Eurovision Song Contest 1970

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1970
Eurovision Song Contest 1970 - Dana 5.jpg
Dato: 21. mars 1970
Sted: Nederland RAI Congrescentrum,
Amsterdam, Nederland
Programleder: Willy Dobbe
Kringkaster: Nederland NOS
Deltakere: 12
Vinner: Irland Irland
«All Kinds of Everything»
Dana
Deltakelse
Trakk seg: Finland Finland
Norge Norge
Portugal Portugal
Sverige Sverige
Østerrike Østerrike
Eurovision Song Contest
◄1969    EuroNoruega.svg    1971►

Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 21. mars 1970 i RAI kongressenter i Amsterdam i Nederland. I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike boikottet finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959. Programleder var kanalverten Willy Dobbe. Under avstemningen vant Irland sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias sjuende andreplass i konkurransen til da.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

RAI Congrescentrum, Amsterdam - host venue of the 1970 contest.

Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto det mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort med kron og mynt.[1] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til kongressenteret RAI Amsterdam.

Kongressenteret ligger i et delvis permanent utstillingsområde på i Amsterdam og åpnet i 1922. En moderne kongressbygning ble åpnet på Europaplassen i Amsterdam i februar 1961, og det var denne bygningen som huset finalen i 1970.

Fem land boikottet konkurransen i protest mot at fire land delte seieren året før: Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike. Dermed stilte bare tolv land i konkurransen. De nederlandske produsentene så seg derfor nødt til å drøye programmet og startet konkurransen med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam. Ironisk nok hadde programleder Willy Dobbe den korteste introduksjonen i konkurransen. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang. For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[2]

Dana skaffet Irlands første seier.

Blant deltakerne dette året var flere av dem veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britisk Mary Hopkin som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[3] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire. Seieren gikk for første gang til Irland, som vant en klar seier med «All Kinds of Everything», framført av 18 år gamle Dana.

Norge boikotter konkurransen[rediger | rediger kilde]

Fem land trakk seg fra konkurransen i 1970, blant dem var Norge. Årsaken var misnøye etter at fire land, Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike alle sto igjen som vinnere etter finalen i 1969. Under et EBU-møte i London i oktober 1969 presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. De nordiske landene fikk imidlertid lite gehør for forslagene, og noen dager etter kunngjorde NRK at Norge ikke ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[4]

Men EBU innførte nye regler for å hindre en deling av seier, men tross dette boikottet Norge likevel konkurransen. Boikotten kom derfor trolig også som et resultat av den voksende kritikken mot konkurransen i Norge. Kritikken toppet seg etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix 1969. Dette kommer også fram i et intervju Aftenposten gjorde med NRKs programdirektør Otto Nes da boikotten ble kjent: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa», sa Nes.[5]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1970

Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, så norske seere og lyttere fikk ikke sett konkurransen fra Amsterdam.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Mary Hopkin fra Storbritannia var storfavoritt før finalen.

Etter at de tolv landene hadde framført sangene sine, opptrådte dansegruppa The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. EBU hadde også innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene framføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[3]

Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana. Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant sin første seier med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[2]

Dette var Irlands første seier, og Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[6] «All Kinds of Everything» ble en stor hit i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[7] Senere inntok Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[8] Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Nederland Nederland Nederlandsk Hearts of Soul «Waterman» Vannmann 7 7
2 Sveits Sveits Fransk Henri Dès «Retour» Tilbakekomst 4 8
3 Italia Italia Italiensk Gianni Morandi «Occhi di ragazza» Jenteøyne 8 5
4 Jugoslavia Jugoslavia Slovensk Eva Sršen «Pridi, dala ti bom cvet» Kom, jeg skal gi deg en blomst 11 4
5 Belgia Belgia Fransk Jean Vallée «Viens l'oublier» Bare glem ham 8 5
6 Frankrike Frankrike Fransk Guy Bonnet «Marie-Blanche» Marie-hvit 4 8
7 Storbritannia Storbritannia Engelsk Mary Hopkin «Knock, Knock Who's There?» Bank, bank, hvem der? 2 26
8 Luxembourg Luxembourg Fransk David Alexandre Winter «Je suis tombé du ciel» Jeg falt fra himmelen 12 0
9 Spania Spania Spansk Julio Iglesias «Gwendolyne» 4 8
10 Monaco Monaco Fransk Dominique Dussault «Marlène» 8 5
11 Tyskland Tyskland Tysk Katja Ebstein «Wunder gibt es immer wieder» Undre vil alltid skje igjen 3 12
12 Irland Irland Engelsk Dana «All Kinds of Everything» Alle slag av alt 1 32

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Nederland Sveits Italia Jugoslavia Belgia Frankrike Storbritannia Luxembourg Spania Monaco Tyskland Irland
Nederland Nederland 3 3 1 7 7
Sveits Sveits 2 2 1 2 1 8 4
Italia Italia 1 2 2 5 8
Jugoslavia Jugoslavia 4 4 11
Belgia Belgia 3 1 1 5 8
Frankrike Frankrike 1 2 2 3 8 4
Storbritannia Storbritannia 3 2 2 4 2 2 4 4 3 26 2
Luxembourg Luxembourg 0 12
Spania Spania 3 2 3 8 4
Monaco Monaco 1 1 2 1 5 8
Tyskland Tyskland 1 1 3 4 1 2 12 3
Irland Irland 5 6 9 1 4 2 3 2 32 1

Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]

Deltakerlandene og Østerrike viste konkurransen. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[3] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1970:[10]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser  Dirigent[11]
Nederland Nederland Nederland 1 Pim Jacobs[12] Flip van der Schalie Dolf van der Linden
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Alexandre Burger Bernard Gérard
Italia Italia Secondo Programma Renato Tagliani Enzo Tortora Mario Capuano
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (Televizija Beograd), Oliver Mlakar

(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana)

Dragana Marković Mojmir Sepe
Belgia Belgia BRT og RTB Claude Delacroix[13] (RTB), Herman Verelst (BRT) André Hagon Jack Say
Frankrike Frankrike Deuxième Chaîne ORTF Pierre Tchernia[13] Ukjent Franck Pourcel
Storbritannia Storbritannia BBC  David Gell (BBC1)[14], Tony Brandon (BBC Radio 1) Colin-Ward Lewis Johnny Arthey
Luxembourg Luxembourg Télé-Luxembourg Jacques Navadic[13] Ukjent Raymond Lefèvre
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1), Miguel de los Santos (Primer Programa RNE) Ramón Rivera Augusto Algueró
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Pierre Tchernia Ukjent Jimmy Walter
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Marie-Louise Steinbauer Hans-Otto Grünefeldt Christian Bruhn
Irland Irland RTÉ Valerie McGovern (RTÉ Television), Kevin Roche (Radio Éireann) John Skehan Dolf van der Linden
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann Deltok ikke

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. Storbritannia: Telos Publishing. s. 27. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  2. ^ a b «Eurovision Song Contest 1970 – full show». NOS/EBU via YouTube. 21. mars 1970. Besøkt 25. juli 2017. 
  3. ^ a b c «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Besøkt 25. juli 2017. 
  4. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  5. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  6. ^ «1st Eurovision Win For Ireland». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017. 
  7. ^ «All Kinds Of Everything - PAT CARROLL (1970) - Pop Archives - Sources of Australian Pop Records from the 50s, 60s and 70s». www.poparchives.com.au. Besøkt 10. februar 2017. 
  8. ^ «Eurovision Song Contest 1967». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1970 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 25. juli 2017. 
  10. ^ «The Eurovision Song Contest (1970)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (Dutch). 
  13. ^ a b c Christian Masson. «1970 - Amsterdam». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  14. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 42. ISBN 978-1-84442-994-3. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]