967». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017.
- ^ «Eurovision Song Contest 1970 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1970)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (Dutch).
- ^ a b c Christian Masson. «1970 - Amsterdam». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012.
- ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 42. ISBN 978-1-84442-994-3.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Eurovision Song Contest 1970 sitt offisielle nettsted
- (en) Kategori:Eurovision Song Contest 1970 – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
|
|||||
