Eurovision Song Contest 1998

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1998
Dana International Euro.jpg
Dato: 9. mai 1998
Sted: Storbritannia National Indoor Arena, Birmingham, Storbritannia
Programledere: Ulrika Jonsson og Terry Wogan
Sjefdirigent: Martin Koch
Regi: Geoff Posner
Produsent: Kevin Bishop
Konkurransesjef: Christine Marchal-Ortiz
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakere: 25
Vinner: Israel Israel
«Diva»
Dana International
Deltakelse
Debuterte: Nord-Makedonia Nord-Makedonia
Tilbake: Belgia Belgia
Finland Finland
Israel Israel
Romania Romania
Slovakia Slovakia
Trakk seg: Italia Italia
Ikke med: Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Danmark Danmark
Island Island
Russland Russland
Østerrike Østerrike
Deltakere
ESC 1998 Map.svg

     Deltakere

     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 1997    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1999 ►

Eurovision Song Contest 1998 var den 43. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i National Indoor Arena i Birmingham i Storbritannia lørdag 9. mai 1998. Arrangementet ble produsert av britiske BBC som følge av Storbritannias seier året før med Katrina and the Waves og «Love Shine a Light». Programledere var svenskfødte Ulrika Jonsson og BBCs mangeårige Eurovision-kommentator Terry Wogan. Dette var rekordhøye åttende gang at Storbritannia sto vertskap for konkurransen; og det skulle gå 25 år før landet igjen blir vertskap.

Dette året ble banebrytende på flere måter. For første gang ble telefonavstemning tatt i bruk i stor skala, og dermed var det for første gang seerne som kåret vinneren. Dette ble også siste året sangene ble akkompagnert av et orkester, og det var siste året landene måtte synge på sitt eget språk. Året etter fjernet EBU både orkesteret og språkregelen.

Til sammen deltok 25 land i finalen. Daværende Republikken Makedonia debuterte, mens Italia trakk seg fra konkurransen og kom ikke tilbake før i 2011. Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over dette året, siden de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997. Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha stått over konkurransen i 1997.

Vinneren ble Israel som var representert av transkvinnen Dana International. Hun sang «Diva» og vant en knepen seier foran Storbritannia og Malta. Dette var Storbritannias femtende andreplass, mens Malta tangerte sin beste plassering til da. Nederland ble nummer fire, mens Kroatia endte på femteplass. Norge var representert av Lars A. Fredriksen som sang «Alltid sommer». Det norske bidraget endte på en åttendeplass med 79 poeng.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

National Indoor Arena, i dag kjent som Arena Birmingham.

Etter seieren året før med Katrina and the Waves' «Love Shine a Light» var Storbritannia vertskap for åttende gang. BBC arrangerte finalene i 1968, 1977 og 1982, og i tillegg hadde kringkasteren tatt på seg arrangørjobben i 1960, 1963, 1972 og 1974.

BBC la konkurransen til National Indoor Arena i Birmingham. Under sendinga var det rundt 4000 publikummere i salen.[1][2][3]

Programledere var Ulrika Jonsson og Terry Wogan. Terry Wogan var en britisk discjockey og programleder. Han var kjent som BBCs Eurovision-kommentator, en rolle han hadde hatt siden 1971. Wogan kommenterte også denne sendingen for BBC – til tross for at han var programleder. Wogan løp til kommentatorboksen etter åpningen og kommenterte frem til og med avstemningen. Etter avstemningen var han tilbake på scenen sammen med Jonsson.[2]

Kvalifisering[rediger | rediger kilde]

På grunn av at stadig flere land ønsket å delta i konkurransen, innførte EBU et mer permanent kvalifiseringssystem fra 1997. EBU satte også dette året deltakerantallet til 25 land: vinnerlandet fra 1997 og de 17 landene med høyest gjennomsnittspoengsum i perioden 1993–1997. I tillegg fikk de syv landene som ikke var kvalifisert i 1997, tilbud om å delta i 1998.[4][5]

Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha måttet stå over året før. I tillegg gjorde Nord-Makedonia sin debut i konkurransen. Landet gikk frem til 2019 under navnet Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk: F.Y.R. Macedonia) i Eurovision-sammenheng, for å unngå forveksling med gresk Makedonia.[6]

Italia trakk seg fra konkurransen etter å gjort en midlertidig retur året før. Italia skulle først komme tilbake i konkurransen igjen i 2011. Tyskland fikk da Italias plass, mens Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over, fordi de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997.[7]

Startrekkefølgen ble avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kroatia åpnet showet, mens debutanten Nord-Makedonia avsluttet. Norge fikk startnummer 22.

Under er kvalifiseringsoversikten for de aktuelle landene:

Kvalifiseringstabell for 1998[a]
Rang Land Snitt Mottatte poeng per år[8][9][10][11][12]
1993 1994 1995 1996 1997
Automatisk kvalifisert som fjorårsvinner og vert
1 Storbritannia Storbritannia 121,40 164 63 76 77 227
Kvalifisert på bakgrunn av høyeste snittpoengsum 1993–1997
2 Irland Irland 155,20 187 226 44 162 157
3 Norge Norge 91,60 120 76 148 114 0
4 Frankrike Frankrike 80,40 121 74 94 18 95
5 Malta Malta 75,20 69 97 76 68 66
6 Sverige Sverige 74,60 89 48 100 100 36
7 Polen Polen 66,50 166 15 31 54
8 Kypros Kypros 63,40 17 51 79 72 98
9 Spania Spania 61,40 58 17 119 17 96
10 Estland Estland 59,33 2 94 82
11 Ungarn Ungarn 54,67 122 3 Ikke kval. 39
12 Kroatia Kroatia 54,20 31 27 91 98 24
13 Tyrkia Tyrkia 52,25 10 21 57 121
14 Hellas Hellas 50,20 64 44 68 36 39
15 Sveits Sveits 47,50 148 15 22 5
16 Portugal Portugal 46,00 60 73 5 92 0
17 Nederland Nederland 44,75 92 4 78 5
18[b] Slovenia Slovenia 42,25 9 84 16 60
19[b] Tyskland Tyskland 42,25 18 128 1 Ikke kval. 22
Kvalifisert etter å ha stått over i 1997
20 Israel Israel 42,50 4 81 Ikke kval.
21 Slovakia Slovakia 17,00 15 19
22 Romania Romania 14,00 14 Ikke kval.
23 Finland Finland 13,33 20 11 9
24 Belgia Belgia 11,00 3 8 22
25 Nord-Makedonia Nord-Makedonia – Ikke kval.
Ikke kvalifisert for finalen i 1998
26 Danmark Danmark 42,00 9 92 Ikke kval. 25
27 Russland Russland 40,00 70 17 Ikke kval. 33
28 Østerrike Østerrike 39,60 32 19 67 68 12
29 Island Island 38,20 42 49 31 51 18
30 Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina 23,00 27 39 14 13 22
Sto over
Italia Italia 79,50 45 114
Luxembourg Luxembourg 11,00 11
Litauen Litauen 0,00 0

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen åpnet med en kortfilm med bilder fra Birmingham, før programleder Terry Wogan inntok scenen i National Indoor Arena og ønsket seerne velkommen på engelsk og fransk. Det ble også vist opptak fra finalen i 1960, første gang BBC arrangerte konkurransen. Katie Boyle som var programleder i 1960, 1963, 1968 og 1974, var til stede i salen i Birmingham og ble hyllet av publikum. Fjorårsvert Carrie Crowley var også til stede via satellitt, og Wogan takket henne og irske RTÉ for innsatsen året før. Deretter kom med-programleder Ulrika Jonsson på scenen og fortalte seerne at resultatet skulle avgjøres via telefonavstemning. De såkalte postkortfilmene mellom hvert bidrag viste bilder fra ulike steder i Storbritannia, og deretter flagget til det respektive landet.

Dette var siste året at deltakerne måtte synge på sitt eget språk, for året etter ble språkkravet fjernet for godt. Det var også siste året med et levende orkester, siden 1999 har all musikk vært ferdiginnspilt på bånd. Landene kunne imidlertid bruke ferdiginnspilt musikk også i 1998, noe flere av deltakerlandene valgte å gjøre. De fleste landene brukte imidlertid levende musikk i salen, fremført av BBCs konsertorkester.

Tyske Guildo Horn sørget for en minneverdig opptreden.

Blant deltakerne dette året var det særlig Tyskland og Israel som gjorde seg bemerket på forhånd. Tyske Guildo Horn var en kjent komiker i Tyskland og sto for en minneverdig opptreden.[13][14] Han hoppet fra scenen to ganger under sin fremføring, ringte med kubjeller og hilste på publikum før han avsluttet med å hoppe opp på et stillas høyt over scenen. Det tyske bidraget kom på en syvendeplass.

Israel stilte med artisten Dana International og sangen «Diva». Hun hadde gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon i 1993 og var den første trans artisten som deltok i konkurransen. Israels artistvalg fikk bred mediaomtale, men møtte også kritikk og protester fra deler av Israels ortodokse miljø.[15][16] All medieomtalen gjorde Israel til favoritt, og etter en svært jevn avstemning vant Dana International en knapp seier – seks poeng foran Storbritannia og syv poeng foran Malta på tredjeplass. Dette var Israels tredje seier i konkurransen, de to første kom i 1978 og 1979. Etter seieren erklærte Dana International at hun ga seieren «til alle verdens homser».[17] Seieren var imidlertid omdiskutert, også i Norge.[18] I Israel prøvde også ultraortodokse jøder å forhindre at landet skulle arrangere finalen året etter.[19]

Storbritannia stilte for første gang med en farget artist og fikk en andreplass med «Where Are You?». Dette var landets 15. andreplass.

Pausenummeret var et musikalsk potpurri som skulle vise Storbritannia som en moderne og multietnisk nasjon. Blant deltakerne var Lesley Garrett og fiolinisten Vanessa-Mae.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Lars A. Fredriksen, kjent fra Oslo Gospel Choir, var Norges representant i Birmingham. Han fremførte sangen «Alltid sommer» som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i februar samme år. Under den norske finalen hadde den imidlertid engelsk tekst, «All I Ever Wanted (Was You)». Bakgrunnen var at NRK ønsket å modernisere konkurransen og å nå flere låtskrivere. Vinnersangen var komponert av David Eriksen, mens Per Kristian Ottestad skrev den engelske teksten.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1998

I Eurovision Song Contest måtte fremdeles deltakerlandene synge på sitt nasjonalspråk, og sangen ble derfor oversatt til norsk med tittelen «Alltid sommer». Den norske teksten var skrevet av Fredriksens søster, Linda Andernach Johannesen.[20] I den internasjonale finalen var Norge nummer 22 ut på scenen, og med på scenen var koristene Aina Andreassen, Åshild Stensrud, Ole-Marius Johnson, Håvard Gryting og Lars Aass.[21] Geir Langslet dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring. Under prøvene hadde det vært flere utfordringer for den norske delegasjonen. BBC hadde rotet bort et lydbånd med trommer som NRK hadde sendt på forhånd. Lydbåndet skulle brukes sammen med orkesteret, men BBC-orkesteret trodde de ikke skulle spille under det norske bidraget. Misforståelsene gjorde at Norges første prøve gikk svært dårlig, men utfordringene ble ryddet av veien utover finaleuken, og under finalen fungerte alt som det skulle for Norge.[22]

Jostein Pedersen kommenterte sendingen for NRK1, mens Stein Dag Jensen kommenterte på NRK P1.[23][24] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo. I avstemningen kom Norge på åttendeplass med 79 poeng, hvorav 12 kom fra svenske seere.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Dana International vant konkurransen for Israel.

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i full skala til å avgjøre resultatet, året før hadde fem land brukt telefonavstemning som en forsøksordning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde imidlertid en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen.

Fire av landene – Slovakia, Ungarn, Romania og Tyrkia – fikk dispensasjon til å bruke jury, ettersom landene ikke hadde god nok teknisk infrastruktur til å gjennomføre en omfattende telefonavstemning. Konkurransesjef og overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Skepsis mot telefonavstemning[rediger | rediger kilde]

På forhånd hadde flere land vært skeptiske til å bruke telefonavstemning i stedet for de tradisjonelle juryene. Også i Norge var det skepsis, særlig på grunn av at telenettet ikke kunne håndtere alle samtalene.[25] Under den norske finalen samme år prøvde 440 000 å stemme, men bare 63 000 kom gjennom.[26] NRK valgte imidlertid å bruke telefonavstemning også under den internasjonale finalen, og 14 327 norske stemmer ble registrert i løpet av de fem minuttene avstemningen varte. Av disse fikk Malta flest, med rundt 3000 stemmer.[27][28]

Et annet ankepunkt mot telefonavstemning var muligheten for at seerne i Europa ville stemme på de samme landene – slik at mange lande ville ende opp med få eller ingen poeng.[25] Frykten skulle vise seg å være ugrunnet, for avstemningen ble en av de mest spennende på mange år.

Underveis vekslet en rekke land på lede, og det var hele veien uklart hvem som ville vinne. Da ett land sto igjen å stemme, lå Malta og Israel likt. Malta fikk imidlertid ingen poeng, mens Israel fikk åtte poeng og dermed vant. Dette var første gang på fem år at vinneren ikke ble avgjort før de aller siste poengene kom inn.

Tyskland var favoritt hos de spanske seerne, men en feilregistrering gjorde at Tyskland ikke fikk noen poeng fra Spania under avstemningen. Feilen ble imidlertid rettet opp etter sendingen og førte til at Tyskland hoppet opp én plassering og dyttet Norge ned fra syvende- til åttendeplass.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[29] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Kroatia Kroatia Danijela Martinović «Neka mi ne svane» Kroatisk Måtte daggryet aldri stige 5 131
02 Hellas Hellas Dionusía Karóki og Thálassa «Mia kryfí evesthisía» (Μια κρυφή ευαισθησία) Gresk En skjult illusjon 20 12
03 Frankrike Frankrike Marie Line «Où aller» Fransk Hvor gå? 24 3
04 Spania Spania Mikel Herzog «¿Qué voy a hacer sin ti?» Spansk Hva skal jeg gjøre uten deg? 16 21
05 Sveits Sveits Gunvor «Lass ihn» Tysk La ham 25 0
06 Slovakia Slovakia Katarína Hasprová «Modlitba» Slovakisk En bønn 21 8
07 Polen Polen Sixteen «To takie proste» Polsk Det er så enkelt 17 19
08 Israel Israel Dana International «Diva» (דיווה) Hebraisk Diva 1 172
09 Tyskland Tyskland Guildo Horn «Guildo hat euch lieb!» Tysk Guildo elsker dere! 8 74
10 Malta Malta Chiara «The One That I Love» Engelsk Den som jeg elsker 3 165
11 Ungarn Ungarn Charlie «A holnap már nem lesz szomorú» Ungarsk I morgen vil det ikke være tristhet 23 4
12 Slovenia Slovenia Vili Resnik «Naj bogovi slišijo» Slovensk La gudene høre 18 17
13 Irland Irland Dawn Martin «Is Always Over Now?» Engelsk Er alltid over nå? 9 64
14 Portugal Portugal Alma Lusa «Se eu te pudesse abraçar» Portugisisk Om jeg kunne omfavne deg 12 36
15 Romania Romania Mălina Olinescu «Eu cred» Rumensk Jeg tror 22 6
16 Storbritannia Storbritannia Imaani «Where Are You?» Engelsk Hvor er du? 2 166
17 Kypros Kypros Mikhális Khatzijánnis «Jénesis» (Γένεσις) Gresk Begynnelse 11 37
18 Nederland Nederland Edsilia Rombley «Hemel en aarde» Nederlandsk Himmel og jord 4 150
19 Sverige Sverige Jill Johnson «Kärleken är» Svensk Kjærligheten er 10 53
20 Belgia Belgia Mélanie Cohl «Dis oui» Fransk Si ja 6 122
21 Finland Finland Edea «Aava» Finsk Åpent landskap 15 22
22 Norge Norge Lars A. Fredriksen «Alltid sommer» Norsk – 8 79
23 Estland Estland Koit Toome «Mere lapsed» Estisk Havets barn 12 36
24 Tyrkia Tyrkia Tüzmen «Unutamazsın» Tyrkisk Du kan ikke glemme 14 25
25 Nord-Makedonia Nord-Makedonia Vlado Janevski «Ne zori, zoro» (Не зори, зоро) Makedonsk Ikke stig, daggry 19 16

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Paul Harrington (støttevokalist)[30] Irland Irland 1994 Vant sammen med Charlie McGettigan
Danijela Martinović Kroatia Kroatia 1995 Del av gruppen Magazin og Lidija Horvat-Dunjko

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Land markert med lilla brukte jury, de øvrige landene hadde telefonavstemning. Spania ga feil poeng under direktesendingen, men feilen ble rettet opp etter finalen. Under er de korrekte poengene. Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[31]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Kroatia Hellas Frankrike Spania Sveits Slovakia Polen Israel Tyskland Malta Ungarn Slovenia Irland Portugal Romania Storbritannia Kypros Nederland Sverige Belgia Finland Norge Estland Tyrkia Nord-Makedonia
Kroatia Kroatia 5 8 1 5 10 6 10 10 10 12 3 2 2 7 4 3 5 3 6 3 4 12 131 5
Hellas Hellas 12 12 20
Frankrike Frankrike 1 2 3 24
Spania Spania 1 4 6 3 4 3 21 16
Sveits Sveits 0 25
Slovakia Slovakia 8 8 21
Polen Polen 2 5 2 10 19 17
Israel Israel 10 12 10 10 10 7 12 7 6 12 7 5 10 6 5 10 10 3 7 5 8 172 1
Tyskland Tyskland 3 12 12 8 8 10 6 6 12 7 1 1 86 8
Malta Malta 7 6 6 5 8 12 8 7 8 7 3 12 5 12 5 8 6 8 5 12 5 10 165 3
Ungarn Ungarn 1 1 2 4 23
Slovenia Slovenia 3 2 5 4 3 17 18
Irland Irland 2 2 4 2 2 6 6 1 1 8 8 1 4 2 8 7 64 9
Portugal Portugal 1 10 6 2 2 2 2 1 6 4 36 12
Romania Romania 6 6 22
Storbritannia Storbritannia 12 7 3 3 3 1 7 12 1 8 10 5 5 6 12 8 7 7 6 8 5 8 12 10 166 2
Kypros Kypros 4 12 5 1 1 1 4 4 3 2 37 11
Nederland Nederland 10 8 5 4 7 6 5 8 6 7 12 10 7 10 8 12 7 8 7 3 150 4
Sverige Sverige 3 4 8 2 1 5 6 10 12 2 53 10
Belgia Belgia 4 7 7 4 7 12 5 4 3 3 6 7 8 7 6 10 2 7 6 1 6 122 6
Finland Finland 10 1 10 1 22 15
Norge Norge 8 1 4 4 3 5 5 10 4 3 4 3 3 12 4 2 4 79 8
Estland Estland 2 8 1 4 2 1 2 4 12 36 12
Tyrkia Tyrkia 5 12 2 1 5 25 14
Nord-Makedonia Nord-Makedonia 6 3 4 3 16 19

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
4 Malta Malta Irland, Norge, Slovakia, Storbritannia
Storbritannia Storbritannia Israel, Kroatia, Romania, Tyrkia
3 Israel Israel Frankrike, Malta, Portugal
Tyskland Tyskland Nederland, Spania, Sveits
2 Kroatia Kroatia Nord-Makedonia, Slovenia
Nederland Nederland Belgia, Ungarn
1 Belgia Belgia Polen
Estland Estland Finland
Hellas Hellas Kypros
Kypros Kypros Hellas
Norge Norge Sverige
Sverige Sverige Estland
Tyrkia Tyrkia Tyskland

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Under prøvene oppsto det uenigheter mellom BBC-produsentene og den greske delegasjonen. Hellas' komponist, Jánnis Valvis, var misfornøyd med at produsentene ikke viste bilder av artisten Dionusía Karóki mens hun utførte noen dansegrep med armene.[32] Valvis leverte inn flere protester, men hovedprodusent Geoff Posner sto på sitt. Under siste prøve protesterte Valvis med å stå på scenen, noe som fikk EBU og BBC til å nekte ham adgang til arenaen på finaledagen. Den greske kringkasteren ERT truet med å trekke seg fra konkurransen, men ombestemte seg like før den siste generalprøven og deltok som planlagt.[32] Bidraget fikk imidlertid bare 12 poeng – samtlige fra nabolandet Kypros.

Under prøvene viste også Tyrkias bidrag seg å vare elleve sekunder mer enn de påkrevde tre minuttene.[32] Produsentene ba den tyrkiske dirigenten om å spille sangen raskere, noe han mente var umulig på grunn av sangens mange temposkifter. Under den tredje prøven varte sangen i 3 minutter og 7 sekunder, noe som førte til spekulasjoner om Tyrkia kunne bli diskvalifisert fra konkurransen. Under selve finalen klarte imidlertid dirigenten å få spilt sangen på 2 minutter og 59 sekunder – akkurat nok til å holde Tyrkia inne i konkurransen.[32]

Under avstemningen kom programleder Ulrika Jonsson med en ufrivillig morsom kommentar da hun skulle kalle opp Nederlands poengoppleser Conny Vandenbos. Da Vandenbos fortalte at hun selv hadde deltatt i konkurransen, svarte Jonsson: «A long time ago, was it?» (var det lenge siden, eller?).[33] Den tilsynelatende fornærmende kommentaren førte til et latterbrøl fra publikum.[34]

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Martin Koch var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[35] Dette var siste året med levende musikk og orkester i konkurransen, og dermed også siste året med dirigenter.

Land Dirigent
Kroatia Kroatia Stipica Kalogjera
Hellas Hellas Ingen dirigent
Frankrike Frankrike Ingen dirigent
Spania Spania Alberto Estébanez
Sveits Sveits Ingen dirigent
Slovakia Slovakia Vladimír Valovič
Polen Polen Wiesław Pieregorólka
Israel Israel Ingen dirigent
Tyskland Tyskland Stefan Raab
Malta Malta Ingen dirigent
Ungarn Ungarn Miklós Malek
Slovenia Slovenia Mojmir Sepe
Irland Irland Noel Kelehan
Portugal Portugal Mike Sergeant
Romania Romania Adrian Romcescu
Storbritannia Storbritannia James McMillan
Kypros Kypros Kóstas Kakojánnis
Nederland Nederland Dick Bakker
Sverige Sverige Anders Berglund
Belgia Belgia Ingen dirigent
Finland Finland Olli Ahvenlahti
Norge Norge Geir Langslet
Estland Estland Heiki Vahar
Tyrkia Tyrkia Ümit Eroğlu
Nord-Makedonia Nord-Makedonia Aleksandar Dzjambazov

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[5][36] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Kroatia Kroatia – Davor Meštrović [37]
  2. Hellas Hellas – Aléxis Kostálas
  3. Frankrike Frankrike – Marie Myriam[38]
  4. Spania Spania – Belén Fernández de Henestrosa
  5. Sveits Sveits – Regula Elsener
  6. Slovakia Slovakia – Alena Heribanová
  7. Polen Polen – Jan Chojnacki
  8. Israel Israel – Yigal Ravid[39]
  9. Tyskland Tyskland – Nena
  10. Malta Malta – Stephanie Spiteri
  11. Ungarn Ungarn – Barna Héder
  12. Slovenia Slovenia – Mojca Mavec
  13. Irland Irland – Eileen Dunne[40]
  14. Portugal Portugal – Lúcia Moniz[41]
  15. Romania Romania – Anca Țurcașiu
  16. Storbritannia Storbritannia – Ken Bruce[42]
  17. Kypros Kypros – Marina Maleni[43]
  18. Nederland Nederland – Conny Vandenbos[44]
  19. Sverige Sverige – Björn Hedman[45]
  20. Belgia Belgia – Marie-Hélène Vanderborght[38]
  21. Finland Finland – Marjo Wilska
  22. Norge Norge – Ragnhild Sælthun Fjørtoft
  23. Estland Estland – Urve Tiidus[46]
  24. Tyrkia Tyrkia – Osman Erkan
  25. Nord-Makedonia Nord-Makedonia – Evgenija Teodosievska[47]

Kommentatorer og sendinger[rediger | rediger kilde]

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1998:[48]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Kroatia Kroatia HRT HRT 1 Aleksandar «Aco» Kostadinov[37]
Hellas Hellas ERT ET1 Jórgos Mitropoulos[49]
Frankrike Frankrike France Télévision France 2 Chris Mayne og Laura Mayne[50]
Spania Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[51]
Sveits Sveits TV DRS SF1 Roman Kilchsperger og Heinz Margot
TSR TSR 1 Jean-Marc Richard
TSI TSI 1 Jonathan Tedesco
Slovakia Slovakia STV STV2 Rastislav Sokol
Polen Polen TVP TVP1 Artur Orzech[52]
Israel Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
Tyskland Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[53][54]
Malta Malta PBS TVM Gino Cauchi
Ungarn Ungarn MTV MTV1 Gábor Gundel Takács
Slovenia Slovenia RTVSLO SLO1 Miša Molk
Irland Irland RTÉ RTÉ One Pat Kenny[55]
RTÉ Radio 1 Larry Gogan[55]
Portugal Portugal RTP RTP1 Rui Unas[56]
Romania Romania TVR TVR2 Leonard Miron
Storbritannia Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce
Kypros Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[57]
Nederland Nederland NOS TV2 Willem van Beusekom[58]
Sverige Sverige SVT SVT2 Pernilla Månsson og Christer Björkman[59]
Belgia Belgia RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[50]
VRT VRT TV1 André Vermeulen og Andrea Croonenberghs[60]
Finland Finland Yle TV1 Maria Guzenina og Sami Aaltonen[61]
Norge Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen
NRK P1 Stein Dag Jensen [24]
Estland Estland Eesti Televisioon ETV Reet Linna
Tyrkia Tyrkia TRT TRT 1 Ömer Önder
Nord-Makedonia Nord-Makedonia MRT MTV 3 Milanka Rašik
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHT BHT Ismeta Dervoz-Krvavac
Danmark Danmark DR DR1 Jørgen de Mylius[62]
Island Island RÚV Sjónvarpið Páll Óskar Hjálmtýsson[63]
Jugoslavia Jugoslavia RTS RTS 3K Vojislav Pantić[64]
Østerrike Østerrike ORF ORF 2 Ernst Grissemann[65]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tabellen er rangert etter kriterium-rekkefølgen som oppgitt i regelverket for 1998. Snittpoengsummen er beregnet ved å summere alle poengene som hvert land hadde mottatt i de fem forutgående finalene, og deretter dele totalsummen med antall deltakelser til det aktuelle landet.
  2. ^ a b Selv med samme snittpoengsum ble Slovenia rangert over Tyskland, i henhold til reglementet. Dette fordi Slovenia hadde mottatt flere poeng enn Tyskland i den nyligste finalen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Putting on an event». Barclaycard Arena Birmingham (engelsk). 2017. Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  2. ^ a b Terry Wogan (9. mai 1998). «Eurovision Song Contest 1998». BBC One. Besøkt 20. august 2017. 
  3. ^ «Britene lover supert Eurosong-show». Dagbladet.no (norsk). 8. januar 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  4. ^ «The Eurovision Song Contest - Example Rules». heyrick.eu. Besøkt 10. mai 2020. 
  5. ^ a b «Rules of the 43rd Eurovision Song Contest, 1998» (PDF). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen (PDF) 31. januar 2019. Besøkt 4. oktober 2022. 
  6. ^ Gjørøy, Alexander. «Kan bli slutt på «F.Y.R. Macedonia» i Eurovision - escNorge». escnorge.net. Besøkt 15. april 2019. [død lenke]
  7. ^ «Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  8. ^ «Final of Millstreet 1993 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  9. ^ «Final of Dublin 1994 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  10. ^ «Final of Dublin 1995 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  11. ^ «Final of Oslo 1996 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  12. ^ «Final of Dublin 1997 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 18. november 2022. 
  13. ^ «Do you remember... Birmingham 1998?». eurovision.tv (engelsk). 26. desember 2008. Besøkt 4. oktober 2022. 
  14. ^ Welle (www.dw.com), Deutsche. «The joys and woes of Germany and the ESC». DW Learn German (engelsk). Besøkt 4. oktober 2022. 
  15. ^ «Transsexual singer stirs up passions». news.bbc.co.uk. BBC NEWS. Besøkt 20. august 2017. 
  16. ^ «Guuud a’ meg!». ballade.no. 8. februar 2012. Besøkt 20. august 2017. «Rabbineren og regjeringsmedlemmet Shlomo Ben Izri kalte Dana for en bibelsk “avskylighet”, mens parlamentsrepresentanten og rabbineren Shlomo Ben Ivri sa at å sende Dana International til Grand Prix, var som “å sende et mørkets budskap til verden”.» 
  17. ^ «– Vant Grand Prix for alle homser». VG (norsk). 10. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  18. ^ Skogseth, Geir (3. juni 1998). «Dana – et skritt fremover». VG (norsk). Besøkt 20. august 2017. 
  19. ^ «"Bibi" støtter Dana». Dagbladet.no (norsk). 12. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  20. ^ «Lars A. Fredriksen - Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  21. ^ Grønneberg, Anders (2. mai 1998). «– Jeg kan vinne». Dagbladet. s. 33. 
  22. ^ Grønneberg og Frøytlog, Anders og Bente (6. mai 1998). «– Trodde det gikk til helvete». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 18. november 2017. 
  23. ^ «Jostein Pedersen». IMDb. Besøkt 20. august 2017. 
  24. ^ a b «NRK P1 1998.05.09 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 9. mai 1998. s. 14. Besøkt 20. august 2017. 
  25. ^ a b Mjør, Kjersti (8. mai 1998). «Spår telekaos». Bergens Tidende. s. 53. 
  26. ^ Grønneberg, Anders (5. mars 1998). «Den riktige vinneren vant …». Dagbladet. s. 41. 
  27. ^ Lie, Øystein (13. mai 1998). «Grand Prix på engelsk?». Aftenposten. 
  28. ^ «NRK vil ikke ha folkets røst». Dagbladet.no (norsk). 21. august 1998. Besøkt 20. juli 2018. 
  29. ^ «Final of Birmingham 1998 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 13. september 2022. 
  30. ^ «Eurovision 1998 Ireland: Dawn - "Is Always Over Now?"». Eurovisionworld (engelsk). Besøkt 19. september 2022. 
  31. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  32. ^ a b c d «Naked Eurovision». BBC via YouTube. desember 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  33. ^ Paul Jordan (25. august 2017). «When Eurovision gets awkward...». eurovision.tv (engelsk). Arkivert fra originalen 25. august 2017. Besøkt 4. oktober 2022. 
  34. ^ Metro.co.uk, Benny Royston (16. februar 2015). «7 biggest Eurovision mistakes as Bucks Fizz left out of anniversary concert». Metro. Besøkt 20. august 2017. 
  35. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  36. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  37. ^ a b «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 7. januar 2014. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 7. januar 2014 hos Wayback Machine.
  38. ^ a b «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  39. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  40. ^ O'Loughlin, Mikie. «RTE Eileen Dunne's marriage to soap star Macdara O'Fatharta, their wedding day and grown up son Cormac». RSVP Live. Reach plc. Arkivert fra originalen 8. juni 2021. Besøkt 25. juni 2022. 
  41. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  42. ^ Roxburgh 2020, s. 324–346
  43. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  44. ^ «Nederlandse jurywoordvoerders bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). Eurovision Artists. Besøkt 22. juni 2022. 
  45. ^ Thorsson & Verhage 2006, s. 266–267
  46. ^ «Eesti žürii punktid edastab Eurovisioonil Tanel Padar» (estisk). Muusika Planeet. 1. mai 2022. Arkivert fra originalen 19. mai 2022. Besøkt 25. juni 2022. 
  47. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - 98 Malta - The one that I love - Chiara». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  48. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – full cast». imdb.com. Besøkt 20. august 2017. 
  49. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  50. ^ a b Christian Masson. «1998 – Birmingham». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  51. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  52. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 23. mars 2012 hos Wayback Machine.
  53. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  54. ^ «Thomas Mohr: Mit Dschinghis Khan im Garten». Eurovision.de. 14. mai 2011. Besøkt 28. oktober 2012. 
  55. ^ a b betelgeuseIE (7. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1998 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  56. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  57. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  58. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  59. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  60. ^ mathiasehv (19. november 2009). «ESC 1998: Melanie Cohl België twaalf punten/Belgique douze points». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  61. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  62. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  63. ^ «Morgunblaðið, 09.05.1998». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  64. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  Arkivert 29. september 2015 hos Wayback Machine.
  65. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1998&oldid=23297041»