Eurovision Song Contest 1989

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1989
Dato: 6. mai 1989
Sted: Sveits Palais de Beaulieu, Lausanne, Sveits
Programledere: Jacques Deshenaux
Lolita Morena
Sjefdirigent: Benoit Kaufman
Regi: Alain Bloch
Produsent: Raymond Zumsteg
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Société suisse de radiodiffusion et télévision (SRG SSR)
Deltakere: 22
Vinner: Jugoslavia Jugoslavia
«Rock Me»
Riva
Deltakelse
Tilbake: Kypros Kypros
Eurovision Song Contest
◄ 1988    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1990 ►

Eurovision Song Contest 1989 var den 34. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den sveitsiske kringkasteren SRG SSR lørdag 6. mai 1989. Finalen fant sted i Palais de Beaulieu i Lausanne i Sveits etter at Céline Dion hadde vunnet for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dette var første gang siden 1956 at finalen ble avholdt i Sveits, og det var første gang Sveit arrangerte som følge av en seier året før. Programledere var Jacques Deshenaux og Lolita Morena.

Kypros var tilbake etter fraværet året før, og 22 land deltok. Jugoslavia vant sin første og eneste seier med rockegruppen Riva og sangen «Rock Me». Storbritannia ble nummer to for tolvte gang, mens Danmark ble nummer tre og Sverige nummer fire. Femteplassen gikk til Østerrike, landets beste plassering på 13 år. Norge var representert av Britt-Synnøve Johansen og sangen «Venners nærhet». Det norske bidraget ble nummer 17 av 22 med 30 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Palais de Beaulieu i Lausanne.

Etter seieren året før var det Sveits som sto vertskap for konkurransen. Dette var andre gang Sveits arrangerte Eurovision Song Contest, første gang var den aller første utgaven av konkurransen, i 1956. Den sveitsiske allmennkringkasteren SRG SSR la finalen til byen Lausanne og kongressenteret Palais de Beaulieu.

Kypros kom tilbake etter å ha stått over konkurransen året før, og deltakerantallet steg fra 21 i 1988 til 22 dette året. Dermed tangerte en deltakerrekorden fra 1987.

På grunn av den svært jevne avstemningen året før, der Sveits vant med ett poeng, innførte EBU en ny regel for å hindre en deling av seieren. Dersom to eller flere land endte på førsteplass med like mange poeng, skulle landet med flest 12-poengere utropes til vinner.[1] Dersom landene hadde fått like mange tolvere, talte man i stedet tierne, og eventuelt åtterne og så videre ned til man kunne skille landene fra hverandre. Den nye regelen skulle komme til anvendelse bare to år senere.

Etter konkurransen dette året innførte EBU ytterligere en ny regel – en 16-års aldersgrense for artistene. To av deltakerne i 1989, franske Nathalie Pâque og israelske Gili Natanael, var henholdsvis 11 og 12 år gamle da de deltok i Lausanne. Tre år tidligere hadde også 13 år gamle Sandra Kim vunnet konkurransen for Belgia. Det økende antallet barn blant deltakerne, førte til diskusjon innad i EBU som til slutt innførte en 16-års aldergrense, gjeldende fra 1990.[1][2]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble arrangert lørdag 6. mai, og sendingen åpnet med en kort videofilm med bilder fra ulike steder i Sveits. Deretter kom fjorårets vinner, Céline Dion, på scenen i Palais de Beaulieu og fremførte «Ne partez pas sans moi», som hun vant med året før. Deretter mimet hun til sangen «Where Does My Heart Beat Now», en sang som senere skulle komme inn på topp ti i USA og bidra til å lansere Dions internasjonale artistkarriere.[1]

22 land deltok i konkurransen, noe som var en tangering av rekordåret 1987. Startrekkefølgen var avgjort med loddtrekning. Italia startet, mens Jugoslavia avsluttet – slik de også hadde gjort året før. Norge ble trukket til startnummer åtte. Blant deltakerne dette året, hadde ingen deltatt i konkurransen tidligere. Dette var første gang siden 1970 at det ikke var noen tilbakevendende artister i konkurransen. Både Tyskland og Østerrikes låter var skrevet av Dieter Bohlen fra Modern Talking. Det sveitsiske bidraget «Viver senza tei» ble sunget på retoromansk, det minste av de fire offisielle språkene i Sveits. Dette var første og hittil eneste gang Sveits har sunget på retoromansk.

Pausenummeret ble utført av bueskytteren Guy Tell som fremførte et stuntnummer der han skulle treffe gjenstander som blomsterstilker, ballonger og epler med piler fra en armbrøst. Artisten og showet var inspirert av den berømte legenden om Wilhelm Tell. Nummeret begynte imidlertid dårlig, da Guy Tell ikke traff blomsterstilken på første forsøk. Heller ikke avslutningen ble særlig vellykket, da skytteren skulle utføre et spektakulært stunt «for første gang». Tell sto inntil en scenevegg med et eple på hodet. Derfra skjøt han en pil mot en innretning som igjen avfyrte nye piler. Den siste pilen i innretningen skulle treffe eplet på Tells hode, men pilen bommet med én tomme – heldigvis vannrett, og ikke loddrett. Tv-produsentene hadde imidlertid helgardert seg, og viste deretter et klipp fra generalprøven i sakte film. I dette klippet traff pilen eplet på Tells hode.

Konkurransen ble overraskende vunnet av bandet Riva fra Jugoslavia. Sangen deres, «Rock Me», fikk 137 poeng i avstemningen. Dette var den eneste gang Jugoslavia vant konkurransen. Etter oppløsningen har Serbia vunnet konkurransen én gang – i 2007. Storbritannia kom på andreplass for andre år på rad. Den britiske vokalisten Ray Caruana i Live Report uttrykte misnøye over å ha tapt for det han anså for å være en «dårligere sang».[3]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Norge var representert av 18 år gamle Britt-Synnøve Johansen og balladen «Venners nærhet», skrevet av Inge Enoksen og Leiv Grøtte. Sangen var en rundt 30 som ulike plateselskaper sendte inn til NRKs Melodi Grand Prix 1989. Sangen var én av ni som ble plukket ut til finalen i Stavanger Forum lørdag 11. mars 1989. «Venners nærhet» vant til slutt den norske finalen, i konkurranse med blant andre Tor Endresen, Kari Gjærum og forhåndsfavoritten Jahn Teigen med «Optimist».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1989

I Lausanne var «Venners nærhet» det åttende bidraget på scenen. På scenen var også Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Jon Dagsland og Geir Rebbestad med som korister.[4] Pete Knutsen dirigerte det sveitsiske orkesteret under den norske opptredenen. John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene over telefon fra NRK Marienlyst. Det norske bidraget fikk 30 poeng i avstemningen og endte som nummer 17 av 22 – det dårligste norske resultatet siden Dollie De Luxe ble nr. 17 av 19 i 1984.

Avstemning[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene fra jurymedlemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.

I begynnelsen av avstemningen tok Jugoslavia raskt ledelsen, med Danmark like bak. Etter hvert dro imidlertid Jugoslavia fra og holdt ledelsen hele veien inn til slutt. Den jugoslaviske seieren kom overraskende på kommentatorer og presse, og var landets første og eneste seier. Noen få år senere var landet oppløst.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[5] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Italia Italia Anna Oxa og Fausto Leali «Avrei voluto» Italiensk Jeg ville ha ønsket 9 56
02 Israel Israel Gili og Galit «Derekh hamelekh» (דרך המלך) Hebraisk Kongeveien 12 50
03 Irland Irland Kiev Connolly og The Missing Passengers «The Real Me» Engelsk Den virkelige meg 18 21
04 Nederland Nederland Justine Pelmelay «Blijf zoals je bent» Nederlandsk Forbli som du er 15 45
05 Tyrkia Tyrkia Pan «Bana Bana» Tyrkisk Mot meg, mot meg 21 5
06 Belgia Belgia Ingeborg Sergeant «Door de wind» Nederlandsk Gjennom vinden 19 13
07 Storbritannia Storbritannia Live Report «Why Do I Always Get it Wrong?» Engelsk Hvorfor roter jeg det alltid til? 2 130
08 Norge Norge Britt-Synnøve Johansen «Venners nærhet» Norsk 17 30
09 Portugal Portugal da Vinci «Conquistador» Portugisisk Erobrer 16 39
10 Sverige Sverige Tommy Nilsson «En dag» Svensk 4 110
11 Luxembourg Luxembourg Park Café «Monsieur» Fransk Herremann 20 8
12 Danmark Danmark Birthe Kjær «Vi maler byen rød» Dansk 3 111
13 Østerrike Østerrike Thomas Forstner «Nur ein Lied» Tysk Bare en sang 5 97
14 Finland Finland Anneli Saaristo «La dolce vita» Finsk Det søte liv 7 76
15 Frankrike Frankrike Nathalie Pâque «J'ai volé la vie» Fransk Jeg stjal livet 8 60
16 Spania Spania Nina «Nacida para amar» Spansk Født til å elske 6 88
17 Kypros Kypros Jánnis Savidákis og Faní Polyméri «Apópse as vrethúme» (Απόψε ας βρεθούμε) Gresk La oss møtes i kveld 11 51
18 Sveits Sveits Furbaz «Viver senza tei» Retoromansk Å leve uten deg 13 47
19 Hellas Hellas Mariánna Evstratíou «To dikó sou astéri» (Το δικό σου αστέρι) Gresk Din egen stjerne 9 56
20 Island Island Daníel Ágúst «Það sem enginn sér» Islandsk Det som ingen ser 22 0
21 Tyskland Tyskland Nino de Angelo «Flieger» Tysk Flyvere 14 46
22 Jugoslavia Jugoslavia Riva «Rock Me» Kroatisk Rock meg 1 137

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Søren Bundgaard (støttevokalist) Danmark Danmark 1984, 1985, 1988 Som del av gruppen Hot Eyes
Marianna Efstratiou Hellas Hellas 1987 Som støttevokalist for Bang

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[6]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Italia Israel Irland Nederland Tyrkia Belgia Storbritannia Norge Portugal Sverige Luxembourg Danmark Østerrike Finland Frankrike Spania Kypros Sveits Hellas Island Tyskland Jugoslavia
Italia Italia 7 10 12 6 2 4 7 8 56 9
Israel Israel 1 7 3 2 5 5 5 7 5 3 7 50 12
Irland Irland 7 3 3 2 4 2 21 18
Nederland Nederland 10 3 3 1 4 4 7 6 1 6 45 15
Tyrkia Tyrkia 1 4 5 21
Belgia Belgia 5 5 2 1 13 19
Storbritannia Storbritannia 6 7 4 7 1 12 12 10 12 1 8 6 12 10 2 2 12 6 130 2
Norge Norge 2 2 5 8 2 6 4 1 30 17
Portugal Portugal 4 2 1 3 7 6 2 8 6 39 16
Sverige Sverige 6 6 4 8 8 6 12 12 2 5 8 3 8 2 8 12 110 4
Luxembourg Luxembourg 5 3 8 20
Danmark Danmark 5 1 10 12 6 4 10 10 2 12 3 7 12 6 10 1 111 3
Østerrike Østerrike 12 8 3 12 7 4 1 2 10 8 12 8 5 5 97 5
Finland Finland 10 8 6 10 1 4 4 3 10 7 3 10 76 7
Frankrike Frankrike 3 5 6 4 5 1 8 3 5 3 7 5 2 3 60 8
Spania Spania 8 2 7 7 4 10 8 8 4 10 10 10 88 6
Kypros Kypros 2 3 1 6 6 8 2 4 7 12 51 11
Sveits Sveits 4 4 10 8 8 3 2 1 7 47 13
Hellas Hellas 1 1 5 6 10 1 4 12 12 4 56 9
Island Island 0 22
Tyskland Tyskland 7 2 5 1 5 6 7 1 6 3 3 46 14
Jugoslavia Jugoslavia 12 12 8 12 10 12 7 4 8 5 10 10 7 3 5 5 6 1 137 1

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5 Storbritannia Storbritannia Frankrike, Luxembourg, Norge, Portugal, Tyskland
4 Jugoslavia Jugoslavia Irland, Israel, Storbritannia, Tyrkia
3 Østerrike Østerrike Belgia, Hellas, Italia
Danmark Danmark Finland, Nederland, Sverige
Sverige Sverige Danmark, Jugoslavia, Østerrike
2 Hellas Hellas Kypros, Sveits
1 Kypros Kypros Island
Italia Italia Spania

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Benoit Kaufman var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent eller ingen dirigent i det hele tatt. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[7]

Land Dirigent
Italia Italia Mario Natale
Israel Israel Shaike Paikov
Irland Irland Noel Kelehan
Nederland Nederland Harry van Hoof
Tyrkia Tyrkia Timur Selçuk
Belgia Belgia Freddy Sunder
Storbritannia Storbritannia Ronnie Hazlehurst
Norge Norge Pete Knutsen
Portugal Portugal Luís Duarte
Sverige Sverige Anders Berglund
Luxembourg Luxembourg Benoît Kaufman
Danmark Danmark Henrik Krogsgård og Benoît Kaufman
Østerrike Østerrike Ingen dirigent
Finland Finland Ossi Runne
Frankrike Frankrike Guy Matteoni
Spania Spania Juan Carlos Calderón
Kypros Kypros Kharis Andreadis
Sveits Sveits Benoît Kaufman
Hellas Hellas Jorgos Niarkhos
Island Island Ingen dirigent
Tyskland Tyskland Ingen dirigent
Jugoslavia Jugoslavia Nikica Kalogjera

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

De fleste deltakerland hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. John Andreassen var norsk kommentator for NRK Fjernsynet og NRK P2. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1989:[8]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser
Italia Italia Rai Gabriella Carlucci (Rai Uno)[9] Peppi Franzelin
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Israelsk fjernsyn) Yitzhak Shim'oni[10]
Irland Irland RTÉ RTÉ 1: Ronan Collins og Michelle Rocca Eileen Dunne
RTÉ Radio 1: Larry Gogan
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (Nederland 3)[11] Joop van Os
Tyrkia Tyrkia TRT Bülend Özveren (TV1) Canan Kumbasar
Belgia Belgia BRT Luc Appermont (BRT1)[12] Anne Ploegaerts
RTBF Jacques Mercier (RTBF La Une)[13]
Storbritannia Storbritannia BBC BBC 1: Terry Wogan[14] Colin Berry
BBC Radio 2: Ken Bruce
Norge Norge NRK John Andreassen (NRK Fjernsynet og NRK P2)[15] Sverre Christophersen
Portugal Portugal RTP Ana Zanatti (RTP1)[16] Margarida Andrade
Sverige Sverige SVT Jacob Dahlin (Kanal1)[17] Agneta Bolme Börjefors
Luxembourg Luxembourg CLT Valérie Sarn (RTL Télévision)[18] Jean-Luc Bertrand
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[19] Bent Henius
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (FS1)[20] Tilia Herold
Finland Finland Yle Heikki Harma (TV1)[21] Solveig Herlin[21]
Frankrike Frankrike Antenne 2 Patrick Simpson-Jones (Antenne 2)[18] Marie-Ange Nardi[22]
Spania Spania TVE Tomás Fernando Flores (TVE2)[23] Ukjent
Kypros Kypros RIK Neofytos Taliotis (RIK)[24] Anna Partelidou
Sveits Sveits TV DRS Bernard Thurnheer (DRS) Michel Stocker[25]
TSR Thierry Masselot (TSR)
TSI Ezio Guidi (TSI)
Hellas Hellas ERT Dafni Bokota (ET1)[26] Fotini Giannoulatou[27]
Island Island RÚV Arthúr Björgvin Bollason (Sjónvarpið)[28] Erla Björk Skúladóttir
Tyskland Tyskland ARD Thomas Gottschalk (Erstes Deutsches Fernsehen)[29] Kerstin Schweighöfer
Jugoslavia Jugoslavia JRT Oliver Mlakar (TVZ 1 og TVB2), Marjeta Keršič Svetel (TVLJ1) Dijana Čulić

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Eurovision Song Contest Lausanne 1989». eurovision.tv. 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  2. ^ «Grand Final: 1989, 1989, Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 11. august 2017. 
  3. ^ «Grand Final: 1989 Eurovision Song Contest». BBC. Besøkt 6. november 2017. 
  4. ^ Lie, Wibecke (4. mai 1989). «Prikkfritt Grand Prix-arrangement». Norsk Telegrambyrå. 
  5. ^ «Final of Lausanne 1989 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 16. september 2022. 
  6. ^ «Eurovision Song Contest 1989 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 12. august 2017. Besøkt 11. august 2017. 
  7. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  8. ^ «Eurovision Song Contest 1989 – full cast». imdb.com. Besøkt 13. august 2017. 
  9. ^ «Anna Oxa e Fausto Leali Avrei voluto Eurofestival 1989». YouTube. Besøkt 10. august 2012. 
  10. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  11. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  12. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgium. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  13. ^ «La Yougoslavie Decroche L'Eurovision». Archives.lesoir.be. Besøkt 10. august 2012. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest 1987 BBC Archives». BBC. Besøkt 19. november 2014. 
  15. ^ «NRK P2 1989.05.06 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK. 6. mai 1989. Besøkt 13. august 2017. 
  16. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  17. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  18. ^ a b Christian Masson. «1989 - Lausanne». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  19. ^ «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  20. ^ «Grissemann». scheibmaier.at. Arkivert fra originalen 20. januar 2012. Besøkt 10. august 2017. 
  21. ^ a b «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  22. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  24. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  25. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  26. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION - Page 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Söngvakeppnin: Fjórir valdir til að syngja bakraddir». Mbl.is. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest 1989». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]