Eurovision Song Contest 1976

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1976
Eurovision Song Contest 1976 - Brotherhood Of Man 3.jpg
Dato: 3. april 1976
Sted: Nederland Nederlands Congresgebouw,
Haag, Nederland
Programleder: Corry Brokken
Kringkaster: Nederland Nederlandse Omroep Stichting (NOS)
Deltakere: 18
Vinner: Storbritannia Storbritannia
«Save Your Kisses for Me»
Brotherhood of Man
Deltakelse
Tilbake: Hellas Hellas
Østerrike Østerrike
Trakk seg: Sverige Sverige
Malta Malta
Tyrkia Tyrkia
Eurovision Song Contest
◄1975    EuroNoruega.svg    1977►

Eurovision Song Contest 1976 var den 21. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 3. april 1976 i Nederlands Congresgebouw i Haag i Nederland. Hellas og Østerrike var tilbake, mens Malta, Sverige og Tyrkia trakk seg. 18 land stilte i konkurransen, og vinneren fra 1957, Corry Brokken, ledet sendingen. Storbritannia vant sin tredje seier med låten «Save Your Kisses for Me», fremført av gruppen Brotherhood of Man. Dette var tredje året på rad at en gruppe vant konkurransen, og vinnersangen fikk stor salgssuksess verden over og toppet hitlistene i en rekke land, inkludert Norge. I Storbritannia ble den årets mest solgte singel og er fremdeles et av de mestselgende Eurovision-bidragene gjennom historien.[1][2] Norge var for tredje gang representert av Anne-Karine Strøm, dette året med sangen «Mata Hari». Det norske bidraget kom sist med 7 poeng, og dette var Norges fjerde sisteplass i konkurransen til da.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Congresgebouw, i dag kjent som World Forum.

Nederland sto vertskap etter å ha vunnet konkurransen året før med gruppen Teach-In og «Ding-A-Dong». Dette var tredje gang Nederland arrangerte finalen, etter å ha gjort det i 1958 og 1970. Kringkasteren NOS la konkurransen til Haag og kongressenteret Nederlands Congresgebouw, i dag kjent som World Forum. Fra og med dette året var konkurransen et spleiselag mellom de deltakende nasjonene. Tidligere var det vertslandet ene og alene som tok på seg alle kostnadene med arrangementet. Nå hadde imidlertid konkurransen vokst seg såpass stor, at selv middels store kringkastere som Sveriges Radio hadde problemer med å ta på seg arrangementet. Hvert land betalte heretter en deltakeravgift basert på landets størrelse, økonomi og antall tv-lisenser.[3]

Returer og politiske fravær[rediger | rediger kilde]

Hellas var tilbake etter ett års pause, mens Østerrike var tilbake etter hele fire års pause. Sverige trakk seg fra konkurransen dette året. Bakgrunnen var at Sveriges Radio, som arrangerte konkurransen året før, mente den musikalske kvaliteten i konkurransen var for lav. I begrunnelsen fra svensk tv het det: «Den musikk festivalen formidler, forsvarer neppe sin plass i kanalens musikktilbud».[4] Bakgrunnen for denne negative innstillingen lå også i de kraftige protestene som hadde oppstått i Sverige månedene før Eurovision Song Contest 1975. Da hadde den svenske venstresiden gått sammen med en rekke organisasjoner innen svensk musikk- og kulturliv for å tvinge Sveriges Radio til å trekke seg fra konkurransen.[5] Venstresiden arrangerte også en alternativ festival i Stockholm dagene før Eurovision Song Contest.[6][7] Sverige var imidlertid tilbake igjen i 1977.

Greske Maríza Kokh sang et kontroversielt bidrag.

Også Tyrkia trakk seg fra konkurransen, trolig på grunn av Hellas' bidrag, «Panajá mou, panajá mou» (norsk: min dame, min dame). Det greske bidraget var kontroversielt, fordi sangteksten kunne tolkes som en protest mot tyrkisk utenrikspolitikk og Tyrkias invasjon av Kypros i 1974. Tyrkisk tv sendte likevel finalen, men sensurerte det greske bidraget og spilte i stedet den patriotiske sangen «Memleketim».[8][9]

Malta trakk seg også, selv om landet hadde konkrete planer om å delta med artisten Enzo Guzman og sangen «Sing Your Song, Country Boy».[10] Malta trakk seg imidlertid før fristen av ukjente grunner, og landet vendte ikke tilbake i konkurransen igjen før i 1991.

Også fyrstedømmet Liechtenstein gjorde dette året et forsøk på å delta i konkurransen, med bidraget «Little Cowboy» og artisten Biggi Bachman. Problemet var imidlertid at landet ikke hadde noen egen kringkaster, og dermed kunne ikke landet stille i konkurransen.[10][11] Til sammen deltok 18 land i Eurovision Song Contest 1976, ett land mindre enn rekordåret 1975.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Corry Brokken vant konkurransen i 1958 og var programleder i 1976.

Programleder for finalen var sangeren og skuespilleren Corry Brokken. Hun hadde deltatt flere ganger for Nederland, og hun vant konkurransen i 1957 med «Net als toen». Hun ble med det den første personen som både hadde vunnet og ledet en utgave av Eurovision Song Contest. Siden har italienske Gigliola Cinquetti og Toto Cutugno (1991), latviske Marie N (2003), aserbajdsjanske Eldar Qasımov (2012) og svenske Måns Zelmerlöw (2016) gjort det samme.

Blant deltakerne var det flere som returnerte: Trioen Peter, Sue og Marc hadde deltatt for Sveits i 1971, Sandra Reemer for Nederland i 1972, finske Fredi for Finland i 1967 og norske Anne-Karine Strøm hadde deltatt for Norge i 1973 og 1974. Italias Al Bano og Romina Power skulle også delta igjen i 1985. Power var datter av den amerikanske skuespilleren Tyrone Power.[12]

Sendingen åpnet med en kortfilm med ulike bilder fra Haag, Nederlands politiske hovedsete. Filmen ble akkompagnert av det nederlandske Metropol-orkesteret direkte fra Congresgebouw. Orkesteret spilte også i finalene i 1958 og 1970. Deretter kom Corry Brokken på scenen og ønsket velkommen på nederlandsk, før hun deretter holdt en kort introduksjon på fransk og engelsk.

I perioden 1973–1976 kunne landene synge på det språket de ønsket, og nesten halvparten av landene valgte å synge på engelsk i håp om å øke vinnersjansene. Dette året tillot EBU for første gang ferdiginnspilte instrumenter på bånd – dersom enkelte passasjer av sangen ikke kunne gjenskapes av et levende orkester.[12]

Sendingen varte i 2 timer 11 minutter og ble sendt til 33 land med et potensielt publikum på 450 millioner seere. Sendingen gikk også ut på radio i elleve land med opptil 80 millioner lyttere. Hvert bidrag ble introdusert med en postkort-film med artistene filmet i sine hjemland. Etter fremføringen fikk artistene overrakt en blomsterbukett.[13]

Pausenummeret var en kort dixieland-konsert med storbandet Dutch Swing College Band. Underveis i konserten ble det vist bilder direkte fra artistenes oppholdsrom, der en reporter intervjuet artistene om deres favorittsanger.[13]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Storbritannia ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte. Norge fikk startnummer ni.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Anne-Karine Strøm under prøvene i 1976.

Norge var representert av Anne-Karine Strøm og den engelskspråklige sangen «Mata Hari». Sangen vant en klar seier i den norske finalen i februar, og den ble fremført av Gudny Aspaas med lite orkester og Strøm med stort orkester. Anne-Karine Strøm hadde representert Norge i 1973 som en del av Bendik Singers med «It's Just a Game», og i 1974 som soloartist med «The First Day of Love».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1976

I likhet med Norges bidrag i 1974 var komponistene også denne gang Frode Thingnæs og Philip Kruse. Anne-Karine Strøm stilte på scenen i Haag med store solbriller og en åletrang buksedress av gullpaljetter, og hun ble støttet av den nederlandske korgruppen The Secrets. Hun mottok også et telegram fra Mata Haris fødeby, Leeuwarden, der de ønsket Strøm lykke til og takket for sangen. Kommentator Jo Vestly leste opp telegrammet på direkten etter den norske fremføringen.[13]

Sangen om den nederlandske spionen imponerte imidlertid ikke de europeiske juryene, for i likhet med 1974 kom Anne-Karine Strøm også denne gangen sist. Monaco ga 4 poeng, mens Mata Haris fødeland, Nederland, ga 3 poeng. Dette var Norges fjerde sisteplass og tredje bunnplassering på rad i konkurransen.

Komponist Frode Thingnæs dirigerte Metropol-orkesteret under Norges fremføring. Jo Vestly kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet for første og eneste gang, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Sverre Christophersen leste nok en gang de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Catherine Ferry og Frankrike ble nummer to med «Un, deux, trois».

Poengsystemet var det samme som ble innført året før. Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer mellom 16 og 60 år.[14] Jurymedlemmene bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng.[13] Altså ga hvert jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown fra EBU.

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av den elektroniske poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

Avstemningen ble raskt en tett kamp mellom Storbritannia og Frankrike, og først halvveis uti avstemningen tok Storbritannia ledelsen tre poeng foran Frankrike. Norge lå lenge sist uten poeng, men da Nederland stemte som åttende land, fikk Norge sine første tre poeng. I andre halvdel av avstemningen ledet Storbritannia hele veien, med Frankrike like bak. Da den franske juryen som nest siste land, ga 7 poeng til Storbritannia, var den britiske seieren sikret med 164 poeng mot Frankrikes 147.

Glemte poeng ga norsk sisteplass[rediger | rediger kilde]

Brotherhood of Man vant konkurransen.

Frankrike ga 4 poeng til Jugoslavia, men under avstemningen glemte den franske oppleseren å lese opp poengene til Jugoslavia. Da avstemningen var over, sto Jugoslavia oppført med 6 poeng og en sisteplass. De manglende fire franske poengene ble imidlertid lagt til etter konkurransen, og i de offisielle resultatlistene står Jugoslavia oppført med 10 poeng og plass 17 av 18.[15] Korrigeringen gjorde at Norge ble dyttet fra nest sisteplass og ned til 18. og sisteplass. Dette var Norges fjerde og Anne-Karine Strøms andre sisteplass i konkurransen.

Suksessrik vinner[rediger | rediger kilde]

«Save Your Kisses for Me» var Storbritannias tredje seier, og vinnersangen toppet singlelistene i mange land i Europa, blant annet Norge, Belgia, Danmark, Sverige, Storbritannia og Frankrike. Sangen nådde også Billboard-listen i USA. I Norge lå den ni uker på topp, noe som gjør den til en av de mest suksessrike Eurovision-låtene i Norge. Totalt solgte singelen nærmere seks millioner eksemplarer verden over, et av de høyeste salgstallene for en singel noensinne.[16] I Storbritannia ble den sertifisert til platina av British Phonographic Industries.[17] Vinnersangen fikk 164 poeng av 204 mulige – tilsvarende 80,4 prosent av det som var mulig å oppnå. Dette er fremdeles rekord med dagens poengssystem, innført i 1975.[5] Til sammenligning fikk Alexander Rybaks «Fairytale» 78,7 prosent av hva som var mulig i 2009.

Utdypende artikkel: Save Your Kisses for Me

Også Frankrikes «Un, deux, trois» fikk kommersiell suksess etter finalen. Sangen gikk inn på en rekke singellister i Europa, og på norske VG-lista nådde den en femteplass som høyeste notering.[18]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk[19] Artist Sang Norsk oversettelse Plass Poeng
1 Storbritannia Storbritannia Engelsk Brotherhood of Man «Save Your Kisses for Me» Spar kyssene dine til meg 1 164
2 Sveits Sveits Engelsk Peter, Sue and Marc «Djambo, Djambo» 4 91
3 Tyskland Tyskland Tysk, engelsk Les Humphries Singers «Sing Sang Song» Syng, sang, sang 15 12
4 Israel Israel Hebraisk Chocolate, Menta, Mastik «Emor shalom» (אמור שלום) Si hallo 6 77
5 Luxembourg Luxembourg Fransk Jürgen Marcus «Chansons pour ceux qui s'aiment» Sanger for dem som
elsker hverandre
14 17
6 Belgia Belgia Fransk Pierre Rapsat «Judy et cie» Judy og co 8 68
7 Irland Irland Engelsk Red Hurley «When» Når 10 54
8 Nederland Nederland Engelsk Sandra Reemer «The Party's Over Now» Festen er over nå 9 56
9 Norge Norge Engelsk Anne-Karine Strøm «Mata Hari» 18 7
10 Hellas Hellas Gresk Maríza Kokh «Panajá mou, panajá mou»
(Παναγιά μου, Παναγιά μου)
Min dame, min dame 13 20
11 Finland Finland Engelsk Fredi og Ystävät «Pump-Pump» 11 44
12 Spania Spania Spansk Braulio «Sobran las palabras» Ord er overflødige 16 11
13 Italia Italia Engelsk, italiensk Al Bano og Romina Power «We'll Live It All Again» Vi vil gjenoppleve det hele 7 69
14 Østerrike Østerrike Engelsk Waterloo & Robinson «My Little World» Min lille verden 5 80
15 Portugal Portugal Portugisisk Carlos do Carmo «Uma flor de verde pinho» En blomst fra en grønn furu 12 24
16 Monaco Monaco Fransk Mary Christy «Toi, la musique et moi» Deg, musikken og meg 3 93
17 Frankrike Frankrike Fransk Catherine Ferry «Un, deux, trois» Én, to, tre 2 147
18 Jugoslavia Jugoslavia Bosnisk Ambasadori «Ne mogu skriti svoju bol» Jeg kan ikke skjule min smerte 17 10

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[20]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Storbritannia Sveits Tyskland Israel Luxembourg Belgia Irland Nederland Norge Hellas Finland Spania Italia Østerrike Portugal Monaco Frankrike Jugoslavia
Storbritannia Storbritannia 12 8 12 8 12 3 10 12 12 10 12 4 10 12 10 7 10 164 1
Sveits Sveits 12 5 4 1 7 1 6 10 2 7 4 8 7 4 6 7 91 4
Tyskland Tyskland 2 2 1 2 2 3 12 15
Israel Israel 6 7 3 7 5 4 2 7 8 1 10 6 2 1 8 77 6
Luxembourg Luxembourg 6 6 5 17 14
Belgia Belgia 7 6 1 4 6 12 8 3 8 8 5 68 8
Irland Irland 10 1 3 3 8 5 12 2 6 3 1 54 10
Nederland Nederland 4 4 8 4 4 2 1 7 3 2 4 6 2 5 56 9
Norge Norge 3 4 7 18
Hellas Hellas 2 4 5 1 8 20 13
Finland Finland 2 6 6 5 1 4 6 7 7 44 11
Spania Spania 3 1 3 3 1 11 16
Italia Italia 1 8 2 12 3 10 6 1 10 10 6 69 7
Østerrike Østerrike 4 3 10 10 5 3 10 7 2 6 5 8 5 2 80 5
Portugal Portugal 6 4 1 1 12 24 12
Monaco Monaco 5 5 7 7 12 8 8 8 5 2 7 7 5 3 4 93 3
Frankrike Frankrike 8 10 12 5 10 10 7 12 8 5 3 10 6 12 5 12 12 147 2
Jugoslavia Jugoslavia 1 2 3 4[21] 10 17

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland Land som ga 12 poeng
7 Storbritannia Storbritannia Belgia, Hellas, Israel, Norge, Portugal, Spania, Sveits
5 Frankrike Frankrike Østerrike, Tyskland, Monaco, Nederland, Jugoslavia
1 Belgia Belgia Finland
Italia Italia Irland
Irland Irland Italia
Monaco Monaco Luxembourg
Portugal Portugal Frankrike
Sveits Sveits Storbritannia

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

33 land kringkastet finalen på tv. Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jo Vestly var norsk kommentator for NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio. Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1976:[22]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[23]
Storbritannia Storbritannia BBC  Michael Aspel (BBC1)[24], Terry Wogan (BBC Radio 2) Ray Moore Alyn Ainsworth
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Theodor Haller (TV DRS), Georges Hardy (TSR), Giovanni Bertini (TSI) Michel Stocker[25] Mario Robbiani
Tyskland Tyskland ARD Werner Veigel (ARD), Wolf Mittler (Deutschlandfunk)[26] Ukjent Les Humphries
Israel Israel Israeli Television Ingen kommentator Yitzhak Shim'oni[27] Matti Kaspi
Luxembourg Luxembourg RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic Jacques Harvey Jo Plée
Belgia Belgia BRT og RTB Luc Appermont (BRT)[28], Georges Désir (RTB)[29] André Hagon Michel Bernholc
Irland Irland RTÉ Mike Murphy (RTÉ Television), Liam Devally (RTÉ Radio 1) Brendan Balfe Noel Kelehan
Nederland Nederland Nederland 2 Willem Duys[30] Dick van Bommel Harry van Hoof
Norge Norge NRK Jo Vestly (NRK Fjernsynet), Erik Heyerdahl (NRK Radio) Sverre Christophersen Frode Thingnæs
Hellas Hellas ERT Mako Georgiadou[31] Irini Gavala Michalis Rozakis
Finland Finland YLE TV1 Vesa Nuotio[32] Erkki Vihtonen[33] Ossi Runne
Spania Spania TVE1 José Luis Uribarri[34] José María Íñigo Juan Barcons
Italia Italia Rete 1 Silvio Noto Rosanna Vaudetti Maurizio Fabrizio
Østerrike Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann Jenny Pippal Erich Kleinschuster
Portugal Portugal RTP 1 Ana Zanatti Ana Zanatti[35] Thilo Krasmann
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Jean-Claude Massoulier Carole Chabrier Raymond Donnez
Frankrike Frankrike TF1 Jean-Claude Massoulier (TF1)[36] Michel Drucker Tony Rallo
Jugoslavia Jugoslavia JRT Milovan Ilić (TVB1), Oliver Mlakar (TVZ 1), Tomaž Terček (TVL1) Viktor Blažič Esad Arnautalić
Danmark Danmark DR TV Claus Toksvig Deltok ikke
Island Island RÚV Sjónvarpid Jón Skaptason[37] (sendt i opptak)
Sverige Sverige Sveriges Radio Ursula Richter (SR P3)[38] (ikke sendt på fjernsyn)
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ami Sedghi (4. november 2012). «UK's million-selling singles: the full list». Guardian. Besøkt 4. november 2012. 
  2. ^ Phillpot, Clive; Tarsia, Andrea; Archer, Michael; Brooks, Rosetta (2000). Live in Your Head: Concept and Experiment in Britain, 1965–75. Whitechapel Art Gallery. 
  3. ^ Levin, Mona (15. november 1974). «Eurovisjon-spleis fra 1976: Grand Prix – Sirkus og reptilshow for 500 millioner seere!». Aftenposten. s. 4. 
  4. ^ «Svensk TV trekker seg fra Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. 16. september 1975. s. 13. 
  5. ^ a b Kennedy O'Connor, John (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 64–67. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  6. ^ Storeng, Jørn (21. mars 1975). «– Grand Prix er en messe der profitt-folk bytter varer». Arbeiderbladet. s. 23. 
  7. ^ «Alternativ musikkfestival til debatt i svensk TV 2». Arbeiderbladet. 20. mars 1975. s. 31. 
  8. ^ Skjeggestad, Helene (5. mai 2017). «Storpolitikk har alltid vært en del av Eurovision. Heldigvis.». Aftenposten. Besøkt 28. juli 2017. 
  9. ^ Tibballs, Geoff (14. april 2016). The Good, the Bad and the Wurst: The 100 Craziest Moments from the Eurovision Song Contest (engelsk). Little, Brown Book Group. ISBN 9781472137074. 
  10. ^ a b «No, No, Never!!! - Songs That Did Not Make It To Eurovision (arkivert side)». eurovisionsongs.net. Arkivert fra originalen 2009-03-01. Besøkt 18. desember 2016. 
  11. ^ «The Eurovision Song Contest 1956 – present». BBC News. 26. april 2007. Besøkt 9. august 2009. 
  12. ^ a b «Eurovision Song Contest The Hague 1976». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  13. ^ a b c d Jo Vestly (3. april 1976). «Eurovision Song Contest 1976 – norsk kommentar». NOS/EBU via YouTube. Besøkt 28. juli 2017. 
  14. ^ Thorsen, Øyvind (22. mars 1975). «Innta plassene!». Aftenposten. s. 8. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest The Hague 1976 – offisiell resultatliste». Eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  16. ^ «Save your kisses for me – Brotherhood of Man». Simply Pop Music. Besøkt 19. februar 2017. 
  17. ^ «Singel-salg». www.bpi.co.uk. Besøkt 19. februar 2017. 
  18. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Catherine Ferry - 1, 2, 3». www.norwegiancharts.com. Besøkt 28. juli 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1976». The Diggiloo Thrush. Besøkt 27. juli 2017. 
  20. ^ «Eurovision Song Contest 1976 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 28. juli 2017. 
  21. ^ «Eurovision Song Contest The Hague 1976 – franske poeng». eurovision.tv. 2017. Besøkt 28. juli 2017. 
  22. ^ «The Eurovision Song Contest (1976)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  23. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  24. ^ «Grand Final: 1976, 1976, Eurovision Song Contest». 
  25. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  26. ^ «Eurovision Song Contest 1975». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  29. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet – Commentateurs des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 10. august 2012. 
  30. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival». Eurovision Artists (nederlandsk). 
  31. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  33. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  34. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 10. august 2012. 
  35. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português» (portugisisk). 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ Christian Masson. «1976 – La Haye». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  37. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands -. «Timarit.is». 
  38. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]