Eurovision Song Contest 1974

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1974
Anni-Frid Lyngstad and Agnetha Fältskog at The Eddy Go Round Show 1974.png
Dato: 6. april 1974
Sted: Storbritannia The Dome,
Brighton, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Kringkaster: Storbritannia BBC
Deltakere: 17
Vinner: Sverige Sverige
«Waterloo»
ABBA
Deltakelse
Debuterte: Flag of Greece (1970-1975).svg Hellas
Trakk seg: Frankrike Frankrike
Eurovision Song Contest
◄1973    EuroNoruega.svg    1975►

Eurovision Song Contest 1974 var den 19. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 6. april 1974 i The Dome i Brighton i Storbritannia. Egentlig skulle Luxembourg ha stått vertskap etter å ha vunnet på hjemmebane året før, men den luxembourgske kringkasteren hadde ikke økonomi til å arrangere finalen to år på rad. Dermed trådte BBC nok en gang inn som vert, slik kringkasteren også hadde gjort i 19601963 og 1972. Dette var femte gang Storbritannia arrangerte finalen, og for fjerde gang var tv-personligheten Katie Boyle programleder. Frankrike måtte trekke seg kort tid før finalen i respekt for avdøde president Pompidou. Hellas debuterte, og 17 land deltok i konkurransen.

For første gang vant Sverige som ble representert av popgruppa ABBA og sangen «Waterloo». Vinnerlåten ble en enorm salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere.[1][2] Norge deltok med Anne-Karine Strøm og «The First Day of Love». Det norske bidraget endte på en firedelt sisteplass med 3 stemmer. Dette var Norges tredje sisteplass i konkurransen.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

The Dome, arenaen for Eurovision Song Contest 1974.

Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1973 med «Tu te reconnaîtras» og Anne-Marie David, takket den luxembourgske kringkasteren nei til å arrangere finalen i 1974. Særlig var det de omfattende kravene til sikkerhet som gjorde arrangementet så dyrt og omfattende at Luxembourg ikke ønsket å ta på seg arrangørjobben igjen.[3] Nok en gang steppet britiske BBC inn som reserve-vert.[4] Dette var fjerde gang BBC arrangerte konkurransen på vegne av et annet land, og femte gang Storbritannia var vertskap. BBC la konkurransen til Brighton, helt sør i England, og til konserthallen i kunstsenteret The Dome. Finalen ble arrangert lørdag 6. april 1974, og 17 land deltok. Hellas debuterte i konkurransen. Igjen var Katie Boyle programleder, slik hun også hadde vært i 1960, 1963 og 1968. Med fire finaler er Boyle den som har ledet flest Eurovision Song Contest-finaler. Også dette året kunne artistene synge på det språket de ville.

Egentlig skulle også Frankrike ha deltatt med sangen «La vie à vingt-cinq ans» og artisten Dani. Men landets president, Georges Pompidou, døde fire dager før finalen. I respekt for sin avdøde statsleder valgte derfor Frankrike å trekke seg fra konkurransen.[4] Frankrike skulle ha framført som nummer 14, og tv-bildene viste artisten Dani sittende blant publikum når det franske bidraget skulle ha vært framført.

Også Malta hadde ytret ønsket om å delta med sangen «Peace to the World» og artisten Enzo Guzman. Den maltesiske kringkasteren droppet imidlertid deltakelse av økonomiske grunner.[5][6]

Sendingen ble kringkastet til 32 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere. Både startrekkefølgen og avstemningsrekkefølgen ble avgjort med loddtrekning. Finland startet, mens Italia avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer fire.

Programmet åpnet med en introduksjonfilm om Brighton, før programleder Katie Boyle ønsket velkommen på engelsk og fransk. Pausenummeret var en kortfilm med The Wombles, en britisk popgruppe der artistene var utkledd som figurene fra barne-tv-programmet med samme navn. Hele finalesendingen fra Brighton varte i 1 time og 50 minutter.[7]

Hiter og vinnere[rediger | rediger kilde]

Blant deltakerne var det flere kjente navn dette året. Australske Olivia Newton-John deltok for Storbritannia med «Long Live Love» og ble nummer fire. Newton-John mislikte sangen og skal ha foretrukket flere av de andre sangene fra den britiske finalen, men sangen ble stemt fram av britiske tv-seere i en postkortavstemning.[8]

1964-vinneren Gigliola Cinquetti stilte igjen for Italia med låten «Sì» og kom på andreplass. Popduoen Mouth & MacNeal ble nummer tre for Nederland. De hadde hatt stor suksess med låter som «How Do You Do» og «Hello-a» to år tidligere, og duoen fikk ny suksess med sangen «I See a Star» etter konkurransen. På norske VG-lista lå det nederlandske bidraget i 17 uker med tredjeplass som høyeste notering.[9] Britiske «Long Live Love» lå på VG-lista i elleve uker, også den med tredjeplass som høyeste notering.[10] Men vinnersangen «Waterloo» med ABBA fikk den klart største suksessen – både i Norge og ellers i Europa.

En supergruppe blir født[rediger | rediger kilde]

ABBA vant med «Waterloo» og fikk en omfattende karriere i årene etter.

For Sverige stilte kvartetten ABBA med låten «Waterloo». De hadde blitt nummer tre i svenske Melodifestivalen året før med sangen «Ring Ring» – men da hadde kvartetten kalt seg Björn, Benny, Agnetha & Frida. Før finalen i Brighton var ABBA storfavoritter til å vinne, og gruppa gikk på scenen i legendariske kostymer, sølvstøvler og med stjerneformede gitarer. I tillegg var dirigent Sven-Olof Walldoff utkledt som Napoléon. ABBAs livlige og fargerike opptredenen brøt alle tradisjoner i konkurransen og satte en ny standard for Eurovision Song Contest i årene framover.[1][4] I avstemningen vant «Waterloo» med 24 poeng – hvorav to kom fra den norske juryen. Dette var Sveriges første seier i Eurovision Song Contest, og Skandinavias andre etter Danmarks «Dansevise» i 1963. Det var også første gang en gruppe vant konkurransen.

«Waterloo» ble en enorm salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere.[1][2] Sangen nådde også den amerikanske Billboard-lista og er blant de mestselgende singlene i verden noensinne med over 5 millioner solgte eksemplarer.[11][12] Sangen har ved flere anledninger blitt kåret til den beste Eurovision-sangen gjennom tidene, blant annet under jubileumsprogrammet i anledning Eurovision Song Contests 50-årsjubileum i 2005.[13][14]

Utdypende artikler: ABBA og Waterloo (sang)

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Anne-Karine Strøm deltok for Norge. Her fra den norske finalen samme år.

Norge stilte med låten «Hvor er du?», framført av Anne-Karine Strøm. I den norske finalen ble vinnersangen framført av Jahn Teigen med lite orkester og Anne-Karine Strøm med stort orkester. Dette var første gang Teigen dukket opp i Melodi Grand Prix-sammenheng, men det skulle bli langt fra den siste. NRK valgte til slutt Anne-Karine Strøm som Norges deltaker i Brighton, og sangen ble oversatt til engelsk med tittelen «The First Day of Love». Dette var første gang Norges bidrag ikke hadde noen som helst tekst på norsk. Sangen var skrevet av Frode Thingnæs og Philip Kruse.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1974

I Brighton var Norge det fjerde bidraget ut på scenen. Som korister hadde Strøm med seg Bendik Singers, bestående av Anne Lise Gjøstøl og brødrene Bjørn og Philip Kruse. Det norske bidraget fikk bare tre stemmer – én stemme hver fra Sverige, Monaco og Belgia. Med det endte Norge på en firedelt sisteplass sammen med Portugal, Sveits og Tyskland.

Komponisten Frode Thingnæs dirigerte det britiske orkesteret under Norges framføring, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet. For første gang hadde NRK Radio en egen kommentator – Erik Heyerdahl, som skulle komme til å kommentere sendingen en rekke ganger siden.[15] Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Politikken gjør sin entré[rediger | rediger kilde]

Flere av bidragene dette året ble koblet til politiske hendelser. Frankrike måtte trekke seg på grunn av president Pompidous død noen dager før finalen, mens italiensk fjernsyn ikke sendte finalen direkte. Årsaken var at Italia skulle holde folkeavstemning om skilsmisse måneden etter finalen. Den italienske kringkasteren RAI mente sangtittelen på det italienske bidraget «Sì» (norsk: ja) kunne tolkes som en oppfordring til å stemme ja i folkeavstemningen. Derfor sensurerte RAI sangen og finalen fra Brighton inntil folkeavstemningen var gjennomført 12. mai samme år.[16][17][8]

Nederlandske Mouth & MacNeal ble nummer tre med «I See a Star».

Størst politisk effekt hadde imidlertid det portugisiske bidraget «E depois do adeus», sunget av Paulo de Carvalho. Tross den delte sisteplassen ble sangen en viktig brikke i overgangen fra diktatur til demokrati i Portugal.[18] «E depois do adeus» ble brukt som ett av to kallesignal for å sette i gang Nellikrevolusjonen i Portugal. Da sangen ble spilt på portugisisk radio klokka 22.55 om kvelden 24. april 1974, var dette et signal til opprørerne om å forberede kuppet for å velte det sittende regimet i Lisboa.[19] I boka Official History of The Eurovision Song Contest, kommenterer forfatter John Kennedy O'Connor at «E depois do adeus» er det eneste Eurovision-bidraget «som faktisk har startet en revolusjon».[8]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Dette året gikk EBU tilbake til det samme avstemningssystemet som ble brukt i årene 1957–1961 og 1967–1970. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år. Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. Juryene satt i sine hjemland og vurderte bidragene ut fra lydopptak. De ti jurymedlemmene skulle ha ulik bakgrunn, alder, kjønn og hjemsted.[20] For første gang ble det foretatt en loddtrekning for å bestemme rekkefølgen landene skulle stemme i, noe som ikke ble gjort igjen før i 2006.

Sverige ledet avstemningen hele veien, men seieren var langt fra suveren. Etter at den britiske juryen ga 5 stemmer til Italia og ingen til Sverige, lå Sverige og Italia nesten likt. Halvveis ut i avstemningen ledet Sverige med 12 stemmer, og like bak lå Belgia og Italia med 10, mens Nederland hadde 9. Da tre land sto igjen å stemme, ledet Sverige med bare to stemmer over Italia. Men mot slutten dro Sverige fra, og ABBA vant til slutt konkurransen med 24 stemmer over Italias 18. Nederland ble nummer tre med 15 stemmer.

På grunn av den franske presidentens død fire dager tidligere, kunne ikke fjorårsvinner, franske Anne-Marie David, komme til Brighton for å overlevere seierstrofeet.[8] I stedet var det BBCs generaldirektør og EBU-president Charles Curran som overleverte prisen til ABBA.[7]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[21] Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Finland Finland Engelsk Carita «Keep Me Warm» Hold meg varm 13 4
2 Storbritannia Storbritannia Engelsk Olivia Newton-John «Long Live Love» Lenge leve kjærligheten 4 14
3 Spania Spania Spansk Peret «Canta y sé feliz» Syng og vær glad 9 10
4 Norge Norge Engelsk Anne-Karine Strøm med
Bendik Singers
«The First Day of Love» Den første dagen av kjærlighet 14 3
5 Hellas Hellas Gresk Marinella «Krasí, thálassa ke t'agóri mou»
(Κρασί, θάλασσα και τ' αγόρι μου)
Vin, hav og gutten min 11 7
6 Israel Israel Hebraisk Poogy «Natati la khayay» (נתתי לה חיי) Jeg ga henne livet mitt 7 11
7 Jugoslavia Jugoslavia Serbisk Korni Grupa «Moja generacija» (Моја генерација) Min generasjon 12 6
8 Sverige Sverige Engelsk ABBA «Waterloo» 1 24
9 Luxembourg Luxembourg Fransk Ireen Sheer «Bye Bye I Love You» Farvel, farvel, jeg elsker deg 4 14
10 Monaco Monaco Fransk Romuald «Celui qui reste et celui qui s'en va» Den som blir, og den som drar 4 14
11 Belgia Belgia Fransk Jacques Hustin «Fleur de liberté» Frihetens blomst 9 10
12 Nederland Nederland Engelsk Mouth & MacNeal «I See a Star» Jeg ser en stjerne 3 15
13 Irland Irland Engelsk Tina Reynolds «Cross Your Heart» Kors på halsen 7 11
14 Tyskland Tyskland Tysk Cindy og Bert «Die Sommermelodie» Sommermelodien 14 3
15 Sveits Sveits Tysk Piera Martell «Mein Ruf nach dir» Mitt rop etter deg 14 3
16 Portugal Portugal Portugisisk Paulo de Carvalho «E depois do adeus» Og etter adjøet 14 3
17 Italia Italia Italiensk Gigliola Cinquetti «Sì» Ja 2 18

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.[22]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Finland Luxembourg Israel Norge Storbritannia Jugoslavia Hellas Irland Tyskland Portugal Nederland Sverige Spania Monaco Sveits Belgia Italia
Finland Finland 2 1 1 4 13
Storbritannia Storbritannia 1 4 1 1 2 1 1 3 14 4
Spania Spania 1 2 1 2 1 3 10 9
Norge Norge 1 1 1 3 14
Hellas Hellas 1 4 2 7 11
Israel Israel 2 1 2 2 1 3 11 7
Jugoslavia Jugoslavia 1 1 1 1 2 6 12
Sverige Sverige 5 1 2 2 1 1 2 1 3 1 5 24 1
Luxembourg Luxembourg 2 2 1 3 1 1 1 1 2 14 4
Monaco Monaco 2 1 1 1 2 1 1 2 1 2 14 4
Belgia Belgia 3 2 5 10 9
Nederland Nederland 1 1 1 3 2 1 1 1 3 1 15 3
Irland Irland 2 1 2 1 2 2 1 11 7
Tyskland Tyskland 1 1 1 3 14
Sveits Sveits 1 1 1 3 14
Portugal Portugal 1 2 3 14
Italia Italia 2 1 1 5 1 1 2 4 1 18 2

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

32 land kringkastet finalen. Blant annet sendte Danmark finalen for første gang siden 1966. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne hjemme. John Andreassen var som norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1974:[23]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[24]
Finland Finland YLE TV1 Matti Paalosmaa Aarre Elo[25] Ossi Runne
Storbritannia Storbritannia BBC  David Vine (BBC1), Terry Wogan (BBC Radio 2) Colin-Ward Lewis Nick Ingman
Spania Spania TVE1 José Luis Uribarri[26] Antolín García Rafael Ibarbia
Norge Norge NRK John Andreassen (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Sverre Christophersen[27] Frode Thingnæs
Hellas Hellas EIRT Mako Georgiadou Irini Gavala Jorgos Katsaros
Israel Israel Israeli Television Ingen kommentator Yitzhak Shim'oni Yoni Rechter
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB1), Oliver Mlakar

(TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1)

Helga Vlahović[28] Zvonimir Skerl
Sverige Sverige SR TV1 Johan Sandström Sven Lindahl[29] Sven-Olof Walldoff
Luxembourg Luxembourg RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic Ukjent Charles Blackwell
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Pierre Tchernia Sophie Hecquet[30] Raymond Donnez
Belgia Belgia BRT og RTB Georges Désir (RTB), Herman Verelst (BRT) André Hagon Pierre Chiffre
Nederland Nederland Nederland 2 Willem Duys[31] Dick van Bommel Harry van Hoof
Irland Irland RTÉ Mike Murphy (RTÉ Television), Liam Devally (Radio Éireann) Brendan Balfe Colman Pearce
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel Ukjent Werner Scharfenberger
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), 

Giovanni Bertini (TSI)

Michel Stocker Pepe Ederer
Portugal Portugal RTP 1 Artur Agostinho[32] Henrique Mendes José Calvário
Italia Italia Secondo Programma Rosanna Vaudetti (sendt i opptak) Anna Maria Gambineri Gianfranco Monaldi
Frankrike Frankrike Première Chaîne ORTF Pierre Tchernia Deltok ikke
Danmark Danmark DR TV Claus Toksvig
Island Island RÚV Sjónvarpid Ukjent (sendt i opptak)
Malta Malta MTV Charles Saliba
Tyrkia Tyrkia Ankara Television Bülend Özveren
Østerrike Østerrike ORF FS1 Ernst Grissemann

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Gordon Roxburgh (6. april 2014). «40 years since ABBA won with Waterloo». www.eurovision.tv. Besøkt 18. februar 2017. 
  2. ^ a b Victor M. Escudero (6. november 2014). «ABBA: 40 years... and still a-live!». www.eurovision.tv. Besøkt 18. februar 2017. 
  3. ^ Eriksen, Espen (28. januar 1974). «Klart for Grand Prix». Verdens Gang. s. 37. 
  4. ^ a b c «Eurovision Song Contest 1974». Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 2. desember 2016. 
  5. ^ «List of Withdrawn Songs». Eurovision Song Contest Wiki (engelsk). Besøkt 26. juli 2017. 
  6. ^ «NO, NO, NEVER!!! – SONGS THAT DID NOT MAKE IT TO EUROVISION». Arkivert fra originalen 2009-03-01. Besøkt 26. juli 2017.  Både |arkivurl= og |arkiv-url= er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  7. ^ a b Katie Boyle (6. april 1974). «Eurovision Song Contest 1974 – full show». BBC/EBU via YouTube. Besøkt 26. juli 2017. 
  8. ^ a b c d O'Connor, John Kennedy The Eurovision Song Contest – The Official History Carlton Books, Storbritannia, 2007 ISBN 978-1-84442-994-3
  9. ^ «VG-lista - Mouth & MacNeal / I See A Star». lista.vg.no. Besøkt 26. juli 2017. 
  10. ^ «VG-lista - Olivia Newton-John / Long Live Love». lista.vg.no. Besøkt 26. juli 2017. 
  11. ^ «Billboard Hot 100 – the week of August 24, 1974». Billboard.com. Besøkt 18. februar 2017. 
  12. ^ «Waterloo – ABBA». superseventies.com. Besøkt 18. februar 2017. 
  13. ^ «Abba win 'Eurovision 50th' vote». BBC News. 23. oktober 2005. 
  14. ^ «Waterloo named best ever Eurovision song». Manchester Evening News. 1. juli 2005. 
  15. ^ NRK Radio (6. april 1974). «NRK P1 1974.04.06 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 26. juli 2017. 
  16. ^ «Grand Final: 1974, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 26. juli 2017. 
  17. ^ «The Eurovision entrant banned... by her own country». Guide (engelsk). Besøkt 26. juli 2017. 
  18. ^ «ESC History: How a Eurovision Song Started a Revolution». The Eurovision Times. 29. juni 2012. Besøkt 23. desember 2016. 
  19. ^ Davison, Phil (25. april 1994). «Carnation Revolution withers: Phil Davison finds the new Portugal a let-down for the men who won it freedom 20 years ago». The Independent. 
  20. ^ Iversen, Ludwig (21. november 1973). «Ny vri på Melodie Grand Prix». Verdens Gang. s. 38. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest 1974». The Diggiloo Thrush. Besøkt 26. juli 2017. 
  22. ^ «Eurovision Song Contest 1974 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 26. juli 2017. 
  23. ^ «The Eurovision Song Contest (1974)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  24. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  25. ^ Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? (finsk) Viisukuppila, 18. april 2005
  26. ^ Uribarri comentarista Eurovision 2010 Arkivert 17 mars 2012 hos Wayback Machine. (spansk) FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN
  27. ^ Dyrseth, Seppo (OGAE Norway)
  28. ^ Sumnja od Jugolasvenskog glasanja Arkivert 8 april 2012 hos Wayback Machine. Mal:Webarchive Mal:Sr icon OGAE Serbia forum, 8 September 2011
  29. ^ Infosajten.com Arkivert 18 juli 2012 hos Wayback Machine.
  30. ^ Facets of Eurovision Song Contest 1975, Times of Malta, 31. mars 1975
  31. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (Dutch). 
  32. ^ Um Waterloo onde faltou Cambronne, Diário de Lisboa, 7. april 1974

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]