Eurovision Song Contest 1970
Eurovision Song Contest 1970 | |
---|---|
![]() | |
Dato: | 21. mars 1970 |
Sted: | ![]() |
Programleder: | Willy Dobbe |
Sjefdirigent: | Dolf van der Linden |
Regi: | Theo Ordeman |
Produsent: | Warner van Kampen |
Konkurransesjef: | Clifford Brown |
Kringkaster: | Nederlandse Omroep Stichting (NOS) |
Deltakere: | 12 |
Vinner: | ![]() «All Kinds of Everything» Dana |
Deltakelse | |
Trakk seg: | ![]() ![]() ![]() ![]() |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1969 ![]() |
Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den nederlandske kringkasteren NOS lørdag 21. mars 1970 i RAI kongressenter i Amsterdam i Nederland. Programleder var kanalverten Willy Dobbe.
I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike boikottet finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959.
Irland fikk sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin, som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias syvende andreplass i konkurransen til da. Tyskland med Katja Ebstein fikk sin beste plassering til da med en tredjeplass, mens Sveits, Frankrike og Spanias Julio Iglesias delte fjerdeplassen.
Sendingen[rediger | rediger kilde]
Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto det mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort ved loddtrekning under et delegasjonsmøte høsten 1969.[1][2][3] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam.
Kongressenteret ligger i et permanent utstillingsområde i Amsterdam og åpnet i 1922. En moderne kongressbygning ble åpnet på Europaplassen i Amsterdam i februar 1961, og det var denne bygningen som huset finalen i 1970.
Fem land boikottet konkurransen i protest mot at fire land delte seieren året før: Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike. Dermed stilte bare tolv land i konkurransen, det laveste antallet siden 1959. De nederlandske produsentene så seg derfor nødt til å drøye programmet og startet konkurransen med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam. Ironisk nok fulgte programleder Willy Dobbe på med den korteste introduksjonen i konkurransen. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang. For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[4]
Blant deltakerne dette året var flere av dem veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britisk Mary Hopkin som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[5] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire. Seieren gikk for første gang til Irland, som vant en klar seier med «All Kinds of Everything», fremført av 18 år gamle Dana.
Avstemningen[rediger | rediger kilde]
Etter at de tolv landene hadde fremført sine sanger, opptrådte dansegruppen The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. EBU hadde også innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene fremføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[5]
Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana. Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant sin første seier med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[4]
Dette var Irlands første seier, og Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[6] «All Kinds of Everything» ble en stor slager i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[7] Senere inntok Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.[8]
Deltakere[rediger | rediger kilde]
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk[10] | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|---|---|
01 | ![]() |
Hearts of Soul | «Waterman» | Nederlandsk | Vannmann | 7 | 7 |
02 | ![]() |
Henri Dès | «Retour» | Fransk | Tilbakekomst | 4 | 8 |
03 | ![]() |
Gianni Morandi | «Occhi di ragazza» | Italiensk | Jenteøyne | 8 | 5 |
04 | ![]() |
Eva Sršen | «Pridi, dala ti bom cvet» | Slovensk | Kom, jeg skal gi deg en blomst | 11 | 4 |
05 | ![]() |
Jean Vallée | «Viens l'oublier» | Fransk | Bare glem ham | 8 | 5 |
06 | ![]() |
Guy Bonnet | «Marie-Blanche» | Fransk | Marie-hvit | 4 | 8 |
07 | ![]() |
Mary Hopkin | «Knock, Knock Who's There?» | Engelsk | Bank, bank, hvem der? | 2 | 26 |
08 | ![]() |
David Alexandre Winter | «Je suis tombé du ciel» | Fransk | Jeg falt fra himmelen | 12 | 0 |
09 | ![]() |
Julio Iglesias | «Gwendolyne» | Spansk | – | 4 | 8 |
10 | ![]() |
Dominique Dussault | «Marlène» | Fransk | – | 8 | 5 |
11 | ![]() |
Katja Ebstein | «Wunder gibt es immer wieder» | Tysk | Undre vil alltid skje igjen | 3 | 12 |
12 | ![]() |
Dana | «All Kinds of Everything» | Engelsk | Alle slag av alt | 1 | 32 |
Poengtavle[rediger | rediger kilde]
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[11]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | |||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() | |||
![]() |
3 | 3 | 1 | 7 | 7 | |||||||||
![]() |
2 | 2 | 1 | 2 | 1 | 8 | 4 | |||||||
![]() |
1 | 2 | 2 | 5 | 8 | |||||||||
![]() |
4 | 4 | 11 | |||||||||||
![]() |
3 | 1 | 1 | 5 | 8 | |||||||||
![]() |
1 | 2 | 2 | 3 | 8 | 4 | ||||||||
![]() |
3 | 2 | 2 | 4 | 2 | 2 | 4 | 4 | 3 | 26 | 2 | |||
![]() |
0 | 12 | ||||||||||||
![]() |
3 | 2 | 3 | 8 | 4 | |||||||||
![]() |
1 | 1 | 2 | 1 | 5 | 8 | ||||||||
![]() |
1 | 1 | 3 | 4 | 1 | 2 | 12 | 3 | ||||||
![]() |
5 | 6 | 9 | 1 | 4 | 2 | 3 | 2 | 32 | 1 |
Hendelser[rediger | rediger kilde]
Norden boikotter konkurransen[rediger | rediger kilde]
Utover i 1960-årene hadde det vært en økende kritikk mot konkurransen i Norden. Blant annet gikk kritikken på låtenes kvalitet og at konkurransen var blitt for kommersiell og politisert.[12][13] I Norge nådde kritikken nye høyder etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix i mars 1969.
Også ellers i Norden møtte konkurransen på motbør. Danmark trakk seg ut allerede i 1967, mens Finland, Norge og Sverige fortsatte å delta inntil videre. I 1969 ble konkurransen arrangert i Spania, som da var et diktatur under general Francisco Franco. Også da blusset diskusjonen om boikott opp, men etter litt om og men, besluttet de tre nordiske landene seg for å delta.[14]
Da fire land – Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike – sto igjen som vinnere etter finalen i 1969, blusset misnøyen opp igjen for fullt.[12] Sverige kunngjorde allerede i april 1969 at de ville trekke seg fra 1970-finalen, men landets nye kanal 2 signaliserte senere at den ønsket delta.[15][16] Norge telte lenge på knappene, og valgte å avvente til EBU-møtet i London i oktober 1969 før en endelig avgjørelse.[17] Under dette møtet presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. Norden fikk imidlertid lite gehør for forslagene, Sveriges TV1 og TV2 trakk seg umiddelbart fra konkurransen.[18] Den 1. november 1969 kunngjorde NRK at heller ikke Norge ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[13][19][20] I et intervju med Aftenposten uttalte NRKs programdirektør Otto Nes: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».[21]
Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, slik at norske seere og lyttere heller ikke fikk sett eller hørt konkurransen fra Amsterdam.[20]
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1970
Men EBU gjorde flere grep rundt konkurransen. Blant annet innførte unionen nye regler for å hindre en deling av seier.[5]
Dirigenter[rediger | rediger kilde]
Mens Dolf van der Linden var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[22]
Land | Dirigent |
---|---|
![]() |
Dolf van der Linden |
![]() |
Bernard Gérard |
![]() |
Mario Capuano |
![]() |
Mojmir Sepe |
![]() |
Jack Say |
![]() |
Franck Pourcel |
![]() |
Johnny Arthey |
![]() |
Raymond Lefèvre |
![]() |
Augusto Algueró |
![]() |
Jimmy Walter |
![]() |
Christian Bruhn |
![]() |
Dolf van der Linden |
Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]
Poengopplesere[rediger | rediger kilde]
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[23] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.
Nederland – Flip van der Schalie
Sveits – Alexandre Burger
Italia – Enzo Tortora
Jugoslavia – Dragana Marković
Belgia – André Hagon
Frankrike – Jean-Claude Massoulier
Storbritannia – Colin Ward-Lewis[24]
Luxembourg – Ukjent
Spania – Ramón Rivera
Monaco – Ukjent
Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
Irland – John Skehan
Kommentatorer og sendinger[rediger | rediger kilde]
Deltakerlandene og Østerrike viste konkurransen. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[5] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1970:[25]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator |
---|---|---|---|
![]() |
BRT | BRT | Herman Verelst |
RTB | RTB | Claude Delacroix[26] | |
![]() |
ORTF | Deuxième Chaîne de l'ORTF | Pierre Tchernia[26] |
![]() |
RTÉ | RTÉ Television | Valerie McGovern |
Radio Éireann | Kevin Roche | ||
![]() |
Rai | Secondo Programma | Renato Tagliani |
![]() |
JRT | Televizija Beograd | Milovan Ilić |
Televizija Zagreb | Oliver Mlakar | ||
Televizija Ljubljana | Tomaž Terček | ||
![]() |
CLT | Télé-Luxembourg | Jacques Navadic[26] |
![]() |
Télé Monte-Carlo | Télé Monte-Carlo | Pierre Tchernia |
![]() |
NOS | Nederland 1 | Pim Jacobs[27] |
![]() |
RTVE | TVE1 | José Luis Uribarri |
Primer Programa RNE | Miguel de los Santos | ||
![]() |
BBC | BBC1 | David Gell[28] |
BBC Radio 1 | Tony Brandon[28] | ||
BFBS Radio | John Russell[28] | ||
![]() |
TV DRS | TV DRS | Theodor Haller |
TSR | TSR | Georges Hardy | |
TSI | TSI | Giovanni Bertini | |
![]() |
ARD | Deutsches Fernsehen | Marie-Louise Steinbauer |
Deutschlandfunk/Bayern 2 | Wolf Mittler | ||
Kommentatorer for ikke-deltakende land | |||
![]() |
RÚV | Sjónvarpið | Ingen kommentator, sendt i opptak 4. april[29] |
![]() |
RTP | I Programa | Henrique Mendes |
![]() |
ORF | FS1 | Ernst Grissemann |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «When Opening Up became hard». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 13. mai 2020. Arkivert fra originalen 27. juli 2022. Besøkt 3. desember 2022.
- ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. Storbritannia: Telos Publishing. s. 27. ISBN 978-1-84583-065-6.
- ^ NTB (21. april 1969). «Melodi Grand Prix-finalen til Nederland». Lofotposten. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ a b «Eurovision Song Contest 1970 – full show». NOS/EBU via YouTube. 21. mars 1970. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ a b c d «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Besøkt 25. juli 2017.
- ^ «1st Eurovision Win For Ireland». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ «All Kinds Of Everything - PAT CARROLL (1970) - Pop Archives - Sources of Australian Pop Records from the 50s, 60s and 70s». www.poparchives.com.au. Arkivert fra originalen 16. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017.
- ^ «Dana For President?». RTÉ Archives (engelsk). Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Final of Amsterdam 1970 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022.
- ^ «Eurovision Song Contest 1967». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017.
- ^ «Eurovision Song Contest 1970 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 22. oktober 2017. Besøkt 25. juli 2017.
- ^ a b «Farvel til Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 10. april 1969. s. 4. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ a b «Også Norge trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 1. november 1969. s. 16. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Radiosjefene i tre nordiske land enige: Vi blir med i årets Melodi Grand Prix». Fremover. Nasjonalbiblioteket. 7. mars 1969. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ NTB (3. april 1969). «Svensk nei til pop-festivalen». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Svensk TV-2 går med i Melodie Grand Prix». Nordlands Framtid. Nasjonalbiblioteket. 22. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Norsk fjernsyn har ikke tatt stilling …». Dalane Tidende. Nasjonalbiblioteket. 12. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Sverige trekker seg også fra Melodi Grand Prix. Hva med Norge?». Indre Smaalenenes Avis. Nasjonalbiblioteket. 22. oktober 1969. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2.
- ^ a b NTB (1. november 1969). «Ikke Melodi Grand Prix i norsk TV». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 9. oktober 2022.
- ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20.
- ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017.
- ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022.
- ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 25–37. ISBN 978-1-84583-093-9.
- ^ «The Eurovision Song Contest (1970)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017.
- ^ a b c Christian Masson. «1970 - Amsterdam». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012.
- ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk).
- ^ a b c O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 42. ISBN 978-1-84442-994-3.
- ^ «Morgunblaðið - 75. tölublað (04.04.1970) - Tímarit.is». timarit.is. Besøkt 15. januar 2023.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Offisielt nettsted
- (en) Eurovision Song Contest 1970 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons