Eurovision Song Contest 1979

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1979
Dato: 31. mars 1979
Sted: Israel International Convention Center, Jerusalem, Israel
Programledere: Daniel Pe'er
Yardena Arazi
Sjefdirigent: Izhak Graziani
Regi: Yossi Zemach
Produsent: Alex Gilady
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Israel Broadcasting Authority (IBA)
Deltakere: 19
Vinner: Israel Israel
«Hallelujah»
Gali Atari og Milk and Honey
Deltakelse
Trakk seg: Tyrkia Tyrkia
Eurovision Song Contest
◄ 1978    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1980 ►

Eurovision Song Contest 1979 var den 24. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Israel etter landets seier året før med Izhar Cohen og Alphabeta med «A-ba-ni-bi». Konkurransen ble produsert av den israelske kringkasteren IBA og ble avholdt lørdag 31. mars 1979 i International Convention Center i Jerusalem. Daniel Pe'er og Yardena Arazi var programledere.

Opprinnelig skulle de samme 20 landene fra 1978 ha deltatt, men Tyrkia trakk seg kort tid før konkurransen etter press fra de arabiske landene. Dermed stilte 19 land i finalen.

Etter en svært jevn avstemning vant vertsnasjonen med «Hallelujah», fremført av Gali Atari og gruppen Milk and Honey. Dette var første gang siden 1973 at vertslandet vant konkurransen. Vinnersangen fikk stor suksess og gikk inn på hitlister over hele Europa. «Hallelujah» toppet den norske singellisten i ti uker, noe som fremdeles er rekord for en Eurovision-sang. Spania endte på andreplass, mens Frankrike ble nummer tre med 1973-vinneren Anne-Marie David. Tyskland kom på fjerdeplass og fikk stor kommersiell suksess med bidraget «Dschinghis Khan». Irland endte på femteplass. Norge var representert av Anita Skorgan for andre gang, denne gang med låten «Oliver». Det norske bidraget ble nummer 11 av 19 med 57 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter seieren året før med «A-ba-ni-bi» var det for første gang Israel som sto vertskap for konkurransen. Kort tid etter seieren i 1978 sådde imidlertid EBU tvil om Israel var i stand til å arrangere Eurovision Song Contest. Den israelske kringkasteren IBA hadde ikke innført farge-tv, og det fantes heller ingen teknisk forbindelse mellom Israel og Europa med stor nok kapasitet til å kringkaste et show av dette omfanget til de europeiske landene.[1] Begge utfordringene løste seg imidlertid, og konkurransen ble første gang arrangert utenfor det geografiske Europa. IBA la finalen til lørdag 31. mars 1979, og per 2018 er dette siste gang finalen ble holdt så tidlig som i mars. Finalearenaen var International Convention Center, Jerusalems største arena av denne typen på den tiden.

20 land meldte seg på konkurransen, de samme som året før. Blant deltakerne var Tyrkia som hadde holdt sin nasjonale finale i februar 1979. Der vant Maria Rita Epik og 21.Peron med låten «Seviyorum». Den tyrkiske vinneren deltok imidlertid aldri i Eurovision Song Contest. 5. mars samme år trakk Tyrkia seg fra finalen med følgende begrunnelse: «Den tyrkiske regjering har alltid anerkjent det palestinske folks rettigheter og ment at Israel må trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967».[2] En like viktig årsak til boikotten var imidlertid press fra de arabiske landene som mente det var uakseptabelt av Tyrkia å stille i en konkurranse i Israel.[3][4] Presset fikk Tyrkia til å bøye av og trekke seg, og dermed ble det bare 19 land i konkurransen. Det tyrkiske bidraget skulle ha vært det ellevte bidraget på scenen i Jerusalem. Tyrkia deltok imidlertid da Israel arrangerte Eurovision Song Contest 20 år senere.

I tillegg til de 19 deltakerlandene ble finalen også sendt i Tyrkia, Island, Hongkong og Romania.[5] Ifølge VG sendte også irakisk fjernsyn finalen og fikk overta kommentatorboksen til Tyrkia, som ikke sendte en kommentator til Jerusalem.[6] I stedet kommenterte de tyrkiske kommentatorene fra Tyrkia.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en film som skulle portrettere Jerusalem som en multikulturell, multireligiøs og moderne by i Midtøsten. Deretter fortsatte sendingen fra International Convention Center, hvor programlederne Daniel Pe'er og Yardena Arazi ønsket velkommen på hebraisk, fransk og engelsk. Pe'er var en kjent nyhetsoppleser, mens Arazi hadde deltatt i konkurransen for Israel i 1976. De introduserte også EBUs konkurransesjef og overoppsynsmann Frank Naef, som hadde rollen for andre gang. Startrekkefølgen var avgjort gjennom en loddtrekning som ble foretatt i EBUs hovedkvarter i Genève høsten i forveien. Portugal åpnet konkurransen, mens Spania avsluttet. Norge hadde startnummer 16.

Hvert land ble introdusert med små postkortfilmer med elementer og musikk som representerte det aktuelle landet. Det norske postkortet viste vikinger om bord på et vikingskip med «I Dovregubbens hall» som bakgrunnsmusikk.[5]

Gali Atari sikret Israel sin andre seier på rad, sammen med gruppen Milk and Honey.

Blant deltakerne var det flere artister som hadde deltatt tidligere: sveitsiske Peter, Sue og Marc (1971 og 1976), nederlandske Sandra Reemer (1972 og 1976), norske Anita Skorgan (1977) og franske Anne-Marie David som hadde vunnet konkurransen for Luxembourg i 1973. Den største favoritten var imidlertid den tyske gruppen Dschinghis Khan som stilte med låten «Dschinghis Khan». Sangen handlet om den mongolske herskeren Djengis Kahn og toppet den tyske singellisten før konkurransen. Tyskland kom på fjerdeplass, men sangen ble likevel en stor hit over hele Europa. I Norge lå den ti uker på signellisten med en tredjeplass som høyeste notering. Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Hallelujah» fra vertslandet Israel. Den vant en knapp seier over spanske «Su canción», men sangen toppet hitlistene i Irland, Sverige og Norge.[7] Blant annet lå den på førsteplass på den norske singellisten i ti uker – mer enn noen annen Eurovision-sang.[8][9]

Danmark stilte med Tommy Seebach som kom på sjetteplass med sin «Disco Tango». Dette var Danmarks beste resultat siden seieren i 1963. Sverige stilte med popidolet Ted Gärdestad, men hans «Satellit» ble bare nummer 17 av 19. Monaco ble nummer 16, og dette ble landets siste deltakelse på 25 år.

Pausenummeret var en medley av israelske folkedanser, kalt Shalom '79 (Peace 79). Izhak Graziani dirigerte orkesteret under nummeret. Hele sendingen fra Jerusalem varte i over tre timer, noe som var ny rekord.[5] I årene før var showene rundt to timer lange.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Det norske bidraget dette året var «Oliver» med Anita Skorgan. Hun vant den norske finalen 10. februar, i konkurranse med blant andre Maj Britt Andersen, Inger Lise Rypdal og Hanne Krogh. «Oliver» var komponert av Skorgan selv, med tekst av Philip Kruse.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1979

I den internasjonale finalen var Norge det 16. bidraget ut på scenen, og Anita Skorgan hadde med seg George Keller, Kristian Lindeman, Helge Lindeman, Wenche Hallan og Kari Gjærum som korister.[10] Dirigent for Norge var Sigurd Jansen. Egil Teige, som hadde ledet den norske finalen, kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra Oslo.

I avstemningen fikk «Oliver» 57 poeng, inkludert 10 poeng fra Sverige. Dette var nok til en ellevteplass, Norges beste plassering på seks år. Den norske juryen ga ingen poeng til de andre nordiske landene, og dette er eneste gang Norge ikke har gitt poeng til noen naboland med det nåværende poengsystemet.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først året etter begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. Under avstemningen gjentok programlederne poengene på engelsk, fransk og hebraisk.[5]

Avstemningen ble svært jevn og spennende, og i starten var en rekke land med i tetstriden. Israel tok ledelsen, men etter hvert tok Spania, Frankrike og Tyskland innpå. Da 14 land hadde stemt, ledet Spania med 93 poeng foran Frankrikes 80 og Israels 71. Men deretter fulgte tre 12-poengere på rad for Israel, og Israel tok ledelsen med 107 poeng – ett poeng foran Spanias 106. Da det var ett land igjen å stemme, ledet Spania med ett poeng. Spania stemte sist og kunne ikke gi poeng til seg selv, dermed sto alt og falt på om den spanske juryen kom til å gi poeng til Israel. Spania ga 10 poeng til vertslandet, og dermed vant Israel sin andre seier på rad – til ekstatisk jubel fra hjemmepublikummet.[5] Frankrike ble nummer tre, mens forhåndsfavoritten Tyskland ble nummer fire.

De nordiske landene utvekslet lite poeng seg imellom; hverken Danmark, Finland eller Norge ga noen poeng til de nordiske landene. Den svenske juryen ga imidlertid 10 poeng til Norge og 1 poeng til Danmark.[11]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[12] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[13] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Portugal Portugal Manuela Bravo «Sobe, sobe, balão sobe» Portugisisk Stig, stig, ballong – stig 9 64
02 Italia Italia Matia Bazar «Raggio di luna» Italiensk Måneskinn 15 27
03 Danmark Danmark Tommy Seebach «Disco tango» Dansk 6 76
04 Irland Irland Cathal Dunne «Happy Man» Engelsk Lykkelig mann 5 80
05 Finland Finland Katri Helena «Katson sineen taivaan» Finsk Jeg kikker på himmelen blå 14 38
06 Monaco Monaco Laurent Vaguener «Notre vie c'est la musique» Fransk Vårt liv er musikk 16 12
07 Hellas Hellas Elpida «Sokrátis» (Σωκράτη) Gresk Sokrates 8 69
08 Sveits Sveits Peter, Sue og Marc + Pfuri, Gorps og Kniri «Trödler und Co» Tysk Skraphandler og kompani 10 60
09 Tyskland Tyskland Dschinghis Khan «Dschinghis Khan» Tysk Djengis Kahn 4 86
10 Israel Israel Gali Atari og Milk and Honey «Hallelujah» (הללויה) Hebraisk Halleluja 1 125
11 Frankrike Frankrike Anne-Marie David «Je suis l'enfant-soleil» Fransk Jeg er sol-barnet 3 106
12 Belgia Belgia Micha Marah «Hey Nana» Nederlandsk 18 5
13 Luxembourg Luxembourg Jeane Manson «J'ai déjà vu ça dans tes yeux» Fransk Jeg har allerede sett det i øynene dine 13 44
14 Nederland Nederland Xandra «Colorado» Nederlandsk Colorado 12 51
15 Sverige Sverige Ted Gärdestad «Satellit» Svensk Satellitt 17 8
16 Norge Norge Anita Skorgan «Oliver» Norsk 11 57
17 Storbritannia Storbritannia Black Lace «Mary Ann» Engelsk 7 73
18 Østerrike Østerrike Christina Simon «Heute in Jerusalem» Tysk I dag i Jerusalem 18 5
19 Spania Spania Betty Missiego «Su canción» Spansk Din sang 2 116

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Anne-Marie David Frankrike Frankrike 1973 Representerte Luxembourg
Yardena Arazi (programleder) Israel Israel 1976 Som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik
Xandra Nederland Nederland 1972, 1976 I 1972 sammen med Andres Holten, og i 1976 som Sandra Reemer
Anita Skorgan Norge Norge 1977
Peter, Sue og Marc Sveits Sveits 1971, 1976

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[11]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Portugal Italia Danmark Irland Finland Monaco Hellas Sveits Tyskland Israel Frankrike Belgia Luxembourg Nederland Sverige Norge Storbritannia Østerrike Spania
Portugal Portugal 6 2 5 4 4 10 5 3 3 3 6 7 6 64 9
Italia Italia 8 8 3 8 27 15
Danmark Danmark 2 3 12 1 10 12 6 7 4 8 1 3 3 4 76 6
Irland Irland 5 5 5 6 10 6 6 3 10 7 8 5 4 80 5
Finland Finland 7 7 8 5 5 6 38 14
Monaco Monaco 1 2 4 3 2 12 16
Hellas Hellas 10 1 4 7 7 2 10 4 1 5 7 2 2 7 69 8
Sveits Sveits 7 1 10 2 2 7 4 7 8 12 60 10
Tyskland Tyskland 2 1 12 5 3 12 6 12 4 1 2 6 8 12 86 4
Israel Israel 12 6 12 12 8 4 5 1 2 8 1 12 12 12 8 10 125 1
Frankrike Frankrike 6 10 1 10 8 10 5 6 12 12 5 7 6 5 3 106 3
Belgia Belgia 2 1 2 5 18
Luxembourg Luxembourg 7 3 4 4 5 3 2 4 2 10 44 13
Nederland Nederland 8 10 5 3 3 7 3 4 4 4 51 12
Sverige Sverige 6 1 1 8 17
Norge Norge 3 3 8 6 2 8 2 6 10 7 1 1 57 11
Storbritannia Storbritannia 4 8 10 7 7 1 2 8 5 10 6 5 73 7
Østerrike Østerrike 4 1 5 18
Spania Spania 12 3 6 12 12 8 8 12 10 10 7 1 5 10 116 2

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Israel Israel Finland, Irland, Norge, Portugal, Storbritannia, Sverige
4 Spania Spania Belgia, Italia, Sveits, Tyskland
Tyskland Tyskland Danmark, Frankrike, Monaco, Spania
2 Danmark Danmark Hellas, Israel
Frankrike Frankrike Luxembourg, Nederland
1 Sveits Sveits Østerrike

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Izhak Graziani var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[14]

Land Dirigent
Portugal Portugal Thilo Krasmann
Italia Italia Ingen dirigent
Danmark Danmark Allan Botschinsky
Irland Irland Proinnsías Ó Duinn
Finland Finland Ossi Runne
Monaco Monaco Gérard Salesse
Hellas Hellas Lefteris Halkiadakis
Sveits Sveits Rolf Zuckowski
Tyskland Tyskland Norbert Daum
Israel Israel Kobi Oshrat
Frankrike Frankrike Guy Mattéoni
Belgia Belgia Francis Bay
Luxembourg Luxembourg Hervé Roy
Nederland Nederland Harry van Hoof
Sverige Sverige Lars Samuelson
Norge Norge Sigurd Jansen
Storbritannia Storbritannia Ken Jones
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Spania Spania José Luis Navarro

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Sendingen ble kringkastet til over 20 land. De fleste deltakerland hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Egil Teige var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1979:[15]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Portugal Portugal RTP Fialho Gouveia (RTP1)[16] João Abel da Fonseca
Italia Italia Rai Rosanna Vaudetti (Rete 1) Paola Perissi
Danmark Danmark Danmarks Radio DR TV: Jørgen de Mylius[17] Bent Henius[17]
DR P3: Kjeld Koplev[17]
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Mike Murphy David Heffernan
RTÉ Radio 1: Liam Devally
Finland Finland Yle Anja-Maija Leppänen (TV1)[18] Kaarina Pönniö[19]
Monaco Monaco Télé Monte-Carlo Marc Menant (Télé Monte-Carlo)[20] Carole Chabrier
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou (ERT)[21] Ukjent
Sveits Sveits TV DRS Theodor Haller (TV DRS) Michel Stocker [22]
TSR Georges Hardy (TSR)
TSI Giovanni Bertini (TSI)
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier og Gabi Schnelle (Deutsches Fernsehen)[23] Lotti Ohnesorge
Israel Israel IBA Yoram Arbel (Israelsk fjernsyn)[24] Dan Kaner[25]
Frankrike Frankrike TF1 Marc Menant (TF1)[20] Fabienne Égal
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[26] Anne Ploegaerts
RTBF Paule Herreman (RTBF1)
Luxembourg Luxembourg CLT Jacques Navadic (RTL Télé-Luxembourg) Jacques Harvey
Nederland Nederland NOS Willem Duys (Nederland 2)[27] Ivo Niehe[28]
Sverige Sverige Sveriges Radio TV1: Ulf Elfving[29] Sven Lindahl
SR P3: Kent Finell[29]
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet: Egil Teige Sverre Christophersen
NRK Radio: Erik Heyerdahl[6]
Storbritannia Storbritannia BBC BBC1: John Dunn[30] Colin Berry
BBC Radio 2: Ray Moore
Østerrike Østerrike ORF Max Schautzer (FS2)[31] Jenny Pippal
Spania Spania TVE Miguel de los Santos (TVE1)[32] Manuel Almendros
Island Island RÚV Björn Baldursson (Sjónvarpið, sendt i opptak 16. april[33]) Deltok ikke
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1)
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren og Başak Doğru (TRT Ankara Televizyonu)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Storeng, Jørn (24. april 1978). «Neppe Melodi Grand Prix fra Israel». Verdens Gang. s. 41. 
  2. ^ NTB og Reuters (6. mars 1979). «Nei til Grand-Prix». Verdens Gang. s. 8. 
  3. ^ O'Connor, John Kennedy. The Eurovision Song Contest – The Official History. Carlton Books, Storbritannia. 2007 ISBN 98-1-84442-994-3
  4. ^ «Eurovision Song Contest Jerusalem 1979». eurovision.tv. 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  5. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest 1979 – hele showet». IBA/EBU via YouTube. 31. mars 1979. Besøkt 18. september 2022. 
  6. ^ a b Wærhaug, Sølvi (31. mars 1979). «600 millioner TV-seere!». Verdens Gang. 
  7. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Milk And Honey - Hallelujah». www.norwegiancharts.com. Besøkt 31. juli 2017. 
  8. ^ «Topplista for 'Hallelujah'». IFPI Norge. Besøkt 18. september 2022. 
  9. ^ Thomas Talseth (14. mai 2016). «Tidenes største Eurovision Song Contest-hits i Norge». VG Nett. Arkivert fra originalen 18. september 2022. Besøkt 17. desember 2016. 
  10. ^ Vikdal, Berit (30. mars 1979). «Heia, Anita!». Aftenposten. s. 4. 
  11. ^ a b «Eurovision Song Contest 1979 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  12. ^ «Final of Jerusalem 1979 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  13. ^ «Eurovision Song Contest 1979». The Diggiloo Thrush. Besøkt 30. juli 2017. 
  14. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  15. ^ «The Eurovision Song Contest (1979)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  16. ^ "Aleluia, venceu o balão de Israel", Diário de Lisboa, 2. april 1979
  17. ^ a b c «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  18. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ a b Christian Masson. «1979 – Jerusalem». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  21. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  23. ^ «Eurovision Song Contest 1979». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  24. ^ Fra den hebraiske rulleteksten på den originale israelske sendingen.
  25. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  26. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  27. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ "Hallelujah: het goede liedje op de goede plaats op de goede tijd, Leidse Courant, 2. april 1979
  29. ^ a b «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Grand Final: 1979, 1979, Eurovision Song Contest». 
  31. ^ «Unterhaltungssendungen im Fernsehen Max Schautzer – Die offizielle Homepage». Max-schautzer.de. 22. februar 1999. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  33. ^ «Hvað er á seyði um helgina?». Dagblaðið. timarit.is. 11. april 1979. Besøkt 15. januar 2023.