Eurovision Song Contest 1980

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1980
Eurovisie Songfestival 1980 ( Den Haag ) winnaar Johnny Logan in de bloemen, Bestanddeelnr 930-7805.jpg
Dato: 19. april 1980
Sted: Nederland Nederlands Congresgebouw, Haag, Nederland
Programleder: Marlous Fluitsma
Hans van Willigenburg (reporter)
Sjefdirigent: Rogier van Otterloo
Regi: Theo Ordeman
Produsent: Fred Oster
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 19
Vinner: Irland Irland
«What’s Another Year»
Johnny Logan
Deltakelse
Debuterte: Marokko Marokko
Tilbake: Tyrkia Tyrkia
Trakk seg: Israel Israel
Monaco Monaco
Eurovision Song Contest
◄ 1979    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1981 ►

Eurovision Song Contest 1980 var den 25. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Som vinner av 1979-konkurransen, skulle Israel ha arrangert finalen, men den israelske kringkasteren sa fra seg oppgaven av økonomiske årsaker. I stedet tok Nederland på seg arrangørjobben og la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag lørdag 19. april 1980. Programleder var Marlous Fluitsma.

Totalt stilte 19 land til start, det samme antallet som året før. Monaco og Israel trakk seg, mens Tyrkia var tilbake etter fraværet året før. I Israels fravær besluttet Marokko å delta, for første og hittil siste gang.

Vinneren ble Irland og «What’s Another Year», sunget av Johnny Logan. Dette var Irlands andre seier i konkurransen, og «What’s Another Year» fikk stor kommersiell suksess over hele Europa. Vinnersangen toppet singellistene i elleve land – inkludert Norge, der sangen lå på topp åtte uker på rad.[1] Tyskland endte på andreplass, landets beste plassering til da. Storbritannia ble nummer tre, Sveits nummer fire og vertslandet Nederland endte på femteplass. Norge var representert av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta som sang «Sámiid ædnan». Det norske bidraget ble nummer 16 av 19, men låten har siden blitt en del av den nasjonale hukommelsen i Norge.[2][3]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1979 var det nok en gang Israel som fikk oppgaven med å arrangere finalen. I august 1979 besluttet imidlertid det israelske kringkastingsrådet å si fra seg arrangørjobben av økonomiske årsaker. Den israelske kringkasteren IBA skulle innføre farge-tv i 1980, og kringkasteren ønsket derfor å prioritere dette fremfor å arrangere nok en Eurovision-finale.[4] EBU måtte derfor be et annet medlemsland ta på seg arrangementet. Flere aktuelle land som Spania og Storbritannia nølte, men i oktober 1979 tok Nederland på seg arrangementet, og datoen ble fastsatt til 19. april 1980.[5] Dette var kvelden før Jom hazikaron, Israels minnedag for falne soldater og ofre for krig, og i desember 1979 besluttet derfor Israel å trekke seg fra Eurovison Song Contest 1980.[6] Dette er første gang et vinnerland ikke deltok det påfølgende året. Frem til 2023 var det også siste gang konkurransen ikke ble arrangert i landet som vant forrige konkurranse.[5]

Israels fravær gjorde det aktuelt for arabiske land å delta, og Marokko deltok for første og hittil eneste gang. Tyrkia kom tilbake etter fraværet året før, mens Monaco trakk seg fra konkurransen av økonomiske årsaker. Først i 2004 skulle fyrstedømmet komme tilbake. Dermed stilte 19 land i konkurransen, det samme antallet som året før.

Nederlandsk fjernsyn la finalen til Nederlands Congresgebouw i Haag, den samme arenaen som huset konkurransen fire år tidligere. På grunn av den korte forberedelsestiden hadde nederlandsk fjernsyn nedskalert arrangementet. De gjenbrukte deler av videomaterialet fra 1976 og brukte samme scenedekoratør som ved finalen i 1976.[5] Dette var fjerde gang Nederland arrangerte en Eurovision-finale.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programleder Marlous Fluitsma under prøvene.

Sendingen markerte at det var den 25. konkurransen i rekken, og programmet åpnet med bilder av kjente nederlandske attraksjoner som tulipaner og vindmøller. Deretter kom programleder Marlous Fluitsma på scenen og ønsket publikum og seerne velkommen på nederlandsk. Startrekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning – Østerrike åpnet, mens Belgia avsluttet. Hvert deltakerland hadde med seg sin egen annonsør som presenterte landets bidrag på sitt nasjonale språk. Åse Kleveland presenterte den norske melodien «Sámiid ædnan» som hadde startnummer 11. De 19 sangene ble akkompagnert av Metropol-orkesteret som også hadde spilt i finalene i 1958, 1970 og 1976.

Blant favorittene dette året var Luxembourg og Tyskland, med Irland og Italia som utfordrere. Luxembourg stilte med tvillingparet Sophie og Magaly og låten «Papa pingouin», skrevet av blant andre Ralph Siegel. Sangen handlet om en pingvinpappa, og på scenen hadde tvillingene med en mann utkledd som pingvin. Sangen ble imidlertid bare nummer ni i avstemningen. Siegel hadde også skrevet det tyske bidraget. Italienske Alan Sorrenti fikk større suksess med «Non so che darei» som endte på sjetteplass. Etter finalen fikk han stor kommersiell suksess med låten, og i Norge ble den liggende på singellisten i ti uker.[7][8]

Sverige ble representert av Tomas Ledin som truet med å fremføre sangen «Just nu!» på engelsk, i protest mot språkreglene som gjaldt i konkurransen – hvert land måtte nemlig synge på sitt eget språk i årene 1966–1972 og 1977–1998. Også musikkprodusenten Stikkan Anderson kritiserte språkkravet og mente Norden aldri ville vinne så lenge språkregelen gjaldt. Han fikk ikke rett: Norden rakk å vinne konkurransen fire ganger (1984, 1985, 1991 og 1995) før språkregelen ble opphevet for godt i 1999.

Tysklands Katja Ebstein havnet på andreplass.

Tysklands Katja Ebstein deltok for tredje gang og skaffet landet sin beste plassering med en andreplass. Vinneren ble Irland, som var representert av den da ganske ukjente Johnny Logan. Han fikk syv 12-poengere, blant annet fra Norge, og skaffet Irland sin andre seier. Da seieren var et faktum, ble Johnny Logan overveldet av følelser, og under vinnerreprisen felte han flere tårer. Logan fikk også en tulipan oppkalt etter seg, for nederlandske tulipandyrkere hadde på forhånd lovet å oppkalle en ny tulipankrysning etter vinneren.[9][10]

«What's Another Year» fikk stor suksess etter konkurransen og toppet hitlistene i elleve land.[9] I Norge toppet sangen singellisten åtte uker på rad.[11] I 2005 deltok også «What's Another Year» i Eurovision Song Contests 50-årsjubileumsshow. Der var sangen én av fjorten som konkurrerte om å bli tidenes Eurovision-låt. ABBAs «Waterloo» vant, mens «What's Another Year» kom på tolvteplass.[12]

Utdypende artikkel: What's Another Year

Pausenummeret før avstemningen var et cabaretnummer av The Dutch Rhythm Steel and Show Band fra De nederlandske Antiller. Underveis i nummeret ble seerne tatt direkte inn i artistenes oppholdsrom, der reporter Hans van Willigenburg intervjuet artistene om deres vinnersjanser og favorittsanger.[13] Blant intervjuobjektene var også Sverre Kjelsberg som ble spurt om «Sámiid ædnan» var typisk norsk folkemusikk. «Det er samisk folkemusikk. Folk i Nord-Norge, en minoritetsgruppe i Nord-Norge», svarte Kjelsberg på engelsk – og avslørte at han likte Irland.[13]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta under prøvene.

Det norske bidraget var «Sámiid ædnan», fremført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta. De hadde vunnet en rekordjevn avstemning i Melodi Grand Prix måneden før, og forventningene var store foran den internasjonale finalen. Aftenposten mente rett låt hadde vunnet den norske finalen og fikk støtte av ABBA-manageren Stikkan Anderson, som spådde Norge en høy plassering i Haag.[14][15] Låten gikk også raskt til topps på VG-lista og lå på listen i 13 uker. Dette var tredje gang en norsk vinnermelodi nådde toppen av den norske singellisten.[16]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1980

Under Eurovision Song Contest var det også stor oppmerksomhet omkring det norske bidraget, og internasjonal presse fulgte de norske deltakerne tett.[17] På plenen utenfor Congresgebouw hadde en gruppe tilreisende samer slått opp lavvo og laget sin egen engelskspråklige avis.[10][18] Flere utenlandske journalister mente Norge hadde en reell sjanse til å vinne konkurransen. Europas juryer var derimot ikke like entusiastiske; «Sámiid ædnan» ble bare nummer 16 av 19, med 15 poeng. Sangen var likevel en kraftig politisk markering, og det var første gang joik ble brukt i Eurovision Song Contest. «Sámiid ædnan» har etter hvert blitt en av de mest kjente vinnermelodiene i Melodi Grand Prix, med et joike-refreng som de fleste voksne nordmenn kan utenat. NRK kåret i 2010 også sangen til det mest minneverdige i Melodi Grand Prix-historien.[19][20][21]

Utdypende artikkel: Sámiid ædnan

Johnny Logan sammen med sølvvinner Katja Ebstein.

Norges dirigent var Sigurd Jansen, mens Åse Kleveland introduserte det norske bidraget på scenen i Haag. Knut Aunbu var kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte på NRK Radio. Roald Øyen leste de norske poengene fra studio i Oslo.[22]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Konkurransesjef og oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. For første gang leste de opp poengene i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Som en morsomhet byttet Marlous Fluitsma ut telefonene underveis i avstemningen, slik at hun snakket i en ny telefon hver gang hun kalte opp et land.[13]

Vertslandet Nederland tok tidlig en klar ledelse etter å ha fått tre tolvere og en sekser fra de fire første landene. Etter hvert kom Tyskland, Sverige og Spania opp i tetstriden, mens Irland lå et stykke bak. Etter hvert ble det et svært tett løp; halvveis i avstemningen ledet Tyskland med 62 poeng mot Irlands 61 og Storbritannias 60.

Etter å ha fått tre toppoeng på rad, gikk Irland opp i en klar ledelse, men Tyskland klarte likevel å holde følge. Først da Belgia stemte som siste land, ble den irske seieren klar. Tyskland ble nummer to, mens Storbritannia ble nummer tre. Fjerdeplassen gikk til Sveits, mens vertslandet Nederland kom på femteplass. Sverige ble nummer ti, mens Norge ble nummer 16. Debutantlandet Marokko endte nest sist og har ikke deltatt i konkurransen siden.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[23] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang  Språk[24] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Østerrike Østerrike Blue Danube «Du bist Musik» Tysk Du er musikk 8 64
02 Tyrkia Tyrkia Ajda Pekkan «Pet'r Oil» Tyrkisk Olje 15 23
03 Hellas Hellas Anna Vissi og Epikouri «Autostop» (Ωτοστόπ) Gresk Haiking 13 30
04 Luxembourg Luxembourg Sophie og Magaly «Papa pingouin» Fransk Pappa pingvin 9 56
05 Marokko Marokko Samira Bensaïd «Bitaqat khub» (بطاقة حب) Arabisk Kjærlighetskort 18 7
06 Italia Italia Alan Sorrenti «Non so che darei» Italiensk Jeg vet ikke hva jeg kan gi 6 87
07 Danmark Danmark Bamses Venner «Tænker altid på dig» Dansk Tenker alltid på deg 14 25
08 Sverige Sverige Tomas Ledin «Just nu!» Svensk Akkurat nå! 10 47
09 Sveits Sveits Paola «Cinéma» Fransk Kino 4 104
10 Finland Finland Vesa-Matti Loiri «Huilumies» Finsk Fløytemann 19 6
11 Norge Norge Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta «Sámiid ædnan» Norsk, samisk Samisk jord 16 15
12 Tyskland Tyskland Katja Ebstein «Theater» Tysk Teater 2 128
13 Storbritannia Storbritannia Prima Donna «Love Enough for Two» Engelsk Kjærlighet nok til to 3 106
14 Portugal Portugal José Cid «Um grande, grande amor» Portugisisk En stor, stor kjærlighet 7 71
15 Nederland Nederland Maggie MacNeal «Amsterdam» Nederlandsk 5 93
16 Frankrike Frankrike Profil «Hé, hé, m'sieurs dames» Fransk Hei, hei, herrer og damer 11 45
17 Irland Irland Johnny Logan «What's Another Year» Engelsk Hva er vel et år til? 1 143
18 Spania Spania   Trigo Limpio «Quédate esta noche» Spansk Bli i natt 12 38
19 Belgia Belgia Telex «Euro-Vision» Fransk Eurovisjon 17 14

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Paola del Medico Sveits Sveits 1969
Katja Ebstein Tyskland Tyskland 1970, 1971
Maggie MacNeal Nederland Nederland 1974 Som del av duoen Mouth and MacNeal

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[25]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Østerrike Tyrkia Hellas Luxembourg Marokko Italia Danmark Sverige Sveits Finland Norge Tyskland Storbritannia Portugal Nederland Frankrike Irland Spania Belgia
Østerrike Østerrike 1 3 4 5 1 4 5 6 4 6 3 3 4 10 4 1 64 8
Tyrkia Tyrkia 3 12 8 23 15
Hellas Hellas 5 1 2 2 4 3 1 8 4 30 13
Luxembourg Luxembourg 1 1 4 6 3 7 8 7 8 3 8 56 9
Marokko Marokko 7 7 18
Italia Italia 2 6 2 3 10 8 6 2 7 4 12 1 2 2 10 10 87 6
Danmark Danmark 4 2 6 7 1 5 25 14
Sverige Sverige 8 10 10 6 5 5 2 1 47 10
Sveits Sveits 6 2 5 7 3 8 2 12 10 10 7 6 10 12 2 2 104 4
Finland Finland 5 1 6 19
Norge Norge 4 6 2 3 15 16
Tyskland Tyskland 8 10 3 10 12 7 5 7 2 10 8 12 10 5 12 7 128 2
Storbritannia Storbritannia 7 5 8 8 10 12 10 4 3 7 7 5 6 8 6 106 3
Portugal Portugal 4 5 4 10 6 8 2 1 8 1 5 6 7 4 71 7
Nederland Nederland 12 12 6 12 3 3 10 8 2 4 12 1 5 3 93 5
Frankrike Frankrike 3 7 2 1 1 4 1 3 5 4 3 6 5 45 11
Irland Irland 10 12 7 1 12 7 12 8 12 12 12 5 6 8 7 12 143 1
Spania Spania   4 7 8 6 5 6 2 38 12
Belgia Belgia 3 1 10 14 17

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
7 Irland Irland Belgia, Danmark, Hellas, Norge, Storbritannia, Sveits, Tyskland
4 Nederland Nederland Frankrike, Luxembourg, Tyrkia, Østerrike
3 Tyskland Tyskland Italia, Nederland, Spania
2 Sveits Sveits Finland, Irland
1 Italia Italia Portugal
Storbritannia Storbritannia Sverige
Tyrkia Tyrkia Marokko

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Rogier van Otterloo var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[26]

Land Dirigent
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Tyrkia Tyrkia Attila Özdemiroğlu
Hellas Hellas Jick Nacassian
Luxembourg Luxembourg Norbert Daum
Marokko Marokko Jean Claudric
Italia Italia Del Newman
Danmark Danmark Allan Botschinsky
Sverige Sverige Anders Berglund
Sveits Sveits Peter Reber
Finland Finland Ossi Runne
Norge Norge Sigurd Jansen
Tyskland Tyskland Wolfgang Rödelberger
Storbritannia Storbritannia John Coleman
Portugal Portugal Jorge Machado
Nederland Nederland Rogier van Otterloo
Frankrike Frankrike Sylvano Santorio
Irland Irland Noel Kelehan
Spania Spania Javier Iturralde
Belgia Belgia Ingen egen dirigent

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Sendingen ble kringkastet til over 20 land. De fleste landene hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Knut Aunbu var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio.[22] Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1980:[27]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Østerrike Østerrike ORF Günther Ziesel (FS2) Jenny Pippal
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT Ankara Televizyonu) Başak Doğru
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[28] Niki Venega
Luxembourg Luxembourg CLT Jacques Navadic (RTL Télé-Luxembourg) Jacques Harvey
Marokko Marokko SNRT Ukjent (Al Aoula) Mohammed Bouzidi
Italia Italia Rai Michele Gammino (Rete 2) Beatrice Cori
Danmark Danmark Danmarks Radio DR TV: Jørgen de Mylius[29] Bent Henius[29]
DR P3: Erik Wiedemann[29]
Sverige Sverige SVT TV1: Ulf Elfving[30] Arne Weise
SR P3: Kent Finell[30]
Sveits Sveits TV DRS Theodor Haller (TV DRS) Michel Stocker[31]
TSR Georges Hardy (TSR)
TSI Giovanni Bertini (TSI)
Finland Finland Yle Heikki «Hector» Harma og Aarre Elo (TV1)[32] Kaarina Pönniö[32]
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet: Knut Aunbu[22] Roald Øyen[22]
NRK Radio: Erik Heyerdahl[22]
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (Deutsches Fernsehen) Gabi Schnelle
Storbritannia Storbritannia BBC BBC1: Terry Wogan Ray Moore
BBC Radio 2: Steve Jones
Portugal Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP1) Teresa Cruz
Nederland Nederland NOS Pim Jacobs (Nederland 2) Flip van der Schalie
Frankrike Frankrike TF1 Patrick Sabatier (TF1) Fabienne Égal
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Larry Gogan David Heffernan
RTÉ Radio 1: Pat Kenny
Spania Spania TVE Miguel de los Santos (TVE1)[33] Alfonso Lapeña
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[34] Jacques Olivier
RTBF Jacques Mercier (RTBF1)
Island Island RÚV Ukjent (Sjónvarpið) Deltok ikke
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1)
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn)

Nasjonale annonsører[rediger | rediger kilde]

Hvert bidrag ble introdusert av en annonsør fra det aktuelle landet, og annonsørene introduserte sangene på sitt nasjonalspråk.

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kutner, Jon (2005). «Song number 458». 1000 UK Number One Hits. London: Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-360-2. 
  2. ^ Riise, Hege Bakken (6. mars 2010). «Topp 10 mest minneverdige MGP-øyeblikk». nrk.no. 
  3. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen (norsk). Besøkt 1. august 2017. 
  4. ^ NPS-AP (14. august 1979). «Ikke Melodi Grand Prix i Jerusalem». Aftenposten. s. 13. 
  5. ^ a b c «Eurovision Song Contest The Hague 1980». eurovision.tv. 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  6. ^ NPS-AP (12. desember 1979). «Israel trekker seg fra Grand Prix». Aftenposten. s. 12. 
  7. ^ «Alan Sorrenti». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  8. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Alan Sorrenti - Non so che darei». www.norwegiancharts.com. Besøkt 31. juli 2017. 
  9. ^ a b Kutner, Jon (2005). «Song number 458». 1000 UK Number One Hits. London: Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-360-2. 
  10. ^ a b Thorsen, Øyvind (17. april 1980). «Joiken gir gjenlyd i Haag». Aftenposten. s. 16. 
  11. ^ «Johnny Logan». topplista.no. Besøkt 18. september 2022. 
  12. ^ «Congratulations Show». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 3. mai 2016. Besøkt 20. februar 2017. 
  13. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1980 – full show». NOS/EBU via YouTube. 19. april 1980. Besøkt 31. juli 2017. 
  14. ^ Levin, Mona (24. mars 1980). «Melodi Grand Prix: Bestemann vant!». Aftenposten. s. 7. 
  15. ^ Talén og Fure, Bjørn og Reidar (24. mars 1980). «Frelsesarmé-stilen vil vekke oppsikt». Verdens Gang. s. 39. 
  16. ^ «'Sámiid ædnan' på Topplista». IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  17. ^ Bakkemoen, Kurt (18. april 1980). «100 journalister sang «Samiid Ædnan»». Verdens Gang. s. 35. 
  18. ^ Jensen, Stein Dag (17. april 1980). «Kjelsberg ble kuttet i sangen og Hætta forsvant». Dagbladet. s. 7. 
  19. ^ Riise, Hege Bakken (6. mars 2010). «Topp 10 mest minneverdige MGP-øyeblikk». nrk.no. 
  20. ^ Pedersen, Bernt Erik (2. mai 2014). «En joik tar aldri slutt». Dagsavisen. 
  21. ^ «Se de 10 mest minneverdige norske Eurovision-bidragene». Aftenposten.no. 13. mai 2013. 
  22. ^ a b c d e Øverland, Olava (18. april 1980). «600 millioner TV-seere følger den internasjonale finalen». Aftenposten. s. 4. 
  23. ^ «Final of The Hague 1990 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  24. ^ «Eurovision Song Contest 1980». The Diggiloo Thrush. Besøkt 31. juli 2017. 
  25. ^ «Eurovision Song Contest 1980 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 31. juli 2017. 
  26. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  27. ^ «The Eurovision Song Contest (1980)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  28. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ a b c «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ a b «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  31. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  32. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  34. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]