Eurovision Song Contest 1997

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1997
Dato: 3. mai 1997
Sted: Irland Point Theatre i Dublin, Irland
Programledere: Carrie Crowley og Ronan Keating
Kringkaster: Irland RTÉ (Raidió Teilifís Éireann)
Deltakere: 25
Vinner: Storbritannia Storbritannia
«Love Shine a Light»
Katrina and the Waves
Deltakelse
Tilbake: Italia Italia
Danmark Danmark
Russland Russland
Tyskland Tyskland
Ungarn Ungarn
Ikke med: Belgia Belgia
Finland Finland
Slovakia Slovakia
Deltakere
ESC 1997 Map.svg

     Deltakere      Ikke kvalifisert      Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄1996    EuroNoruega.svg    1998►

Eurovision Song Contest 1997 var den 42. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert av irske RTÉ i Point Theatre i Dublin i Irland lørdag 3. mai 1997. Programledere var Carrie Crowley og Ronan Keating, sistnevnte kjent som vokalist i guttegruppa Boyzone. Dette var fjerde gang på fem år at Irland arrangerte finalen, og tredje gang finalen fant sted i Point Theatre. EBU økte dette året deltakerantallet fra 23 til 25 land. Italia gjorde en midlertidig retur etter fire års fravær, for så å forsvinne fra konkurransen igjen i 14 nye år.

Dette året ble resultatet for første gang delvis avgjort av seerne, da fem land brukte telefonavstemning. De øvrige deltakerlandene brukte juryer. Den store vinneren ble Storbritannia og Katrina and the Waves med «Love Shine a Light». Storbritannia fikk poeng fra alle land og satte ny poengrekord med 227 poeng. Dette var Storbritannias femte og hittil siste seier i konkurransen, og «Love Shine a Light» ble en stor salgssuksess over hele Europa. I Norge nådde sangen en andreplass på VG-lista, dette var den høyeste plasseringen til en Eurovision-låt i Norge på ti år.[1] I motsatt ende av resultatlista med null poeng plasserte Norge seg med Tor Endresen og «San Francisco». Dette var fjerde gang Norge fikk null poeng, og det var Norges åttende sisteplass i Eurovision Song Contest.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med «The Voice» i Oslo året før, sto Irland vertskap for fjerde gang på fem år. Irland hadde arrangert konkurransen tre år på rad i 1993, 1994 og 1995. På forhånd var irske RTÉ usikker på om den hadde økonomi til å arrangere nok en finale, og britiske BBC foreslo å arrangere konkurransen som en samproduksjon. BBC foreslo dessuten å arrangere finalen i Belfast, hovedstaden i Nord-Irland, men til slutt bestemte RTÉ seg for å stå for finalen på egenhånd.[2][3] Finalen kostet rundt 3,8 millioner irske pund – nærmere 40 millioner kroner med datidens kurs.[4][5] Av dette betalte RTÉ 1 millioner pund selv, resten kom fra de andre deltakerlandene, EBU og sponsorer.

Konkurransen vendte tilbake til Point Theatre, der den også ble arrangert i 1994 og 1995. EBU satte dette året deltakerantallet til 25 land, og landene som måtte stå over i 1996, fikk delta dette året.

Makedonia deltok ikke, mens Israel trakk seg frivillig, ettersom finalen falt like før Jom Hashva, landets minnedag over holocuast. Bosnia-Hercegovina fikk Israels plass, mens Belgia, Finland og Slovakia ble tvunget til å stå over dette året, fordi de hadde lavest snittpoengsum i fireårsperioden 1993–1996.[2]

EBU innførte dette året en prøveordning med telefonavstemning. Fem land, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike, avgjorde sine poeng basert på innkomne telefonstemmer fra seerne. De øvrige 20 landene brukte juryer som tidligere. Året etter ble telefonavstemning obligatorisk for alle deltakerlandene med den nødvendige tekniske infrastrukturen.[2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Programmet startet med en video med lykkeønskninger fra tidligere Eurovision Song Contest-deltakere og programledere. RTÉ hadde satset på å tiltrekke seg yngre seere ved å bruke et mer ungdommelig grafisk uttrykk – og ikke minst ved å bruke Ronan Keating som med-programleder. Gruppa hans, Boyzone, opptrådte også i pausen før avstemningen.

De to programlederne ønsket velkommen på engelsk, irsk og fransk før de 25 landene framførte sangene sine. Rekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kypros åpnet, mens Island avsluttet. Norge trakk startnummer tre.

Blant bidragene var det en rekke ulike sjangre med med dette året. Danmark sendte en raplåt, Kroatia sendte en Spice Girls-aktig gruppe, mens Sverige og Ungarn deltok med hver sin guttegruppe. Russland stilte med en av sine største artistdivaer, Alla Pugatsjova. Island brøt alle tidligere trender da landets artist, Paul Oscar, opptrådte på en hvit skinnsofa, omgitt av fire kvinner utkledd i lakk og lær. Det islandske bidraget var populært blant seerne, 16 av landets 18 poeng kom fra land som brukte telefonavstemning.[2]

Katrina and the Waves vant konkurransen for Storbritannia.

Den største forhåndsfavoritten var imidlertid Storbritannias bidrag «Love Shine a Light» med gruppa Katrina and the Waves. Gruppa innfridde favorittstempelet og fikk poeng fra alle de 24 andre landene, inkludert ti 12-poengere. Med 227 poeng satte det britiske bidraget ny poengrekord. Rekorden ble først slått i 2004, da EBU innførte ordningen med semifinaler. Vinnersangen gikk inn på singellistene i en rekke europeiske land, og i Norge klatret den helt til andreplass på VG-lista. Ikke siden Johnny Logans «Hold Me Now» i 1987 hadde en Eurovision-låt nådd så høyt i Norge.[1] Hjemme i Storbritannia nådde «Love Shine a Light» en tredjeplass på singellista.[6]

For første gang delte Eurovision-fansen ut den såkalte Barbara Dex-prisen, en humoristisk pris som ble gitt til den verst kledde artisten i konkurransen. Den ugjeve prisen gikk til Maltas artist, Debbie Scerri.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

NRK hadde tatt i bruk telefonavstemning i den norske finalen i februar, og Tor Endresen vant med sangen «San Francisco», skrevet av ham selv og Arne Myksvoll.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1997

I den internasjonale finalen dirigerte Geir Langslet det norske bidraget. Jostein Pedersen kommenterte sendingen på NRK1, mens Kristian Lindeman kommenterte for NRK P1.[7] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. 20 av landene brukte en nasjonal jury, bestående av 16 medlemmer. De resterende fem landene – Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike – brukte telefonavstemning. Rundt 250 000 stemmer kom inn i Storbritannia, mens 25 000 fikk stemt i Sverige.[8] Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i Eurovision Song Contest, og året etter ble ordningen utvidet til alle deltakerlandene.

Deltakerlandene hadde hver sin representant som leste opp sitt lands poeng via satellitt på direkten under avstemningen. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.[2]

I begynnelsen av avstemningen tok Malta en tidlig ledelse, men Storbritannia tok ledelsen etter at fire land hadde stemt. Landet beholdt ledelsen resten av avstemningen og fikk totalt ti 12-poengere. Med 227 poeng slo Storbritannia den forrige poengrekorden fra 1994 med ett poeng. Norge fikk ikke et eneste poeng i avstemningen – for fjerde gang i konkurransens historie. Norge endte sist sammen med Portugal, og dette var Norges åttende sisteplass til da.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Republikken Kypros Kypros Gresk Khará og Andréas Konstantínou «Mána mou» (Μάνα μου) Moderland 5 98
2 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Şebnem Paker og Grup Etnik «Dinle» Lytt 3 121
3 Norge Norge Norsk Tor Endresen «San Francisco» – 24 0
4 Østerrike Østerrike Tysk Bettina Soriat «One Step» Ett steg 21 12
5 Irland Irland Engelsk Marc Roberts «Mysterious Woman» Mystiske kvinne 2 157
6 Slovenia Slovenia Slovensk Tanja Ribič «Zbudi se» Våkn opp 10 60
7 Sveits Sveits Italiensk Barbara Berta «Dentro di me» Inni meg 22 5
8 Nederland Nederland Nederlandsk Mrs. Einstein «Niemand heeft nog tijd» Ingen har nok tid 22 5
9 Italia Italia Italiensk Jalisse «Fiumi di parole» Elver av ord 4 114
10 Spania Spania Spansk Marcos Llunas «Sin rencor» Uten nag 6 96
11 Tyskland Tyskland Tysk Bianca Shomburg «Zeit» Tid 18 22
12 Polen Polen Polsk Anna Maria Jopek «Ale jestem» Men jeg er 11 54
13 Estland Estland Estisk Maarja-Liis Ilus «Keelatud maa» Forbudt land 8 82
14 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Bosnisk Alma Čardžić «Goodbye» Farvel 18 22
15 Portugal Portugal Portugisisk Célia Lawson «Antes do adeus» Før adjøet 24 0
16 Sverige Sverige Svensk Blond «Bara hon älskar mig» Bare hun elsker meg 14 36
17 Hellas Hellas Gresk Mariánna Zorbá «Khórepse» (Χόρεψε) Dans 12 39
18 Malta Malta Engelsk Debbie Scerri «Let Me Fly» La meg fly 9 66
19 Ungarn Ungarn Ungarsk V.I.P. «Miért kell, hogy elmenj?» Hvorfor må du gå? 12 39
20 Russland Russland Russisk Alla Pugatsjova «Primadonna» (Примадонна) – 15 33
21 Danmark Danmark Dansk Kølig Kaj «Stemmen i mit liv» Stemmen i mitt liv 16 25
22 Frankrike Frankrike Fransk Fanny «Sentiments songes» Følelser, drømmer 7 95
23 Kroatia Kroatia Kroatisk E.N.I. «Probudi me» Vekk meg 17 24
24 Storbritannia Storbritannia Engelsk Katrina and the Waves «Love Shine a Light» Kjærlighet, skinn et lys 1 227
25 Island Island Islandsk Paul Oscar «Minn hinsti dans» Min siste dans 20 18

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[9] Land markert med lilla brukte telefonavstemning, de øvrige landene brukte jury.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Republikken Kypros Tyrkia Norge Østerrike Irland Slovenia Sveits Nederland Italia Spania Tyskland Polen Estland Bosnia-Hercegovina Portugal Sverige Hellas Malta Ungarn Russland Danmark Frankrike Kroatia Storbritannia Island
Republikken Kypros Kypros 2 3 4 4 10 4 10 5 1 3 12 7 1 7 4 4 5 12 98 5
Tyrkia Tyrkia 7 2 6 2 7 12 12 6 12 5 6 7 10 6 4 6 4 7 121 3
Norge Norge 0 24
Østerrike Østerrike 3 1 5 3 12 21
Irland Irland 8 6 3 10 1 7 4 10 6 8 7 8 8 10 10 8 5 10 10 6 12 157 2
Slovenia Slovenia 2 10 2 4 7 4 3 5 10 7 3 3 60 10
Sveits Sveits 2 3 5 22
Nederland Nederland 1 4 5 22
Italia Italia 6 5 1 1 1 10 7 8 4 8 6 12 3 5 3 7 4 10 3 1 114 4
Spania Spania 10 4 6 5 8 6 3 2 4 8 6 12 10 8 2 2 96 6
Tyskland Tyskland 3 5 5 3 1 5 22 18
Polen Polen 4 8 7 1 1 2 6 3 4 2 1 7 5 3 54 11
Estland Estland 1 6 8 3 12 4 7 6 1 1 1 4 8 8 10 2 82 8
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Herc. 8 4 2 3 4 1 22 18
Portugal Portugal 0 24
Sverige Sverige 8 5 6 6 7 4 36 14
Hellas Hellas 12 5 7 6 2 7 39 12
Malta Malta 5 12 10 7 6 1 5 8 3 1 8 66 9
Ungarn Ungarn 3 4 5 5 2 5 2 8 5 39 12
Russland Russland 1 5 12 8 7 33 15
Danmark Danmark 7 1 7 2 2 6 25 16
Frankrike Frankrike 3 2 12 10 2 3 5 12 12 3 6 2 4 2 6 1 10 95 7
Kroatia Kroatia 4 1 3 2 5 8 1 24 17
Storbritannia Storbritannia 7 7 6 12 12 8 12 12 8 5 10 10 10 10 7 12 10 1 12 12 12 12 12 8 227 1
Island Island 2 2 8 6 18 20

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
10 Storbritannia Storbritannia Danmark, Frankrike, Irland, Kroatia, Nederland, Russland, Sveits, Sverige, Ungarn, Østerrike
3 Frankrike Frankrike Estland, Norge, Polen
Tyrkia Tyrkia Bosnia-Hercegovina, Spania, Tyskland
2 Republikken Kypros Kypros Hellas, Island
1 Estland Estland Italia
Hellas Hellas Kypros
Irland Irland Storbritannia
Italia Italia Portugal
Malta Malta Tyrkia
Russland Russland Slovenia
Spania Spania Malta

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1, mens Kristian Lindeman kommenterte for NRK P1.[7] Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1997:[10]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[11]
Republikken Kypros Kypros CyBC Evi Papamikhail (RIK 1)[12] Marios Skordis[13] Stavros Lantsias
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT 1) Ömer Önder Levent Çoker
Norge Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1), Kristian Lindeman (P1)[7] Ragnhild Sælthun Fjørtoft Geir Langslet
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (ORF1)[14] Adriana Zartl Ingen dirigent
Irland Irland RTÉ Pat Kenny (RTÉ One), Larry Gogan (RTÉ Radio 1) Eileen Dunne Ingen dirigent
Slovenia Slovenia RTVSLO Miša Molk (SLO1) Mojca Mavec Mojmir Sepe
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Roman Kilchsperger og Heinz Margot (SF DRS),
Pierre Grandjean (TSR),[15] Jonathan Tedesco (TSI)		 Sandy Altermatt Pietro Damiani
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (TV2)[16] Corry Brokken Dick Bakker
Italia Italia RAI Ettore Andenna (Rai Uno)[17] Peppi Franzelin Lucio Fabbri
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[18] Belén Fernández de Henestrosa Toni Xuclà
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[19] Christina Mänz Ingen dirigent
Polen Polen TVP Jan Wilkans (TVP1) Jan Chojnacki Krzesimir Dębski
Estland Estland Eesti Televisioon Jüri Pihel (ETV) Helene Tedre Tarmo Leinatamm
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHRT Diana Grković Foretić (BHT) Segmedina Srna Sinan Alimanović
Portugal Portugal RTP Carlos Ribeiro (RTP1)[20] Cristina Rocha[21] Thilo Krassman
Sverige Sverige Sveriges Television Jan Jingryd (SVT2) Gösta Hanson Curt-Eric Holmquist
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[22] Niki Venega Anakreon Papageorgiou
Malta Malta PBS Gino Cauchi (TVM) Anna Bonanno Ray Agius
Ungarn Ungarn MTV István Vágó (MTV1) Györgyi Albert Péter Wolf
Russland Russland ORF Filipp Kirkorov og Sergej Antipov (ORF) Arina Sjarapova Rutger Gunnarsson
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[23] Bent Henius Jan Glæsel
Frankrike Frankrike France Télévision Olivier Minne (France 2)[24] Frédéric Ferrer og Marie Myriam Régis Dupré
Kroatia Kroatia HRT Aleksandar «Aco» Kostadinov (HRT 1)[25] Davor Meštrović[25] Ingen dirigent
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC 1), Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry Don Airey
Island Island RÚV Jakob Frímann Magnússon (Sjónvarpið)[26] Svanhildur Konráðsdóttir Szymon Kuran
Belgia Belgia BRTN og RTBF André Vermeulen (BRTN TV1),[27]
Jean-Pierre Hautier (RTBF La Une)[28]		 Deltok ikke
Finland Finland YLE Aki Sirkesalo og Olli Ahvenlahti (YLE TV1)[29]
Jugoslavia Jugoslavia RTS Nikola Nešković (RTS2)[30]
Republikken Makedonia Makedonia MTV Dragan B. Kostik (MTV 1)
Slovakia Slovakia STV Juraj Čurný (STV2)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «VG-lista (søkbar database)». VG Nett. Besøkt 25. februar 2017. 
  2. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest Dublin 1997». eurovision.tv. 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  3. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 140. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  4. ^ «British victory means RTE can see light at the end of the Eurotunnel». The Irish Times (engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  5. ^ «XE Currency Table: IEP – Irish Pound». www.xe.com (engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  6. ^ «Love Shine a Light – Chart history». Official Charts Company. Besøkt 25. februar 2017. 
  7. ^ a b c «NRK P1 1997.05.03 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 3. mai 1997. s. 18. Besøkt 19. august 2017. 
  8. ^ Giannis V. (28. september 2014). «BBC – Eurovision 1997 final – full voting & winning United Kingdom». BBC. Besøkt 20. august 2017. 
  9. ^ «Eurovision Song Contest 1997 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 19. august 2017. 
  10. ^ «Eurovision Song Contest 1997 – full cast». imdb.com. Besøkt 19. august 2017. 
  11. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  12. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  13. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  14. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 
  15. ^ «Article Window». Letempsarchives.ch. Arkivert fra originalen 2012-03-25. Besøkt 9. august 2012. 
  16. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  17. ^ «Jalisse Fiumi di parole Eurofestival 1997». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  18. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 24. juli 2012. 
  19. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  20. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  21. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  22. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 21. april 2012. 
  24. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  25. ^ a b «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 2014-01-07. Besøkt 24. juli 2012. 
  26. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 03.05.1997». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  27. ^ «Hasselt 2005: Jarige André Vermeulen verzorgt commentaar met Ilse Van Hoecke –». Eurosong.be. 25. oktober 2005. Besøkt 9. august 2012. 
  28. ^ Christian Masson. «1997 – Dublin». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  29. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  30. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 2015-09-29. Besøkt 2. september 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

V • D • R
Eurovision Song Contest

1956 · 1957 · 1958 · 1959 · 1960 · 1961 · 1962 · 1963 · 1964 · 1965 · 1966 · 1967 · 1968 · 1969 · 1970 · 1971 · 1972 · 1973 · 1974 · 1975 · 1976 · 1977 · 1978 · 1979 · 1980 · 1981 · 1982 · 1983 · 1984 · 1985 · 1986 · 1987 · 1988 · 1989 · 1990 · 1991 · 1992 · 1993 · 1994 · 1995 · 1996 · 1997 · 1998 · 1999 · 2000 · 2001 · 2002 · 2003 · 2004 · 2005 · 2006 · 2007 · 2008 · 2009 · 2010 · 2011 · 2012 · 2013 · 2014 · 2015 · 2016 · 2017 · 2018
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1997&oldid=17826355»