Eurovision Song Contest 1998

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eurovision Song Contest 1998
Dato: 9. mai 1998
Sted: Storbritannia National Indoor Arena i Birmingham, Storbritannia
Programledere: Ulrika Jonsson og Terry Wogan
Kringkaster: Storbritannia BBC (British Broadcasting Corporation)
Deltakere: 25
Vinner: Israel Israel
«Diva»
Dana International
Deltakelse
Debuterte: Republikken Makedonia Makedonia
Tilbake: Belgia Belgia
Finland Finland
Israel Israel
Romania Romania
Slovakia Slovakia
Trakk seg: Italia Italia
Ikke med: Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina
Danmark Danmark
Island Island
Russland Russland
Østerrike Østerrike
Eurovision Song Contest
◄1997    EuroNoruega.svg    1999►

Eurovision Song Contest 1998 var den 43. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemsland. Konkurransen ble arrangert av britiske BBC i National Indoor Arena i Birmingham i Storbritannia lørdag 9. mai 1998. Programledere var svenskfødte Ulrika Jonsson og BBCs mangeårige Eurovision-kommentator Terry Wogan. Dette var åttende og hittil siste gang at Storbritannia arrangerte konkurransen. 25 land deltok i finalen, og Makedonia debuterte, mens Italia trakk seg fra konkurransen fram til 2011. Dette året innførte EBU telefonavstemning for alle deltakerland som hadde god nok teknisk infrastruktur, og dermed ble det seerne som kåret vinneren for første gang. Vinneren ble Israel som var representert av transkjønnede Dana International. Hun sang «Diva» og vant en knepen seier foran Storbritannia og Malta. Norge var representert av Lars A. Fredriksen som sang «Alltid sommer». Det norske bidraget endte på en åttendeplass med 79 poeng – hvorav 12 kom fra Sverige.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

National Indoor Arena, i dag kjent som Arena Birmingham.

Etter seieren året før med «Love Shine a Light» og Katrina and the Waves var Storbritannia vertskap for åttende gang. BBC arrangerte finalene i 1968, 1977 og 1982, og i tillegg hadde kringkasteren tatt på seg arrangørjobben i 1960, 1963, 1972 og 1974.

BBC la konkurransen til Manchester, Storbritannias nest største by. Byen ligger i Nordvest-England og spilte en sentral rolle under den industrielle revolusjon på 1800-tallet. Finalen ble lagt til National Indoor Arena, en idretts- og konsertarena i sentrum av byen. Hovedsalen har plass til opptil 15 800 publikummere, men under Eurovision Song Contest var det rundt 4000 publikummere i salen.[1][2][3]

Programledere var tv-personlighetene Ulrika Jonsson og Terry Wogan. Jonsson er født i Sverige, men flyttet til Storbritannia som tolvåring. Terry Wogan var en kjent britisk plateprater og programleder. Ikke minst var han kjent som BBCs Eurovision-kommentator, en rolle han hadde hatt siden 1971. Wogan kommenterte også denne sendingen for BBC – til tross for at han var programleder. Wogan løp nemlig rett til kommentatorboksen etter åpningen og kommenterte fram til og med avstemningen. Etter avstemningen var han tilbake på scenen sammen med Jonsson.[2]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

EBU satte også dette året deltakerantallet til 25 land. Italia trakk seg fra konkurransen etter å gjort en midlertidig retur året før. Italia kom først tilbake i konkurransen igjen i 2011. Belgia, Finland, Israel, Romania og Slovakia var tilbake etter å ha måttet stå over året før. I tillegg gjorde Makedonia sin debut i konkurransen. Bosnia-Hercegovina, Danmark, Island, Russland og Østerrike måtte stå over, fordi de hadde lavest snittpoengsum i femårsperioden 1993–1997.[4]

Startrekkefølgen ble avgjort på forhånd ved loddtrekning. Kroatia åpnet showet, mens debutanten Makedonia avsluttet. Norge fikk startnummer 22.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen åpnet med en kortfilm med bilder fra Birmingham, før programleder Terry Wogan inntok scenen i National Indoor Arena og ønsket seerne velkommen på engelsk og fransk. Det ble også vist opptak fra finalen i 1960, første gang BBC arrangerte konkurransen. Katie Boyle som var programleder i 1960, 1963, 1968 og 1974, var til stede i salen i Birmingham og ble hyllet av publikum. Fjorårsvert Carrie Crowley var også til stede via satellitt, og Wogan takket henne og irske RTÉ for innsatsen året før. Deretter kom med-programleder Ulrika Jonsson på scenen og fortalte seerne at resultatet skulle avgjøres via telefonavstemning. De såkalte postkort-filmene mellom hvert bidrag viste bilder fra ulike steder i Storbritannia, og deretter flagget til det respektive landet.

Dette var siste året hvert land måtte synge på sitt eget språk, for året etter ble språkkravet fjernet for godt. Det var også siste året med et levende orkester, siden 1999 har all musikk vært ferdiginnspilt på bånd. Landene kunne imidlertid bruke ferdiginnspilt musikk også i 1998, noe flere av deltakerlandene valgte å gjøre. De fleste landene brukte imidlertid levende musikk i salen, framført av BBCs konsertorkester.

Tyske Guildo Horn sørget for en minneverdig opptreden.

Blant deltakerne dette året var det særlig Tyskland og Israel som gjorde seg bemerket på forhånd. Tyske Guildo Horn var en kjent komiker i Tyskland og sto for en minneverdig framføring. Han hoppet fra scenen to ganger under framføringen, ringte med kubjeller og hilste på publikum før han avsluttet med å hoppe opp på et stillas høyt over scenen. Det tyske bidraget kom på en sjuendeplass.

Israel stilte med artisten Dana International og sangen «Diva». Hun hadde gjennomgått en kjønnskorrigerende operasjon i 1993 og var den første transkjønnede artisten som deltok i konkurransen. Israels artistvalg fikk bred mediaomtale, men møtte også kritikk og protester fra deler av Israels ortodokse miljø.[5][6] All medieomtalen gjorde Israel til favoritt, og etter en svært jevn avstemning vant Dana International en knapp seier – seks poeng foran Storbritannia og sju poeng foran Malta på tredjeplass. Dette var Israels tredje seier i konkurransen, de to første kom i 1978 og 1979. Etter seieren erklærte Dana International at hun ga seieren «til alle verdens homser».[7] Seieren var imidlertid omdiskutert, også i Norge.[8] I Israel prøvde også ultraortodokse jøder å forhindre at landet skulle arrangere finalen året etter.[9]

Storbritannia stilte for første gang med en farget artist og fikk en andreplass med «Where Are You?». Dette var landets 15. andreplass.

Pausenummeret var et musikalsk potpurri som skulle vise Storbritannia som en moderne og multietnisk nasjon. Blant deltakerne var Lesley Garrett og fiolinisten Vanessa-Mae.

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Lars A. Fredriksen, kjent fra Oslo Gospel Choir, var Norges representant i Birmingham. Han framførte sangen «Alltid sommer» som hadde vunnet en klar seier i den norske finalen i februar samme år. Under den norske finalen hadde den imidlertid engelsk tekst, «All I Ever Wanted (Was You)». Bakgrunnen var at NRK ønsket å modernisere konkurransen og nå flere låtskrivere. Vinnersangen var komponert av David Eriksen, mens Per Kristian Ottestad skrev den engelske teksten.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1998

I Eurovision Song Contest måtte fremdeles deltakerlandene synge på sitt nasjonalspråk, og sangen ble derfor oversatt til norsk med tittelen «Alltid sommer». Den norske teksten var skrevet av Fredriksens søster, Linda Andernach Johannesen.[10] I den internasjonale finalen var Norge nummer 22 ut på scenen, og Geir Langslet dirigerte BBC-orkesteret under Norges framføring. I avstemningen kom Norge på åttendeplass med 79 poeng, hvorav 12 kom fra Sverige.

Jostein Pedersen kommenterte sendingen for NRK1, mens Stein Dag Jensen kommenterte på NRK P1.[11][12] Ragnhild Sælthun Fjørtoft leste de norske stemmene via satellitt fra NRK Marienlyst i Oslo.

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Dana International vant konkurransen for Israel.

Hvert land ga 1–8, 10 og 12 poeng til sine ti favorittsanger via telefonavstemning. Dette var første gang telefonavstemning ble brukt i full skala til å avgjøre resultatet, året før hadde fem land brukt telefonavstemning som en forsøksordning. Seerne fikk stemme i fem minutter før linjene stengte, men hvert land hadde imidlertid en reservejury på åtte personer i tilfelle telefonnettet skulle bryte sammen.

Fire av landene – Slovakia, Ungarn, Romania og Tyrkia – fikk dispensasjon til å bruke jury, ettersom landene ikke hadde god nok teknisk infrastruktur til å gjennomføre en omfattende telefonavstemning. Overdommer for avstemningen var Christine Marchal-Ortiz fra EBU.

Skepsis mot telefonavstemning[rediger | rediger kilde]

På forhånd hadde flere land ytret skepsis til å bruke telefonavstemning i stedet for de tradisjonelle juryene. Også i Norge var det skepsis, særlig på grunn av at telenettet ikke kunne håndtere alle samtalene.[13] Under den norske finalen samme år prøvde 440 000 å stemme, men bare 63 000 kom gjennom.[14] NRK valgte imidlertid å bruke telefonavstemning også under den internasjonale finalen, og 26 000 norske stemmer ble registrert i løpet av de fem minuttene avstemningen varte. Av disse fikk Malta flest, med rundt 3000 stemmer.[15]

Et annet ankepunkt mot telefonavstemning var muligheten for at seerne i Europa ville stemme på de samme landene – slik at mange lande ville ende opp med få eller ingen poeng.[13] Frykten skulle vise seg å være ugrunnet, for avstemningen ble en av de mest spennende på mange år.

Underveis vekslet en rekke land på lede, og det var hele veien uklart hvem som ville vinne. Da ett land sto igjen å stemme, lå Malta og Israel likt. Malta fikk imidlertid ingen poeng, mens Israel fikk åtte poeng og dermed vant. Dette var første gang på fem år at vinneren ikke ble avgjort før de aller siste poengene kom inn.

Tyskland var favoritt hos de spanske seerne, men en feilregistrering gjorde at Tyskland ikke fikk noen poeng fra Spania under avstemningen. Feilen ble imidlertid rettet opp etter sendingen og førte til at Tyskland hoppet opp én plassering og dyttet Norge ned fra sjuende- til åttendeplass.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Under prøvene oppsto det uenigheter mellom BBC-produsentene og den greske delegasjonen. Hellas' komponist, Jánnis Valvis, var misfornøyd med at produsentene ikke viste bilder av artisten Dionusía Karóki mens hun utførte noen dansegrep med armene.[16] Valvis leverte inn flere protester, men hovedprodusent Geoff Posner sto på sitt. Under siste prøve protesterte Valvis med å stå på scenen, noe som fikk EBU og BBC til å nekte ham adgang til arenaen på finaledagen. Den greske kringkasteren ERT truet med å trekke seg fra konkurransen, men ombestemte seg like før den siste generalprøven og deltok som planlagt.[16] Bidraget fikk imidlertid bare 12 poeng – samtlige fra nabolandet Kypros.

Under prøvene viste også Tyrkias bidrag seg å vare elleve sekunder mer enn de påkrevde tre minuttene.[16] Produsentene ba den tyrkiske dirigenten om å spille sangen raskere, noe han mente var umulig på grunn av sangens mange temposkifter. Under den tredje prøven varte sangen 3 minutter og 7 sekunder, noe som førte til spekulasjoner om Tyrkia kunne bli diskvalifisert fra konkurransen. Under selve finalen klarte imidlertid dirigenten å få spilt sangen på 2 minutter og 59 sekunder – akkurat nok til å holde Tyrkia inne i konkurransen.[16]

Under avstemningen kom programleder Ulrika Jonsson med en ufrivillig morsom kommentar da hun skulle kalle opp Nederlands poengoppleser Conny Vandenbos. Da Vandenbos fortalte at hun selv hadde deltatt i konkurransen, svarte Jonsson: «A long time ago, was it?» (var det lenge siden, eller?). Den tilsynelatende fornærmende kommentaren førte til et latterbrøl fra publikum.[17]

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Nr. Land Språk Artist Sang Bokmålsoversettelse Plass Poeng
1 Kroatia Kroatia Kroatisk Danijela Martinović «Neka mi ne svane» Måtte daggryet aldri stige 5 131
2 Hellas Hellas Gresk Dionusía Karóki og Thálassa «Mia kryfí evesthisía»
(Μια κρυφή ευαισθησία)
En skjult illusjon 20 12
3 Frankrike Frankrike Fransk Marie Line «Où aller» Hvor gå? 24 3
4 Spania Spania Spansk Mikel Herzog «¿Qué voy a hacer sin ti?» Hva skal jeg gjøre uten deg? 16 21
5 Sveits Sveits Tysk Gunvor «Lass ihn» La ham 25 0
6 Slovakia Slovakia Slovakisk Katarína Hasprová «Modlitba» En bønn 21 8
7 Polen Polen Polsk Sixteen «To takie proste» Det er så enkelt 17 19
8 Israel Israel Hebraisk Dana International «Diva» (דיווה) 1 172
9 Tyskland Tyskland Tysk Guildo Horn «Guildo hat euch lieb!» Guildo elsker dere! 8 74
10 Malta Malta Engelsk Chiara «The One That I Love» Den som jeg elsker 3 165
11 Ungarn Ungarn Ungarsk Charlie «A holnap már nem lesz szomorú» I morgen vil det ikke være tristhet 23 4
12 Slovenia Slovenia Slovensk Vili Resnik «Naj bogovi slišijo» La gudene høre 18 17
13 Irland Irland Engelsk Dawn Martin «Is Always Over Now?» Er alltid over nå? 9 64
14 Portugal Portugal Portugisisk Alma Lusa «Se eu te pudesse abraçar» Om jeg kunne omfavne deg 12 36
15 Romania Romania Rumensk Mălina Olinescu «Eu cred» Jeg tror 22 6
16 Storbritannia Storbritannia Engelsk Imaani «Where Are You?» Hvor er du? 2 166
17 Republikken Kypros Kypros Gresk Mikhális Khatzijánnis «Jénesis» (Γένεσις) Begynnelse 11 37
18 Nederland Nederland Nederlandsk Edsilia Rombley «Hemel en aarde» Himmel og jord 4 150
19 Sverige Sverige Svensk Jill Johnson «Kärleken är» Kjærligheten er 10 53
20 Belgia Belgia Fransk Mélanie Cohl «Dis oui» Si ja 6 122
21 Finland Finland Finsk Edea «Aava» Åpent landskap 15 22
22 Norge Norge Norsk Lars Fredriksen «Alltid sommer» 8 79
23 Estland Estland Estisk Koit Toome «Mere lapsed» Havets barn 12 36
24 Tyrkia Tyrkia Tyrkisk Tüzmen «Unutamazsın» Du kan ikke glemme 14 25
25 Republikken Makedonia Makedonia Makedonsk Vlado Janevski Ne zori, zoro (Не зори, зоро) Ikke stig, daggry 19 16

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Land markert med lilla brukte jury, de øvrige landene hadde telefonavstemning. Spania ga feil poeng under direktesendingen, men feilen ble rettet opp etter finalen. Under er de korrekte poengene. Tavla er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[18]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Kroatia Hellas Frankrike Spania Sveits Slovakia Polen Israel Tyskland Malta Ungarn Slovenia Irland Portugal Romania Storbritannia Republikken Kypros Nederland Sverige Belgia Finland Norge Estland Tyrkia Republikken Makedonia
Kroatia Kroatia 5 8 1 5 10 6 10 10 10 12 3 2 2 7 4 3 5 3 6 3 4 12 131 5
Hellas Hellas 12 12 20
Frankrike Frankrike 1 2 3 24
Spania Spania 1 4 6 3 4 3 21 16
Sveits Sveits 0 25
Slovakia Slovakia 8 8 21
Polen Polen 2 5 2 10 19 17
Israel Israel 10 12 10 10 10 7 12 7 6 12 7 5 10 6 5 10 10 3 7 5 8 172 1
Tyskland Tyskland 3 12 12 8 8 10 6 6 12 7 1 1 86 8
Malta Malta 7 6 6 5 8 12 8 7 8 7 3 12 5 12 5 8 6 8 5 12 5 10 165 3
Ungarn Ungarn 1 1 2 4 23
Slovenia Slovenia 3 2 5 4 3 17 18
Irland Irland 2 2 4 2 2 6 6 1 1 8 8 1 4 2 8 7 64 9
Portugal Portugal 1 10 6 2 2 2 2 1 6 4 36 12
Romania Romania 6 6 22
Storbritannia Storbritannia 12 7 3 3 3 1 7 12 1 8 10 5 5 6 12 8 7 7 6 8 5 8 12 10 166 2
Republikken Kypros Kypros 4 12 5 1 1 1 4 4 3 2 37 11
Nederland Nederland 10 8 5 4 7 6 5 8 6 7 12 10 7 10 8 12 7 8 7 3 150 4
Sverige Sverige 3 4 8 2 1 5 6 10 12 2 53 10
Belgia Belgia 4 7 7 4 7 12 5 4 3 3 6 7 8 7 6 10 2 7 6 1 6 122 6
Finland Finland 10 1 10 1 22 15
Norge Norge 8 1 4 4 3 5 5 10 4 3 4 3 3 12 4 2 4 79 8
Estland Estland 2 8 1 4 2 1 2 4 12 36 12
Tyrkia Tyrkia 5 12 2 1 5 25 14
Republikken Makedonia Makedonia 6 3 4 3 16 19

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
4 Malta Malta Irland, Norge, Slovakia, Storbritannia
Storbritannia Storbritannia Israel, Kroatia, Romania, Tyrkia
3 Israel Israel Frankrike, Malta, Portugal
Tyskland Tyskland Nederland, Spania, Sveits
2 Kroatia Kroatia Makedonia, Slovenia
Nederland Nederland Belgia, Ungarn
1 Belgia Belgia Polen
Estland Estland Finland
Hellas Hellas Kypros
Republikken Kypros Kypros Hellas
Norge Norge Sverige
Sverige Sverige Estland
Tyrkia Tyrkia Tyskland

Kommentatorer, dirigenter og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert deltakerland hadde egne dirigenter samt kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne hjemme. Jostein Pedersen var norsk kommentator for NRK1, mens Stein Dag Jensen kommenterte for NRK P1.[12] Oversikt over kommentatorer, dirigenter og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1998:[19]

Land Kringkaster Kommentator Poengoppleser Dirigent[20]
Kroatia Kroatia HRT Aleksandar «Aco» Kostadinov (HRT 1)[21] Davor Meštrović[21] Stipica Kalogjera
Hellas Hellas ERT Jórgos Mitropoulos (ET1)[22] Aléxis Kostálas Ingen egen dirigent
Frankrike Frankrike France Télévision Chris Mayne og Laura Mayne (France 2)[23] Marie Myriam[24] Ingen egen dirigent
Spania Spania TVE José Luis Uribarri (TVE1)[25] Belén Fernández de Henestrosa Alberto Estébanez
Sveits Sveits TV DRS, TSR og TSI Roman Kilchsperger og Heinz Margot (SF1),
Jean-Marc Richard (TSR 1), Jonathan Tedesco (TSI 1)
Regula Elsener
Slovakia Slovakia STV Rastislav Sokol (STV2) Alena Heribanová Vladimír Valovič
Polen Polen TVP Artur Orzech (TVP1)[26] Jan Chojnacki Wiesław Pieregorólka
Israel Israel IBA Ingen kommentator (Channel 1) Yigal Ravid[27]
Tyskland Tyskland ARD Peter Urban (Das Erste)[28][29] Nena Stefan Raab
Malta Malta PBS Gino Cauchi (TVM) Stephanie Farrugia
Ungarn Ungarn MTV Gábor Gundel Takács (MTV1) Barna Héder Miklós Malek
Slovenia Slovenia RTVSLO Miša Molk (SLO1) Mojca Mavec Mojmir Sepe
Irland Irland RTÉ Pat Kenny (RTÉ One), Larry Gogan (RTÉ Radio 1)[30] Eileen Dunne Noel Kelehan
Portugal Portugal RTP Rui Unas (RTP1)[31] Lúcia Moniz[32] Mike Sergeant
Romania Romania TVR Leonard Miron (TVR2) Anca Ţurcașiu Adrian Romcescu
Storbritannia Storbritannia BBC Terry Wogan (BBC One), Ken Bruce (BBC Radio 2) Ken Bruce James McMillan
Republikken Kypros Kypros CyBC Evi Papamikhail (RIK 1)[33] Marina Maleni[34] Kóstas Kakojánnis
Nederland Nederland NOS Willem van Beusekom (TV2)[35] Conny Vandenbos Dick Bakker
Sverige Sverige Sveriges Television Pernilla Månsson og Christer Björkman (SVT2)[36] Björn Hedman[36] Anders Berglund
Belgia Belgia VRT og RTBF Jean-Pierre Hautier (RTBF La Une)[23],
André Vermeulen og Andrea Croonenberghs (TV1)[37]
Marie-Hélène Vanderborght[24]
Finland Finland YLE Maria Guzenina og Sami Aaltonen (YLE TV1)[38] Marjo Wilska Olli Ahvenlahti
Norge Norge NRK Jostein Pedersen (NRK1), Stein Dag Jensen (P1)[12] Ragnhild Sælthun Fjørtoft Geir Langslet
Estland Estland Eesti Televisioon Reet Linna (ETV) Urve Tiidus Heiki Vahar
Tyrkia Tyrkia TRT Ömer Önder (TRT 1) Osman Erkan Ümit Eroğlu
Republikken Makedonia Makedonia MTV Milanka Rašik (MTV 3) Evgenija Teodosievska[39] Aleksandar Dzjambazov
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina BHRT Ismeta Dervoz-Krvavac (BHT) Deltok ikke
Danmark Danmark Danmarks Radio Jørgen de Mylius (DR TV)[40]
Island Island RÚV Páll Óskar Hjálmtýsson (Sjónvarpið)[41]
Jugoslavia Jugoslavia RTS Vojislav Pantić (RTS 3K)[42]
Østerrike Østerrike ORF Ernst Grissemann (ORF2)[43]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Putting on an event». Barclaycard Arena Birmingham (engelsk). 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  2. ^ a b Terry Wogan (9. mai 1998). «Eurovision Song Contest 1998». BBC One. Besøkt 20. august 2017. 
  3. ^ «Britene lover supert Eurosong-show». Dagbladet.no (norsk). 8. januar 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  4. ^ «Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  5. ^ «Transsexual singer stirs up passions». news.bbc.co.uk. BBC NEWS. Besøkt 20. august 2017. 
  6. ^ «Guuud a’ meg!». ballade.no. 8. februar 2012. Besøkt 20. august 2017. «Rabbineren og regjeringsmedlemmet Shlomo Ben Izri kalte Dana for en bibelsk “avskylighet”, mens parlamentsrepresentanten og rabbineren Shlomo Ben Ivri sa at å sende Dana International til Grand Prix, var som “å sende et mørkets budskap til verden”.» 
  7. ^ «– Vant Grand Prix for alle homser». VG (norsk). 10. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  8. ^ Skogseth, Geir (3. juni 1998). «Dana – et skritt fremover». VG (norsk). Besøkt 20. august 2017. 
  9. ^ «"Bibi" støtter Dana». Dagbladet.no (norsk). 12. mai 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  10. ^ «Lars A. Fredriksen - Eurovision Song Contest Birmingham 1998». eurovision.tv. 2017. Besøkt 20. august 2017. 
  11. ^ «Jostein Pedersen». IMDb. Besøkt 20. august 2017. 
  12. ^ a b c «NRK P1 1998.05.09 : programrapport». urn.nb.no. Nasjonalbiblioteket og NRK Radio. 9. mai 1998. s. 14. Besøkt 20. august 2017. 
  13. ^ a b Mjør, Kjersti (8. mai 1998). «Spår telekaos». Bergens Tidende. s. 53. 
  14. ^ Grønneberg, Anders (5. mars 1998). «Den riktige vinneren vant …». Dagbladet. s. 41. 
  15. ^ Lie, Øystein (13. mai 1998). «Grand Prix på engelsk?». Aftenposten. 
  16. ^ a b c d «Naked Eurovision». BBC via YouTube. desember 1998. Besøkt 20. august 2017. 
  17. ^ Metro.co.uk, Benny Royston (16. februar 2015). «7 biggest Eurovision mistakes as Bucks Fizz left out of anniversary concert». Metro. Besøkt 20. august 2017. 
  18. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 20. august 2017. 
  19. ^ «Eurovision Song Contest 1998 – full cast». imdb.com. Besøkt 20. august 2017. 
  20. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  21. ^ a b «POVIJEST EUROSONGA: 1956–1999 (samo tekstovi)» (kroatisk). HRT. Arkivert fra originalen 2014-01-07. Besøkt 24. juli 2012. 
  22. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Besøkt 10. august 2012. 
  23. ^ a b Christian Masson. «1998 – Birmingham». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  24. ^ a b «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Besøkt 9. august 2012. 
  25. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 24. juli 2012. 
  26. ^ «Zobacz temat – Eurowizyjna gra». Eurowizja.Com.Pl. Arkivert fra originalen 2012-03-23. Besøkt 9. august 2012. 
  27. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 9. august 2012. 
  28. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  29. ^ «Thomas Mohr: Mit Dschinghis Khan im Garten». Eurovision.de. 14. mai 2011. Besøkt 28. oktober 2012. 
  30. ^ betelgeuseIE (7. februar 2010). «Eurovision Song Contest 1998 opening sequence». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  31. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  32. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  33. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  34. ^ Savvidis, Khristos. «OGAE Cyprus». OGAE Cyprus. 
  35. ^ «Nederlandse televisiecommentatoren bij het Eurovisie Songfestival» (nederlandsk). eurovisionartists.nl. Besøkt 24. juli 2012. 
  36. ^ a b «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  37. ^ mathiasehv (19. november 2009). «ESC 1998: Melanie Cohl België twaalf punten/Belgique douze points». YouTube. Besøkt 9. august 2012. 
  38. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  39. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema - 98 Malta - The one that I love - Chiara». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 2012-03-17. Besøkt 9. august 2012. 
  40. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 2012-03-24. Besøkt 21. april 2012. 
  41. ^ «Morgunblaðið, 09.05.1998». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  42. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 2015-09-29. Besøkt 2. september 2015. 
  43. ^ «Song Contest mit Stermann & Grissemann». wien ORF.at. 1. mai 2012. Besøkt 29. september 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]