Eurovision Song Contest 1986

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1986
Dato: 3. mai 1986
Sted: Norge Grieghallen,
Bergen, Norge
Programleder: Åse Kleveland
Kringkaster: Norsk rikskringkasting
Deltakere: 20
Vinner: Belgia Belgia
«J'aime la vie»
Sandra Kim
Deltakelse
Debuterte: Island Island
Tilbake: Nederland Nederland
Jugoslavia Jugoslavia
Trakk seg: Hellas Hellas
Italia Italia
Eurovision Song Contest
◄1985    EuroNoruega.svg    1987►

Eurovision Song Contest 1986 var den 31. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av NRK lørdag 3. mai 1986 i Grieghallen i Bergen. Dette var første gang konkurransen ble arrangert i Norge – takket være Bobbysocks' seier med «La det swinge» året før. Åse Kleveland var programleder, og Egil Monn-Iversen var musikalsk leder for Kringkastingsorkestret. Island debuterte, mens Nederland og Jugoslavia var tilbake etter fraværet i 1985. Samtidig trakk Hellas og Italia seg, og til sammen deltok 20 land i finalen. Forhåndsfavoritten Belgia vant en klar seier med 13-årige Sandra Kim og sangen «J'aime la vie». Dette var Belgias første og hittil eneste seier i konkurransen. Kim er også den yngste som noen gang har vunnet konkurransen. Med den nedre aldersgrensen på 16 år som ble innført i 1990, kan ikke denne aldersrekorden bli slått.

Ketil Stokkan representerte Norge på hjemmebane med «Romeo». Med seg på scenen hadde han Jonny Nymoen og Olav Klingen fra Great Garlic Girls, og dette var første gang dragartister deltok i Eurovision Song Contest. Det norske bidraget fikk 44 poeng og ble nummer 12 av 20. Sangeren Sissel Kyrkjebø fikk også sitt store gjennombrudd da hun opptrådte i pausen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Grieghallen i Bergen.

Bergen blir vertsby[rediger | rediger kilde]

Da Bobbysocks vant konkurransen i 1985 med «La det swinge», fulgte nærmest en nasjonal folkefest i Norge. Dette var Norges første seier i konkurransen, og dermed fikk Norge også arrangere konkurransen for første gang året etter. Men midt i seiersrusen oppsto det også raskt en lokaliseringsdebatt om hvor finalen i 1986 skulle holdes. Flere byer kom raskt på banen, blant annet Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Etter lange sonderinger falt valget på Bergen og Grieghallen, og beslutningen ble offentliggjort av kringkastningssjef Bjartmar Gjerde direkte på Dagsrevyen sommeren 1985.[1] Arenaen Grieghallen ligger sentralt i Bergen og sto ferdig i mai 1978. Hallens hovedkonsertsal, Griegsalen, har 1610 sitteplasser.[2] Dette var langt lavere enn året før, da rundt 8000 publikummere var på plass i Scandinavium.[3] Stavanger Forum hadde vært den hardeste konkurrenten til Grieghallen, og NRK la den norske finalen i 1986 til Stavanger som et slags plaster på såret.

Island debuterer[rediger | rediger kilde]

Finalen ble lagt til lørdag 3. mai, og 20 land stilte til start – tangering av rekorden fra 1978, 1981 og 1983. Island debuterte i konkurransen, etter å ha fått på plass en fast satellittforbindelse med resten av Europa. Island hadde riktignok sendt konkurransen i opptak siden 1970, og direkte fra og med 1983.[4] Men den islandske kringkasteren RÚV hadde holdt tilbake en deltakelse i frykt for å måtte ta på seg kostnadene ved en eventuell seier.[5] I 1986 var imidlertid teknikken og økonomien god nok til at sagaøya kunne stille i konkurransen for første gang. Dermed deltok hele Norden for første gang i konkurransen.

Nederland og Jugoslavia var tilbake etter fraværet året før, mens Italia trakk seg av ukjente grunner. Hellas var opprinnelig blant deltakerne, men trakk seg kort tid før finalen – angivelig på grunn av at finalen kolliderte med den gresk-ortodokse påsken.[6][7]. Hellas hadde til og med holdt en nasjonal finale som Polína og låten «Vangón-li» (gresk transkripsjon av det franske ordet for sovevogn, wagon-lit) hadde vunnet. Sangen skulle vært nummer 18 ut i finalen i Bergen. Dermed sank deltakerantallet fra 21 til 20.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Åse Kleveland ledet sendingen fra Grieghallen.

Finalen var NRKs største tv-produksjon til da, og showet ble en stor mulighet for kringkasteren og Norge å vise seg frem for et større internasjonalt publikum. I innledningen til showet, og i postkort-filmene før hvert bidrag, viste NRK bilder av Bergen og vakker, norsk natur.[8] «Det skulle se litt storslått ut, litt nært og menneskelig, og da har du en sending som går inn hos publikum, stort sett», sa showets produsent John Andreassen i et intervju med NRK i 2015.[1]

Sendingen startet med en kortfilm av norsk natur, nordlys, fjorder, sjø og hav. Underveis i filmen ble det vist akvareller av norsk natur, ført i penselen av maleren Kåre Tveter. Mot slutten av filmen kom Bergen by til syne, filmet fra Ulriken. Deretter dukket Grieghallen opp, som «åpnet» seg og tok seerne med inn i Griegsalen og dens 1600 tilskuere. I salen satt blant annet kronprinsfamilien: daværende kronprins Harald, kronprinsesse Sonja, prinsesse Märtha Louise og prins Haakon Magnus.

Scenedekoren etterlignet norsk vintermiljø, med store gjennomsiktige «iskrystaller» som kunne snus, flyttes og lyssettes alt etter behov. Scenedekoren var laget av scenograf Per Fjeld, og lyssettingen ble utført av lysmester Asbjørn W. Hagen. Til venstre på scenen satt Kringkastingsorkestret, med rundt 60 musikere kledd i hvitt. Orkesteret var under ledelse av Egil Monn-Iversen, i tillegg hadde de fleste deltakernasjonene egne dirigenter som ledet orkesteret under sitt respektive bidrag. Midt på scenen var det en stor trapp opp til bakrommet og artistenes green room.

Kjolespekulasjoner[rediger | rediger kilde]

Ned den store trappen kom programleder Åse Kleveland gående i en fotsid kjole i «sølvskimrende silke, overbrodert med perler, stener og paljetter, med syrinfarget skjørt under», ifølge kommentator Knut Bjørnsen.[9]. På forhånd hadde pressen spekulert intenst på hva slags kjole Kleveland skulle ha på seg under sendingen. Kjolespekulasjonene var så omfattende at Kleveland selv ble overrasket. I et intervju med NRK i 2007 sa hun: «Hysteriet omkring hva jeg skulle ha på meg, var ikke til å tro. Det var dager da jeg trodde det skulle kom opp ukebladjournalister av undertøysskuffen min».[9]

Kleveland åpnet showet med å ønske velkommen på en rekke språk, før hun sang musikkstykket «Welcome to Europe», komponert for anledningen av Egil Monn-Iversen. På slutten av stykket hadde Monn-Iversen komponert inn eurovisjons-fanfaren «Te Deum» og elementer fra «I Dovregubbens hall». I teksten sang blant annet Kleveland «Soon we will know who'll be the best – in the Eurovision Song Contest» (norsk: snart får vi vite hvem som blir den beste – i Eurovision Song Contest).[10]

Deretter holdt Kleveland en introduksjon på engelsk og fransk, der hun uttrykte stor glede over at Norge omsider hadde æren av å arrangere finalen. Blant annet sa Kleveland at Norges vei i Eurovision Song Contest har «vært ganske tornefull, faktisk. Så du kan se for deg hvor glade vi ble da vi omsider vant i fjor». Hele sendingen fra Grieghallen varte i 2 timer og 43 minutter og hadde et potensielt publikum på 700 millioner seere i 33 land.[8]

Startrekkefølgen var avgjort ved loddtrekning høsten før. Luxembourg åpnet sendingen som det 500. bidraget i konkurransens historie[4], mens Portugal avsluttet sendingen. Norge fikk startnummer fire. Hvert land ble introdusert av en kort postkort-film med bilder fra ulike steder i Norge, og deretter med bilder av landets deltaker. Postkort-filmen ble avsluttet med et postkort der det sto «Hilsener fra Norge» på deltakerlandets eget språk.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Ketil Stokkan og Great Garlic Girls fremfører «Romeo» under den norske finalen.

Den norske finalen var den største til da og ble for første gang arrangert utenfor Oslo. Stedet var Stavanger Forum, og finalen ble arrangert lørdag 22. mars med Jarl Goli som programleder. I konkurranse med ni andre låter, vant Ketil Stokkan med sin egenkomponerte sang, «Romeo». Sangen fikk ingen stor kommersiell suksess i Norge, men lå fire uker på VG-lista med femteplass som beste notering.[11] Albumet Romeo solgte bare 7500 eksemplarer, og plateselskapet Slagerfabrikken tapte rundt 750 000 kroner på lanseringen. Selskapets Audun Tylden innrømmet senere at de hadde forregnet seg: «Vi trodde vi skulle få mer igjen efter alle pengene og all innsatsen vi la ned i Bergen. Det har aldri skjedd at en norsk Grand Prix-artist har solgt så dårlig.» hevdet Tylden.[12]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1986

I Eurovision Song Contest dirigerte Egil Monn-Iversen det norske bidraget. Sammen med artist Ketil Stokkan var koristene Kari Gjærum, Sigvart Dagsland og Frank Ådahl på scenen. I tillegg deltok Jonny Nymoen og Olav Klingen fra Great Garlic Girls. De var utkledd som Romeo og Julie i pantomime-stil, og utførte et dansenummer kreert av koreografen Simen Sand. Dette var første gang dragartister deltok i Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest.

Tross den originale og livlige fremføringen fikk det norske bidraget bare 44 poeng og en tolvteplass. Stokkan representerte Norge på nytt i Eurovision Song Contest 1990 med «Brandeburger Tor», mens to artister fra Great Garlic Girls deltok i Melodi Grand Prix 2006 under navnet Queentastic.

Knut Bjørnsen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK P1 og P2. Sendingen ble sendt i stereo på radio. Den norske juryen satt i Oslo, og journalist Nina Matheson leste opp de norske poengene under avstemningen.

Sissel Kyrkjebø fikk sitt store gjennombrudd da hun opptrådte i pausen i Eurovision Song Contest.

Pausenummeret[rediger | rediger kilde]

Før avstemningen viste NRK en film som var filmet i Bergen og omegn uken før finalen. I filmen dukket sangeren Sissel Kyrkjebø og fløytist Steinar Ofsdal opp og fremførte ulike sanger med tilknytning til Bergen. Egil Monn-Iversen sto for arrangementet. På slutten av pausenummeret ble seerne tatt tilbake til Grieghallen, der en bunadskledd Sissel Kyrkjebø gikk på scenen og sang «Udsigter fra Ulriken» – også kjent som «Bergensiana» eller bare «Nystemten». Et patriotisk bergenspublikum reiste seg og sto under hele fremføringen, noe som kom overraskende på produksjonsteamet i NRK.[13] For Sissel Kyrkjebø ble opptredenen i Eurovision Song Contest hennes store, karrieremessige gjennombrudd.[14][15]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

I forkant av avstemningen kom programleder Åse Kleveland med et hint om telefonavstemning som fremtidig metode for å kåre vinneren. «Jeg skulle gladelig ha invitert dere alle til å delta i avstemningen, men så langt har ikke den teknologiske utviklingen kommet enda», sa programleder Kleveland til seerne.[16] Først elleve år senere gjorde EBU et forsøk med telefonavstemning, og i 1998 ble telefonavstemning tatt i bruk i full skala for å kåre vinneren av Eurovision Song Contest.

I stedet ble vinneren kåret med nasjonale juryer. Hvert deltakerland hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Det første landet til å stemme, var Luxembourg. 20 år tidligere hadde programleder Åse Kleveland deltatt i konkurransen i nettopp Luxembourg. Der endte hun på en tredjeplass med Arne Bendiksens «Intet er nytt under solen» – noe også Frank Naef påpekte like før han satte i gang avstemningen. Frem til 1996 var Klevelands tredjeplass Norges beste plassering, sett bort fra seirene i 1985 og 1995.

Avstemningen ble raskt en parademarsj for forhåndsfavoritten Sandra Kim fra Belgia. Alle landene i første halvdel av avstemningen, hadde Belgia i sin topp tre, og Belgia tok en klar ledelse med Sveits på andreplass. Den norske juryen hadde Luxembourg på topp, Danmark som nummer to og vinnerlandet Belgia på tredjeplass.[17] Til slutt vant Belgia med 176 poeng – hele 36 poeng foran Sveits på andreplass. Først i 1993 ble Belgias poengrekord slått, da irske Niamh Kavanagh fikk 187 poeng for «In Your Eyes».

Reaksjoner på showet[rediger | rediger kilde]

Showet fra Bergen ble teknisk sett avviklet prikkfritt og uten noen større problemer. Sendingen fikk også ros og godord fra en rekke hold, blant annet fra tv-folk i Norge og utlandet. Sammenlignet med finalen i Göteborg året før, ble NRKs produksjon likevel en heller dempet og rolig sending. Ballade.no kalte sendingen «en relativt trist finale midt i den plastikkpregede jappetiden».[15] Bergens turistsjef, Ola Hiis Berg, mente det ble «for mye is og kulde» i filmene under sendingen. Berg mente også at scenekulissene også «understreket myten om et kjølig nord – en myte vi ønsket å ta livet av ved å vise en mykere og varmere side av Norge enn snøkledte vidder og fjell.»[18]

Tross de blandede tilbakemeldingene fra presse og anmeldere, samlet finalen fra Bergen de fleste norske seere. Eurovision Song Contest ble det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1986. 89 prosent av nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse utført blant 200 nordmenn. Undersøkelsen ble gjort på oppdrag for avisen VG.[19]

Sjefsregissør for Eurovision Song Contest 1986 var John Andreassen, som tidligere hadde stått bak en rekke store norske underholdningsprogrammer siden 1960-årene. Prosjektleder var Per Selstrøm, mens Harald Tusberg var ansvarlig produsent. Musikalsk ansvarlig var Egil Monn-Iversen og Terje Fjærn, med Pete Knutsen som musikkprodusent.[20]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Luxembourg Luxembourg Fransk Sherisse Stevens «L'amour de ma vie» Mitt livs kjærlighet 3 117
2 Jugoslavia Jugoslavia Kroatisk Doris Dragović «Željo moja» Mitt ønske 11 49
3 Frankrike Frankrike Fransk Cocktail Chic «Européennes» Europeiske jenter 17 13
4 Norge Norge Norsk Ketil Stokkan «Romeo» 12 44
5 Storbritannia Storbritannia Engelsk Ryder «Runner in the Night» Løperen i natten 7 72
6 Island Island Islandsk ICY «Gleðibankinn» Gledesbanken 16 19
7 Nederland Nederland Nederlandsk Frizzle Sizzle «Alles heeft ritme» Alt har rytme 13 40
8 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Klips ve Onlar «Halley» 9 53
9 Spania Spania Spansk Cadillac «Valentino» 10 51
10 Sveits Sveits Fransk Daniela Simons «Pas pour moi» Ikke for meg 2 140
11 Israel Israel Hebraisk Moti Giladi og Sarai Tzuriel «Yavo yom» En dag skal komme 19 7
12 Irland Irland Engelsk Luv Bug «You Can Count On Me» Du kan regne med meg 4 96
13 Belgia Belgia Fransk Sandra Kim «J'aime la vie» Jeg elsker livet 1 176
14 Tyskland Tyskland Tysk Ingrid Peters «Über die Brücke geh'n» Å gå over broen 8 62
15 Republikken Kypros Kypros Gresk Elpida «Tóra zo» (Τώρα ζω) Nå lever jeg 20 4
16 Østerrike Østerrike Tysk Timna Brauer «Die Zeit ist einsam» Tiden er ensom 18 12
17 Sverige Sverige Svensk Lasse Holm og Monica Törnell «E' de' det här du kallar kärlek?» Er det dette du kaller kjærlighet? 5 78
18 Danmark Danmark Dansk Lise Haavik «Du er fuld af løgn» Du er full av løgner 6 77
19 Finland Finland Finsk Kari Kuivalainen «Never the End»1 Aldri slutten 15 22
20 Portugal Portugal Portugisisk Dora «Não sejas mau para mim» Ikke vær så sint på meg 14 28

1 Finlands bidrag hadde engelsk tittel, men teksten var på finsk. Den originale finske tittelen var «Päivä kahden ihmisen» (norsk oversettelse: dagen for to personer).

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[21]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Luxembourg Jugoslavia Frankrike Norge Storbritannia Island Nederland Tyrkia Spania Sveits Israel Irland Belgia Tyskland Republikken Kypros Østerrike Sverige Danmark Finland Portugal
Luxembourg Luxembourg 5 8 12 8 1 8 2 4 7 10 12 8 10 10 2 4 6 117 3
Jugoslavia Jugoslavia 2 7 5 7 3 3 1 3 4 12 1 1 49 11
Frankrike Frankrike 3 7 3 13 17
Norge Norge 4 4 2 6 6 5 6 6 5 44 12
Storbritannia Storbritannia 4 10 6 6 2 4 2 5 2 3 8 8 10 2 72 7
Island Island 5 2 6 4 2 19 16
Nederland Nederland 1 2 7 1 8 10 1 3 7 40 13
Tyrkia Tyrkia 6 12 2 6 8 3 6 8 2 53 9
Spania Spania 7 4 6 1 2 8 1 5 3 7 3 1 3 51 10
Sveits Sveits 12 6 7 5 5 3 12 10 4 12 10 12 5 4 12 4 7 10 140 2
Israel Israel 1 1 5 7 19
Irland Irland 3 8 3 2 8 5 12 6 2 12 7 12 8 8 96 4
Belgia Belgia 10 10 12 8 10 10 10 12 10 10 5 12 1 10 6 6 10 12 12 176 1
Tyskland Tyskland 8 1 12 8 7 8 5 7 2 4 62 8
Republikken Kypros Kypros 3 1 4 20
Østerrike Østerrike 2 1 2 6 1 12 18
Sverige Sverige 5 7 2 7 3 12 3 7 12 4 5 6 5 78 5
Danmark Danmark 5 10 6 7 4 5 3 10 4 7 7 4 5 77 6
Finland Finland 6 1 1 8 3 3 22 15
Portugal Portugal 4 4 4 8 7 1 28 14

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Belgia Belgia Finland, Frankrike, Irland, Portugal, Tyrkia
Sveits Sveits Belgia, Israel, Luxembourg, Nederland, Sverige
3 Irland Irland Danmark, Spania, Østerrike
2 Luxembourg Luxembourg Norge, Tyskland
Sverige Sverige Island, Sveits
1 Jugoslavia Jugoslavia Kypros
Tyrkia Tyrkia Jugoslavia
Tyskland Tyskland Storbritannia

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Folkefest i Bergen[rediger | rediger kilde]

I forkant av finalen arrangerte vertsbyen en rekke større og mindre fester for å markere konkurransen.[22] Blant annet arrangerte Bergen fjordturer med skoleskipene «Statsraad Lehmkuhl» og SS «Christian Radich». Byen laget også et skihopp i Johanneskirkebakken midt i Bergen sentrum. Rennet ble omtalt som «verdens største i en bygate», og Roger Ruud vant med et hopp på vel 21 meter. Snøen til skihoppet var fraktet med tog fra Finse.[23][24]

Fisketorget ble det laget et langt laksebord med 10 600 kanapeer, og etter finalen 3. mai ble det tent varder på byens syv fjell. Arrangementet ble deretter avsluttet med et fyrverkeri. Også i Oslo var det flere markeringer i anledning Eurovision Song Contest.[23]

Strid om vinnerens alder[rediger | rediger kilde]

Sandra Kim var bare 13 år da hun vant.

Størst oppmerksomhet fikk naturlig nok vinneren Sandra Kim. Hun var den store favoritten i forkant av konkurransen og ble fulgt tett av norsk og utenlandsk presse. Under en pressetur med Fløibanen, måtte vognen stoppe ved det nest siste stoppet før Fløien stasjon på grunn et sikkerhetsproblem. Vognen skled et par meter bakover, før passasjerene måtte klatre ut. Norsk presse moret seg også over at Sandra Kim bare ønsket seg iskrem dersom hun skulle vinne.

Sandra Kim vant også, og hadde før seieren fortalt presse og produsenter at hun var 14 år. Etter seieren ble det imidlertid kjent at hun bare var 13 år. Det var ingen aldersbegrensninger på denne tiden, men Sveits som ble nummer to, krevde at Belgia skulle diskvalifiseres. Den europeiske kringkastingsunion (EBU) tok imidlertid ikke protesten til følge.[25] Dette var andre gang Sveits protesterte mot vinneren. Første gang var i 1963, da Danmark vant like foran Sveits etter at den norske juryen endret på poengene sine. Heller ikke da ble den sveitsiske protesten tatt til følge.

Fra og med 1990 innførte EBU 16-års aldersgrense for å delta, og dermed vil Sandra Kim forbli den yngste vinneren av konkurransen gjennom tidene.[26][27]

Angrepet mot kronprinsesse Sonja[rediger | rediger kilde]

Den mest dramatiske hendelsen skjedde like før showets start, da kronprinsfamilien ankom Grieghallen. Da de kongelige var på vei opp den røde løperen, klarte en sinnsforvirret, lokal kvinne å ta seg forbi sperringene og kaste en illeluktende væske over kronprinsesse Sonja.[28] Kvinnen ble raskt pågrepet og ført bort fra området. Det viste seg også at væsken ikke var farlig, men en blanding av vann, olje og pepper. Kronprinsessen fortsatte inn i Grieghallen og ble vasket og stelt av NRKs sminkører og kostymepersonell.[29] Hendelsen fikk ingen konsekvenser for sendingen, og kronprinsfamilien satt som planlagt i salen gjennom hele finalen.

Politiet i Bergen bekreftet kort tid etter at den angripende kvinnen hadde handlet på egen hånd, uten noen form for politiske eller religiøse motiver. Hun ble senere fremstilt for en psykiater.[28]

Bombetrusselen mot finalen[rediger | rediger kilde]

I flere år etter konkurransen holdt politiet og Grieghallens ledelse skjult for allmennheten at det ble ringt inn en bombetrussel under sendingen.[13] Innringeren hevdet at det var plassert en bombe i Griegsalen, og at den ville detonere under sendingen.[29] Med kronprinsfamilien i salen og angrepet mot kronprinsesse Sonja like før, var beredskap ekstra skjerpet. En stund vurderte politiet om sendingen skulle avbrytes, og salen evakueres. Men før sendingen hadde politiet gått grundig gjennom salen og scenen med bombehunder, og trusselen ble derfor raskt vurdert som falsk. Bergens daværende politimester Oskar Hordnes besluttet at sendingen skulle fortsette, og showet ble avholdt uten problemer.

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

33 land sendte finalen. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Knut Bjørnsen var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, NRK P1 og NRK P2 som alle sendte finalen. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1986:[30]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[31]
Luxembourg Luxembourg RTL Télévision Valérie Sarn[32] Frédérique Ries Rolf Soja
Jugoslavia Jugoslavia JRT Mladen Popović (TVB1), Ksenija Urličić (TVZ 1), Miša Molk (TVL1) Enver Petrovci[33] Nikica Kalogjera
Frankrike Frankrike Antenne 2 Patrice Laffont Patricia Lesieur Jean-Claude Petit
Norge Norge NRK Knut Bjørnsen (NRK Fjernsynet, NRK P1 og NRK P2)[34][35] Nina Matheson Egil Monn-Iversen
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC 1)[36], Ray Moore (BBC Radio 2) Colin Berry Ingen dirigent
Island Island RÚV Þorgeir Ástvaldsson (Sjónvarpið)[37] Guðrún Skúladóttir[38] Gunnar Þórdarsson
Nederland Nederland Nederland 1 Leo van der Goot[39] Joop van Zijl Harry van Hoof
Tyrkia Tyrkia TRT Gülgün Baysal[40] Ümit Tunçağ Melih Kibar
Spania Spania TVE Antonio Gómez (TVE2)[41] Ukjent Eduardo Leiva
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Bernard Thurnheer (DRS), Serge Moisson (SSR), Ezio Guidi (TSI) Michel Stocker[42] Atilla Şereftuğ
Israel Israel IBA Ingen kommentator Yitzhak Shim'oni[43] Yoram Zadok
Irland Irland RTÉ Brendan Balfe (RTÉ1), Larry Gogan (RTÉ Radio 1) John Skehan Noel Kelehan
Belgia Belgia RTBF og BRT Patrick Duhamel (RTBF La Une)[44], Luc Appermont (BRT TV1)[45] Jacques Olivier Jo Carlier
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (Erstes Deutsches Fernsehen)[46] Christoph Deumling Hans Blum
Republikken Kypros Kypros CyBC Neophytos Taliotis (RIK)[47] Anna Partelidou Martyn Ford
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS1)[48] Tilia Herold Richard Österreicher
Sverige Sverige Sveriges Television Ulf Elfving (SVT TV1)[49] Agneta Bolme Börjefors Anders Berglund
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[50] Bent Henius Egil Monn-Iversen
Finland Finland YLE Heikki Harma og Kari Lumikero (YLE TV1)[51] Solveig Herlin[51] Ossi Runne
Portugal Portugal RTP Fialho Gouveia (RTP1)[52] Margarida Andrade Colin Frechter
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou[53] Deltok ikke
Australia Australia SBS TV Terry Wogan

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Underholdningsmaskinen, episode 6 (tidskode 11:00)». NRK TV (norsk). 16. desember 2015. Besøkt 14. oktober 2017. 
  2. ^ «Konsertlokaler - Konsertlokaler - Konsertlokaler - Grieghallen». www.grieghallen.no. Besøkt 5. august 2017. 
  3. ^ «Eurovision Song Contest 1985 – full show». SVT/EBU via YouTube. 4. mai 1985. Besøkt 6. august 2017. 
  4. ^ a b «Eurovision Song Contest 1986». eurovision.tv. Besøkt 15. desember 2016. 
  5. ^ «Eurovision Song Contest 1986: Kommentator Knut Bjørnsen under Islands postkort». NRK. 3. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  6. ^ «The Ones That Got Away». NUL POINTS!. Besøkt 28. november 2016. 
  7. ^ Pinnock, Tom (2. mai 1986). «Greek Orthodox Church To Celebrate Easter Sunday». Orlando Sentinel. 
  8. ^ a b «Eurovision Song Contest 1986». NRK/EBU. 3. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  9. ^ a b «Tilbake til 80-tallet: 1986». Norsk rikskringkasting. 11. januar 2007. Besøkt 14. oktober 2017. 
  10. ^ «Musikalsk mellomspill med Egil Monn-Iversen». NRK TV (norsk). 1. mai 1992. Besøkt 14. oktober 2017. 
  11. ^ «VG-lista for 'Romeo'». Verdens Gang. Besøkt 31. juli 2016. 
  12. ^ Marcussen og Ekern, Tor og Yngve (28. februar 1987). «Grand Prix: Ingen garanti for kometkarriere». Aftenposten. s. 25. 
  13. ^ a b Lura, Christian (3. mai 2016). «Melodi Grand Prix i Bergen mottok bombetrussel». NRK (norsk). Besøkt 14. oktober 2017. 
  14. ^ «– Ville ikke bli stjerne». seher.no (norsk). 18. september 2010. Besøkt 14. oktober 2017. 
  15. ^ a b «Kyrkjebø, Sissel». Ballade.no. Besøkt 14. oktober 2017. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest 1986: Åse Kleveland under introduksjonen til pausenummeret». Norsk rikskringkasting. 3. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest Bergen 1986: Norges poeng». eurovision.tv. 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  18. ^ Lie, Wibecke (4. mai 1986). «Mye ros og lite ris til arrangørene av melodifestivalen». ntb.no. 
  19. ^ «Cosby og Knut – danker dem ut». Verdens Gang. 30. desember 1986. s. 36–37. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1986: rulletekst». Norsk rikskringkasting. 3. mai 1986. Besøkt 15. oktober 2017. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 1986 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 7. august 2017. 
  22. ^ «Da hele byen sto på hodet». Bergens Tidende (krever abonnement). 3. mai 2011. 
  23. ^ a b «Sandra og Sissel stjal showet i 1986». www.ba.no (norsk). Bergensavisen. 17. mai 2010. Besøkt 14. oktober 2017. 
  24. ^ «ESC 1986 – Bergen 3. mai». NRK TV (norsk). 17. mai 1986. Besøkt 14. oktober 2017. 
  25. ^ «Eurovision Song Contest 1986». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 12. september 2016. 
  26. ^ «Eurovision Song Contest Lausanne 1989». eurovision.tv. 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  27. ^ «Grand Final: 1989, 1989, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 11. august 2017. 
  28. ^ a b «Dramatisk finale for Sonja». www.siste.no (norsk). Avisenes nyhetsbyrå (ANB). 17. mai 2010. Besøkt 14. oktober 2017. 
  29. ^ a b Grieghallen. «Melodi Grand Prix». Griegallen. Arkivert fra originalen 2006-10-01. Besøkt 15. oktober 2017.  Både |arkivurl= og |arkiv-url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  30. ^ «Eurovision Song Contest 1986 – full cast». imdb.com. Besøkt 10. august 2017. 
  31. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  32. ^ Christian Masson. «1986 - Bergen». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ «Sumnja od Jugolasvenskog glasanja». Evropesma.org. Arkivert fra originalen 8. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ «NRK P1 1986.05.03 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 3. mai 1986. Besøkt 10. august 2017. 
  35. ^ «NRK P2 1986.05.03 : programrapport». www.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 3. mai 1986. Besøkt 10. august 2017. 
  36. ^ «Grand Final: 1986, 1986, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 10. august 2017. 
  37. ^ «Tíminn, 03.05.1986». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  38. ^ «Þjóðviljinn, 01.05.1986». Timarit.is. Besøkt 10. august 2012. 
  39. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  40. ^ «1986 eurovision şarkı yarışması». ekşi sözlük (tyrkisk). Besøkt 10. august 2017. 
  41. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 10. august 2012. 
  42. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  43. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012. 
  44. ^ Christian Masson. «1986 - Bergen». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  45. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  46. ^ «Eurovision Song Contest 1986». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  47. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  48. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 2012-01-20. Besøkt 10. august 2017.  Både |arkivurl= og |arkiv-url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  49. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  50. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 10. august 2012. 
  51. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  52. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  53. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]