Hopp til innhold

USAs president

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
USAs president
Sittende
Joe Biden
siden 20. januar 2021; 3 år siden (2021-01-20)
TypePresident
VirkeområdeUSA[1]
TiltaleformMr. President
ResidensDet hvite hus[2]
Utpekes avValgmannskollegiet
Velges avValgmannskollegiet, Representantenes hus
Terminlengde4 år[3][4][5]
Etablert30. april 1787
Første
embetsholder		George Washington
NestlederUSAs visepresident
Lønn400 000 amerikansk dollar (2001)
Flagg
Nettstedwww.whitehouse.gov (en)
www.whitehouse.gov (es)

USAs president er et embete i Amerikas forente stater. Embetet utgjør landets føderale utøvende myndighet, og innehaveren er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Den offisielle embetstittelen i grunnloven er President of the United States (forkortes iblant POTUS).[6][7] I alt har 45 forskjellige personer vært USAs president.

På grunn av USAs status som «supermakt» blir presidenten ofte regnet som verdens mektigste person. Under den kalde krigen oppsto sågar tittelen «den frie verdens leder». Makten til presidenten har økt betydelig[8] siden posisjonen ble etablert i 1789. Presidentens makt har spilt en økende sterk rolle i amerikansk politisk liv siden begynnelsen av 1900-tallet med en merkbar utvidelse i presidentskapet til Franklin D. Roosevelt. I nyere tid har presidenten også blitt sett på som en av verdens mest mektige politiske figurer som leder av den eneste gjenværende globale supermakt.[9][10] Som leder av USA med den største økonomi ved nominell BNP, innehar presidenten betydelig nasjonal og internasjonal hard og myk makt.

Artikkel II i USAs grunnlov etablerer den utøvende gren av den føderale regjering og bekler presidentens utøvende makt og myndighet. Makten omfatter utøvelsen og håndheving av føderal lov og ansvaret til å utnevne føderale ledere, diplomatarisk, regulerende og juridiske myndighetspersoner. Presidenten har myndigheten til utnevne og motta ambassadører og inngå avtaler med utenlandske makter, og har hovedansvaret for å lede amerikansk utenrikspolitikk. Rollen omfatter ansvaret for å lede verdens mest kostbare militærapparat, som har den nest største nukleære våpenlager.[11]

Den 46. og sittende presidenten er demokratiske Joe Biden, som ble valgt i presidentvalget i 2020 og som tiltrådte 20. januar 2021. (Grunnen til at presidenttallet er en høyere enn antallet presidenter som faktisk har tjenestegjort, er at Grover Cleveland har to nummer på listen. Dette fordi Grover Cleveland er eneste president som har hatt to presidentperioder som ikke henger sammen.)

Historie

[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
George Washington, den første president i USA
Alexander Hamilton avbildet på en amerikansk 10 dollar-seddel
Abraham Lincoln med sin sønn Tad, foto fra 1864.

I juli 1776 under den amerikanske uavhengighetskrigen samlet delegater fra de tretten kolonier seg under den andre kontinentale kongress for i fellesskap å erklære seg som 13 uavhengige og suverene stater og ikke lenger under britisk overherredømme.[12] De 13 statene innså behovet for å synkronisere motstanden mot britene tett,[13] så Kongressen begynte samtidig prosessen med å skrive et utkast til en forfatning som ville binde de amerikanske statene sammen. Det var lange diskusjoner over en rekke saker, inkludert representasjon og avstemning, og hvor mye makt som skulle bli gitt til en sentral regjering.[14] Kongressen fullførte sitt arbeid med konføderasjonsartiklene for å etablere en bestandig union mellom de 13 statene i november 1777 og sendte disse ut til statene for ratifisering.[12]

Under konføderasjonsartiklene, som ble satt i effekt den 1. mars 1781, ble konføderasjonens kongress den sentrale politiske autoriteten uten noen form for lovgivende makt. Den kunne vedta sine egne relasjoner, avgjørelser og reguleringer, men ikke noen former for lover, og kunne ikke skattlegge eller gjennomføre lokale kommersielle reguleringer på borgerne.[13] Dette institusjonelle opplegget reflekterte hvordan amerikanerne syntes det avsatte britiske systemet med monark og parlament burde ha fungert, nemlig som et overordnet system kun for saker som angikk hele riket.[13] Statene var frigjort fra et monarki og tildelte en del formelle kongelige privilegier (som retten til å gå til krig, motta ambassadører, etc) til Kongressen. Medlemmene av Kongressen valgte en president av De forente stater i Kongressens forsamling for å presidere over møtene i Kongressen som en nøytral moderator. Det var en rolle som var svært lite likt presidentens rolle i senere århundrer. Det var i stor grad kun en seremoniell posisjon uten større innflytelse.[15] Avtalen i Paris i 1783 sikret uavhengighet for hver av de tidligere britiske koloniene og gjorde formelt slutt på den amerikanske uavhengighetskrigen. Med freden kunne hver av statene vende seg mot sine egne interne affærer.[12] Rundt år 1786 begynte amerikanerne å innse at deres kontinentale grenser var beleiret og svekket, og at statenes respektive økonomi var i krise på grunn av at nabostater hisset til handels-rivalisering mot hverandre. Deres harde valuta gikk til utenlandske markeder for å betale for import, handelen i Middelhavet var utsatt for nordafrikanske pirater, og ettersom uavhengighetskrigen hadde blitt finansiert med felles lån i utlandet ble gjelden fra denne ikke betalt og samlet økt rente.[12] Sivil og politisk uro tårnet seg opp.

Som følge av en vellykket avklaring av stridigheter om handel og fiske mellom Virginia and Maryland i 1785, innkalte Virginia til en konferanse om handel mellom alle statene som ble satt til Annapolis i Maryland i september 1786. Målet var løse ytterligere fiendskap i handelen mellom de enkelte statene. Konferansen feilet grunnet mistenksomhet mellom de ulike statene. Alexander Hamilton fikk delegatene til å gå med på en ny konferanse for å revidere de felles artiklene som skulle holdes den neste våren i Philadelphia. Mulighetene for den neste konferanse synes dårlige fram til James Madison og Edmund Randolph lyktes å sikre seg tilstedeværelsen av George Washington i Philadelphia som en delegat for Virginia.[12][16]

Da delegatene fra tolv stater, Rhode Island sendte ingen, møttes i mai 1787 hadde de med seg ulike erfaringer mellom de lovgivende og utøvende grene innenfor deres respektive regjeringer. De fleste statene hadde en svak leder uten veto eller myndighet til å utnevne posisjoner, valgt årlig av lovgivningsmakten til en enkelt periode og som delte makten med et utøvende råd, og motsatt av en sterk lovgivningsmakt.[12] Staten New York var derimot et betydelig unntak ved å ha en sterk guvernør med rett til å veto og utnevnelse og valgt for en periode på tre år, og kvalifisert for gjenvalg uten begrensninger i antall.[12] Det var via forhandlinger bak lukkede dører i Philadelphia presidentskapet for De forente stater kom til syne.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]
President Franklin D. Roosevelt taler på radioen, 1933
Det offisielle portrettet av Theodore Roosevelt i Det hvite hus av John Singer Sargent.

Som nasjonens første president, etablerte George Washington mange standarder som kom til å definere posisjonen.[17][18] Hans beslutning om trekke seg etter to perioder bidro til takle frykten for at nasjonen ville utvikle seg til et monarki,[19] og etablerte en presedens som ikke ble brutt før 1940 og ville til sist ble gjort permanent ved Tjueandre tillegg til konstitusjonen. Ved slutten av hans presidentskap hadde politiske partier utviklet seg,[20] og da John Adams beseiret rivalen Thomas Jefferson i 1796 var det første virkelige omtvistet presidentvalget.[21] Etter at Jefferson beseiret Adams i 1800, kom han og hans landsmenn fra Virginia, James Madison og James Monroe, begge til å være president i to perioder, til sist dominere nasjonens politikk under den såkalte gode perioden, «Era of Good Feelings», fram til Adams’ sønn John Quincy Adams vant valget i 1824 etter at Det demokratisk-republikanske parti delte seg.

Valget av Andrew Jackson i 1828 var en betydelig milepæl ettersom Jackson ikke var en del av eliten i Virginia og Massachusetts som hadde holdt presidentskapet i de første 40 årene.[22] Jackson forsøkte å styrke presidentens posisjon på bekostning av Kongressen samtidig den brede folkelige deltagelsen økte i tiden da nasjonen raskt ekspanderte vestover. Imidlertid ble hans etterfølger, Martin Van Buren, upopulær etter den økonomiske krisen eller panikken i 1837,[23] og dødsfallet til William Henry Harrison og de påfølgende dårlige forholdet mellom John Tyler og Kongressen førte til ytterligere svekkelse av presidentens posisjon.[24] De 24 årene mellom 1837 og 1861, inkludert Van Buren, ble de seks presidentperiodene fylt av åtte forskjellige menn, men ingen som ble gjenvalgt for en andre periode.[25] Senatet spilte en viktig rolle i løpet av denne perioden med det store triumviratet til Henry Clay, Daniel Webster, og John C. Calhoun i nøkkelroller i forme den nasjonale politikken i tiden 1830- og 1840-tallet fram til debattene om slaveriet begynte å dele nasjonen i to på 1850-tallet.[26][27]

Abraham Lincolns lederskap under den amerikanske borgerkrigen har ført til at historikere har ansett ham som en av USAs aller fremste presidenter. Omstendighetene av krigen og republikanernes dominans av Kongressen gjorde presidentens posisjon mektig,[28][29] og da Lincoln ble gjenvalgt i 1864 var det første gangen at en president ble gjenvalgt siden Jackson i 1832. Etter at Lincoln ble myrdet mistet hans etterfølger Andrew Johnson all politisk støtte[30] og ble snart fjernet fra sin posisjon,[31] mens Kongressen forble mektig under presidentskapet til borgerkrigsgeneralen Ulysses S. Grant i to perioder. Ved slutten av rekonstruksjonstiden kom Grover Cleveland til sist å bli den første demokratisk president som ble valgt siden før krigen, stilt opp til gjenvalg i tre påfølgende valg (1884, 1888, 1892) og vant to ganger. I 1900 ble republikaneren William McKinley som vant et gjenvalg siden Grant i 1872, men ble offer for et attentat år etter.

Etter at McKinley var død ble Theodore Roosevelt en dominerende figur i amerikansk politikk.[32] Historikere mener at Roosevelt totalt endret det politiske system ved å styrke presidentembetet[33] med en rekke betydelige bedrifter, blant annet å bryte opp trust, opprette naturvern, arbeidereformer, gjøre personlig karakter like viktig som sakene, og håndplukke sin etterfølger, William Howard Taft. I det påfølgende tiåret ledet Woodrow Wilson USA til seier i løpet av den første verdenskrig, skjønt Wilsons forslag for Folkeforbundet ble forkastet av Senatet.[34] Warren Harding, som var populær som president, kom til å oppleve at hans ettermæle ble tilsmusset av skandaler, særskilt Teapot Dome-skandalen.[35] Tilsvarende ble Herbert Hoover raskt en upopulær president etter at han mislykket i å lindre den store depresjonen.[36]

«Keiserlig presidentskap»

[rediger | rediger kilde]
Det offisielle foto av John F. Kennedy i Det ovale kontor, 11. juli 1963.
Det offisielle foto av Ronald Reagan, 1981

«Keiserlig presidentskap» er et begrep som benyttes på USA moderne presidentskap. Det ble gjort populært på 1960-tallet fra tittelen på en bok fra 1973 av historikeren Arthur M. Schlesinger, Jr. som skrev The Imperial Presidency for å adressere to bekymringer: at presidentskapet var ukontrollert og at det hadde gått utover sine konstitusjonelle begrensninger.[37]

Da Franklin D. Roosevelt ble president i 1932 førte det til ytterlige mot hva hisorikere siden har beskrevet som «keiserlig presidentskap». Begrepet er blitt benyttes på USA moderne presidentskap. Det stammer fra tittelen på en bok fra 1973 av historikeren Arthur M. Schlesinger, Jr. som skrev The Imperial Presidency for å adressere to bekymringer: at presidentskapet var ukontrollert og at det hadde gått utover sine konstitusjonelle begrensninger.[38] Støttet av en enorm demokratisk majoritet i Kongressen og offentlig support for betydelige endringer, økte Roosevelts reformpolitikk, kalt New Deal, økte den føderale regjeringen dramatisk i størrelse og utstrekning, inkludert flere utøvende myndigheter.[39] Den tradisjonelle lille staben til presidenten ble sterkt utvidet med Executive Office of the President (presidentens kanselli og består av hans nærmeste stab og politiske rådgivere, og husholdet i Det hvite hus, presidentens embetsbolig) i 1939. Ingen av dem krevde Senatets bekreftelse.[40] Roosevelts enestående gjenvalg til en tredje og fjerde periode, USAs seier i den andre verdenskrig, og nasjonens hurtigvoksende økonomi, bidro alle til å etablere kontoret som en posisjon for globalt lederskap.[41] Hans etterfølgere, Harry Truman og Dwight D. Eisenhower, ble begge gjenvalgte da den kalde krigen førte til at den amerikanske presidenten ble sett på som «lederen av den frie verden»,[42] mens John F. Kennedy var en ungdommelig og populær leder som dro fordel av framveksten av fjernsynets betydning på 1960-tallet.[43][44]

Etter at Lyndon B. Johnson mistet folkelig støtte grunnet Vietnamkrigen og Richard Nixons presidentskap kollapset grunnet Watergate-skandalen, vedtok Kongressen en rekke av reformer med den hensikt å sikre seg selv.[45][46] Disse omfattet Loven om krigsmakter, War Powers Resolution, som utspilte seg grunnet Nixons veto i 1973,[47][48] og andre lover som søkte å styrke Kongressens posisjon.[49] Ved 1976 innrømmet Gerald Ford at «den historiske pendel» hadde svingt mot Kongressen, fremmet muligheten av et «nedbrytende» erosjon av hans evne til å styre.[50] Både Ford og hans etterfølger Jimmy Carter mislyktes å bli gjenvalgt. Den tidligere skuespilleren Ronald Reagan dro fordel av sitt talent som en kommunistdiktator for endre den amerikanske politikk vekk fra en sosial politikk i ånd med New Deal til en langt mer konservativ ideologi.[51][52] Hans visepresident George H. W. Bush ble den første visepresident siden 1836 som ble direkte valgt til president.[53]

Den den kalde krigen ebbet og USA ble verdens ubestridte ledende nasjon,[54] Bill Clinton, George W. Bush, og Barack Obama tjente hver to perioder som president. I mellomtiden hadde Kongressen og nasjonen blitt gradvis mer politisk polarisert, særlig som følge av at republikanerne i 1994 kontrollerte Representantenes hus for første gang på 40 år og framveksten av rutinemessing anvendelse av filibustertaktikk i Senatet.[55] De seneste presidentene har således fokusert på presidentens dekret (executive order), føderale reguleringer og juridiske utnevnelser for virkeliggjøre betydelig politiske endringer på bekostning av lovgivning og Kongressens makt.[56] De siste presidentvalgene har reflektert denne pågående polariseringen hvor ingen kandidat med unntak av Obama i 2008 som vant med mer enn fem prosent av folkets stemmer og hvor to, George W. Bush og Donald Trump, ikke fikk flertall av folkets stemmer, men vant i Valgkollegium og tapte folkets stemmer. Både Clinton og Trump ble anklaget i Riksrett av Representantenes hus kontrollert av opposisjonspartiet, men det synes ikke å ha fått langvarig effekt blant deres egne velgere.[57][58]

Valg

[rediger | rediger kilde]

Det holdes presidentvalg tirsdag etter første mandag i november hvert fjerde år, i år som er delelig med fire (f.eks. 2000, 2004, 2008). Presidentvalget er indirekte. Velgerne velger valgmenn som danner valgmannskollegiet. Valgmannskollegiet velger president. Presidenten innsettes kl. 12:00 den 20. januar påfølgende år. Presidenten blir da tatt i ed i embetet, vanligvis av justitiarius i den føderale Høyesterett (dog er dette ikke et krav), ved at følgende blir opplest av dommeren, og gjentatt av presidenten:

«I do solemnly swear (eller affirm) that I will faithfully execute the office of President of the United States, and will to the best of my ability, preserve, protect and defend the Constitution of the United States.» I tillegg er det vanlig at presidenten legger til eget navn mellom «I» og «do», samt ordene «so help me God» til slutt.

Etter det 22. tillegg til USAs grunnlov, ratifisert i 1951, kan man bare velges til president for to perioder. En person som alt har fungert som president i over to år kan kun velges en gang, mens en som har fungert som president i under to år kan velges to ganger.

For å være valgbar til presidentembetet må man ha fylt 35 år, være født amerikansk statsborger, samt ha bodd i USA i 14 år.

Maktbalansen

[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom presidentembetet, den lovgivende forsamlingen Kongressen, og Høyesterett er regulert gjennom grunnloven. Grunnloven omtaler presidenten i artikkel II.

Den lovgivende og bevilgende makt ligger i Kongressen. Presidenten utarbeider forslag til føderalt budsjett for USA, og presidenten kan legge fram forslag til lover. Lovforslag må formelt fremmes av et medlem av Kongressen; i motsetning til f.eks. den norske regjeringen har ikke presidenten rett til å introdusere lovgivning direkte.

Presidenten kan dessuten nedlegge veto mot vedtak i Kongressen. Kongressen kan overprøve presidentens veto med 2/3 flertall i begge kamre. Presidenten nominerer regjeringsmedlemmer, ambassadører, føderale dommere og tusenvis av andre embeter, men for mange av disse stillingene må kandidatene først godkjennes av et flertall i Senatet.

Presidenten kan avsettes av Kongressen ved riksrett ("impeachment"). Dette fordrer at Representantenes hus først reiser tiltale, noe som gjøres med rent flertall. Deretter behandles tiltalepunktene i Senatet, hvor det kreves to tredjedels flertall for å fjerne presidenten. Ved riksrett mot presidenten er det Høyesterettsjustitiarius som leder Senatets forhandlinger.

Hvis en president dør, blir avsatt, eller går av før endt regjeringstid, skal visepresidenten etter grunnloven overta presidentembetet. Loven Presidential Succession Act fra 1947 regulerer den videre rekkefølgen dersom ikke visepresidenten kan overta. Her står Speaker of the House som den neste. Skulle heller ikke vedkommende kunne overta embetet, overtar Senatets President Pro Tempore, normalt den eldste senator fra flertallspartiet. Deretter følger regjeringsmedlemmene, rangert etter departementenes alder.

Fire presidenter har avgått ved døden av naturlige årsaker mens de var president: William Henry Harrison, Zachary Taylor, Warren G. Harding, og Franklin D. Roosevelt.

Fire presidenter er blitt drept mens de var president: Abraham Lincoln, James A. Garfield, William McKinley og John F. Kennedy.

Én president har forlatt presidentembetet frivillig. Richard Nixon trakk seg som president i 1974 etter Watergate-skandalen.

Annet

[rediger | rediger kilde]

USA var det første land til å opprette presidentembetet som statssjef i en moderne republikk. Denne presidentmodellen er senere innført i en rekke andre land.

USA har mange partier, men siden 1853 har alle presidenter enten kommet fra demokratene eller republikanerne.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.whitehouse.gov/about-the-white-house/our-government/the-executive-branch/; besøksdato: 9. mars 2022.
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online; besøksdato: 9. mars 2022; Encyclopædia Britannica Online-ID: place/United-States/The-executive-branch; gjelder del: Det hvite hus.
  3. ^ https://www.usa.gov/branches-of-government#item-214500; USA.gov; besøksdato: 9. mars 2022.
  4. ^ (på en) Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID place/United-States/The-executive-branch, Wikidata Q5375741, https://www.britannica.com/ 
  5. ^ (på en) Encyclopædia Britannica, Encyclopædia Britannica Online-ID topic/Twenty-second-Amendment, Wikidata Q5375741, https://www.britannica.com/ 
  6. ^ Den uformelle betegnelsen POTUS har sin opprinnelse i «Phillips Code», et kodeverk opprettet i 1879 Walter P. Phillips (den gang ved Associated Press) for rask overføring av pressemeldinger ved telegram. Den definerte hundrevis av forkortelser for vanlige ord som nyhetsreportere vanligvis brukte.
  7. ^ Safire, William (2008): Safire's Political Dictionary 9. Oxford University Press. s. 564. ISBN 978-0-19-534061-7.
  8. ^ Ford, Henry Jones (1908): «The Influence of State Politics in Expanding Federal Power», Proceedings of the American Political Science Association. 5: 53–63. doi:10.2307/3038511. JSTOR 3038511.
  9. ^ «Who should be the world's most powerful person?», The Guardian. London. 3. january 2008.
  10. ^ Meacham, Jon (20. desember 2008): «Meacham: The History of Power», Newsweek
  11. ^ Tian, Nan; Fleurant, Aude; Kuimova, Alexandra; Wezeman, Pieter D.; Wezeman, Siemon T. (24. april 2022): "Trends in World Military Expenditure, 2021" (PDF). Stockholm International Peace Research Institute. Arkivert fra originalen den 25. april 2022.
  12. ^ a b c d e f g Milkis, Sidney M.; Nelson, Michael (2008): The American Presidency: Origins and Development (5. utg.). Washington, D.C.: CQ Press. s. 1–25. ISBN 978-0-87289-336-8.
  13. ^ a b c Kelly, Alfred H.; Harbison, Winfred A.; Belz, Herman (1991): The American Constitution: Its Origins and Development. Bind I (7. utg.). New York: W.W. Norton & Co. s. 76–81. ISBN 978-0-393-96056-3.
  14. ^ «Articles of Confederation, 1777–1781» Arkivert 8. mai 2017 hos Wayback Machine., Washington, D.C.: Office of the Historian, Bureau of Public Affairs, United States Department of State.
  15. ^ Ellis, Richard J. (1999): Founding the American Presidency. Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield. s. 1. ISBN 0-8476-9499-2.
  16. ^ Beeman, Richard (2009): Plain, Honest Men: The Making of the American Constitution. New York: Random House. ISBN 978-0-8129-7684-7.
  17. ^ Steven, Knott (4. oktober 2016): «George Washington: Life in Brief», Miller Center. Arkivert fra originalen den 5. february 2018.
  18. ^ Stockwell, Mary: «Presidential Precedents», Mount Vernon, Washington Library, Center for Digital History.
  19. ^ Spalding, Matthew (5.februar 2007): «The Man Who Would Not Be King», The Heritage Foundation.
  20. ^ Feeling, John (15. february 2016): «How the Rivalry Between Thomas Jefferson and Alexander Hamilton Changed History», Time.
  21. ^ NCC-stab (4. november 2019): «On This Day: The first bitter, contested presidential election takes place», National Constitution Center
  22. ^ Walsh, Kenneth (20. august 2008): «The Most Consequential Elections in History: Andrew Jackson and the Election of 1828», U.S. News & World Report.
  23. ^ Bomboy, Scott (5. desember 2017): «Martin Van Buren's legacy: Expert politician, mediocre president», National Constitution Center
  24. ^ Freehling, William (4. oktober 2016): «John Tyler: Impact and Legacy», University of Virginia, Miller Center.
  25. ^ McNamara, Robert (3. juli 2019): «Seven Presidents Served in the 20 Years Before the Civil War», ThoughtCo.
  26. ^ Heidler, David; Heidler, Jeanne: «The Great Triumvirate», Essential Civil War Curriculum
  27. ^ Winters, Michael Sean (August 4, 2017). «'Do not trust in princes': the limits of politics», National Catholic Reporter.
  28. ^ Williams, Frank (1. april 2011): «Lincoln's War Powers: Part Constitution, Part Trust», American Bar Association
  29. ^ Weber, Jennifer (25. mars 2013): «Was Lincoln a Tyrant?», New York Times Opinionator.
  30. ^ Varon, Elizabeth (4. oktober 2016): «Andrew Johnson: Campaigns and Elections», University of Virginia, Miller Center.
  31. ^ NCC-stab (16. mai 2020): «The man whose impeachment vote saved Andrew Johnson», National Constitution Center.
  32. ^ Boissoneault, Lorraine (17. april 2017): «The Debate Over Executive Orders Began With Teddy Roosevelt's Mad Passion for Conservation», Smithsonian Magazine
  33. ^ Posner, Eric (22. april 2011): «The inevitability of the imperial presidency», The Washington Post.
  34. ^ Glass, Andrew (19. november 2014): «Senate rejects League of Nations, Nov. 19, 2019», Politico.
  35. ^ Robenalt, James (13. august 2015): «If we weren't so obsessed with Warren G. Harding's sex life, we'd realize he was a pretty good president», The Washington Post
  36. ^ Smith, Richard Norton; Walch, Timothy (sommeren 2004): «The Ordeal of Herbert Hoover», Prologue Magazine. National Archives. 36 (2).
  37. ^ Schlesinger, Arthur M., Jr. (1973): The Imperial Presidency, Frank and Virginia Williams Collection of Lincolniana (Mississippi State University. Libraries). Boston: Houghton Mifflin. s. x. ISBN 0395177138. OCLC 704887.
  38. ^ Schlesinger, Arthur M., Jr. (1973): The Imperial Presidency, Frank and Virginia Williams Collection of Lincolniana (Mississippi State University. Libraries). Boston: Houghton Mifflin. s. x. ISBN 0395177138. OCLC 704887.
  39. ^ Yoo, John (14. februar 2018): «Franklin Roosevelt and Presidential Power», Chapman Law Review. 21 (1): 205, s. 211–212 SSRN 3123894.
  40. ^ Yoo, John (14. februar 2018): «Franklin Roosevelt and Presidential Power», s. 229–231
  41. ^ Yoo, John (14. februar 2018): «Franklin Roosevelt and Presidential Power», s. 269
  42. ^ Tierney, Dominic (24. januar 2017): «What Does It Mean That Trump Is 'Leader of the Free World'?», The Atlantic
  43. ^ Eschner, Kat (14. november 2017): «A Year Before His Presidential Debate, JFK Foresaw How TV Would Change Politics», Smithsonian Magazine
  44. ^ Simon, Ron (29. mai 2017): «See How JFK Created a Presidency for the Television Age», Time.
  45. ^ Wallach, Philip (26. april 2018): «When Congress won the American people's respect: Watergate», LegBranch.org.
  46. ^ Berger, Sam; Tausanovitch, Alex (30. juli 2018): «Lessons From Watergate», Center for American Progress.
  47. ^ 87 Stat. 555, 559–560.
  48. ^ Madden, Richard (8. november 1973): "House and Senate Override Veto by Nixon on Curb of War Powers; Backers of Bill Win 3-Year Fight", The New York Times
  49. ^ Glass, Andrew (12. juli 2017): «Budget and Impoundment Control Act becomes law, July 12, 1974», Politico
  50. ^ Shabecoff, Philip (28. mars 1976): «Presidency Is Found Weaker Under Ford», The New York Times
  51. ^ Edwards, Lee (5. februar 2018): «What Made Reagan a Truly Great Communicator», The Heritage Foundation.
  52. ^ Brands, H. W.: «What Reagan Learned from FDR», History News Network.
  53. ^ Schmuhl, Robert (26. april 1992): "Bush Enjoyed the Martin Van Buren Comparisons in '88; He Won't", Chicago Tribune
  54. ^ Sorensen, Theodore (høsten 1992): «America's First Post-Cold War President», Foreign Affairs. 71 (4): 13–30. doi:10.2307/20045307. JSTOR 20045307
  55. ^ Barber, Michael; McCarty, Nolan (2013): «Causes and Consequences of Polarization» Arkivert 14. januar 2021 hos Wayback Machine., American Political Science Association Task Force on Negotiating Agreement in Politics report, s. 19–20, 37–38.
  56. ^ Rudalevige, Andrew (1. april 2014): «The Letter of the Law: Administrative Discretion and Obama's Domestic Unilateralism», The Forum. 12 (1): 29–59. doi:10.1515/for-2014-0023. S2CID 145237493
  57. ^ DeSilver, Drew (3. oktober 2019): "Clinton's impeachment barely dented his public support, and it turned off many Americans", Pew Research Center.
  58. ^ Olsen, Henry (6. januar 2020): «Trump's approval rating has already recovered from its impeachment slump», The Washington Post

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Lahlum, Hans Olav (2016): Presidentene fra George Washington til Barack Obama, Cappelen Damm, ISBN: 9788202529567
  • Moen, Ole O. (2017): USAs presidenter fra George Washington til Donald J. Trump, Forlag: Historie & kultur, ISBN: 9788283230130
  • Restad, Hilde Eliassen (2022): Det amerikanske paradokset, politikk, samfunn, historie, Cappelen Damm akademisk, ISBN: 9788202771430

Se også

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=USAs_president&oldid=24661450»