Eurovision Song Contest 1961

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1961
ESC 1961 logo.PNG
Dato: 18. mars 1961
Sted: Frankrike Palais des Festivals et des Congrès,
Cannes, Frankrike
Programleder: Jacqueline Joubert
Kringkaster: Frankrike RTF (Radiodiffusion-Télévision Française)
Deltakere: 16
Vinner: Luxembourg Luxembourg
«Nous les amoureux»
Jean-Claude Pascal
Deltakelse
Debuterte: Finland Finland
Spania Spania
Jugoslavia Jugoslavia
Eurovision Song Contest
◄1960    EuroNoruega.svg    1962►

Eurovision Song Contest 1961 var den sjette utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 18. mars 1961 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes i Frankrike. Programleder var Jacqueline Joubert. Tre land – Finland, Spania og Jugoslavia – debuterte, noe som brakte deltakerantallet til rekordhøye 16 land. Vinneren ble Luxembourg og «Nous les amoureux», framført av Jean-Claude Pascal. Norge ble nummer syv med Nora Brockstedt og balladen «Sommer i Palma».

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Etter seieren med «Tom Pillibi» året før, var det Frankrike som sto som vertskap for andre gang i konkurransens historie. Den franske kringkasteren RTF la konkurransen til kongressenteret Palais des Festivals et des Congrès i Cannes, den samme arenaen som huset konkurransen to år tidligere. Programleder var også denne gang Jacqueline Joubert.

Konkurransen ble for første gang arrangert på en lørdag, etter å ha blitt avholdt på en ukedag årene i forveien. Scenen var betydelig større enn årene før, det samme var deltakerantallet.[1] Hele 16 land sto på scenen etter at Finland, Spania og Jugoslavia gjorde sin debut i Eurovision Song Contest dette året. I starten av sendingen presenterte Joubert alle deltakerne, som deretter gikk ut på scenen og presenterte seg.[2]

Blant deltakerne var flere kjente artister som svenske Lill-Babs, franske Jean-Claude Pascal og den britiske sangduoen The Allisons. Norge ble representert av Nora Brockstedt for andre år på rad, med blondt hår for anledningen. Den største artisten var nok tyske Lale Andersen, som ble internasjonalt kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen» under andre verdenskrig.[3]

Spania åpnet konkurransen, mens Italia avsluttet. Norge hadde startnummer tolv.[4]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Etter debuten og fjerdeplassen året før med «Voi Voi», var interessen for konkurransen høy i Norge. NRK fikk inn 349 melodier til Melodi Grand Prix 1961 og fikk hjelp av TONO til å plukke ut fem av dem til å delta i den norske finalen lørdag 18. februar 1961. Både NRK og TONO uttrykte imidlertid skuffelse over nivået på de innsendte bidragene, og juryformann Ragnar Kierulf sa til VG at det var en enkel jobb å velge ut de fem finalebidragene.[5]

En timannsjury kåret «Sommer i Palma» til vinner. Per Asplin framførte sangen med lite orkester, mens Nora Brockstedt sang den med Kringkastingsorkestret. Etter seieren spekulerte norsk presse på om NRK ville sende Grynet Molvig til å representere Norge i Cannes. VG mente Molvig var det rette valget, fordi hun «er både ung og pen, synger godt, fotograferer godt, og smiler pent.»[6] Etter finalen mente VG at Per Asplin måtte få synge Norges bidrag, men til slutt besluttet NRK at Nora Brockstedt nok en gang skulle få representere Norge i konkurransen.[7]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1961

I Eurovision Song Contest var Norge det tolvte bidraget på scenen, og Øivind Bergh dirigerte det franske orkesteret. «Sommer i Palma» endte til slutt på en syvendeplass med 10 stemmer – 5 fra Belgia, 2 fra Finland og 1 stemme hver fra Spania, Jugoslavia og Danmark. Leif Rustad kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK Radio, mens journalist Mette Janson leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. Rustad ankom Cannes søndagen før finalen, mens Brockstedt og Bergh ankom først tre dager før finalen.[8][9]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Etter at alle landene hadde framført sangene sine, var det et innlagt pausenummer med ballettdanserne Tessa Beaumont og Max Bozzoni, før avstemningen startet. Som årene før hadde hvert land en jury på ti medlemmer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Juryen kunne ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Landene stemte i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik det også ble gjort årene før.

Jean Claude Pascal (til høyre) skaffet Luxembourg sin første seier.

Storbritannia tok raskt ledelsen fra start etter å ha fått hele 8 av 10 stemmer fra Luxembourg. Den norske juryen var også ganske samstemt; åtte av ti jurymedlemmer hadde Danmark som favoritt, mens de to siste stemte på Spania. De norske stemmene førte Danmark opp på en andreplass, to poeng bak Storbritannia, men Danmark klarte ikke å holde følge med teten utover i avstemningen.

Storbritannia lå i en soleklar ledelse under store deler av stemningen, etter å ha fått 8 stemmer fra Luxembourg og 7 fra Sveits. Mot slutten fikk imidlertid Luxembourg høye poeng fra flere land og tok innpå Storbritannia. Da tre land sto igjen å stemme, lå de to landene likt med 21 poeng hver. Da Østerrike ga 4 stemmer til Luxembourg, gikk Luxembourg forbi og vant til slutt med 31 stemmer. Dette var Luxembourgs første seier i konkurransen. Storbritannia fikk 24 stemmer og kom på andreplass for tredje året på rad.

De fleste landene leste dette året opp poengene på fransk – også Norges oppleser Mette Janson. Dette var første og hittil eneste gang at Norge leste opp sine poeng på fransk, alle andre år har Norge lest sine poeng på engelsk.

Vinnere og hiter[rediger | rediger kilde]

Vinnerlåten «Nous les amoureux» (norsk: vi, de elskende) er en rolig ballade, skrevet av franskmennene Jacques Datin og Maurice Vidalin. Før konkurransen omtalte kritikerne syrlig «Nous les amoureux» som en «vuggesang».[10] Vinneren fikk heller ingen stor salgsmessig suksess etter konkurransen og havnet bare på singellistene i Frankrike og belgiske Vallonia. I Frankrike nådde den en sjetteplass som høyeste notering, og i Vallonia plass 21.[11][12]

Utdypende artikkel: Nous les amoureux

Andreplassen, britiske «Are You Sure?», ble en langt større kommersiell suksess og gikk inn på hitlistene i flere europeiske land.[13] I Norge toppet den VG-lista, og hjemme i Storbritannia nådde den en andreplass.[14][15] Dette var første gang en Eurovision-låt toppet singellisten i Norge. «Nous les amoureux», derimot, kom ikke inn på singellistene verken i Norge eller Storbritannia.

Utdypende artikkel: Are You Sure?

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[16] Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Spania Spania Spansk Conchita Bautista «Estando contigo» Å være med deg 9 8
2 Monaco Monaco Fransk Colette Deréal «Allons, allons les enfants» Kom, kom, barn 10 6
3 Østerrike Østerrike Tysk Jimmy Makulis «Sehnsucht» Lengsel 15 1
4 Finland Finland Finsk Laila Kinnunen «Valoa ikkunassa» Lys i vinduet 10 6
5 Jugoslavia Jugoslavia Serbisk Ljiljana Petrović «Neke davne zvezde» (Неке давне звезде) Noen fjerne stjerner 8 9
6 Nederland Nederland Nederlandsk Greetje Kauffeld «Wat een dag» Hvilken dag 10 6
7 Sverige Sverige Svensk Lill-Babs «April, april» 14 2
8 Tyskland Tyskland Tysk, fransk Lale Andersen «Einmal sehen wir uns wieder» En gang skal vi sees igjen 13 3
9 Frankrike Frankrike Fransk Jean-Paul Mauric «Printemps, avril carillonne» Vår, april ringer 4 13
10 Sveits Sveits Fransk Franca di Rienzo «Nous aurons demain» Vi har morgendagen 3 16
11 Belgia Belgia Nederlandsk Bob Benny «September, gouden roos» September, gyldne rose 15 1
12 Norge Norge Norsk Nora Brockstedt «Sommer i Palma» 7 10
13 Danmark Danmark Dansk Dario Campeotto «Angelique» 5 12
14 Luxembourg Luxembourg Fransk Jean-Claude Pascal «Nous les amoureux» Vi, de elskende 1 31
15 Storbritannia Storbritannia Engelsk The Allisons «Are You Sure?» Er du sikker? 2 24
16 Italia Italia Italiensk Betty Curtis «Al di là» Bortenfor 5 12

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[17]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Italia Storbritannia Luxembourg Danmark Norge Belgia Sveits Frankrike Tyskland Sverige Nederland Jugoslavia Finland Østerrike Monaco Spania
Spania Spania 1 2 2 1 1 1 8 9
Monaco Monaco 1 1 3 1 6 10
Østerrike Østerrike 1 1 15
Finland Finland 2 2 1 1 6 10
Jugoslavia Jugoslavia 1 1 1 2 1 3 9 8
Nederland Nederland 2 1 1 2 6 10
Sverige Sverige 2 2 14
Tyskland Tyskland 1 1 1 3 13
Frankrike Frankrike 2 1 4 1 1 2 2 13 4
Sveits Sveits 2 2 4 2 1 2 2 1 16 3
Belgia Belgia 1 1 15
Norge Norge 1 5 1 2 1 10 7
Danmark Danmark 8 2 1 1 12 5
Luxembourg Luxembourg 3 1 1 1 5 1 1 5 3 4 4 2 31 1
Storbritannia Storbritannia 1 8 1 1 7 3 3 24 2
Italia Italia 4 4 1 1 1 1 12 5

Kommentatorer, poengopplesere og dirigenter[rediger | rediger kilde]

Alle 16 deltakerlandene kringkastet finalen. Leif Rustad kommenterte finalen direkte fra Cannes for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1961:[18]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser  Dirigent[19]
Spania Spania TVE Federico Gallo Diego Ramírez Pastor Rafael Ferrer
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Robert Beauvais  Ukjent Raymond Lefèvre
Østerrike Østerrike ORF Wolf Mittler  Emil Kollpacher Franck Pourcel
Finland Finland Suomen Televisio Aarno Walli  Poppe Berg George de Godzinsky
Jugoslavia Jugoslavia JRT Ljubomir Vukadinović (Televizija Beograd), Gordana Bonetti

(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana)

Ukjent Jože Privšek
Nederland Nederland NTS Piet te Nuyl Siebe van der Zee Dolf van der Linden
Sverige Sverige Sveriges Radio-TV Jan Gabrielsson[20] Roland Eiworth William Lind
Tyskland Tyskland Deutsches Fernsehen Wolf Mittler Heinz Schenk Franck Pourcel
Frankrike Frankrike RTF Robert Beauvais Armand Lanoux Franck Pourcel
Sveits Sveits TV DRS og TSR Theodor Haller (TV DRS), Robert Beauvais (TSR) Boris Acquadro Fernando Paggi
Belgia Belgia BRT og RTB Nic Bal (BRT), Robert Beauvais (RTB) Ward Bogaert Francis Bay
Norge Norge NRK Fjernsynet Leif Rustad Mette Janson Øivind Bergh
Danmark Danmark DR TV Sejr Volmer-Sørensen Ole Mortensen Kai Mortensen
Luxembourg Luxembourg Télé-Luxembourg Robert Beauvais Ukjent Leo Chauliac
Storbritannia Storbritannia BBC  Tom Sloan (BBC TV), Pete Murray (BBC Light Programme) Michael Aspel Harry Robinson
Italia Italia Programma Nazionale Corrado Mantoni  Enzo Tortora Gianfranco Intra

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eurovision Song Contest Cannes 1961». Besøkt 21. juli 2017. 
  2. ^ «Eurovision Song Contest 1961 – full show». RTF/EBU via YouTube. 18. mars 1961. Besøkt 21. juli 2017. 
  3. ^ Ciceran, M.: "Lili Marleen  Arkivert 27. februar 2006 hos Wayback Machine.", last accessed January 16, 2006.
  4. ^ «Eurovision Song Contest Cannes 1961». Besøkt 21. juli 2017. 
  5. ^ «Ingen gleder seg til melodifinalen i TV i kveld». Verdens Gang. 18. februar 1961. s. 4. 
  6. ^ «Ingen gleder seg til melodifinalen i TV i kveld». Verdens Gang. 18. februar 1961. s. 4. 
  7. ^ eps. (signatur) (20. februar 1961). «La Per Asplin få reise til melodi-finalen i Cannes». Verdens Gang. s. 5. 
  8. ^ «Erik Diesen IKKE til tv-finalen i Cannes». Verdens Gang. 14. mars 1961. s. 5. 
  9. ^ «Nora Brockstedt i Cannes». Verdens Gang. 16. mars 1961. s. 6. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1961». eurovision.tv. Besøkt 5. februar 2017. «Critics called the song a lullaby» 
  11. ^ For «Nous les amoureux» av Jean-Claude Pascal: «Tout les Titres par Artiste – P» (fransk). Infodisc.fr. Arkivert fra originalen 20. september 2013. Besøkt 5. februar 2017.  Velg J-Claude PASCAL fra rullemenyen og trykk OK.
  12. ^ «Jean-Claude Pascal». ultratop.be. Besøkt 5. februar 2017. 
  13. ^ «The Allisons – Are You Sure?». dutchcharts.nl. Besøkt 5. februar 2017. 
  14. ^ «VG-lista for 'Are You Sure?'». VG Nett. Besøkt 21. juli 2017. 
  15. ^ «Are You Sure?». The Official Charts Company. Besøkt 5. februar 2017. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest 1961». The Diggiloo Thrush. Besøkt 4. mars 2012. 
  17. ^ «Eurovision Song Contest 1961 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 21. juli 2017. 
  18. ^ «The Eurovision Song Contest (1961)». Internet Movie Database. Besøkt 20. juli 2017. 
  19. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  20. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 14. ISBN 91-89136-29-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]