Eurovision Song Contest 1957

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1957
ESC1957 logo.svg
Dato: 3. mars 1957
Sted: Tyskland Großer Sendesaal des Hessischen Rundfunks, Frankfurt am Main, Tyskland
Programleder: Anaid Iplicjian
Sjefdirigent: Willy Berking
Regi: Michael Kehlmann
Kringkaster: Hessischer Rundfunk (HR) for Deutsches Fernsehen ARD
Deltakere: 10
Vinner: Nederland Nederland
«Net als toen»
Corry Brokken
Deltakelse
Debuterte: Danmark Danmark
Storbritannia Storbritannia
Østerrike Østerrike
Eurovision Song Contest
◄ 1956    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1958 ►

Eurovision Song Contest 1957 var den andre utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Finalen ble arrangert i Frankfurt am Main i Vest-Tyskland søndag 3. mars 1957, og programleder var Anaid Iplicjian. Som året før var konkurransen først og fremst et radioprogram, siden fjernsyn fremdeles ikke var særlig utbredt i Europa.

Deltakerantallet steg fra syv til ti land, siden Danmark, Storbritannia og Østerrike gjorde sin debut. Dette året ble det innført en rekke nye regler fra den første utgaven: hvert land deltok kun med ett bidrag, og bidraget kunne fremføres av en solist eller duo. Også avstemningssystemet ble endret fundamentalt; hvert deltakerland hadde nå en jury på ti personer som hver ga ett poeng til sin favorittmelodi. Jurymedlemmene kunne heller ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Poenggivningen var dette året offentlig, og poengene ble lest opp under sendingen, land for land over telefon. Underveis i avstemningen ble poengene ført opp på en poengtavle, slik at seerne og lytterne kunne følge med.

Nederland fikk sin første seier, da Corry Brokken vant klart med låten «Net als toen». Frankrike ble nummer to, mens debutanten Danmark fikk en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat».

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Konkurransen ble holdt i Vest-Tyskland, til tross for at Sveits vant året før.[1] Sedvanen hvor fjorårets vinner påtar seg arrangementet, var ikke etablert på dette tidspunktet. I stedet var det meningen at arrangementet skulle gå på rundgang mellom landene, men ettersom stadig flere land meldte seg på konkurransen, ble en slik ordning upraktisk. Vinnerlandet Sveits ble likevel tilbudt arrangementet, men takket nei etter å ha arrangert i 1956.[1] I stedet påtok Tyskland seg arrangørjobben og la sendingen til Hessischer Rundfunks radiokonsertsal i Frankfurt am Main.

Deltakerlandene i 1957. Algerie er markert, siden landet var en del av Frankrike fram til 1962.

Hvert land hadde ti jurymedlemmer, der det enkelte jurymedlem ga ett poeng til sangen vedkommende likte best. Jurymedlemmene kunne ikke stemme på sitt eget land. I motsetning til året i forveien ble resultatet fra stemmegivningen offentliggjort, og dette har vært praksis i konkurransen siden. I 1957 ble juryene for første gang kontaktet ved hjelp av telefon.

I tillegg til de syv landene som deltok i 1956, var Danmark, Storbritannia og Østerrike med i konkurransen for første gang. Hvert land fikk bare delta med ett bidrag hver – i 1956 hadde hvert deltakerland stilt med to sanger. Det var stort sprik i lengden på de forskjellige landenes bidrag. Ytterpunktene var det italienske og britiske bidraget: Det italienske bidraget varte 5 minutter og 9 sekunder, Storbritannias i 1 minutt og 52 sekunder. Reglene antydet at bidragene ikke burde overskride tre minutter. Italia ble likevel ikke diskvalifisert, til tross for sterke protester.[1]

Norden debuterer[rediger | rediger kilde]

Danmarks Gustav Winckler og Birthe Wilke avsluttet opptredenen sin med et langt kyss.

Danmark var det første av de nordiske landene til å delta i konkurransen. Og Birthe Wilke og Gustav Winckler sang Danmark inn til en tredjeplass med «Skibet skal sejle i nat». Sangen er en kjærlighetsballade, hvor sangerne skilles før én av dem foretar en sjøreise på skipet som nevnes i teksten. Sangen ble særlig kjent for kysset som duoen utveksler på slutten av fremførelsen – det lengste scenekysset i konkurransens historie.[1][2] Kysset ble ekstra langt fordi en scenearbeider glemte å signalisere til duoen at de skulle slutte.[3]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Under er deltakerlisten og resultatene:[4]

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01 Belgia Belgia Bobbejaan Schoepen «Straatdeuntje» 8 5
02 Luxembourg Luxembourg Danièle Dupré «Amours mortes (tant de peine)» 4 8
03 Storbritannia Storbritannia Patricia Bredin «All» 7 6
04 Italia Italia Nunzio Gallo «Corde della mia chitarra» 6 7
05 Østerrike Østerrike Bob Martin «Wohin, kleines Pony?» 10 3
06 Nederland Nederland Corry Brokken «Net als toen» 1 31
07 Tyskland Tyskland Margot Hielscher «Telefon, Telefon» 4 8
08 Frankrike Frankrike Paule Desjardins «La belle amour» 2 17
09 Danmark Danmark Birthe Wilke og Gustav Winckler «Skibet skal sejle i nat» 3 10
10 Sveits Sveits Lys Assia «L'enfant que j'étais» 8 5

Artister som hadde deltatt tidligere[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Corry Brokken Nederland Nederland 1956 Sang «Voorgoed voorbij», den ene av Nederlands to deltakerlåter.
Lys Assia Sveits Sveits Sang begge deltakerlåtene til Sveits: «Das alte Karussell» og «Refrain», og vant med sistnevnte.

Låtskrivere[rediger | rediger kilde]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
Belgia Belgia «Straatdeuntje» Harry Frekin Eric Franssen Nederlandsk Gatemelodi
Luxembourg Luxembourg «Amours mortes (tant de peine)» Jean-Pierre Kemmer Jacques Taber Fransk Døde elskere (så mye smerte)
Storbritannia Storbritannia «All» Reynell Wreford Alan Stranks Engelsk Alt
Italia Italia «Corde della mia chitarra» Mario Ruccione Giuseppe Fiorelli Italiensk Strenger på min gitar
Østerrike Østerrike «Wohin, kleines Pony?» Kurt Svab Kurt Svab, Hans Werner Tysk Hvor, lille ponni?
Nederland Nederland «Net als toen» Guus Jansen Guus Jansen Nederlandsk Akkurat som den gang
Tyskland Tyskland «Telefon, Telefon» Friedrich Meyer Ralph Maria Siegel Tysk Telefon, telefon
Frankrike Frankrike «La belle amour» Guy Lafarge Francis Carco Fransk Den vakre kjærligheten
Danmark Danmark «Skibet skal sejle i nat» Erik Fiehn Poul Sørensen Dansk Skipet skal seile i natt
Sveits Sveits «L'enfant que j'étais» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Barnet som jeg var

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[5]

 Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Sveits Danmark Frankrike Tyskland Nederland Østerrike Italia Storbritannia Luxembourg Belgia
Belgia Belgia 1 2   2           5 8
Luxembourg Luxembourg           3 4 1   8 4
Storbritannia Storbritannia 2       1 1   1 1 6 7
Italia Italia   1     2   2 1 1 7 6
Østerrike Østerrike         1   2     3 10
Nederland Nederland 7 3 4 1 6 1 1 3 5 31 1
Tyskland Tyskland     6     1     1 8 4
Frankrike Frankrike   2 6 1     2 4 2 17 2
Danmark Danmark       5   3 2     10 3
Sveits Sveits 2   1     1   1   5 8

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Willy Berking var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[6]

Land Dirigent
Sveits Sveits Willy Berking
Danmark Danmark Kai Mortensen
Frankrike Frankrike Paul Durand
Tyskland Tyskland Willy Berking
Nederland Nederland Dolf van der Linden
Østerrike Østerrike Carl de Groof
Italia Italia Armando Trovajoli
Storbritannia Storbritannia Eric Robinson
Luxembourg Luxembourg Willy Berking
Belgia Belgia Willy Berking

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Sveits Sveits – Mäni Weber
  2. Danmark Danmark – Gunnar «Nu» Hansen
  3. Frankrike Frankrike – Claude Darget
  4. Tyskland Tyskland – Joachim Fuchsberger
  5. Nederland Nederland – Siebe van der Zee[7]
  6. Østerrike Østerrike – Ukjent
  7. Italia Italia – Nunzio Filogamo[8]
  8. Storbritannia Storbritannia – David Jacobs
  9. Luxembourg Luxembourg – Ukjent
  10. Belgia Belgia – Bert Leysen

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1957.[9]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgia Belgia INR INR Janine Lambotte [10]
NIR NIR TV Nic Bal
Danmark Danmark DR Statsradiofonien Fjernsyn Svend Pedersen [11]
Program 2
Frankrike Frankrike RTF RTF Télévision Robert Beauvais [12]
Paris-Inter Ukjent [13]
Italia Italia Rai Programma Nazionale Bianca Maria Piccinino [14]
Secondo Programma Ukjent
Luxembourg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Robert Beauvais [15]
Nederland Nederland NTS NTS Piet te Nuyl [16]
Storbritannia Storbritannia BBC  BBC Television Service Berkeley Smith [17][18]
Sveits Sveits SF SRG Ukjent [12]
TSR TSR TV Robert Beauvais [12]
DRS Radio Beromünster Ukjent [13]
RSR Radio Sottens Ukjent
RTS Radio Monte Ceneri Ukjent
Østerrike Østerrike ORF ORF Ingen kommentator [19]
Kommentatorer for ikke-deltakende land
Monaco Monaco Radio Monte-Carlo Radio Monte-Carlo Ukjent [13]
Sverige Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Nils Linnman [20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Eurovision Song Contest 1957». eurovision.tv. Besøkt 19. mars 2017. 
  2. ^ Gert (19. mars 2016). «Det forbudte kys». Berlingske. Besøkt 6. desember 2016. 
  3. ^ Johannesen/ Bergman, Anna/ Jan (23. mars 2011). «Birthe Wilke fortæller om kysset med Gustav Winckler | BILLED-BLADET». Billed-Bladet (dansk). Besøkt 23. juni 2018. 
  4. ^ «Final of Frankfurt 1957». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  5. ^ «Results of the Final of Frankfurt 1957». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  6. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  7. ^ «Verrassingen». De Telegraaf (nederlandsk). 4. mai 1957. s. 2. 
  8. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  9. ^ Beckmann, Ederhard (3. mars 1957). «The Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union (EBU), Zweites Deutsches Fernsehen (ZDF). Besøkt 7. juli 2022. 
  10. ^ «Programma's Binnen- en Buitenlandse Zenders». www.delpher.nl (nederlandsk). De Telegraaf. 2. mars 1957. s. 13. Arkivert fra originalen 2. juni 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  11. ^ «Sendeplan 3. mars 1957» (PDF). www.danskkulturarv.dk. Dansk Kulturarv. Arkivert fra originalen 5. juni 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  12. ^ a b c «Le Journal de la Télévision. Radio – Je vois tout». Radio Je vois tout - actualité télévision. Scriptorium digitalt bibliotek. 28. februar 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  13. ^ a b c «Radio Je vois tout - actualité télévision». scriptorium.bcu-lausanne.ch. 28. februar 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  14. ^ «Radio e televisione». La Stampa – Consultazione Archivio. La Stampa. 30. mars 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  15. ^ «Danièle Dupré – Luxembourg 1957». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ «Vertrokken naar song-festival». www.delpher.nl (nederlandsk). De Telegraaf. 1. mars 1957. s. 7. Arkivert fra originalen 6. oktober 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  17. ^ «Grand Prix of the 1957 Eurovision Song Contest». genome.ch.bbc.co.uk. BBC Programme Index. 3. mars 1957. Besøkt 9. oktober 2022. 
  18. ^ Roxburgh 2012, s. 152–158
  19. ^ «Bob Martin – Østerrike 1957». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  20. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna (svensk). Stockholm: Premium Publishing. ISBN 91-89136-29-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]