Eurovision Song Contest 1970

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1970
Winnares Dana (Ierland), Bestanddeelnr 923-3702.jpg
Dato: 21. mars 1970
Sted: Nederland RAI Congrescentrum, Amsterdam, Nederland
Programleder: Willy Dobbe
Sjefdirigent: Dolf van der Linden
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Warner van Kampen
Konkurransesjef: Clifford Brown
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 12
Vinner: Irland Irland
«All Kinds of Everything»
Dana
Deltakelse
Trakk seg: Finland Finland
Norge Norge
Portugal Portugal
Sverige Sverige
Deltakere
ESC 1970 Map.svg

     Deltakere      Ikke kvalifisert til finalen

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1969    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1971 ►

Eurovision Song Contest 1970 var den 15. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den nederlandske kringkasteren NOS lørdag 21. mars 1970 i RAI kongressenter i Amsterdam i Nederland. Programleder var kanalverten Willy Dobbe.

I protest mot at fire land delte førsteplassen året før, besluttet de nordiske landene – inkludert Norge – å trekke seg fra konkurransen. Også Portugal og Østerrike boikottet finalen, noe som gjorde at bare tolv land deltok dette året. Dette var det laveste deltakerantallet siden 1959.

Irland fikk sin første seier med Dana og «All Kinds of Everything». Storbritannia stilte med storstjernen Mary Hopkin, som ble nummer to med «Knock, Knock Who's There?». Dette var Storbritannias syvende andreplass i konkurransen til da. Tyskland med Katja Ebstein fikk sin beste plassering til da med en tredjeplass, mens Sveits, Frankrike og Spanias Julio Iglesias delte fjerdeplassen.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

RAI Congrescentrum i Amsterdam.

Med fire vinnere i 1969 var spørsmålet hvem som skulle få arrangere finalen i 1970. Spania og Storbritannia hadde arrangert finalene i forveien og ble derfor ikke tatt med i betraktningen. I stedet sto det mellom Frankrike og Nederland, og det hele ble avgjort ved loddtrekning under et delegasjonsmøte høsten 1969.[1][2][3] Nederland vant, og den nederlandske kringkasteren NOS la konkurransen til RAI kongressenter i Amsterdam.

Kongressenteret ligger i et permanent utstillingsområde i Amsterdam og åpnet i 1922. En moderne kongressbygning ble åpnet på Europaplassen i Amsterdam i februar 1961, og det var denne bygningen som huset finalen i 1970.

Fem land boikottet konkurransen i protest mot at fire land delte seieren året før: Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike. Dermed stilte bare tolv land i konkurransen, det laveste antallet siden 1959. De nederlandske produsentene så seg derfor nødt til å drøye programmet og startet konkurransen med en lang introduksjonsfilm om Amsterdam. Ironisk nok fulgte programleder Willy Dobbe på med den korteste introduksjonen i konkurransen. I løpet av 24 sekunder hadde hun ønsket seerne velkommen på fransk, engelsk og nederlandsk, og konkurransen var i gang. For første gang ble hvert bidrag introdusert av et såkalt postkort, en kortfilm som presenterer artisten i sitt hjemland eller i vertslandet. Postkortene har vært tradisjon i konkurransen siden. Tross postkortene og introduksjonsfilmen varte showet likevel bare 1 time og 14 minutter.[4]

Dana skaffet Irlands første seier.

Blant deltakerne dette året var flere av dem veletablerte innenfor musikkbransjen. Den mest kjente var britisk Mary Hopkin som hadde hatt verdenssuksess med «Those Were the Days» to år tidligere.[5] Plateprateren David Alexandre Winter deltok for Luxembourg, mens den da ukjente Julio Iglesias deltok for Spania. Hopkin ble nummer to, Winter endte sist og Iglesias ble nummer fire. Seieren gikk for første gang til Irland, som vant en klar seier med «All Kinds of Everything», fremført av 18 år gamle Dana.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Mary Hopkin fra Storbritannia var storfavoritt før finalen.

Etter at de tolv landene hadde fremført sine sanger, opptrådte dansegruppen The Don de Lurio Dancers før avstemningen startet. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, som hver ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. EBU hadde også innført regler som skulle hindre at to eller flere land skulle dele seieren. Dersom flere land delte førsteplassen etter avstemningen, skulle disse sangene fremføres på nytt. Deretter skulle juryene, unntatt fra landene som delte førsteplassen, velge sin favoritt. Dette skulle gjøres ved håndsopprekking. Dersom noen sanger fremdeles lå likt etter dette, ville de begge, eller alle, bli utropt til vinnere.[5]

Avstemningen ble raskt en tvekamp mellom storfavoritten Storbritannia og Irlands Dana. Etter fire juryer lå de likt med 11 stemmer hver, men da Belgia ga hele 9 av sine 10 stemmer til Irland, gikk Irland opp i en solid ledelse og holdt den inn til siste slutt. Irland vant sin første seier med 32 stemmer, mens Storbritannia fikk 26. Langt bak kom Tyskland på en tredjeplass med 12 stemmer.[4]

Dette var Irlands første seier, og Dana – født og oppvokst i Nord-Irland – ble mottatt som en helt da hun kom hjem. Et folkehav var møtt opp på flyplassen i Derry, og hun ble møtt av politikere, presse og fans.[6] «All Kinds of Everything» ble en stor slager i Irland allerede før den internasjonale finalen. Den gikk også til topps på singellistene i Belgia og Storbritannia, og det samlede salget av Danas «All Kinds of Everything» er anslått til to millioner eksemplarer. Singelen ble også utgitt i Australia, men ble mindre populær enn coverversjonen med vokalisten Pat Carroll fra Melbourne.[7] Senere inntok Dana en politisk karriere, og i 1997 var hun en av kandidatene i det irske presidentvalget.[8]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[9] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[10] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Nederland Nederland Hearts of Soul «Waterman» Nederlandsk Vannmann 7 7
02 Sveits Sveits Henri Dès «Retour» Fransk Tilbakekomst 4 8
03 Italia Italia Gianni Morandi «Occhi di ragazza» Italiensk Jenteøyne 8 5
04 Jugoslavia Jugoslavia Eva Sršen «Pridi, dala ti bom cvet» Slovensk Kom, jeg skal gi deg en blomst 11 4
05 Belgia Belgia Jean Vallée «Viens l'oublier» Fransk Bare glem ham 8 5
06 Frankrike Frankrike Guy Bonnet «Marie-Blanche» Fransk Marie-hvit 4 8
07 Storbritannia Storbritannia Mary Hopkin «Knock, Knock Who's There?» Engelsk Bank, bank, hvem der? 2 26
08 Luxembourg Luxembourg David Alexandre Winter «Je suis tombé du ciel» Fransk Jeg falt fra himmelen 12 0
09 Spania Spania Julio Iglesias «Gwendolyne» Spansk – 4 8
10 Monaco Monaco Dominique Dussault «Marlène» Fransk – 8 5
11 Tyskland Tyskland Katja Ebstein «Wunder gibt es immer wieder» Tysk Undre vil alltid skje igjen 3 12
12 Irland Irland Dana «All Kinds of Everything» Engelsk Alle slag av alt 1 32

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[11]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Nederland Sveits Italia Jugoslavia Belgia Frankrike Storbritannia Luxembourg Spania Monaco Tyskland Irland
Nederland Nederland 3 3 1 7 7
Sveits Sveits 2 2 1 2 1 8 4
Italia Italia 1 2 2 5 8
Jugoslavia Jugoslavia 4 4 11
Belgia Belgia 3 1 1 5 8
Frankrike Frankrike 1 2 2 3 8 4
Storbritannia Storbritannia 3 2 2 4 2 2 4 4 3 26 2
Luxembourg Luxembourg 0 12
Spania Spania 3 2 3 8 4
Monaco Monaco 1 1 2 1 5 8
Tyskland Tyskland 1 1 3 4 1 2 12 3
Irland Irland 5 6 9 1 4 2 3 2 32 1

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Norden boikotter konkurransen[rediger | rediger kilde]

Utover i 1960-årene hadde det vært en økende kritikk mot konkurransen i Norden. Blant annet gikk kritikken på låtenes kvalitet og at konkurransen var blitt for kommersiell og politisert.[12][13] I Norge nådde kritikken nye høyder etter at «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» vant Melodi Grand Prix i mars 1969.

Også ellers i Norden møtte konkurransen på motbør. Danmark trakk seg ut allerede i 1967, mens Finland, Norge og Sverige fortsatte å delta inntil videre. I 1969 ble konkurransen arrangert i Spania, som da var et diktatur under general Francisco Franco. Også da blusset diskusjonen om boikott opp, men etter litt om og men, besluttet de tre nordiske landene seg for å delta.[14]

Da fire land – Spania, Storbritannia, Nederland og Frankrike – sto igjen som vinnere etter finalen i 1969, blusset misnøyen opp igjen for fullt.[12] Sverige kunngjorde allerede i april 1969 at de ville trekke seg fra 1970-finalen, men landets nye kanal 2 signaliserte senere at den ønsket delta.[15][16] Norge telte lenge på knappene, og valgte å avvente til EBU-møtet i London i oktober 1969 før en endelig avgjørelse.[17] Under dette møtet presenterte de nordiske landene flere forslag til nye regler for konkurransen. Norden fikk imidlertid lite gehør for forslagene, Sveriges TV1 og TV2 trakk seg umiddelbart fra konkurransen.[18] Den 1. november 1969 kunngjorde NRK at heller ikke Norge ville delta i den internasjonale finalen i 1970.[13][19][20] I et intervju med Aftenposten uttalte NRKs programdirektør Otto Nes: «Det har forekommet en del misnøye med arrangementet, fordi man mener at det ikke har svart til de forventninger man stilte – nemlig at man gjennom denne melodikonkurranse i Eurovisjonen skulle høyne slagernivået i Europa».[21]

Dette er første og eneste gang Norge har stått frivillig utenfor konkurransen. NRK overførte heller ikke finalen, slik at norske seere og lyttere heller ikke fikk sett eller hørt konkurransen fra Amsterdam.[20]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1970

Men EBU gjorde flere grep rundt konkurransen. Blant annet innførte unionen nye regler for å hindre en deling av seier.[5]

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Dolf van der Linden var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[22]

Land Dirigent
Nederland Nederland Dolf van der Linden
Sveits Sveits Bernard Gérard
Italia Italia Mario Capuano
Jugoslavia Jugoslavia Mojmir Sepe
Belgia Belgia Jack Say
Frankrike Frankrike Franck Pourcel
Storbritannia Storbritannia Johnny Arthey
Luxembourg Luxembourg Raymond Lefèvre
Spania Spania Augusto Algueró
Monaco Monaco Jimmy Walter
Tyskland Tyskland Christian Bruhn
Irland Irland Dolf van der Linden

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[23] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Nederland Nederland – Flip van der Schalie
  2. Sveits Sveits – Alexandre Burger
  3. Italia Italia – Enzo Tortora
  4. Jugoslavia Jugoslavia – Dragana Marković
  5. Belgia Belgia – André Hagon
  6. Frankrike Frankrike – Jean-Claude Massoulier
  7. Storbritannia Storbritannia – Colin Ward-Lewis[24]
  8. Luxembourg Luxembourg – Ukjent
  9. Spania Spania – Ramón Rivera
  10. Monaco Monaco – Ukjent
  11. Tyskland Tyskland – Hans-Otto Grünefeldt
  12. Irland Irland – John Skehan

Kommentatorer og sendinger[rediger | rediger kilde]

Deltakerlandene og Østerrike viste konkurransen. Sendingen ble også overført direkte i Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Chile og Brasil.[5] Norge sendte ikke konkurransen, og følgelig heller ingen kommentator til Amsterdam. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1970:[25]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgia Belgia BRT BRT Herman Verelst
RTB RTB Claude Delacroix[26]
Frankrike Frankrike ORTF Deuxième Chaîne de l'ORTF Pierre Tchernia[26]
Irland Irland RTÉ RTÉ Television Valerie McGovern
Radio Éireann Kevin Roche
Italia Italia Rai Secondo Programma Renato Tagliani
Jugoslavia Jugoslavia JRT Televizija Beograd Milovan Ilić
Televizija Zagreb Oliver Mlakar
Televizija Ljubljana Tomaž Terček
Luxembourg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Jacques Navadic[26]
Monaco Monaco Télé Monte-Carlo Télé Monte-Carlo Pierre Tchernia
Nederland Nederland NOS Nederland 1 Pim Jacobs[27]
Spania Spania RTVE TVE1 José Luis Uribarri
Primer Programa RNE Miguel de los Santos
Storbritannia Storbritannia BBC  BBC1 David Gell[28]
BBC Radio 1 Tony Brandon[28]
BFBS Radio John Russell[28]
Sveits Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller
TSR TSR Georges Hardy
TSI TSI Giovanni Bertini
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Marie-Louise Steinbauer
Deutschlandfunk/Bayern 2 Wolf Mittler
Kommentatorer for ikke-deltakende land
Island Island RÚV Sjónvarpið Ingen kommentator, sendt i opptak 4. april[29]
Portugal Portugal RTP I Programa Henrique Mendes
Østerrike Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «When Opening Up became hard». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 13. mai 2020. Arkivert fra originalen 27. juli 2022. Besøkt 3. desember 2022. 
  2. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs For Europe – The United Kingdom at the Eurovision Song Contest Volume Two: The 1970s. Storbritannia: Telos Publishing. s. 27. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  3. ^ NTB (21. april 1969). «Melodi Grand Prix-finalen til Nederland». Lofotposten. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022. 
  4. ^ a b «Eurovision Song Contest 1970 – full show». NOS/EBU via YouTube. 21. mars 1970. Besøkt 25. juli 2017. 
  5. ^ a b c d «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Besøkt 25. juli 2017. 
  6. ^ «1st Eurovision Win For Ireland». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017. 
  7. ^ «All Kinds Of Everything - PAT CARROLL (1970) - Pop Archives - Sources of Australian Pop Records from the 50s, 60s and 70s». www.poparchives.com.au. Arkivert fra originalen 16. februar 2017. Besøkt 10. februar 2017. 
  8. ^ «Dana For President?». RTÉ Archives (engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  9. ^ «Final of Amsterdam 1970 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1967». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1970 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 22. oktober 2017. Besøkt 25. juli 2017. 
  12. ^ a b «Farvel til Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 10. april 1969. s. 4. Besøkt 9. oktober 2022. 
  13. ^ a b «Også Norge trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. Nasjonalbiblioteket. 1. november 1969. s. 16. Besøkt 9. oktober 2022. 
  14. ^ «Radiosjefene i tre nordiske land enige: Vi blir med i årets Melodi Grand Prix». Fremover. Nasjonalbiblioteket. 7. mars 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  15. ^ NTB (3. april 1969). «Svensk nei til pop-festivalen». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ «Svensk TV-2 går med i Melodie Grand Prix». Nordlands Framtid. Nasjonalbiblioteket. 22. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  17. ^ «Norsk fjernsyn har ikke tatt stilling …». Dalane Tidende. Nasjonalbiblioteket. 12. september 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  18. ^ «Sverige trekker seg også fra Melodi Grand Prix. Hva med Norge?». Indre Smaalenenes Avis. Nasjonalbiblioteket. 22. oktober 1969. Besøkt 9. oktober 2022. 
  19. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  20. ^ a b NTB (1. november 1969). «Ikke Melodi Grand Prix i norsk TV». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 9. oktober 2022. 
  21. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  22. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  23. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  24. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 25–37. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  25. ^ «The Eurovision Song Contest (1970)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  26. ^ a b c Christian Masson. «1970 - Amsterdam». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  28. ^ a b c O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 42. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  29. ^ «Morgunblaðið - 75. tölublað (04.04.1970) - Tímarit.is». timarit.is. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1970&oldid=23237751»