Eurovision Song Contest 1983

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1983
Dato: 23. april 1983
Sted: Tyskland Rudi-Sedlmayer-Halle
München, Tyskland
Programleder: Marlene Charell
Kringkaster: Tyskland ARD
Deltakere: 20
Vinner: Luxembourg Luxembourg
«Si la vie est cadeau»
Corinne Hermès
Deltakelse
Tilbake: Frankrike Frankrike
Hellas Hellas
Italia Italia
Trakk seg: Irland Irland
Eurovision Song Contest
◄1982    EuroNoruega.svg    1984►

Eurovision Song Contest 1983 var den 28. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den tyske kringkasteren ARD lørdag 23. april 1983 i Rudi-Sedlmayer-Halle i München i daværende Vest-Tyskland. Dette var andre gang Tyskland arrangerte finalen, første gang var i Frankfurt i 1957. Programleder var Marlene Charell, og 20 land deltok. Luxembourg vant konkurransen for femte og hittil siste gang med balladen «Si la vie est cadeau», framført av Corinne Hermès. I motsetning til vinnerlåtene årene i forveien, fikk «Si la vie est cadeau» og Hermès liten kommersiell suksess etter finalen. Jahn Teigen representerte Norge for tredje gang. Han deltok med «Do re mi» og kom på en delt niendeplass med 53 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rudi-Sedlmayer-Halle, i dag kjent som Audi Dome.

Etter seieren med Nicole og «Ein bißchen Frieden» året før, var det Vest-Tyskland som sto vertskap for konkurransen i 1983. Landet hadde arrangert finalen én gang tidligere, i Frankfurt i 1957. Da eksisterte imidlertid ikke tradisjonen med at vinnerlandet fikk arrangere konkurransen året etter. Dette var dermed første gang Vest-Tyskland var vert etter selv å ha vunnet Eurovision Song Contest. Den tyske kringkasteren ARD la finalen til München og idrettshallen Rudi-Sedlmayer-Halle. Arenaen ble åpnet elleve år tidligere, som basketballarena under sommer-OL samme år, og har 6700 sitteplasser. Under sendingen var det imidlertid bare 3500 publikummere i salen.[1] Programleder var danseren og sangeren Marlène Charell.

Frankrike var tilbake igjen i konkurransen etter boikotten året før. Årsaken var at tv-kanalen Antenne 2 hadde tatt over rettighetene til konkurransen fra TF1 som hadde hatt rettighetene tidligere. Også Italia og Hellas returnerte til konkurransen, mens Irland måtte trekke seg på grunn av en omfattende streik hos kringkasteren RTÉ.[2] Irsk fjernsyn sendte konkurransen, men brukte i stedet BBCs kommentator Terry Wogan.[1] Dermed stilte 20 land i konkurransen, noe som var en tangering av rekorden fra 1978 og 1981. Dette var også første gang konkurransen ble sendt i Australia.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en film med bilder fra ulike steder i Vest-Tyskland, blant annet Hamburg, Köln, Bremen, München, Nürnberg, Schwarzwald og Vest-Berlin. Deretter kom programleder Marlène Charell på scenen og introduserte alle deltakerlandene. Alle artistene kom opp på scenen, en bueformet scene med orkesteret foran seg. Selve scenebakgrunnen var en vegg med lyssatte stålstenger, som så ut som store, glødende varmetråder.[1]

Med alle artistene samlet på scenen, ønsket programleder Charell velkommen på tysk, engelsk og fransk. Underveis presenterte programlederen all informasjon på de tre språkene, også poengene under avstemningen. Dette gjorde at sendingen for første gang passerte tre timer.[3] Musikalsk leder for orkesteret var Dieter Reith.

Programmet hadde et potensielt publikum på 500 millioner seere. Sendingen ble sendt til alle deltakerlandene samt flere østeuropeiske land og Australia. Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning, og Frankrike startet, mens Luxembourg avsluttet. Norge hadde startnummer to.

Marlène Charell ledet sendingen.

Flere av sangene som deltok dette året, fikk stor suksess i etterkant av konkurransen. Israels Ofra Haza med «Khai» kom på andreplass, og sangen ble en stor hit i deler av Europa. Dette var også året hvor Sveriges Carola deltok for første gang, og hun kom på tredjeplass med «Främling». Sangen ble senere populær i hjemlandet og toppet også VG-lista i Norge.[4] Carola deltok i konkurransen igjen i 1991, da hun vant, og i 2006, da hun ble nummer fem. Jugoslavias bidrag,«Džuli», kom på fjerdeplass og ble også en stor hit i Europa og i Norge. Sangen ble også utgitt i en engelsk versjon, kalt «Julie».[5]

Mindre suksess fikk vinneren Corinne Hermès, som representerte Luxembourg med sangen «Si la vie est cadeau». Dette var Luxembourgs femte seier, og landet var nå det mestvinnende landet i konkurransen sammen med Frankrike. Sammenlignet med vinnermelodiene årene før, fikk «Si la vie est cadeau» en heller laber kommersiell suksess.[3] Sangen nådde en andreplass på den franske singellista og en tredjeplass i Belgia. Den tok seg også inn på listene i Irland, Sverige, Sveits og Nederland, men fikk ingen listeplassering i de fleste andre europeiske land. Heller ikke i Norge kom sangen inn på VG-lista.[6] Corinne Hermès spilte inn sangen i en tysk versjon, «Liebe gibt und nimmt», og en engelsk versjon: «Words of Love».

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge ble for tredje og hittil siste gang representert av Jahn Teigen som sang «Do re mi». Sangen hadde vunnet den norske finalen 26. februar, og egentlig skulle Wenche Myhre ha sunget den. Men Myhre og sønnen Dan deltok også i den tyske finalen, og det tyske reglementet tillot ikke deltakelse i flere land. Jahn Teigen tok dermed selv rollen som vokalist, med Myhre som korist.[7]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1983

Jahn Teigen sang «Do re mi», og Anita Skorgan var en av koristene. Her fra den norske finalen i 1986.

I den internasjonale finalen var Norge det andre bidraget ut på scenen – det samme startnummeret som Jahn Teigen hadde med «Mil etter mil» i 1978. Wenche Myhre var ikke med som korist. I stedet steppet Teigens daværende kjæreste, Anita Skorgan inn, og Skorgan og Teigen kvitterte med et kyss midtveis i framføringen.[8] Kari Mette Aamodt, Siri Lenning Frømyhr og Nina Bayer var korister sammen med Skorgan.[9] Norges dirigent var Sigurd Jansen, som ble introdusert som Johannes Skorgan da programleder Marlène Charell glemte navnet hans på direkten.[10][8]

På forhånd hadde norsk presse stor tro på det norske bidraget, og vinnerlåten ble liggende på VG-lista i åtte uker.[11][12] I den internasjonale finalen havnet også Norge i øvre halvdel av resultatlista for første gang siden 1973. Norge kom på delt niendeplass med 53 poeng.

Troen på det norske bidraget gjenspeilte seg også i seertallene for den internasjonale finalen i München. 92 prosent av alle nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse gjort for VG. Dette var det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1983.[13] Tallet kan ikke direkte sammenlignes med dagens tv-meter-målinger, som gir et langt mer presist bilde av nordmenns tv-seeing.

Kommentator for NRK Fjernsynet var Ivar Dyrhaug, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Erik Diesen leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. 

Fordi Charell annonnserte poengene på tre språk i stedet for to, pågikk poengutdelingen i nesten en time. I tillegg gjorde Charell en rekke språklige feil. Blant annet blandet hun ordene for «poeng», og hun prøvde på ett tidspunkt å gi poeng til «Schweden» (Sverige) som var ment til «Schweiz» (Sveits).[14]

Avstemningen var jevn og spennende, og Tyskland tok ledelsen tidlig i avstemningen. Etter hvert blandet også Luxembourg, Sverige, Jugoslavia og Israel seg inn i tetstriden. Mot slutten av avstemningen ble det klart at Luxembourg kom til å gå av med seieren. Vinnersangen fikk ingen poeng fra den norske juryen, og dette var første gang Norge ikke ga poeng til vinneren etter at det nye poengsystemet ble innført i 1975.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Frankrike Frankrike Fransk Guy Bonnet «Vivre» Lever 8 56
2 Norge Norge Norsk Jahn Teigen «Do re mi» 9 53
3 Storbritannia Storbritannia Engelsk Sweet Dreams «I'm Never Giving Up» Jeg gir aldri opp 6 79
4 Sverige Sverige Svensk Carola Häggkvist «Främling» Fremmede 3 126
5 Italia Italia Italiensk Riccardo Fogli «Per Lucia» Til Lucia 11 41
6 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Çetin Alp og Short Waves «Opera» 19 0
7 Spania Spania Spansk Remedios Amaya «¿Quién maneja mi barca?» Hvem håndterer min båt? 19 0
8 Sveits Sveits Italiensk Mariella Farré «Io così non ci sto» Jeg liker det ikke sånn 15 28
9 Finland Finland Finsk Ami Aspelund «Fantasiaa» Fantasi 11 41
10 Hellas Hellas Gresk Krísti Stasinopoúlou «Mou les» (Μου λες) Du forteller meg 14 32
11 Nederland Nederland Nederlandsk Bernadette «Sing Me a Song» Syng en sang for meg 7 66
12 Jugoslavia Jugoslavia Serbisk Daniel «Džuli» Julie 4 125
13 Republikken Kypros Kypros Gresk Stavros Siderás og Konstantína «I agápi akoma zi» (Η αγάπη ακόμα ζει) Kjærligheten lever ennå 16 26
14 Tyskland Tyskland Tysk Hoffmann og Hoffmann «Rücksicht» Hensyn 5 94
15 Danmark Danmark Dansk Gry Johansen «Kloden drejer» Kloden dreier 17 16
16 Israel Israel Hebraisk Ofra Haza «Khai» Lever 2 136
17 Portugal Portugal Portugisisk Armando Gama «Esta balada que te dou» Denne balladen gir jeg til deg 13 33
18 Østerrike Østerrike Tysk Westend «Hurricane» Orkan 9 53
19 Belgia Belgia Nederlandsk Pas de Deux «Rendez-vous» Stevnemøte 18 13
20 Luxembourg Luxembourg Fransk Corinne Hermès «Si la vie est cadeau» Hvis livet er en gave 1 142

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Frankrike Norge Storbritannia Sverige Italia Tyrkia Spania Sveits Finland Hellas Nederland Jugoslavia Republikken Kypros Tyskland Danmark Israel Portugal Østerrike Belgia Luxembourg
Frankrike Frankrike 3 10 10 6 7 2 3 4 4 1 3 3 56 8
Norge Norge 5 3 6 8 1 8 4 6 3 7 2 53 9
Storbritannia Storbritannia 5 5 12 2 5 8 5 5 6 3 5 2 10 6 79 6
Sverige Sverige 6 12 8 8 7 2 5 10 10 3 1 7 12 10 8 4 8 5 126 3
Italia Italia 7 2 4 3 1 2 8 1 6 7 41 11
Tyrkia Tyrkia 0 19
Spania Spania 0 19
Sveits Sveits 1 7 1 7 6 1 5 28 15
Finland Finland 1 2 6 3 4 8 7 7 2 1 41 11
Hellas Hellas 3 12 5 12 32 14
Nederland Nederland 2 7 1 6 4 2 12 3 5 5 2 4 3 4 2 4 66 7
Jugoslavia Jugoslavia 8 12 1 12 10 12 6 7 8 6 12 10 1 12 8 125 4
Republikken Kypros Kypros 4 1 6 5 1 5 4 26 16
Tyskland Tyskland 10 10 7 8 6 2 4 1 10 3 8 7 6 12 94 5
Danmark Danmark 2 7 1 4 2 16 17
Israel Israel 8 6 10 5 3 6 7 7 3 12 10 10 7 10 12 10 10 136 2
Portugal Portugal 4 1 5 6 2 6 2 7 33 13
Østerrike Østerrike 3 4 5 10 4 4 4 3 6 2 5 3 53 9
Belgia Belgia 4 8 1 13 18
Luxembourg Luxembourg 12 10 12 8 7 3 8 12 1 12 10 8 2 12 12 5 8 142 1

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Luxembourg Luxembourg Frankrike, Hellas, Israel, Italia, Jugoslavia, Portugal
5 Jugoslavia Jugoslavia Belgia, Danmark, Finland, Storbritannia, Tyrkia
2 Hellas Hellas Kypros, Spania
Israel Israel Nederland, Østerrike
Sverige Sverige Norge, Tyskland
1 Nederland Nederland Sveits
Storbritannia Storbritannia Sverige
Tyskland Tyskland Luxembourg

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Sendingen ble kringkastet til rundt 30 land. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Ivar Dyrhaug var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1983:[16]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[17]
Frankrike Frankrike Antenne 2 Léon Zitrone Nicole André François Rauber
Norge Norge NRK Ivar Dyrhaug (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Erik Diesen Sigurd Jansen
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC1), Colin Berry John Coleman
Sverige Sverige Sveriges Television Ulf Elfving (SVT TV1)[18], Kent Finell (SR P3) Agneta Bolme Börjefors Anders Ekdahl
Italia Italia RAI Paolo Frajese (Rai Uno) Paola Perissi Maurizio Fabrizio
Tyrkia Tyrkia TRT Başak Doğru  Fatih Orbay Buğra Uğur
Spania Spania TVE  José-Miguel Ullán (TVE1)[19] Rosa Campano José Miguel Evoras
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Michel Stocker[20] Robert Weber
Finland Finland YLE Erkki Pohjanheimo (YLE TV1)[21] Solveig Herlin Ossi Runne
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou[22] Irini Gavala Mimis Plessas
Nederland Nederland Nederland 1 Willem Duys Flip van der Schalie Piet Souer
Jugoslavia Jugoslavia JRT Mladen Popović (TVB2), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Ukjent Radovan Papović
Republikken Kypros Kypros RIK Fryni Papadopoulou[23] Anna Partelidou Mikhalis Rozakis
Tyskland Tyskland ARD Ado Schlier (ARD Deutsches Fernsehen) Carolin Reiber Dieter Reith
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV), Karen Thisted (DR P3)[24] Bent Henius Allan Botschinsky
Israel Israel IBA Ingen kommentar Yitzhak Shim'oni Silvio Nanssi Brandes
Portugal Portugal RTP Eládio Clímaco (RTP 1)[25] João Abel Fonseca Mike Sergeant
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS2) Tilia Herold Richard Österreicher
Belgia Belgia RTBF og BRT Jacques Mercier (Télé 2), Luc Appermont (BRT TV1)[26] Anne Ploegaerts Freddy Sunder
Luxembourg Luxembourg RTL Télévision Valérie Sarn Jacques Harvey Michel Bernholc
Australia Australia Channel 0/28 Terry Wogan Deltok ikke
Irland Irland RTÉ Terry Wogan (RTÉ 1), Brendan Balfe (RTÉ Radio 1)
Island Island RÚV Ukjent (Sjónvarpið)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Terry Wogan (5. desember 2013). «Eurovision Song Contest 1983 Complete full live show ARD München 23 April 1983 mp4». ARD/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  2. ^ «10 Fun Facts About Ireland At The Eurovision - Littlewoods Ireland Blog». Littlewoods Ireland Blog (engelsk). 10. mai 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  3. ^ a b «Eurovision Song Contest Munich 1983». eurovison.tv. 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  4. ^ «VG-lista - Carola / Främling». lista.vg.no. Besøkt 6. august 2017. 
  5. ^ «VG-lista - Danijel / Julie». lista.vg.no. Besøkt 6. august 2017. 
  6. ^ «Oversikt over sangens listeplasseringer i ulike land». hitparade.ch. Besøkt 22. februar 2017. 
  7. ^ Marcussen, Tor (10. februar 1983). «Grand Prix-striden løst: Wenche i koret». Aftenposten. s. 56. 
  8. ^ a b escbelgium4 (13. juli 2010). «Eurovision 1983 Norway – Jahn Teigen – Do re mi». ARD/EBU via YouTube. Besøkt 6. august 2017. 
  9. ^ Marcusen, Tor (22. april 1983). «– Grand Prix gir mersmak». Aftenposten. s. 44. 
  10. ^ Boom-Bang-a-Bang: Eurovision's Funniest Moments, BBC-TV, hosted by Terry Wogan
  11. ^ «VG-lista for 'Do re mi'». VG. Besøkt 25. juli 2016. 
  12. ^ Marcussen, Tor (28. februar 1983). «Fortjent førsteplass». Aftenposten. s. 48. 
  13. ^ Berby, Tom (2. januar 1984). «Tigre på topp». Verdens Gang. s. 41. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – avstemningen». ARD/NRK/EBU via YouTube. 23. april 1983. Besøkt 6. august 2017. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1983 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 3. august 2017. 
  16. ^ «The Eurovision Song Contest (1983)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  17. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  18. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 10. august 2012. 
  20. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  21. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  24. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 10. august 2012. 
  25. ^ Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português Arkivert 21 april 2012 hos Wayback Machine.
  26. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9