Eurovision Song Contest 1961

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1961
ESC 1961 logo.png
Dato: 18. mars 1961
Sted: Frankrike Palais des Festivals et des Congrès, Cannes, Frankrike
Programleder: Jacqueline Joubert
Sjefdirigent: Franck Pourcel
Regi: Maurice Barry
Produsent: Marcel Cravenne
Kringkaster: Radiodiffusion-télévision française (RTF)
Deltakere: 16
Vinner: Luxembourg Luxembourg
«Nous les amoureux»
Jean-Claude Pascal
Deltakelse
Debuterte: Finland Finland
Jugoslavia Jugoslavia
Spania Spania
Deltakere
ESC 1961-62 Map.svg

     Deltakere      Ikke kvalifisert til finalen

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1960    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1962 ►

Eurovision Song Contest 1961 var den sjette utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 18. mars 1961 i Palais des Festivals et des Congrès i Cannes i Frankrike. Programleder var Jacqueline Joubert.

Tre land – Finland, Jugoslavia og Spania – debuterte, noe som førte deltakerantallet opp til rekordhøye 16 land.

Luxembourg vant sin første seier, med franske Jean-Claude Pascal og «Nous les amoureux». Vinnerlåten var skrevet av Maurice Vidalin og komponert av Jacques Datin. Storbritannia havnet på andreplass for tredje år på rad, men fikk stor kommersiell suksess med sin «Are You Sure?». Det britiske bidraget toppet blant annet den norske singellisten. Sveits ble nummer tre, vertslandet Frankrike nummer fire, mens Danmark og Italia delte femteplassen. Norge deltok for andre gang og endte på syvendeplass med Nora Brockstedt og balladen «Sommer i Palma».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Promenade de la Croisette i Cannes. Arenaen lå der JW Marriott Cannes ligger i dag, helt til venstre i bildet.

Etter seieren med «Tom Pillibi» året før, var det Frankrike som sto som vertskap for andre gang i konkurransens historie. Den franske allmennkringkasteren RTF la konkurransen til kongressenteret Palais des Festivals et des Congrès i Cannes, den samme arenaen som huset konkurransen to år tidligere.[1] Programleder var også denne gang Jacqueline Joubert.

Konkurransen ble for første gang arrangert på en lørdag, etter å ha blitt avholdt på en ukedag eller søndag årene i forveien.[1] Scenen var betydelig større enn årene før, det samme var deltakerantallet.[2] Hele 16 land sto på scenen etter at Finland, Jugoslavia og Spania gjorde sin debut i Eurovision Song Contest dette året.

Format[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[1]

Deltakerrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Spania åpnet konkurransen, mens Italia avsluttet. Norge hadde startnummer tolv.[2]

Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning. Hvert land hadde en jury med ti medlemmer, der hvert jurymedlem ga ett poeng til sin favorittsang. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[3]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Laila Kinnunen ble Finlands første representant. Her fra den finske finalen i februar 1961.

Finalen ble for første gang lagt til en lørdag, 18. mars 1961 fra klokken 22.00–23.35 sentraleuropeisk tid.[4] Konkurransen ble for andre gang ledet av den franske tv-verten Jacqueline Joubert.

Sendingen åpnet med eksteriørbilder av Promenade de la Croisette og Palais des Festivals et des Congrès.[5] Deretter ble det vist bilder av kommentatorboksene bakerst på galleriet mens orkesteret spilte en åpningsmelodi. Etter åpningen entret Joubert scenen og ønsket Europa, publikum og deltakere velkommen. Deretter gikk deltakerne i tur og orden til mikrofonen og presenterte seg med fullt navn.[5] Deretter startet konkurransen med det spanske bidraget, etterfulgt av de øvrige 15 bidragene.

Blant deltakerne var flere kjente artister som svenske Lill-Babs, franske Jean-Claude Pascal og den britiske sangduoen The Allisons. Norge var representert av Nora Brockstedt for andre år på rad, med blondt hår for anledningen. Den største artisten var imidlertid tyske Lale Andersen, som ble internasjonalt kjent for sin tolkning av sangen «Lili Marleen» under andre verdenskrig.[6] Hun fremførte det tyske bidraget «Einmal sehen wir uns wieder» delvis på fransk, men ble til slutt kun nummer 13 av 16.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Etter at alle landene hadde fremført sangene sine, var det et innlagt pausenummer med ballettdanserne Tessa Beaumont og Max Bozzoni, før avstemningen startet. Som årene før hadde hvert land en jury på ti medlemmer, der hvert medlem ga ett poeng til sin favorittsang. Juryen kunne ikke stemme på sitt eget lands bidrag. Landene stemte i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik ordningen var frem til 1963.

Storbritannia tok raskt ledelsen fra start etter å ha fått hele 8 av 10 stemmer fra Luxembourg. Den norske juryen var også ganske samstemt; åtte av ti jurymedlemmer hadde Danmark som favoritt, mens de to siste stemte på Spania. De norske stemmene førte Danmark opp på en andreplass, to poeng bak Storbritannia, men Danmark klarte ikke å holde følge med teten utover i avstemningen.

Storbritannia lå i en soleklar ledelse under store deler av stemningen, etter å ha fått 8 stemmer fra Luxembourg og 7 fra Sveits. Mot slutten fikk imidlertid Luxembourg høye poeng fra flere land og tok innpå Storbritannia. Da tre land sto igjen å stemme, lå de to landene likt med 21 poeng hver. Da Østerrike ga 4 stemmer til Luxembourg, gikk Luxembourg forbi og vant til slutt med 31 stemmer. Dette var Luxembourgs første seier i konkurransen. Storbritannia fikk 24 stemmer og kom på andreplass for tredje året på rad.

De fleste landene leste dette året opp poengene på fransk – også Norges oppleser Mette Janson.[5] Dette var første og hittil eneste gang at Norge leste opp sine poeng på fransk, alle andre år har Norge lest sine poeng på engelsk.

Vinnere og hiter[rediger | rediger kilde]

Jean Claude Pascal (til høyre) skaffet Luxembourg sin første seier.

Utdypende artikkel: Nous les amoureux

Vinnerlåten «Nous les amoureux» (norsk: vi, de elskende) er en rolig ballade, skrevet av franskmennene Jacques Datin og Maurice Vidalin. Før konkurransen omtalte kritikerne syrlig «Nous les amoureux» som en «vuggesang».[2] Vinneren fikk heller ingen stor salgsmessig suksess etter konkurransen og havnet bare på singellistene i Frankrike og belgiske Vallonia. I Frankrike nådde den en sjetteplass som høyeste notering, og i Vallonia plass 21.[7][8]

Utdypende artikkel: Are You Sure?

Andreplassen, britiske «Are You Sure?», fikk langt større kommersiell suksess og gikk inn på hitlistene i flere europeiske land.[9] I Norge toppet den singellisten, og hjemme i Storbritannia nådde den en andreplass.[10][11] Dette var første gang en Eurovision-låt toppet den offisielle norske singellisten. «Nous les amoureux», derimot, kom ikke inn på singellistene hverken i Norge eller Storbritannia.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1961

Etter debuten og fjerdeplassen året før med «Voi Voi», var interessen for konkurransen høy i Norge. NRK fikk inn 349 melodier til Melodi Grand Prix 1961 og fikk hjelp av TONO til å plukke ut fem av dem til å delta i den norske finalen lørdag 18. februar 1961. Både NRK og TONO uttrykte imidlertid skuffelse over nivået på de innsendte bidragene, og juryformann Ragnar Kierulf sa til VG at det var en enkel jobb å velge ut de fem finalebidragene.[12]

Nora Brockstedt representerte Norge for andre år på rad.

En timannsjury kåret «Sommer i Palma» til vinner. Per Asplin fremførte sangen med lite orkester, mens Nora Brockstedt sang den med Kringkastingsorkestret. Etter seieren spekulerte norsk presse på om NRK ville sende Grynet Molvig til å representere Norge i Cannes. VG mente Molvig var det rette valget, fordi hun «er både ung og pen, synger godt, fotograferer godt, og smiler pent.»[12] Etter finalen mente VG at Per Asplin måtte få synge Norges bidrag, men til slutt besluttet NRK at Nora Brockstedt nok en gang skulle få representere Norge i konkurransen.[13]

I Eurovision Song Contest var Norge det tolvte bidraget på scenen, og Øivind Bergh dirigerte det franske orkesteret. «Sommer i Palma» endte til slutt på en syvendeplass med 10 stemmer – 5 fra Belgia, 2 fra Finland og 1 stemme hver fra Spania, Jugoslavia og Danmark. Leif Rustad kommenterte sendingen for både NRK Fjernsynet og NRK Radio, mens journalist Mette Janson leste de norske stemmene fra NRK Marienlyst i Oslo. Janson leste stemmene på fransk; dette er den eneste gangen de norske stemmene har blitt lest på fransk. Rustad ankom Cannes søndagen før finalen, mens Brockstedt og Bergh ankom først tre dager før finalen.[14][15]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Under er en oversikt over deltakerne og det offisielle resultatet:[16]

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01 Spania Spania Conchita Bautista «Estando contigo» 9 8
02 Monaco Monaco Colette Deréal «Allons, allons les enfants» 10 6
03 Østerrike Østerrike Jimmy Makulis «Sehnsucht» 15 1
04 Finland Finland Laila Kinnunen «Valoa ikkunassa» 10 6
05 Jugoslavia Jugoslavia Ljiljana Petrović «Neke davne zvezde» (Неке давне звезде) 8 9
06 Nederland Nederland Greetje Kauffeld «Wat een dag» 10 6
07 Sverige Sverige Lill-Babs «April, april» 14 2
08 Tyskland Tyskland Lale Andersen «Einmal sehen wir uns wieder» 13 3
09 Frankrike Frankrike Jean-Paul Mauric «Printemps, avril carillonne» 4 13
10 Sveits Sveits Franca di Rienzo «Nous aurons demain» 3 16
11 Belgia Belgia Bob Benny «September, gouden roos» 15 1
12 Norge Norge Nora Brockstedt «Sommer i Palma» 7 10
13 Danmark Danmark Dario Campeotto «Angelique» 5 12
14 Luxembourg Luxembourg Jean-Claude Pascal «Nous les amoureux» 1 31
15 Storbritannia Storbritannia The Allisons «Are You Sure?» 2 24
16 Italia Italia Betty Curtis «Al di là» 5 12

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i
Bob Benny Belgia Belgia 1959
Nora Brockstedt Norge Norge 1960

Låtskrivere og språk[rediger | rediger kilde]

Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk.[17][18]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
Spania Spania «Estando contigo» Augusto Algueró Antonio Guijarro Spansk Å være med deg
Monaco Monaco «Allons, allons les enfants» Hubert Giraud Pierre Delanoë Fransk Kom, kom, barn
Østerrike Østerrike «Sehnsucht» Leopold Andrejewitsch Tysk Lengsel
Finland Finland «Valoa ikkunassa» Eino Hurme Sauvo Puhtila Finsk Lys i vinduet
Jugoslavia Jugoslavia «Neke davne zvezde» (Неке давне звезде) Jože Privšek Miroslav Antić Serbisk Noen fjerne stjerner
Nederland Nederland «Wat een dag» Dick Schallies Pieter Goemans Nederlandsk Hvilken dag
Sverige Sverige «April, april» Bobbie Ericsson Bo Eneby Svensk –
Tyskland Tyskland «Einmal sehen wir uns wieder» Rudolf Maluck Ernst Bader Tysk, fransk En gang skal vi sees igjen
Frankrike Frankrike «Printemps, avril carillonne» Francis Baxter Guy Favereau Fransk Vår, april ringer
Sveits Sveits «Nous aurons demain» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Vi har morgendagen
Belgia Belgia «September, gouden roos» Hans Flower Wim Brabants Nederlandsk September, gyldne rose
Norge Norge «Sommer i Palma» Jan Wølner Egil Hagen Norsk –
Danmark Danmark «Angelique» Aksel V. Rasmussen Dansk –
Luxembourg Luxembourg «Nous les amoureux» Jacques Datin Maurice Vidalin Fransk Vi, de elskende
Storbritannia Storbritannia «Are You Sure?» John Alford, Bernhard Colin Day Engelsk Er du sikker?
Italia Italia «Al di là» Carlo Donida Giulio Rapetti Italiensk Bortenfor

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[19]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Italia Storbritannia Luxembourg Danmark Norge Belgia Sveits Frankrike Tyskland Sverige Nederland Jugoslavia Finland Østerrike Monaco Spania
Spania Spania 1 2 2 1 1 1 8 9
Monaco Monaco 1 1 3 1 6 10
Østerrike Østerrike 1 1 15
Finland Finland 2 2 1 1 6 10
Jugoslavia Jugoslavia 1 1 1 2 1 3 9 8
Nederland Nederland 2 1 1 2 6 10
Sverige Sverige 2 2 14
Tyskland Tyskland 1 1 1 3 13
Frankrike Frankrike 2 1 4 1 1 2 2 13 4
Sveits Sveits 2 2 4 2 1 2 2 1 16 3
Belgia Belgia 1 1 15
Norge Norge 1 5 1 2 1 10 7
Danmark Danmark 8 2 1 1 12 5
Luxembourg Luxembourg 3 1 1 1 5 1 1 5 3 4 4 2 31 1
Storbritannia Storbritannia 1 8 1 1 7 3 3 24 2
Italia Italia 4 4 1 1 1 1 12 5

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Franck Pourcel var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[20]

Land Dirigent 
Spania Spania Rafael Ferrer
Monaco Monaco Raymond Lefèvre
Østerrike Østerrike Franck Pourcel
Finland Finland George de Godzinsky
Jugoslavia Jugoslavia Jože Privšek
Nederland Nederland Dolf van der Linden
Sverige Sverige William Lind
Tyskland Tyskland Franck Pourcel
Frankrike Frankrike Franck Pourcel
Sveits Sveits Fernando Paggi
Belgia Belgia Francis Bay
Norge Norge Øivind Bergh
Danmark Danmark Kai Mortensen
Luxembourg Luxembourg Leo Chauliac
Storbritannia Storbritannia Harry Robinson
Italia Italia Gianfranco Intra

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[21]

  1. Italia Italia – Enzo Tortora[22]
  2. Storbritannia Storbritannia – Michael Aspel[1]
  3. Luxembourg Luxembourg – Ukjent
  4. Danmark Danmark – Ole Mortensen
  5. Norge Norge – Mette Janson
  6. Belgia Belgia – Ward Bogaert
  7. Sveits Sveits – Boris Acquadro
  8. Frankrike Frankrike – Armand Lanoux
  9. Tyskland Tyskland – Heinz Schenk
  10. Sverige Sverige – Roland Eiwort[23]
  11. Nederland Nederland – Siebe van der Zee[24]
  12. Jugoslavia Jugoslavia – Saša Novak
  13. Finland Finland – Poppe Berg
  14. Østerrike Østerrike – Emil Kollpacher
  15. Monaco Monaco – Ukjent
  16. Spania Spania – Diego Ramírez Pastor

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer og overføringer under Eurovision Song Contest 1961:[21]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
Belgia Belgia BRT BRT Nic Bal [5][25][26]
RTB RTB Robert Beauvais [5][25]
Danmark Danmark DR Danmarks Radio TV Sejr Volmer-Sørensen [27]
Program 1
Finland Finland Yle Suomen Televisio Aarno Walli [28]
Yleisohjelma
Frankrike Frankrike RTF RTF Télévision Robert Beauvais [5][29][30][31]
France I
Italia Italia Rai Programma Nazionale Corrado Mantoni [32][33]
Secondo Programma
Jugoslavia Jugoslavia JRT Televizija Beograd Ljubomir Vukadinović [34]
Televizija Ljubljana Tomaž Terček [35][34]
Televizija Zagreb Gordana Bonetti [36]
Luxembourg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Robert Beauvais [5][37]
Monaco Monaco TMC Télé Monte-Carlo Robert Beauvais [5]
RMC Radio Monte-Carlo [31]
Nederland Nederland NTS NTS Piet te Nuyl [25][24]
Hilversum 1
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet Leif Rustad [4][38]
NRK Radio Leif Rustad, sendt i opptak med 29 minutters forsinkelse [38]
Spania Spania TVE TVE Federico Gallo [39]
Storbritannia Storbritannia BBC BBC TV Tom Sloan [1][40]
Sveits Sveits SF DRS TV DRS Theodor Haller [29][31]
SR DRS Radio Basel
TSR TSR Robert Beauvais [5][29][31]
RSR Radio Sottens
RTSI TSI Ukjent [29][31]
Radio Monte Ceneri Ukjent
Sverige Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson [28][23]
SR P1
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Wolf Mittler [25][29]
Østerrike Østerrike ORF ORF Wolf Mittler (brukte kommentaren til tyske ARD) [41]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  2. ^ a b c «Cannes 1961». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 29. oktober 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  3. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  4. ^ a b «Radioprogrammet». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. 18. mars 1961. s. 4. Besøkt 9. desember 2022. 
  5. ^ a b c d e f g h i «Eurovision Song Contest 1961 – full show». RTF/EBU via YouTube. 18. mars 1961. Besøkt 21. juli 2017. 
  6. ^ «The Song That Ruled The Airwaves During The Second World War». Imperial War Museums (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  7. ^ For «Nous les amoureux» av Jean-Claude Pascal: «Tout les Titres par Artiste – P» (fransk). Infodisc.fr. Arkivert fra originalen 20. september 2013. Besøkt 5. februar 2017.  Arkivert 15. juli 2015 hos Wayback Machine. Velg J-Claude PASCAL fra rullemenyen og trykk OK.
  8. ^ «Jean-Claude Pascal». ultratop.be. Besøkt 5. februar 2017. 
  9. ^ «The Allisons – Are You Sure?». dutchcharts.nl. Besøkt 5. februar 2017. 
  10. ^ «The Allisons». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 7. juli 2022. 
  11. ^ «Are You Sure?». The Official Charts Company. Besøkt 5. februar 2017. 
  12. ^ a b «Ingen gleder seg til melodifinalen i TV i kveld». Verdens Gang. 18. februar 1961. s. 4. 
  13. ^ eps. (signatur) (20. februar 1961). «La Per Asplin få reise til melodi-finalen i Cannes». Verdens Gang. s. 5. 
  14. ^ «Erik Diesen IKKE til tv-finalen i Cannes». Verdens Gang. 14. mars 1961. s. 5. 
  15. ^ «Nora Brockstedt i Cannes». Verdens Gang. 16. mars 1961. s. 6. 
  16. ^ «Final of Cannes 1961». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  17. ^ «1961 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  18. ^ «Participants of Cannes 1961». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022. 
  19. ^ «Results of the Final of Cannes 1961». Eurovision.tv (engelsk). Besøkt 7. juli 2022. 
  20. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  21. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1961)». Internet Movie Database. Besøkt 20. juli 2017. 
  22. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  23. ^ a b Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 20–21. ISBN 91-89136-29-2. 
  24. ^ a b «Greetje vanavond nummer zes». Nieuwe Leidsche Courant (nederlandsk). Historische Kranten, Erfgoed Leiden en Omstreken. 18. mars 1961. s. 7. Besøkt 9. desember 2022. 
  25. ^ a b c d «Programma's binnen- en buitenlandse zenders». De Telegraaf (nederlandsk). Delpher. 17. mars 1961. s. 9. Besøkt 9. desember 2022. 
  26. ^ «Televisiekijkers voor U …». De Gazet van Aals (nederlandsk). Digitaal krantenarchief – Stadsarchief Aalst. 11. mars 1961. Besøkt 9. desember 2022. 
  27. ^ «Programoversigt – Program 1 / Fjernsyn – 18-03-1961» (PDF). DR sendeplan (dansk). Dansk Kulturarv. 29. mars 1960. Arkivert fra originalen 19. juni 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  28. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat. nakoislehti.hs.fi. 18. mars 1961. s. 33. Besøkt 9. desember 2022. (abonnement kreves). 
  29. ^ a b c d e «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio Je vois tout – télévision (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia SA: Scriptorium Digital Library. 9. mars 1961. s. 24–26. Besøkt 9. desember 2022. 
  30. ^ «Remise du Grand Prix Eurovision 1961 à Jean-Claude Pascal (Luxembourg) | INA». Institut national de l'audiovisuel (fransk). Besøkt 9. desember 2022 – via Institut national de l'audiovisuel. 
  31. ^ a b c d e «Programmes des Émissions Suisses et Étrangères». Radio TV – Je vois tout (fransk). Lausanne, Sveits: Héliographia. 9. mars 1961. s. 33–36. Besøkt 9. desember 2022. 
  32. ^ «I programmi TV e radio». La Stampa. La Stampa – Consultazione Archivio. 18. mars 1961. s. 4. Besøkt 9. desember 2022. 
  33. ^ Anselmi, Eddy (2020). Il festival di Sanremo: 70 anni di storie, canzoni, cantanti e serate [Sanremo-festivalen: 70 år med historier, sanger, sangere og kvelder] (italiensk). Milano, Italia: Planeta DeAgostini. ISBN 978-88-511-7854-3. «Nel 1961 è il commentatore Rai dell'Eurovision Song Contest [I 1961 var han kommentator for Rai under Eurovision Song Contest]» 
  34. ^ a b «Radijski in televizijski spored» (PDF). Glas. 11. mars 1961. s. 6. Arkivert fra originalen (PDF) 23. juli 2022. 
  35. ^ «Evrovizijski put Jugoslavije - od socijalističkog autsajdera do festivalskog pobednika». BBC News na srpskom (serbisk). 6. mars 2022. Besøkt 9. desember 2022. 
  36. ^ «TV Program». Slobodna Dalmacija (kroatisk). Split, SR Kroatia, Jugoslavia. 18. mars 1961. s. 8. 
  37. ^ «Télé-Luxembourg». Luxemburger Wort (fransk and tysk). viewer.eluxemburgensia.lu. 18. mars 1961. s. 19. Besøkt 9. desember 2022. 
  38. ^ a b «[NRK P1 1961.03.18 : programrapport] - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. NRK Radio. 18. mars 1961. s. 14. Besøkt 3. september 2022. 
  39. ^ LOS40 (28. mars 2018). «Fotogalería:Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (spansk). Arkivert fra originalen 26. september 2021. Besøkt 9. desember 2022. 
  40. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1961». Radio Times. BBC Programme Index – genome.ch.bbc.co.uk. 27. mars 1960. Besøkt 8. desember 2022. 
  41. ^ «Austria Eurovision 1961». eurovision.tv (engelsk). Besøkt 9. desember 2022. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1961&oldid=23174140»