Eurovision Song Contest 1969

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1969
Dato: 29. mars 1969
Sted: Spania Teatro Real,
Madrid, Spania
Programleder: Laurita Valenzuela
Kringkaster: Spania TVE (Televisión Española)
Deltakere: 16
Vinnere: Frankrike Frankrike
«Un jour, un enfant»
Frida Boccara
Nederland Nederland
«De troubadour»
Lenny Kuhr
Spania Spania
«Vivo cantando»
Salomé
Storbritannia Storbritannia
«Boom Bang-a-Bang»
Lulu
Deltakelse
Trakk seg: Østerrike Østerrike
Eurovision Song Contest
◄1968    EuroNoruega.svg    1970►

Eurovision Song Contest 1969 var den 14. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 29. mars 1969 i Det kongelige teateret i Madrid i Spania. Programleder var Laurita Valenzuela. Østerrike trakk seg fra konkurransen i protest mot Franco-regimet i Spania, og 16 land stilte i finalen. Fire av dem sto igjen som vinnere etter avstemningen: Frankrikes Frida Boccara med «Un jour, un enfant», Nederlands Lenny Kuhr med «De troubadour», Spanias Salomé med «Vivo cantando» og Storbritannias Lulu med «Boom Bang-a-Bang». Det var ingen regler som hindret at flere land kunne dele seieren, og EBU utropte alle fire til vinnere. Norge ble representert av Kirsti Sparboe for tredje gang, denne gang med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Sangen fikk bare 1 stemme og havnet på sisteplass. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen til da.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Teatro Real i Madrid huset konkurransen dette året.

Spania var vertskap for første gang, og landet ble på denne tida kontrollert av general Francisco Franco. Flere land, blant annet de nordiske, vurderte å boikotte arrangementet i protest mot det spanske diktaturet. Norden droppet imidlertid boikotten, med begrunnelsen at konkurransen var et EBU-arrangement, og ikke et Franco-arrangement.[1] Østerrike boikottet imidlertid, og dermed stilte 16 land på scenen – det laveste tallet på fem år. Det verserer også en historie om at Liechtenstein prøvde å stille i konkurransen med en franskspråklig låt, kalt «Un beau matin». Senere viste det seg at historien var diktet opp av en fransk komiker. Liechtenstein hadde heller ikke et eget tv-selskap på denne tiden.[2]

Spansk fjernsyn la konkurransen til Det kongelige teater – Teatro Real – i Madrid. Den spesialbygde scenen dekket store deler av teaterets store orgel, men orgelpipene stakk opp bak sceneveggen og utgjorde en del av kulissene. På hver side av scenen var et bed av røde roser, og midt på scenen sto en spesiallaget skulptur, laget av Amadeo Gabino. Den kjente kunstneren Salvador Dalí hadde tegnet konkurransens offisielle plakat.[3]

Sendingen varte i 1 time og 46 minutter og ble produsert i farger.[3] I tillegg til deltakerlandene ble konkurransen også overført i Øst-Europa, Tunisia, Marokko og en rekke sør-amerikanske land som Brasil og Chile. Programleder var den spanske tv-personligheten Laurita Valenzuela, og det spanske radiosymfoniorkesteret akkompagnerte de 16 sangene.

Startrekkefølgen ble trukket ved loddtrekning. Jugoslavia åpnet, mens Finland avsluttet konkurransen. Norge trakk startnummer 12.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Kirsti Sparboe sang «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» for Norge.

Norge ble representert av Kirsti Sparboe som også hadde representert Norge i 1965 og 1967. Hun deltok med Arne Bendiksens «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen 1. mars. Men vinnerlåten sparket i gang en stor og hissig debatt om popmusikk i Norge. Rett etter den norske finalen utførte den danske universitetslektoren Erling Nielsen en tekstanalyse av teksten for åpen skjerm på Her og nå!Centralteatret. Han radbrekket teksten og konkluderte med at «det er ett stort lyspunkt i teksten, og det er 'oj, oj, oj'»[4]. Opptrinnet førte til telefonstorm mot NRK og sparket i gang et stort oppgjør og flere debattprogrammer mellom den klassiske musikken på den ene siden og den folkelige popmusikken på den andre.[5]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1969

Bråket ga «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» en salgsmessig pangstart, og den toppet VG-lista i fire uker. Dette var første gang en norsk vinnerlåt gikk til topps på VG-lista.[5][6] «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» fikk også en renessanse i 1996, da den toppet Norsktoppen ti uker på råd.[7]

Utdypende artikkel: Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli

De europeiske juryene var imidlertid mer på linje med den danske universitetslektoren enn med norske platekjøpere. «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» endte sist i Madrid og fikk bare 1 stemme – fra Sverige. Dette var Norges andre sisteplass i konkurransen. Kirsti Sparboe selv mente sisteplassen var en felles-europeisk protest mot den omstridte norske selfangsten.[8] Dette var for øvrig første gang Norge hadde korister med på scenen, for Kirsti Sparboe fikk støtte av tre kvinnelige vokalister. Alle tidligere norske bidrag hadde blitt framført av én solist og uten bruk av korister.

Øivind Bergh dirigerte orkesteret under det norske bidraget. Dette var Berghs niende og siste opptreden som dirigent i Eurovision Song Contest. Sverre Christophersen kommenterte sendingen, men linja mellom Madrid og Oslo ble brutt litt uti sendingen. Dermed trådte hallodame Janka Polanyi inn som midlertidig kommentator, før NRK brukte den svenske kommentatoren. Rett før avstemningen fikk Oslo kontakt med Christophersen igjen.[3] Janka Polanyi leste også de norske stemmene.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Lenny Kuhr var en av fire vinnere i 1969.

Etter at de 16 landene hadde framført sangene sine, viste spansk tv en kortfilm kalt Det annerledes Spania. Målet var å vise fram andre sider av Spania gjennom bruk av de fire elementene jord, luft, ild og vann.[3]

Deretter startet avstemningen. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år.[9] Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown.

Avstemningen ble den jevneste i konkurransens historie, men halvveis ute i avstemningen fikk Frankrike et lite forsprang på Storbritannia med 13 mot 10 stemmer. Sverige ga 5 stemmer til Storbritannia og 1 stemme til Frankrike, slik at stillingen var Storbritannia 15 og Frankrike 14. Da tre land sto igjen å stemme, lå Storbritannia og Frankrike likt med 16 stemmer hver, mens en rekke land lå bare et par–tre stemmer bak. Den franske juryen ga imidlertid 2 stemmer til Spania og hele 6 stemmer til Nederland. Stillingen var da 18 til Nederland og 16 til Spania, Storbritannia og Frankrike. Før Finland som siste land skulle stemme, lå Spania, Nederland og Frankrike likt med 18 stemmer, mens Storbritannia lå like bak med 17. Den finske juryen ga 1 stemme til Storbritannia og ingen til de tre andre, og dermed endte de fire landene likt med 18 stemmer. Dette var første gang flere land delte førsteplassen.

Programleder Laurita Valenzuela og publikum var litt forvirret over veien videre, men det fantes ingen regler for å hindre en deling av seieren. Clifford Brown fra EBU utropte derfor øyeblikkelig de fire landene til vinnere. De fire vinnersangene ble deretter framført i tur og orden i samme rekkefølge som under selve konkurransen. Spansk tv hadde også laget fire seiersmedaljer – til artisten og låtskriverne.[10] I stedet ble de fire medaljene delt ut til de fire vinnerartistene. Seierdelingen fikk imidlertid konsekvenser for konkurransen året etter. De nordiske landene og et par andre land var misfornøyde avstemningsreglene og konkurransens form.[11] Det endte med at Norge, Sverige, Finland sammen med Portugal og Østerrike trakk seg fra Eurovision Song Contest 1970. EBU innførte også regler som skulle hindre at to eller flere land delte seieren fra og med 1970.[12] Hadde dagens regler også vært gjeldende i 1969, hadde Frankrike blitt utropt til vinner, siden de hadde fått stemmer fra flest land. Spania fikk også stemmer fra like mange land, men Frankrike hadde 4 stemmer som sitt høyeste poengskåre, mens Spanias høyeste var 3.

Spania vant sin andre seier på rad, og dette var første gang et land vant to år på rad. Spania har per 2017 ikke vunnet en Eurovision-finale siden. Seieren var Storbritannias andre, Nederlands tredje og Frankrikes fjerde.

De fire vinnersangene fikk ulik kommersiell suksess etter finalen. I Norge var britiske «Boom Bang-a-Bang» den eneste sangen som nådde VG-lista. Den toppet til gjengjeld lista i tre uker.[13]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[14] Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Jugoslavia Jugoslavia Kroatisk Ivan og 4M «Pozdrav svijetu» Hilsener til verden 13 5
2 Luxembourg Luxembourg Fransk Romuald «Catherine» 11 7
3 Spania Spania Spansk Salomé «Vivo cantando» Jeg lever syngende 1 18
4 Monaco Monaco Fransk Jean Jacques «Maman, Maman» Mamma, Mamma 6 11
5 Irland Irland Engelsk Muriel Day «The Wages of Love» Kjærlighetens lønnskostnad 7 10
6 Italia Italia Italiensk Iva Zanicchi «Due grosse lacrime bianche» To store, hvite tårer 13 5
7 Storbritannia Storbritannia Engelsk Lulu «Boom Bang-a-Bang» 1 18
8 Nederland Nederland Nederlandsk Lenny Kuhr «De troubadour» Trubaduren 1 18
9 Sverige Sverige Svensk Tommy Körberg «Judy, min vän» Judy, min venn 9 8
10 Belgia Belgia Nederlandsk Louis Neefs «Jennifer Jennings» 7 10
11 Sveits Sveits Tysk Paola Del Medico «Bonjour, Bonjour» God dag, god dag 5 13
12 Norge Norge Norsk Kirsti Sparboe «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» 16 1
13 Tyskland Tyskland Tysk Siw Malmkvist «Primaballerina» 9 8
14 Frankrike Frankrike Fransk Frida Boccara «Un jour, un enfant» En dag, et barn 1 18
15 Portugal Portugal Portugisisk Simone de Oliveira «Desfolhada portuguesa» Portugisisk innhøsting 15 4
16 Finland Finland Finsk Jarkko og Laura «Kuin silloin ennen» Som i gamle dager 12 6

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Jugoslavia Luxembourg Spania Monaco Irland Italia Storbritannia Nederland Sverige Belgia Sveits Norge Tyskland Frankrike Portugal Finland
Jugoslavia Jugoslavia 1 1 3 5 13
Luxembourg Luxembourg 1 3 1 1 1 7 11
Spania Spania 1 2 3 1 3 1 3 2 2 18 1
Monaco Monaco 2 4 2 2 1 11 6
Irland Irland 1 1 1 3 1 3 10 7
Italia Italia 1 1 1 1 1 5 13
Storbritannia Storbritannia 2 4 3 1 5 1 1 1 18 1
Nederland Nederland 2 1 3 1 4 1 6 18 1
Sverige Sverige 1 3 1 3 8 9
Belgia Belgia 2 3 1 2 2 10 7
Sveits Sveits 2 3 2 1 1 2 2 13 5
Norge Norge 1 1 16
Tyskland Tyskland 3 2 1 1 1 8 9
Frankrike Frankrike 1 2 4 4 2 1 1 1 2 18 1
Portugal Portugal 2 1 1 4 15
Finland Finland 1 1 1 1 1 1 6 12

Kommentatorer og dirigenter[rediger | rediger kilde]

Minst 28 land viste finalen: de 16 deltakerlandene samt Østerrike, Tunisia, Marokko, Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Chile og Brasil. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Sverre Christophersen kommenterte finalen direkte fra Madrid for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1969:[16][17]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser  Dirigent[18]
Jugoslavia Jugoslavia JRT Miloje Orlović (Televizija Beograd), Mladen Delić 

(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana)

Helga Vlahović Miljenko Prohaska
Luxembourg Luxembourg Télé-Luxembourg Jacques Navadic Ukjent Augusto Algueró
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1), Miguel de los Santos (Primer Programa RNE) Ramón Rivera Augusto Algueró
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Pierre Tchernia Ukjent Hervé Roy
Irland Irland RTÉ Gay Byrne (RTÉ Television), Kevin Roche (Radio Éireann) John Skehan Noel Kelehan
Italia Italia Secondo Programma Renato Tagliani Mike Bongiorno Ezio Leoni
Storbritannia Storbritannia BBC  David Gell og Michael Aspel (BBC1)[19], Pete Murray (BBC Radio 1) Colin-Ward Lewis Johnny Harris
Nederland Nederland Nederland 1 Pim Jacobs[20] Leo Nelissen Frans de Kok
Sverige Sverige Sveriges Radio-TV Christina Hansegård[21] Edvard Matz[22] Lars Samuelson
Belgia Belgia BRT og RTB Paule Herreman (RTB), Herman Verelst (BRT) Ward Bogaert Francis Bay
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Alexandre Burger Henry Mayer
Norge Norge NRK Sverre Christophersen Janka Polanyi Øivind Bergh
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hans-Joachim Rauschenbach Hans-Otto Grünefeldt Hans Blum
Frankrike Frankrike Deuxième Chaîne ORTF Pierre Tchernia Jean-Claude Massoulier Franck Pourcel
Portugal Portugal TVE1 Henrique Mendes Maria Manuela Furtado Ferrer Trindade
Finland Finland RTP1 Aarno Walli Aarre Elo Ossi Runne
Østerrike Østerrike ORF Emil Kollpacher Deltok ikke

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sæthre, Erik (21. februar 1969). «Janka Polanyi leder årets Melodi Grand Prix-finale». Verdens Gang. s. 30. 
  2. ^ eurovisiontimes (29. november 2011). «No Participation of Liechtenstein at Eurovision 2012». The Eurovision Times. Besøkt 24. juli 2017. 
  3. ^ a b c d Sverre Christophersen og Janka Polanyi (29. mars 1969). «Eurovision Song Contest 1969 – norsk kommentar». TVE/EBU via YouTube. Besøkt 24. juli 2017. 
  4. ^ Norsk rikskringkasting: «De fem minst MGP-aktige episodene i MGP-historien». 
  5. ^ a b Ringnes, Haagen (1969). Her og nå : utdrag av en fjernsynsserie. Oslo: Pax. s. 29. 
  6. ^ VG-lista for «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli»: [1]
  7. ^ «Sparboe, Kirsti». ballade.no. 6. august 2006. Besøkt 29. desember 2016. 
  8. ^ Sparboe, Kirsti (1984). Kirsti Sparboe forteller til Bjørnar Halnum. Oslo: Atheneum. s. 51. ISBN 8273340309. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest Vienna 1967». Besøkt 23. juli 2017. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest Madrid 1969». Besøkt 24. juli 2017. 
  11. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Besøkt 24. juli 2017. 
  13. ^ «VG-lista for 'Boom Bang-a-Bang'». VG Nett. Besøkt 9. februar 2017. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1967». The Diggiloo Thrush. Besøkt 23. juli 2017. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1969 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 24. juli 2017. 
  16. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  17. ^ «The Eurovision Song Contest (1969)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  18. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest, Grand Final: 1969». BBC. 29. mars 1969. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (Dutch). 
  21. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 80. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 91-89136-29-2
  22. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]