Eurovision Song Contest 1971

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1971
Eurovision Song Contest 1971 Logo.jpg
Dato: 3. april 1971
Sted: Irland Gaiety Theatre,
Dublin, Irland
Programleder: Bernadette Ní Ghallchóir
Kringkaster: Irland Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakere: 18
Vinner: Monaco Monaco
«Un banc, un arbre, une rue»
Séverine
Deltakelse
Debuterte: Malta Malta
Tilbake: Finland Finland
Norge Norge
Portugal Portugal
Sverige Sverige
Østerrike Østerrike
Deltakere
ESC 1971 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1970    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1972 ►

Eurovision Song Contest 1971 var den 16. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 3. april 1971 i Gaiety Theatre i Dublin i Irland. Etter boikotten året før, var Norge, Sverige, Finland, Portugal og Østerrike tilbake. I tillegg debuterte Malta, slik at deltakerantallet steg til 18 land – det høyeste på fem år. Programleder var Bernadette Ní Ghallchóir. EBU innførte en nytt avstemningsordning, og vinneren ble for første gang Monaco med «Un banc, un arbre, une rue», fremført av franske Séverine. Norge ble representert av 15 år gamle Hanne Krogh som sang Arne Bendiksens «Lykken er». Det norske bidraget ble nummer 17 av 18 med 65 poeng.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Gaiety Theatre i Dublin.

Etter seieren med «All Kinds of Everything» og Dana året før, var Irland vertskap for første gang. Den irske kringkasteren RTÉ la konkurransen til Gaiety Theatre i hovedstaden Dublin, et teater som åpnet dørene i 1871. RTÉ hadde fremdeles ikke gått fullt over til farge-tv, og arrangementet gjorde at den irske kringkasteren måtte investere i nytt farge-tv-utstyr. Eurovision Song Contest ble kanalens andre store utomhus-produksjon i farger.[1] Det var bare rundt 700 publikumsplasser under sendingen, og de fleste plassene var reservert for presse og delegater.[2] Over 200 journalister dekket arrangementet, inkludert fra Chile og det sovjetiske nyhetsbyrået TASS.[3]

De fem landene som boikottet finalen året før, var tilbake igjen. I tillegg debuterte Malta, og 18 land stilte i konkurransen. Dette var tangering av rekorden fra 1965 og 1966. EBU innførte flere nye regler for konkurransen, blant annet var det nå tillatt med grupper og inntil seks personer på scenen. Tidligere var kun solister og duoer tillatt.[4] Regelen om maksimalt seks personer på scenen er fremdeles gjeldende per 2018. Hvert deltakerland måtte også produsere en musikkvideo med sitt bidrag. Alle land måtte deretter vise alle musikkvideoene på fjernsyn i forkant av finalen – ikke ulikt NRKs nåværende Adresse-programmer.

Et nytt avstemningssystem var også på plass. Hvert deltakerland hadde nå to lekdommere på plass i Dublin, og hver av dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Dette systemet ble også brukt i 1972 og 1973.

Sendingen startet med en video av et par som ble fraktet til Gaiety Theatre i en karjol. Deretter ønsket programleder Bernadette Ní Ghallchóir velkommen på irsk, fransk og engelsk. Også dette året ble hvert land introdusert med en postkortfilm med bilder fra hjemlandet. 29 land overførte sendingen som varte i 1 time og 45 minutter.[4]

Deretter fremførte de 18 landene sine sanger. Det belgiske bidraget «Goeiemorgen, morgen» skulle egentlig ha vært fremført av duoen Nicole og Hugo, men Nicole ble syk et par dager før finalen. I stedet steppet Jacques Raymond og Lily Castel inn kort tid før finalen.

Pausenummeret var en kortfilm med dansere og sangere, filmet i Bunratty Castle på Irlands vestkyst.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var tilbake etter å ha boikottet finalen året før. Vinneren av den norske finalen ble 15 år gamle Hanne Krogh med «Lykken er», skrevet av Arne Bendiksen. Egil Monn-Iversen hadde ledet orkesteret under den norske finalen, men hadde ikke anledning til å reise til Dublin. I stedet trådte låtskriveren Arne Bendiksen inn og debuterte som dirigent.[2]

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1971

To av jurymedlemmene fra den norske finalen, Sten Fredriksen og Liv Usterud, ble plukket ut som Norges to dommere til den internasjonale finalen. Sverre Christophersen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[2][5] Det var ingen nasjonale poengopplesere dette året, i stedet avga landenes jurymedlemmer poengene sine direkte under sendingen.

Norges bidrag var det 18. og siste bidraget ut på scenen, og Hanne Krogh stilte i hvit ballkjole og med paraply. Dette gjorde imidlertid ikke særlig inntrykk på dommerne, og Norge fikk 65 poeng og en nest sisteplass. Krogh skulle imidlertid komme sterkt tilbake i konkurransen 14 år senere, da hun og Elisabeth Andreassen vant Norges første seier med «La det swinge». Hun deltok også i 1991 som en del av gruppen Just 4 Fun.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Nederlands Saskia og Serge under prøvene.

Som et ledd i å fornye konkurransen hadde EBU vedtatt et nytt avstemningssystem dette året. Hver deltakerland stilte med to dommere som var på plass i Dublin. Den ene dommeren måtte være under 25 år, og den andre måtte være over 25. I tillegg måtte det være minst ti år mellom de to dommerne. Dommerne bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Hvert land ga dermed mellom 2 til 10 poeng til hvert av de andre landene. Et land kunne dermed få minimum 34 poeng, og maksimalt 170 poeng. Landenes juryer dømte svært ulikt, for eksempel delte Luxembourg bare ut 43 poeng, mens Frankrike delte ut hele 107. Dette gjorde det mulig å stemme taktisk, ved å dele ut få poeng og håpe å få mange tilbake.[4] Etter finalen kom pressen også med påstander om poengbytting og bestikkelser av jurymedlemmer.[6] Tross dette ble samme ordning brukt de to påfølgende årene. Clifford Brown var EBUs overoppsynsmann for avstemningen.

Under avstemningen stemte tre og tre land om gangen, direkte fra scenen. Hvert jurymedlem avga poengene sine for åpen skjerm ved å vippe opp små tavler påført den respektive poengsummen. Poengene for de seks dommerne fra tre land ble deretter summert og plottet inn i den elektroniske poengtavlen. I begynnelsen av avstemningen tok Italia en tidlig ledelse, med Spania, Storbritannia og Tyskland bak. Etter to avstemningsrunder lå Monaco på en femteplass, og halvveis i avstemningen klatret Monaco til en tredjeplass, like bak Spania og Italia. I siste halvdel fikk Monaco høye poeng fra dommerne, inkludert full pott fra både Sverige og Norge.[7]

Til slutt vant Monaco med 128 poeng, 12 poeng foran Spania på andreplass. Selv om «Un banc, un arbre, une rue» representerte Monaco, var det et helfransk lag som sto bak; både Séverine og de to låtskriverne var franske. Séverine hevdet også at hun ikke engang hadde satt sine føtter i Monaco, noe som ikke stemmer. Hun var nemlig i Monte Carlo for å spille inn forhåndsvideoen til sangen.[8] Med seg på scenen hadde Séverine fire mannlige støttevokalister som nynnet melodien mens Séverine sang versene. Dette var Monacos første og eneste seier i konkurransen, og sangen fikk en betydelig kommersiell suksess i Europa etter konkurransen.[9]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[10] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk[11] Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Østerrike Østerrike Marianne Mendt «Musik» Tysk Musikk 16 66
02 Malta Malta Joe Grech «Marija l-Maltija» Maltesisk Den maltesiske Maria 18 52
03 Monaco Monaco Séverine «Un banc, un arbre, une rue» Fransk En benk, et tre, en gate 1 128
04 Sveits Sveits Peter, Sue og Marc «Les illusions de nos vingt ans» Fransk Illusjonene av tjueårene våre 12 78
05 Tyskland Tyskland Katja Ebstein «Diese Welt» Tysk Denne verden 3 100
06 Spania Spania Karina «En un mundo nuevo» Spansk I en ny verden 2 116
07 Frankrike Frankrike Serge Lama «Un jardin sur la terre» Fransk En hage på jorden 10 82
08 Luxembourg Luxembourg Monique Melsen «Pomme, pomme, pomme» Fransk Eple, eple, eple 13 70
09 Storbritannia Storbritannia Clodagh Rodgers «Jack in the Box» Engelsk Troll i eske 4 98
10 Belgia Belgia Lily Castel og Jacques Raymond «Goeiemorgen, morgen» Nederlandsk God morgen, morgen 14 68
11 Italia Italia Massimo Ranieri «L'amore è un attimo» Italiensk Kjærligheten er et øyeblikk 5 91
12 Sverige Sverige Family Four «Vita vidder» Svensk Hvite vidder 6 85
13 Irland Irland Angela Farrell «One Day Love» Engelsk En dag kjærlighet 11 79
14 Nederland Nederland Saskia og Serge «Tijd» Nederlandsk Tid 6 85
15 Portugal Portugal Tonicha «Menina do alto da serra» Portugisisk Jenta på toppen av fjellet 9 83
16 Jugoslavia Jugoslavia Krunoslav «Kićo» Slabinac «Tvoj dječak je tužan» (Твој дјечак је тужан) Serbokroatisk Gutten din er trist 14 68
17 Finland Finland Markku Aro og Koivistolaiset «Tie uuteen päivään» Finsk Veien til en ny dag 8 84
18 Norge Norge Hanne Krogh «Lykken er» Norsk – 17 65

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Jacques Raymond Belgia Belgia 1963
Katja Ebstein Tyskland Tyskland 1970

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Østerrike Malta Monaco Sveits Tyskland Spania Frankrike Luxembourg Storbritannia Belgia Italia Sverige Irland Nederland Portugal Jugoslavia Finland Norge
Østerrike Østerrike 3 5 2 7 2 3 2 3 3 6 4 6 3 5 4 3 5 66 16
Malta Malta 4 2 2 3 5 3 2 3 4 4 2 4 5 2 2 3 2 52 18
Monaco Monaco 4 5 10 10 2 8 4 8 10 4 10 9 9 8 10 7 10 128 1
Sveits Sveits 5 5 4 6 2 6 2 6 3 7 4 5 5 6 4 4 4 78 12
Tyskland Tyskland 6 5 7 6 8 8 2 6 7 6 6 5 5 7 7 5 4 100 3
Spania Spania 4 8 10 5 7 10 4 7 4 5 6 9 6 7 7 9 8 116 2
Frankrike Frankrike 3 2 8 8 5 5 2 5 3 4 4 6 9 5 5 3 5 82 10
Luxembourg Luxembourg 2 7 6 3 2 4 5 6 3 3 2 5 3 6 4 5 4 70 13
Storbritannia Storbritannia 4 8 8 6 5 2 8 4 8 3 5 7 5 7 6 6 6 98 4
Belgia Belgia 3 2 5 4 2 2 5 2 6 3 5 4 6 6 3 6 4 68 14
Italia Italia 4 6 9 8 6 6 9 2 6 2 7 6 2 3 8 2 5 91 5
Sverige Sverige 7 4 4 9 4 2 5 2 5 6 6 3 9 3 6 4 6 85 6
Irland Irland 7 6 6 3 4 5 7 2 6 3 6 2 5 4 5 4 4 79 11
Nederland Nederland 6 2 6 5 4 5 7 2 5 2 2 6 5 9 5 6 8 85 6
Portugal Portugal 4 3 6 2 5 10 8 5 6 4 4 2 3 5 6 5 5 83 9
Jugoslavia Jugoslavia 6 2 4 2 7 6 6 2 3 2 5 2 5 4 4 3 5 68 14
Finland Finland 4 4 4 4 4 3 4 2 10 10 2 4 6 3 8 6 6 84 8
Norge Norge 3 3 6 4 2 2 5 2 7 6 2 2 7 2 5 4 3 65 17

Toppoeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land kunne gi inntil 10 poeng til hvert bidrag. Under er en oversikt over alle 10-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 10 poeng:
6 Monaco Monaco Belgia, Tyskland, Norge, Sverige, Sveits, Jugoslavia
2 Finland Finland Belgia, Storbritannia
Spania Spania Frankrike, Monaco
1 Portugal Portugal Spania

Kommentatorer, dirigenter og jurymedlemmer[rediger | rediger kilde]

29 land kringkastet finalen – blant annet Hellas og flere østeuropeiske land gjennom Intervision. Island sendte konkurransen i opptak. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. Dette var første gang britenes legendariske kommentator Terry Wogan kommenterte Eurovision – for BBC Radio 1. Sverre Christophersen kommenterte finalen direkte fra Dublin for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1971:[13]

Land Kringkaster Kommentator Dommere Dirigent[14]
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS1) Beatrix Neundlinger og Jochen Lieben Robert Opratko
Malta Malta MTV Victor Aquilina (MTV)[15] Spiro Sillato og Gaetan Abela[15] Twanny Chircop
Monaco Monaco Télé Monte-Carlo Georges de Caunes (Télé Monte-Carlo) Ukjent Jean-Claude Petit
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR),
Giovanni Bertini (TSI) 		Ukjent Hardy Schneiders
Tyskland Tyskland ARD Hanns Verres (Deutsches Fernsehen) Ukjent Dieter Zimmermann
Spania Spania RTVE Joaquín Prat (TVE1) Noelia Afonso og Francisco Madariaga Waldo de los Rios
Frankrike Frankrike ORTF Georges de Caunes (Deuxième Chaîne de l'ORTF) Ukjent Franck Pourcel
Luxembourg Luxembourg CLT Jacques Navadic (Télé-Luxembourg) Ukjent Jean Claudric
Storbritannia Storbritannia BBC  Dave Lee Travis (BBC1), Terry Wogan (BBC Radio 1) Gay Lowe og Jeremy Patterson-Fox[6] Johnny Arthey
Belgia Belgia BRT og RTB Janine Lambotte (RTB), Herman Verelst (BRT) Ukjent Francis Bay
Italia Italia Rai Renato Tagliani (Programma Nazionale) Ukjent Enrico Polito
Sverige Sverige Sveriges Radio Åke Strömmer (TV1) Eva Blomqvist og Putte Wickman[16] Claes Rosendahl
Irland Irland RTÉ Noel Andrews (RTÉ Television), Kevin Roche (Radio Éireann) Vivienne Colgan og Ken Steward[3] Noel Kelehan
Nederland Nederland NOS Pim Jacobs (Nederland 1) Jos Cléber og ukjent Dolf van der Linden
Portugal Portugal RTP Henrique Mendes (I Programa) Ukjent Jorge Costa Pinto
Jugoslavia Jugoslavia JRT Miloje Orlović (Televizija Beograd), Mladen Delić
(Televizija Zagreb), Tomaž Terček (Televizija Ljubljana) 		Miso Kukic og Zoran Krzisnik[17] Miljenko Prohaska
Finland Finland Yle Heikki Seppälä (TV1) Markku Veijalainen og Vieno Kekkonen[18] Ossi Runne
Norge Norge NRK Sverre Christophersen (NRK Fjernsynet og NRK Radio)[5] Sten Fredriksen og Liv Usterud[2] Arne Bendiksen
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Island Island RÚV Sjónvarpið Björn Mattíhason, sendt i opptak 18. april[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Eurovision Song Contest 1971». RTÉ Archives. Besøkt 25. juli 2017. 
  2. ^ a b c d Eriksen, Espen (1. april 1971). «Arne Bendiksen debuterer som dirigent». Verdens Gang. s. 17. 
  3. ^ a b Eriksen, Espen (7. april 1971). «Vi tjener inn tapet på turisme». Verdens gang. s. 13. 
  4. ^ a b c «Eurovision Song Contest Dublin 1971». eurovision.tv. 2017. Besøkt 25. juli 2017. 
  5. ^ a b «NRK P1 1971.04.03 : programrapport». www.nb.no. NRK via Nasjonalbiblioteket. 3. april 1971. Besøkt 12. november 2017. 
  6. ^ a b Dubliner Jury bestochen?, Hamburger Abendblatt, 6. april 1971
  7. ^ «Eurovision Song Contest 1971 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 10. februar 2017. 
  8. ^ JJS1990 (21. januar 2016). «List of the Top Microstates at Eurovision – Who is the Biggest of the Smallest?». Eurovision Ireland. Besøkt 10. februar 2017. 
  9. ^ Glen Webb (3. april 2011). «40 years ago today – Séverine brings Monaco their sole victory». eurovision.tv. Besøkt 10. februar 2017. 
  10. ^ «Final of Dublin 1971 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. september 2022. 
  11. ^ «Eurovision Song Contest 1972». The Diggiloo Thrush. Besøkt 26. juli 2017. 
  12. ^ «Eurovision Song Contest 1966 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 19. oktober 2017. Besøkt 23. juli 2017. 
  13. ^ «The Eurovision Song Contest (1971)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  14. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  15. ^ a b It was all in the game, Fred Barry, Times of Malta, 7. april 1971
  16. ^ Leif Thorsson. Melodifestivalen genom tiderna (2006), side 88. Stockholm: Premium Publishing AB. ISBN 9189136292
  17. ^ Vladimir Pinzovski
  18. ^ Zitting, Marianne (27. juni 2010). «Muistathan: Eurovision laulukilpailu 1971» (finsk). Viisukuppila. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «Tíminn - Blað II (18.04.1971) - Tímarit.is». timarit.is. Besøkt 15. januar 2023. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1971&oldid=23269623»