Hopp til innhold

Eurovision Song Contest 1970

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eurovision Song Contest 1970
Datoer
Finale: 21. mars 1970
Vertskap
Sted: Nederlands flagg RAI Congrescentrum, Amsterdam, Nederland
Programleder: Willy Dobbe
Sjefdirigent: Dolf van der Linden
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Warner van Kampen
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakelse
Deltakere: 12
Vinner: Irlands flagg Irland
«All Kinds of Everything»
Dana
Trakk seg: Finlands flagg Finland
Norges flagg Norge
Portugals flagg Portugal
Sveriges flagg Sverige
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1969        1971 ►

Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Nederland som følge av landets seier året før med Lenny Kuhr og «De troubadour». Seieren delte Nederland med Frankrike, Spania og Storbritannia, og Nederland ble vertsnasjon gjennom loddtrekning høsten 1969. Den nederlandske kringkasteren NOS produserte sendingen og la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam lørdag 21. mars 1970. Dette var andre gang Nederland arrangerte konkurransen, første gang var i 1958. Programleder var kanalverten Willy Dobbe.

I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike trakk seg fra konkurransen finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959.

Irland fikk sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin, som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias syvende andreplass i konkurransen til da. Tyskland med Katja Ebstein fikk sin beste plassering til da med en tredjeplass, mens Sveits, Frankrike og Spanias Julio Iglesias delte fjerdeplassen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
RAI Congrescentrum i Amsterdam.

Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto valget mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort ved loddtrekning under et delegasjonsmøte høsten 1969.[1][2][3] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam.[4]

Omfattende boikott

[rediger | rediger kilde]

Den firedelte seieren i 1969 ga også andre konsekvenser. I Norden hadde det over flere år vært misnøye med konkurransens form, og Danmark trakk seg ut i 1966. Resultatet i 1969 ble tungen på vektskålen for Norge, Sverige og Finland, som alle boikottet arrangementet i 1970. Også Portugal besluttet å trekke seg, og Østerrike holdt seg borte også dette året. Med den omfattende boikotten stilte bare tolv land i konkurransen, det laveste antallet siden 1959.

Sendingen

[rediger | rediger kilde]

Finalen ble overført direkte fra RAI kongressenter lørdag 21. mars 1970 klokken 22.00–23.14 lokal tid.[5]

På grunn av det lave deltakerantallet måtte de nederlandske produsentene drøye programmet mest mulig. Sendingen startet med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam, men ironisk nok fulgte programleder Willy Dobbe opp med den korteste introduksjonen i konkurransens historie. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang.

For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[6]

Dana skaffet Irlands første seier.

Blant deltakerne dette året var flere veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britiske Mary Hopkin, som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[7] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire.

Avstemningen

[rediger | rediger kilde]
Mary Hopkin fra Storbritannia var storfavoritt før finalen.

Etter at de tolv landene hadde fremført sine sanger, opptrådte dansegruppen The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs konkurransesjef og ansvarlig for avstemningen var Clifford Brown.

For å unngå en ny deling av seier hadde EBU innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene fremføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[7]

Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana med «All Kinds of Everything». Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[6]

Dette var Irlands første seier, og 18 år gamle Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[8][9] «All Kinds of Everything» ble en stor slager i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[10] Senere innledet Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.[11]

Deltakere

[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[12] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[13] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Nederlands flagg Nederland Hearts of Soul «Waterman» Nederlandsk Vannmann 7 7
02 Sveits’ flagg Sveits Henri Dès «Retour» Fransk Tilbakekomst 4 8
03 Italias flagg Italia Gianni Morandi «Occhi di ragazza» Italiensk Jenteøyne 8 5
04 Jugoslavias flagg Jugoslavia Eva Sršen «Pridi, dala ti bom cvet» Slovensk Kom, jeg skal gi deg en blomst 11 4
05 Belgias flagg Belgia Jean Vallée «Viens l'oublier» Fransk Bare glem ham 8 5
06 Frankrikes flagg Frankrike Guy Bonnet «Marie-Blanche» Fransk Marie-hvit 4 8
07 Storbritannias flagg Storbritannia Mary Hopkin «Knock, Knock Who's There?» Engelsk Bank, bank, hvem der? 2 26
08 Luxembourgs flagg Luxembourg David Alexandre Winter «Je suis tombé du ciel» Fransk Jeg falt fra himmelen 12 0
09 Spanias flagg Spania Julio Iglesias «Gwendolyne» Spansk – 4 8
10 Monacos flagg Monaco Dominique Dussault «Marlène» Fransk – 8 5
11 Tysklands flagg Tyskland Katja Ebstein «Wunder gibt es immer wieder» Tysk Undre vil alltid skje igjen 3 12
12 Irlands flagg Irland Dana «All Kinds of Everything» Engelsk Alle slag av alt 1 32

Poengtavle

[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[14]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Nederlands flagg Sveits’ flagg Italias flagg Jugoslavias flagg Belgias flagg Frankrikes flagg Storbritannias flagg Luxembourgs flagg Spanias flagg Monacos flagg Tysklands flagg Irlands flagg
Nederlands flagg Nederland 3 3 1 7 7
Sveits’ flagg Sveits 2 2 1 2 1 8 4
Italias flagg Italia 1 2 2 5 8
Jugoslavias flagg Jugoslavia 4 4 11
Belgias flagg Belgia 3 1 1 5 8
Frankrikes flagg Frankrike 1 2 2 3 8 4
Storbritannias flagg Storbritannia 3 2 2 4 2 2 4 4 3 26 2
Luxembourgs flagg Luxembourg 0 12
Spanias flagg Spania 3 2 3 8 4
Monacos flagg Monaco 1 1 2 1 5 8
Tysklands flagg Tyskland 1 1 3 4 1 2 12 3
Irlands flagg Irland 5 6 9 1 4 2 3 2 32 1

Hendelser

[rediger | rediger kilde]

Norden trekker seg

[rediger | rediger kilde]
Se også: Melodi Grand Prix 1970

Utover i 1960-årene hadde det vært en økende kritikk mot konkurransen i Norden. Blant annet gikk kritikken på låtenes kvalitet og at konkurransen var blitt for kommersiell og politisert.[15][16] I Norge nådde kritikken nye høyder etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix i mars 1969.

Også ellers i Norden møtte konkurransen på motbør. Danmark hadde trukket seg ut allerede i 1967, mens Finland, Norge og Sverige fortsatte å delta inntil videre. I 1969 ble konkurransen arrangert i Spania, som da var et diktatur under general Francisco Franco. Også da blusset diskusjonen om boikott opp, men etter litt om og men, besluttet de tre nordiske landene seg for å delta.[17]

Da fire land sto igjen som vinnere etter finalen i 1969, blusset misnøyen opp igjen for fullt.[15] Sverige kunngjorde allerede i april 1969 at de ville trekke seg fra 1970-finalen, men landets nye kanal 2 signaliserte senere at den ønsket delta.[18][19] Norge telte lenge på knappene, og valgte å avvente til EBU-møtet i London i oktober 1969 før en endelig avgjørelse.[20] Under dette møtet presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. Norden fikk imidlertid lite gehør for forslagene, Sveriges TV1 og TV2 trakk seg umiddelbart fra konkurransen.[21] Den 1. november 1969 kunngjorde NRK at heller ikke Norge ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[16][22][23] I et intervju med Aftenposten uttalte NRKs programdirektør Otto Nes: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».[24]

Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, slik at norske seere og lyttere heller ikke fikk sett eller hørt konkurransen fra Amsterdam.[23]

Men EBU gjorde flere grep rundt konkurransen. Blant annet innførte unionen nye regler for å hindre en deling av seier.[7]

Dirigenter

[rediger | rediger kilde]

Mens Dolf van der Linden var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[25]

Land Dirigent
Nederlands flagg Nederland Dolf van der Linden
Sveits’ flagg Sveits Bernard Gérard
Italias flagg Italia Mario Capuano
Jugoslavias flagg Jugoslavia Mojmir Sepe
Belgias flagg Belgia Jack Say
Frankrikes flagg Frankrike Franck Pourcel
Storbritannias flagg Storbritannia Johnny Arthey
Luxembourgs flagg Luxembourg Raymond Lefèvre
Spanias flagg Spania Augusto Algueró
Monacos flagg Monaco Jimmy Walter
Tysklands flagg Tyskland Christian Bruhn
Irlands flagg Irland Dolf van der Linden

Kommentatorer og poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere

[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[26] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Nederlands flagg Nederland – Flip van der Schalie
  2. Sveits’ flagg Sveits – Alexandre Burger
  3. Italias flagg Italia – Enzo Tortora
  4. Jugoslavias flagg Jugoslavia – Dragana Marković
  5. Belgias flagg Belgia – André Hagon
  6. Frankrikes flagg Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  7. Storbritannias flagg Storbritannia – Colin Ward-Lewis[27]
  8. Luxembourgs flagg Luxembourg – Ukjent
  9. Spanias flagg Spania – Ramón Rivera
  10. Monacos flagg Monaco – Ukjent
  11. Tysklands flagg Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
  12. Irlands flagg Irland – John Skehan

Kommentatorer og sendinger

[rediger | rediger kilde]

Finalen ble kringkastet direkte til alle de 12 deltakerlandene samt en rekke ikke-deltakende land. De fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1970:[28]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgias flagg Belgia BRT BRT Jan Theys [5][29]
RTB RTB Claude Delacroix [5][30][31]
Frankrikes flagg Frankrike ORTF Deuxième Chaîne Pierre Tchernia [30][31][32]
Irlands flagg Irland RTÉ RTÉ Television Valerie McGovern [33][34]
RTÉ Radio Kevin Roche [35]
Italias flagg Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani [36]
Jugoslavias flagg Jugoslavia JRT Televizija Beograd Serbisk: Milovan Ilić [37]
Televizija Ljubljana Slovensk: Tomaž Terček [38][39]
Televizija Zagreb Kroatisk: Oliver Mlakar [40]
Luxembourgs flagg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic [30][31]
Monacos flagg Monaco Télé Monte-Carlo Télé Monte-Carlo Pierre Tchernia [41]
Nederlands flagg Nederland NOS Nederland 1 Pim Jacobs [5][42][43]
Spanias flagg Spania RTVE TVE 1 José Luis Uribarri [44][45]
Primer Programa RNE Miguel de los Santos
Radio Peninsular Ukjent
Storbritannias flagg Storbritannia BBC  BBC1 David Gell [46][47]
BBC Radio 1, BBC Radio 2 Tony Brandon [46][48][49]
BFBS Radio John Russell [46]
Sveits’ flagg Sveits SRG SSR TV DRS Theodor Haller [39][50]
DRS 1 Ukjent, sendt i opptak 23. mars 1970 [51]
TSR Georges Hardy [32]
RSR 2 Robert Burnier [52]
TSI Giovanni Bertini [53][54]
Tysklands flagg Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Marie-Louise Steinbauer [31][32][50]

Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land

[rediger | rediger kilde]

Sendingen ble overført til flere ikke-deltakende land, blant andre Østerrike. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[7] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam.

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Chiles flagg Chile TVN Canal 7 Raúl Matas [55]
Hellas’ flagg Hellas EIRT EIRT Mako Georgiadou [56][57]
Islands flagg Island RÚV Sjónvarpið Ingen kommentator, sendt i opptak 4. april [58]
Israels flagg Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator, sendt i opptak 6. april [59]
Maltas flagg Malta MTPBS MTS Victor Aquilina [60][61]
Ungarns flagg Ungarn MTV Magyar Televízió Ukjent [62]
Østerrikes flagg Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann [50][63]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «When Opening Up became hard». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 13. mai 2020. Arkivert fra originalen 27. juli 2022. Besøkt 3. desember 2022. 
  2. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. Storbritannia: Telos Publishing. s. 27. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  3. ^ NTB (21. april 1969). «Melodi Grand Prix-finalen til Nederland». Lofotposten. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022. 
  4. ^ «Eurovision History: A draw decides which country will host Eurovision 1970» (tv-klipp). Eurovision Song Contest. 29. april 2020. Besøkt 3. juni 2023 – via YouTube. 
  5. ^ a b c d «Dit weekend op radio en TV». Limburgsch dagblad. – via Delpher. 21. mars 1970. s. 47. Besøkt 3. juni 2023. 
  6. ^ a b «Eurovision Song Contest 1970 – full show». NOS/EBU via YouTube. 21. mars 1970. Besøkt 25. juli 2017. 
  7. ^ a b c d «Amsterdam 1970». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 3. juni 2023. 
  8. ^ «1st Eurovision Win For Ireland». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017. 
  9. ^ Brendan McDaid (5. november 2019). «Calling ‘all kinds of everyone’ to celebrate Dana’s Eurovision win 50 years on». Derry Journal (på engelsk). Besøkt 3. juni 2023. 
  10. ^ «All Kinds Of Everything - PAT CARROLL (1970) - Pop Archives - Sources of Australian Pop Records from the 50s, 60s and 70s». www.poparchives.com.au. Arkivert fra originalen 16. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. 
  11. ^ «Dana For President?». RTÉ Archives (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  12. ^ «Final of Amsterdam 1970 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 18. september 2022. 
  13. ^ «1970 - Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 3. juni 2023. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1970 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 3. juni 2023. 
  15. ^ a b «Farvel til Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 10. april 1969. s. 4. Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ a b «Også Norge trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 1. november 1969. s. 16. Besøkt 9. oktober 2022. 
  17. ^ «Radiosjefene i tre nordiske land enige: Vi blir med i årets Melodi Grand Prix». Fremover. Nasjonalbiblioteket. 7. mars 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  18. ^ NTB (3. april 1969). «Svensk nei til pop-festivalen». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022. 
  19. ^ «Svensk TV-2 går med i Melodie Grand Prix». Nordlands Framtid. Nasjonalbiblioteket. 22. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  20. ^ «Norsk fjernsyn har ikke tatt stilling …». Dalane Tidende. Nasjonalbiblioteket. 12. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  21. ^ «Sverige trekker seg også fra Melodi Grand Prix. Hva med Norge?». Indre Smaalenenes Avis. Nasjonalbiblioteket. 22. oktober 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  22. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  23. ^ a b NTB (1. november 1969). «Ikke Melodi Grand Prix i norsk TV». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 9. oktober 2022. 
  24. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  25. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  26. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  27. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 25–37. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  28. ^ «The Eurovision Song Contest (1970)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  29. ^ Graeve, Patrick De (12. mai 1987). «Jan Theys, ik zag hoe de mythe rond Julio Iglesias werd geboren (Story 12 mei 1987)». Toen gisteren nog vandaag was (på nederlandsk). Besøkt 3. juni 2023. 
  30. ^ a b c Christian Masson. «CONCOURS EUROVISION DE LA CHANSON 1970 – Amsterdam». songcontest.free.fr. Besøkt 3. juni 2023. 
  31. ^ a b c d «Télé-programmes». Luxemburger Wort (på fransk og tysk). Luxembourg by, Luxembourg: viewer.eluxemburgensia.lu. 20. mars 1970. s. 23. Besøkt 3. januar 2023. 
  32. ^ a b c «TV – samedi 21 mars». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 19. mars 1970. s. 80–81. Besøkt 3. juni 2023. 
  33. ^ Gray, Ken (23. mars 1970). «Ireland as hosts for next year's contest?». The Irish Times. s. 13. 
  34. ^ «TV Today»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 21. mars 1970. s. 15. Besøkt 22. desember 2022. 
  35. ^ «Radio»Betalt abonnement kreves. The Irish Times. 21. mars 1970. s. 15. Besøkt 22. desember 2022. 
  36. ^ «Oggi alla televisione». La Stampa. Torino, Italia: www.archiviolastampa.it. 21. mars 1970. s. 6. Besøkt 3. juni 2023. 
  37. ^ «Eurovision 1970 Yugoslavia: Eva Sršen – "Pridi, Dala Ti Bom Cvet"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 3. juni 2023. 
  38. ^ «Televizija – sobota – 21. marca» (PDF). Glas. Kranj, SR Slovenia, Jugoslavia. 21. mars 1970. s. 12. Arkivert (PDF) fra originalen 4. januar 2023. 
  39. ^ a b Carter, Ford (20. mai 2021). «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). Besøkt 6. april 2023. 
  40. ^ «Televizija – Subota 21. ožujka». Slobodna Dalmacija. Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 21. mars 1970. s. 17. Besøkt 3. juni 2023. 
  41. ^ «Monaco 1970 – Dominique Dussault». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 3. juni 2023. 
  42. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 3. juni 2023. 
  43. ^ «Vanavond: vijf kwartier Songfestival op de tv». De Trouw (på nederlandsk). Meppel, Nederland: – via Delpher. 21. mars 1970. s. 4. 
  44. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Besøkt 15. januar 2023. 
  45. ^ «Programas de Radio y TV». La Vanguardia (på spansk). Barcelona, Spania: Hemeroteca – La Vanguardia. 21. mars 1970. s. 59. Besøkt 4. januar 2023. 
  46. ^ a b c O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 25–37. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  47. ^ «Eurovision Song Contest 1970 – BBC1». Radio Times. BBC Genome Project. 21. mars 1970. Besøkt 3. juni 2023. 
  48. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1970 – BBC Radio 1». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 21. mars 1970. Besøkt 3. juni 2023. 
  49. ^ «Schedule – BBC Radio 2 – 21 March 1970». Radio Times. genome.ch.bbc.co.uk. 21. mars 1970. Besøkt 3. juni 2023. 
  50. ^ a b c «Fernsehen – Samstag». Die Tat (på tysk). Zürich, Sveits: – via e-newspaperarchives.ch. 21. mars 1970. s. 23. Besøkt 3. juni 2023. 
  51. ^ «Radio – Montag, 23. März». Thuner Tagblatt (på tysk). Bern, Sveits: – via e-newspaperarchives.ch. 21. mars 1970. s. 13. 
  52. ^ «Radio – samedi 21 mars». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA. 19. mars 1970. s. 54–56. Besøkt 3. juni 2023 – via Scriptorium. 
  53. ^ «Eurovision Song Contest 1970» (på italiensk). Eurofestivalnews. 12. september 2016. Besøkt 3. juni 2023. 
  54. ^ «Sabato – Televisione Svizzera Italiana». Popolo e Libertà (på italiensk). Bellinzona, Sveits: Sistema bibliotecario ticinese. 21. mars 1970. s. 4. Besøkt 3. juni 2023. 
  55. ^ «Vía Satélite» [Via satellitt. Neste lørdag vil Rául Matas, programdirektør for TVN, gjennomføre en eksepsjonell sending fra Amsterdam, Nederland, på Canal 7 . Dette er Eurovision Song Contest, som Matas vil bruke all sin energi på i løpet av arrangementet som skal kringkastes via satellitt.]. Las Últimas Noticias. 19. mars 1970. s. 11. «El próximo sábado Rául Matas, director de programas de Canal Nacional, realizará una transmisión excepcional desde Amsterdam, Holanda, por Canal 7 de Televisión. Se trata del Festival de Eurovisión, al que Matas le dedicará todas sus energías mientras dure el evento que se transmitirá vía satélite.» 
  56. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  57. ^ «Eurovision 2020: Γιώργος Καπουτζίδης -Μαρία Κοζάκου στον σχολιασμό του διαγωνισμού για την ΕΡΤ». Matrix24 (på gresk). 12. februar 2020. Arkivert fra originalen 14. februar 2020. Besøkt 7. februar 2023. 
  58. ^ «Morgunblaðið - 75. tölublað (04.04.1970) - Tímarit.is». timarit.is. Besøkt 15. januar 2023. 
  59. ^ «(7 yamim al hamasakh hakatan) 7 ימים על המסך הקטן». Maariv (på engelsk). The National Library of Israel. 2. april 1970. s. 25. Besøkt 3. juni 2023. 
  60. ^ Barry, Fred (18. mars 1970). «All Eyes on Amsterdam – Eurovision Song Contest's 15th edition next Saturday». Times of Malta. s. 13. 
  61. ^ «Sound and Vision – Today's TV Log». Times of Malta. 21. mars 1970. s. 12. 
  62. ^ «TV – szombat III.21». Rádió- és Televízió-újság (på ungarsk). MTVA Archívum. 16. mars 1970. s. 13. Arkivert fra originalen 4. januar 2023. Besøkt 3. juni 2023. 
  63. ^ Halbhuber, Axel (22. mai 2015). «Ein virtueller Disput der ESC-Kommentatoren». kurier.at (på tysk). Kurier. Arkivert fra originalen 23. mai 2015. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1970&oldid=24722338»