Eurovision Song Contest 1997

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1997
Katrinaleskanich.jpg
Dato: 3. mai 1997
Sted: Irland Point Theatre, Dublin, Irland
Programledere: Carrie Crowley
Ronan Keating
Sjefdirigent: Frank McNamara
Regi: Ian McGarry
Produsent: Noel Curran
Konkurransesjef: Marie-Claire Vionnet
Kringkaster: Irland Raidió Teilifís Éireann (RTÉ)
Deltakere: 25
Vinner: Storbritannia Storbritannia
«Love Shine a Light»
Katrina and the Waves
Deltakelse
Tilbake: Italia Italia
Danmark Danmark
Russland Russland
Tyskland Tyskland
Ungarn Ungarn
Ikke med: Belgia Belgia
Finland Finland
Slovakia Slovakia
Eurovision Song Contest
◄ 1996    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1998 ►

Eurovision Song Contest 1997 var den 42. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble avholdt i Point Theatre i Dublin i Irland lørdag 3. mai 1997. Programledere var Carrie Crowley og Ronan Keating, sistnevnte kjent som vokalist i guttegruppen Boyzone. Konkurransen ble produsert av den irske allmennkringkasteren RTÉ som følge av Irlands seier året før med Eimear Quinn og «The Voice». Dette var fjerde gang på fem år at Irland arrangerte finalen, og tredje gang finalen fant sted i Point Theatre.

EBU økte dette året deltakerantallet fra 23 til 25 land. Et nytt kvalifiseringssystem ble innført for å avgjøre hvilke land som skulle få delta. Systemet tok utgangspunkt i hvert lands snittpoengsum fra årene 1993–1996, og landene med lavest poengsum måtte stå over i 1997: Belgia, Finland, Slovakia og Romania. Samtidig fikk landene som måtte stå over i 1996, delta dette året: Danmark, Russland, Tyskland og Ungarn. I tillegg gjorde Italia en midlertidig retur etter fire års fravær, for så å forsvinne fra konkurransen igjen i 14 nye år.

For første gang i konkurransens historie ble resultatet delvis avgjort av seerne, da fem land brukte telefonavstemning. De øvrige deltakerlandene brukte juryer. Den klare vinneren ble Storbritannia og Katrina and the Waves med «Love Shine a Light». Storbritannia fikk poeng fra alle land og satte ny poengrekord med 227 poeng. Dette var Storbritannias femte og hittil siste seier i konkurransen, og «Love Shine a Light» fikk stor salgssuksess over hele Europa. I Norge nådde sangen en andreplass på singellisten; dette var den høyeste plasseringen til en Eurovision-låt i Norge på ti år.[1] Vertslandet Irland ble nummer to, mens Tyrkia, Italia og Kypros utgjorde resten av topp fem. Både Tyrkia og Kypros fikk sine beste plasseringer i konkurransen til da. I motsatt ende av resultatlisten, med null poeng, plasserte Norge seg med Tor Endresen og «San Francisco». Dette var fjerde gang Norge endte opp med null poeng, og det var Norges åttende sisteplass i Eurovision Song Contest.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vunnet med «The Voice» i Oslo året før, var Irland vertskap for fjerde gang på fem år. Irland hadde arrangert konkurransen tre år på rad i 1993, 1994 og 1995. På forhånd var irske RTÉ usikker på om den hadde økonomi til å arrangere nok en finale, og britiske BBC foreslo å arrangere konkurransen som en samproduksjon. BBC foreslo dessuten å arrangere finalen i Belfast, hovedstaden i Nord-Irland, men til slutt bestemte RTÉ seg for å stå for finalen på egen hånd.[2][3] Finalen kostet rundt 3,8 millioner irske pund – nærmere 40 millioner kroner med datidens kurs.[4][5] Av dette betalte RTÉ én million pund selv, resten kom fra de andre deltakerlandene, EBU og sponsorer.

Konkurransen vendte tilbake til Point Theatre, der den også ble arrangert i 1994 og 1995. EBU satte dette året deltakerantallet til 25 land: vertslandet Irland og de 24 landene med høyest gjennomsnittspoengsum fra årene 1993–1996.[6] Israel var i utgangspunktet kvalifisert, men trakk seg frivillig, ettersom finalen falt like før Jom Hashva, landets minnedag over holocuast. Bosnia-Hercegovina fikk i stedet Israels plass, mens Belgia, Finland, Nord-Makedonia, Slovakia og Romania måtte stå over dette året på grunn av lav snittpoengsum.[2]

EBU innførte dette året en prøveordning med telefonavstemning. Fem land, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike, avgjorde sine poeng basert på telefonstemmer fra seerne. De øvrige 20 landene brukte juryer som tidligere. Året etter ble telefonavstemning obligatorisk for alle deltakerlandene som hadde den påkrevde tekniske infrastrukturen.[2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble sendt direkte lørdag 3. mai 1997 fra klokken 21.00 til 00.10 sentraleuropeisk sommertid (20.00–23.10 lokal tid). Sendingen startet med en video med lykkeønskninger fra tidligere Eurovision Song Contest-deltakere og programledere. RTÉ hadde satset på å tiltrekke seg yngre seere ved å bruke et mer ungdommelig grafisk uttrykk – og ikke minst ved å bruke Ronan Keating som programleder. Gruppen hans, Boyzone, opptrådte også i pausen før avstemningen.

De to programlederne ønsket velkommen på engelsk, irsk og fransk før de 25 landene fremførte sangene sine. Rekkefølgen var avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kypros åpnet, mens Island avsluttet. Norge trakk startnummer tre.

Blant bidragene var det en rekke ulike sjangre med med dette året. Danmark sendte en raplåt, Kroatia sendte en Spice Girls-aktig gruppe, mens Sverige og Ungarn deltok med hver sin guttegruppe. Russland stilte med en av sine største artistdivaer, Alla Pugatsjova. Island brøt alle tradisjoner da landets artist, Paul Oscar, opptrådte på en hvit skinnsofa, omgitt av fire kvinner utkledd i lakk og lær. Det islandske bidraget var populært blant seerne; 16 av landets 18 poeng kom fra land som brukte telefonavstemning.[2]

Katrina and the Waves vant konkurransen for Storbritannia. Her fra en konsert i 1988.

Den største forhåndsfavoritten var imidlertid Storbritannias «Love Shine a Light» med Katrina and the Waves. Gruppen hadde i 1980-årene hatt stor suksess med låten «Walking on Sunshine». De innfridde favorittstempelet og fikk poeng fra alle de 24 andre landene, inkludert ti 12-poengere. Med 227 poeng satte det britiske bidraget ny poengrekord. Rekorden ble først slått i 2004, da EBU innførte ordningen med semifinaler. Vinnersangen gikk inn på singellistene i en rekke europeiske land, og i Norge klatret den helt til andreplass på singellisten. Ikke siden Johnny Logans «Hold Me Now» i 1987 hadde en Eurovision-låt nådd så høyt i Norge.[1] Hjemme i Storbritannia nådde «Love Shine a Light» en tredjeplass på singellisten.[7]

For første gang delte Eurovision-fansen ut den såkalte Barbara Dex-prisen, en humoristisk pris som ble gitt til den verst kledde artisten i konkurransen. Den ugjeve prisen gikk til Maltas artist, Debbie Scerri.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

NRK hadde tatt i bruk telefonavstemning i den norske finalen i februar, og Tor Endresen vant med sangen «San Francisco», skrevet av ham selv og Arne Myksvoll.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1997

I den norske finalen ble telefonnettet overbelastet under avstemningen. Trolig forsøkte rundt 400 000 å avgi sin stemme, men bare 70 000 kom gjennom, ettersom Telenors systemer ikke kunne håndtere all trafikken. En telefonsentral i Oslo brøt sammen, og telefonnettet i en rekke store norske byer ble kraftig overbelastet.[8] De store tekniske problemene gjorde at NRK valgte å bruke jury under Eurovision Song Contest, i stedet for telefonavstemning, slik blant annet Sverige gjorde. Dette var siste gang de norske poengene ene og alene ble avgjort av jurystemmer. Unntaket var i Eurovision Song Contest 2009, da de norske telefonstemmene måtte avvises på grunn av en teknisk feil i det norske telenettet.[9]

I den internasjonale finalen hadde Endresen med seg fem korister: Marian Lisland, Svein Tore Hindenes, Harald Frostad, Preben Olram og Stig Olav Gjendem. De tre sistnevnte spilte også gitar.[10] Geir Langslet dirigerte det norske bidraget. Jostein Pedersen kommenterte sendingen på NRK1, mens Kristian Lindeman kommenterte for NRK P1.[11] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger. 20 av landene brukte en nasjonal jury, bestående av 16 medlemmer. Halvparten av jurymedlemmene var lekfolk, mens resten var fagpersoner innen musikk.[12] De resterende fem landene – Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike – brukte telefonavstemning. Rundt 250 000 stemmer kom inn i Storbritannia, mens 25 000 fikk stemt i Sverige.[13] Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i Eurovision Song Contest, og året etter ble ordningen utvidet til alle deltakerlandene.

Deltakerlandene hadde hver sin talsperson som leste opp sitt lands poeng via satellitt på direkten under avstemningen. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Marie-Claire Vionnet fra EBU.[2]

I begynnelsen av avstemningen tok Malta en tidlig ledelse, men Storbritannia tok ledelsen etter at fire land hadde stemt. Landet beholdt ledelsen resten av avstemningen og fikk totalt ti 12-poengere. Med 227 poeng slo Storbritannia den forrige poengrekorden fra 1994 med ett poeng. Norge fikk ikke et eneste poeng i avstemningen – for fjerde gang i konkurransens historie. Norge endte sist sammen med Portugal, og dette var Norges åttende sisteplass til da.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Kypros Kypros Khará og Andréas Konstantínou «Mána mou» (Μάνα μου) Gresk Moderland 5 98
02 Tyrkia Tyrkia Şebnem Paker og Grup Etnik «Dinle» Tyrkisk Lytt 3 121
03 Norge Norge Tor Endresen «San Francisco» Norsk 24 0
04 Østerrike Østerrike Bettina Soriat «One Step» Tysk Ett steg 21 12
05 Irland Irland Marc Roberts «Mysterious Woman» Engelsk Mystiske kvinne 2 157
06 Slovenia Slovenia Tanja Ribič «Zbudi se» Slovensk Våkn opp 10 60
07 Sveits Sveits Barbara Berta «Dentro di me» Italiensk Inni meg 22 5
08 Nederland Nederland Mrs. Einstein «Niemand heeft nog tijd» Nederlandsk Ingen har nok tid 22 5
09 Italia Italia Jalisse «Fiumi di parole» Italiensk Elver av ord 4 114
10 Spania Spania Marcos Llunas «Sin rencor» Spansk Uten nag 6 96
11 Tyskland Tyskland Bianca Shomburg «Zeit» Tysk Tid 18 22
12 Polen Polen Anna Maria Jopek «Ale jestem» Polsk Men jeg er 11 54
13 Estland Estland Maarja-Liis Ilus «Keelatud maa» Estisk Forbudt land 8 82
14 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina Alma Čardžić «Goodbye» Bosnisk Farvel 18 22
15 Portugal Portugal Célia Lawson «Antes do adeus» Portugisisk Før adjøet 24 0
16 Sverige Sverige Blond «Bara hon älskar mig» Svensk Bare hun elsker meg 14 36
17 Hellas Hellas Mariánna Zorbá «Khórepse» (Χόρεψε) Gresk Dans 12 39
18 Malta Malta Debbie Scerri «Let Me Fly» Engelsk La meg fly 9 66
19 Ungarn Ungarn V.I.P. «Miért kell, hogy elmenj?» Ungarsk Hvorfor må du gå? 12 39
20 Russland Russland Alla Pugatsjova «Primadonna» (Примадонна) Russisk 15 33
21 Danmark Danmark Kølig Kaj «Stemmen i mit liv» Dansk Stemmen i mitt liv 16 25
22 Frankrike Frankrike Fanny «Sentiments songes» Fransk Følelser, drømmer 7 95
23 Kroatia Kroatia E.N.I. «Probudi me» Kroatisk Vekk meg 17 24
24 Storbritannia Storbritannia Katrina and the Waves «Love Shine a Light» Engelsk Kjærlighet, skinn et lys 1 227
25 Island Island Paul Oscar «Minn hinsti dans» Islandsk Min siste dans 20 18

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Alma Čardžić Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina 1994 Deltok sammen med Dejan Lazarević
Maarja-Liis Ilus Estland Estland 1996 Deltok sammen med Ivo Linna
Şebnem Paker Tyrkia Tyrkia 1996

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15] Land markert med lilla brukte telefonavstemning, de øvrige landene brukte jury.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Kypros Tyrkia Norge Østerrike Irland Slovenia Sveits Nederland Italia Spania Tyskland Polen Estland Bosnia-Hercegovina Portugal Sverige Hellas Malta Ungarn Russland Danmark Frankrike Kroatia Storbritannia Island
Kypros Kypros 2 3 4 4 10 4 10 5 1 3 12 7 1 7 4 4 5 12 98 5
Tyrkia Tyrkia 7 2 6 2 7 12 12 6 12 5 6 7 10 6 4 6 4 7 121 3
Norge Norge 0 24
Østerrike Østerrike 3 1 5 3 12 21
Irland Irland 8 6 3 10 1 7 4 10 6 8 7 8 8 10 10 8 5 10 10 6 12 157 2
Slovenia Slovenia 2 10 2 4 7 4 3 5 10 7 3 3 60 10
Sveits Sveits 2 3 5 22
Nederland Nederland 1 4 5 22
Italia Italia 6 5 1 1 1 10 7 8 4 8 6 12 3 5 3 7 4 10 3 1 114 4
Spania Spania 10 4 6 5 8 6 3 2 4 8 6 12 10 8 2 2 96 6
Tyskland Tyskland 3 5 5 3 1 5 22 18
Polen Polen 4 8 7 1 1 2 6 3 4 2 1 7 5 3 54 11
Estland Estland 1 6 8 3 12 4 7 6 1 1 1 4 8 8 10 2 82 8
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Herc. 8 4 2 3 4 1 22 18
Portugal Portugal 0 24
Sverige Sverige 8 5 6 6 7 4 36 14
Hellas Hellas 12 5 7 6 2 7 39 12
Malta Malta 5 12 10 7 6 1 5 8 3 1 8 66 9
Ungarn Ungarn 3 4 5 5 2 5 2 8 5 39 12
Russland Russland 1 5 12 8 7 33 15
Danmark Danmark 7 1 7 2 2 6 25 16
Frankrike Frankrike 3 2 12 10 2 3 5 12 12 3 6 2 4 2 6 1 10 95 7
Kroatia Kroatia 4 1 3 2 5 8 1 24 17
Storbritannia Storbritannia 7 7 6 12 12 8 12 12 8 5 10 10 10 10 7 12 10 1 12 12 12 12 12 8 227 1
Island Island 2 2 8 6 18 20

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
10 Storbritannia Storbritannia Danmark, Frankrike, Irland, Kroatia, Nederland, Russland, Sveits, Sverige, Ungarn, Østerrike
3 Frankrike Frankrike Estland, Norge, Polen
Tyrkia Tyrkia Bosnia-Hercegovina, Spania, Tyskland
2 Kypros Kypros Hellas, Island
1 Estland Estland Italia
Hellas Hellas Kypros
Irland Irland Storbritannia
Italia Italia Portugal
Malta Malta Tyrkia
Russland Russland Slovenia
Spania Spania Malta

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1, mens Kristian Lindeman kommenterte for NRK P1.[11] Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1997:[16]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[17]
Kypros Kypros RIK Evi Papamikhail (RIK 1)[18] Marios Skordis[19] Stavros Lantsias
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TRT 1) Ömer Önder Levent Çoker
Norge Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1), Kristian Lindeman (P1)[11] Ragnhild Sælthun Fjørtoft Geir Langslet
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (ORF1)[20] Adriana Zartl Ingen dirigent
Irland Irland RTÉ Pat Kenny (RTÉ One), Larry Gogan (RTÉ Radio 1) Eileen Dunne Ingen dirigent
Slovenia Slovenia RTVSLO Miša Molk (SLO1) Mojca Mavec Mojmir Sepe
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Roman Kilchsperger og Heinz Margot (SF DRS),
Pierre Grandjean (TSR),[21] Jonathan Tedesco (TSI)
Sandy Altermatt Pietro Damiani
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (TV2)[22] Corry Brokken Dick Bakker
Italia Italia Rai Ettore Andenna (Rai Uno)[23] Peppi Franzelin Lucio Fabbri
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (La Primera)[24] Belén Fernández de Henestrosa Toni Xuclà
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[25] Christina Mänz Ingen dirigent
Polen Polen TVP Jan Wilkans (TVP1) Jan Chojnacki Krzesimir Dębski
Estland Estland Eesti Televisioon Jüri Pihel (ETV) Helene Tedre Tarmo Leinatamm
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHT Diana Grković Foretić (BHT) Segmedina Srna Sinan Alimanović
Portugal Portugal RTP Carlos Ribeiro (RTP1)[26] Cristina Rocha[27] Thilo Krassman
Sverige Sverige SVT Jan Jingryd (SVT2) Gösta Hanson Curt-Eric Holmquist
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[28] Niki Venega Anakreon Papageorgiou
Malta Malta PBS Gino Cauchi (TVM) Anna Bonanno Ray Agius
Ungarn Ungarn MTV István Vágó (MTV1) Györgyi Albert Péter Wolf
Russland Russland ORT Filipp Kirkorov og Sergej Antipov (ORT) Arina Sjarapova Rutger Gunnarsson
Danmark Danmark DR Jørgen de Mylius (DR1)[29] Bent Henius Jan Glæsel
Frankrike Frankrike France Télévision Olivier Minne (France 2)[30] Frédéric Ferrer og Marie Myriam Régis Dupré
Kroatia Kroatia HRT Aleksandar «Aco» Kostadinov (HRT 1)[31] Davor Meštrović[31] Ingen dirigent
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC 1), Ken Bruce (BBC Radio 2) Colin Berry Don Airey
Island Island RÚV Jakob Frímann Magnússon (Sjónvarpið)[32] Svanhildur Konráðsdóttir Szymon Kuran
Belgia Belgia BRTN og RTBF André Vermeulen (TV1),[33]
Jean-Pierre Hautier (La Une)[34]
Deltok ikke
Finland Finland Yle Aki Sirkesalo og Olli Ahvenlahti (TV1)[35]
Jugoslavia Jugoslavia RTS Nikola Nešković (RTS2)[36]
Nord-Makedonia Nord-Makedonia MRT Dragan B. Kostik (MTV 1)
Slovakia Slovakia STV Juraj Čurný (STV2)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «VG-lista (søkbar database)». VG Nett. Besøkt 25. februar 2017. 
  2. ^ a b c d e «Eurovision Song Contest Dublin 1997». eurovision.tv. 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  3. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. UK: Carlton Books. s. 140. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  4. ^ «British victory means RTE can see light at the end of the Eurotunnel». The Irish Times (engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  5. ^ «XE Currency Table: IEP – Irish Pound». www.xe.com (engelsk). Besøkt 20. august 2017. 
  6. ^ «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020. 
  7. ^ «Love Shine a Light – Chart history». Official Charts Company. Besøkt 25. februar 2017. 
  8. ^ «Fullt tele-kaos». Verdens Gang. 9. februar 1997. s. 50. 
  9. ^ Arnesen, Merete (22. mai 2009). «Dine MGP-stemmer var forgjeves». VG (norsk). Besøkt 20. juli 2017. 
  10. ^ Utler, Knut (3. mai 1997). «Gir full trøkk i kveld». Aftenposten. s. 10. 
  11. ^ a b c «NRK P1 1997.05.03 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 3. mai 1997. s. 18. Besøkt 19. august 2017. 
  12. ^ «Eurovision 97: The Rules: Part Three». web.archive.org. RTE.ie. 12. oktober 1999. Arkivert fra originalen . Besøkt 13. september 2022. 
  13. ^ Giannis V. (28. september 2014). «BBC – Eurovision 1997 final – full voting & winning United Kingdom». BBC. Besøkt 20. august 2017. 
  14. ^ «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1997 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  16. ^ «Eurovision Song Contest 1997 – full cast». imdb.com. Besøkt 19. august 2017. 
  17. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  18. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  19. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  20. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 
  21. ^ «Article Window». Letempsarchives.ch. Arkivert fra originalen 25. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 25. mars 2012 hos Wayback Machine.
  22. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  23. ^ «Jalisse Fiumi di parole Eurofestival 1997». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  24. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  25. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  26. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  27. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  28. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  31. ^ a b «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine.
  32. ^ «Dagblaðið Vísir – DV, 03.05.1997». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  33. ^ «Hasselt 2005: Jarige André Vermeulen verzorgt commentaar met Ilse Van Hoecke –». Eurosong.be. 25. oktober 2005. Besøkt 9. august 2012. 
  34. ^ Christian Masson. «1997 – Dublin». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  35. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  36. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  Arkivert 29. september 2015 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]