Eurovision Song Contest 1962

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1962
ESC 1962 logotyp.png
Dato: 18. mars 1962
Sted: Luxembourg Villa Louvigny, Luxembourg by, Luxembourg
Programleder: Mireille Delannoy
Sjefdirigent: Jean Roderès
Regi: Jos Pauly
René Steichen
Kringkaster: Compagnie luxembourgeoise de télédiffusion (CLT)
Deltakere: 16
Vinner: Frankrike Frankrike
«Un premier amour»
Isabelle Aubret
Deltakelse
Eurovision Song Contest
◄ 1961    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1963 ►

Eurovision Song Contest 1962 var den syvende utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Villa Louvigny i Luxembourg by i Luxembourg søndag 18. mars 1962. Sendingen ble produsert av den luxembourgske kringkasteren CLT som følge av Luxembourgs seier året før med Jean-Claude Pascal og «Nous les amoureux». Programleder var Mireille Delannoy.

Startfeltet på 16 land var identisk med startfeltet året før, men EBU innførte dette året et nytt poengsystem. I stedet for ti stemmer til fri fordeling, skulle hver nasjonale jury gi 1, 2 og 3 poeng til sine tre favorittsanger.

Frankrike vant sin tredje seier med «Un premier amour», fremført av Isabelle Aubret. Dette var tredje året på rad at et franskspråklig bidrag vant konkurransen, og også andre- og tredjeplassen hadde fransk tekst. Den største slageren dette året fikk derimot Tysklands Conny Froboess med sangen «Zwei kleine Italiener». Sangen toppet singellistene i flere land, inkludert Norge. Det norske bidraget var «Kom sol, kom regn», fremført av Inger Jacobsen. Norge endte på en delt tiendeplass med 2 poeng, begge fra Frankrike.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter seieren med «Nous les amoureux» året før, var Luxembourg vertskap for første gang. Den luxembourgske kringkasteren CLT la konkurransen til hovedkvarteret sitt, Villa Louvigny i Luxembourg by. Finalen ble arrangert søndag 18. mars 1962, og programleder var kanalverten Mireille Delannoy. Dette var siste gang finalen ikke gikk på en lørdag; fra 1963 av har finalen alltid vært arrangert på en lørdag kveld.

Format[rediger | rediger kilde]

Deltakerantallet holdt seg på 16 land med de samme landene som deltok året før. Finland åpnet showet, mens Monaco avsluttet. Norge hadde startnummer ti.

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[1]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning. Finland åpnet konkurransen, mens Monaco avsluttet. Norge fikk startnummer ti.[2]

Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning, der hvert land ga 1, 2 og 3 poeng til sine tre favorittsanger. Hvert land hadde fortsatt en jury med ti medlemmer, men i motsetning til perioden 1957–1961 skulle ikke medlemmen gi én stemme til sin favorittsang. I stedet ga hvert medlem henholdsvis 1, 2 og 3 poeng til sine tre favorittsanger. Deretter ble medlemmenes poeng lagt sammen, og førsteplassen ble tildelt 3 poeng, andreplassen 2 poeng og tredjeplassen fikk 1 poeng. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[3]

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalen ble lagt til søndag 18. mars 1962 – samme dato som året før. Sendingen gikk fra 21.30 til 22.55 sentraleuropeisk tid (22.30–23.55 norsk tid, som hadde sommertid på dette tidspunktet[4][5]).[6][7][8] Programmet startet med eksteriørbilder av Villa Louvigny mens orkesteret spilte fjorårsvinneren «Nous les amoureux». Deretter kom Mireille Delannoy på scenen og ønsket hvert deltakerland god kveld på sitt respektive nasjonalspråk. Etter en kort introduksjon på fransk, startet presentasjonen av de 16 deltakermelodiene.[6]

Isabelle Aubret vant konkurransen for Frankrike – landets tredje seier.

Underveis i sendingen var det flere ganger problemer med strømmen, og lyset forsvant i et kort øyeblikk under Nederlands fremføring, og mellom den franske og norske fremføringen. Scenen var også dekorert med stjerner som blinket, men de forble mørke under store deler av sendingen på grunn av strømproblemene.[2]

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Etter at de 16 landene hadde fremført sine bidrag, forsøkte et 17. land å fremføre sitt bidrag – det fiktive landet Zavattaland. «Kuppet» var imidlertid en del av pausenummeret, en sketsj med den franske klovnen og komikeren Achille Zavatta. Etter at sketsjen var over, startet avstemningen.[6]

Landene avga stemmene sine i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen, slik ordningen var i konkurransens første år. Dette var imidlertid siste gang dette ble gjort; fra 1963 av stemte landene i samme rekkefølge som startrekkefølgen. Frankrike tok raskt ledelsen og vant en overlegen seier med 26 poeng – dobbelt så mange poeng som andreplassen. Norge kom på en tredelt tiendeplass med Inger Jacobsen og «Kom sol, kom regn». Norge fikk bare 2 poeng, begge fra vinnerlandet Frankrike.

Den norske juryen hadde også Frankrike som favoritt og ga sangen 3 poeng. Monaco fikk 2 poeng, mens Finland fikk 1 poeng. Kari Borg Mannsåker leste de norske stemmene.

Spania, Nederland, Østerrike og Belgia ble de første landene som fikk null poeng i Eurovision Song Contest. Belgias artist, Fud Leclerc, deltok for fjerde gang og siste gang i konkurransen dette året.

Vinnere og hiter[rediger | rediger kilde]

Tyske Conny Froboess (midten) fikk den største slageren etter finalen.

I likhet med vinneren året før, fikk ikke «Un premier amour» noen stor salgssuksess i Europa. Sangen kom bare inn på den franske og den vallonske singellisten. I Frankrike nådde den plass 14 som høyeste notering, og i Vallonia plass 16 på singellisten.[9][10]

I stedet var det sjetteplassen, tyske «Zwei kleine Italiener», fremført av barnestjernen Conny Froboess, som ble den store slageren i Europa dette året.[2] Sangen om de to italienske gjestearbeiderne som lengtet hjem til Napoli, gikk inn på singellister over hele Europa. Den toppet listene i Tyskland, Nederland, Belgia og Norge – hvor sangen lå 21 uker på singellisten.[11][12] Froboess spilte inn sangen på engelsk, nederlandsk og italiensk.[13] I tillegg spilte flere andre artister inn egne versjoner av sangen. Ivar Andersen skrev en norsk versjon, kalt «Tina og Marina», fremført av Anita Thallaug.[14]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Jacobsen fremfører «Kom sol, kom regn».

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1962

Norge deltok i konkurransen for tredje gang, og den norske finalen gikk av stabelen i Oslo søndag 18. februar med Odd Grythe som programleder. En timannsjury kåret «Kom sol, kom regn», skrevet av Kjell Karlsen og Ivar Andersen, til vinner. Laila Dalseth fremførte sangen med Kringkastingsorkestret, men NRK valgte Inger Jacobsen til å fremføre den i Eurovision Song Contest. Jacobsen fremførte sangen med lite orkester i den norske finalen.

Orkesterleder Øivind Bergh dirigerte det luxembourgske orkestret, mens Odd Grythe kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio.[8][15][16] Programleder og programskaper Kari Borg Mannsåker leste den norske juryens stemmer under avstemningen.

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[17] Tabellen er rangert etter startrekkefølge; plasseringen og poengsummen er i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01 Finland Finland Marion Rung «Tipi-tii» 7 4
02 Belgia Belgia Fud Leclerc «Ton nom» 13 0
03 Spania Spania Victor Balaguer «Llámame» 13 0
04 Østerrike Østerrike Eleonore Schwarz «Nur in der Wiener Luft» 13 0
05 Danmark Danmark Ellen Winther «Vuggevise» 10 2
06 Sverige Sverige Inger Berggren «Sol och vår» 7 4
07 Tyskland Tyskland Conny Froboess «Zwei kleine Italiener» 6 9
08 Nederland Nederland De Spelbrekers «Katinka» 13 0
09 Frankrike Frankrike Isabelle Aubret «Un premier amour» 1 26
10 Norge Norge Inger Jacobsen «Kom sol, kom regn» 10 2
11 Sveits Sveits Jean Philippe «Le retour» 10 2
12 Jugoslavia Jugoslavia Lola Novaković «Ne pali svetlo u sumrak» (Не пали светло у сумрак) 4 10
13 Storbritannia Storbritannia Ronnie Carroll «Ring-A-Ding Girl» 4 10
14 Luxembourg Luxembourg Camillo Felgen «Petit bonhomme» 3 11
15 Italia Italia Claudio Villa «Addio, addio» 9 3
16 Monaco Monaco François Deguelt «Dis rien» 2 13

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
François Deguelt Monaco Monaco 1960
Camillo Felgen Luxembourg Luxembourg 1960
Fud Leclerc Belgia Belgia 1956, 1958, 1960 Sang i 1956 «Messieurs les noyés de la Seine», det ene av Belgias to bidrag dette året.
Jean Philippe Sveits Sveits 1959 Representerte Frankrike i 1959.

Låtskrivere og språk[rediger | rediger kilde]

Oversikt over låtskrivere, tekstens språk og oversettelse på norsk.[18][19]

Land Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
Finland Finland «Tipi-tii» Kari Tuomisaari, Jaakko Salo Finsk Pip-pip
Belgia Belgia «Ton nom» Eric Channe Tony Golan Fransk Ditt navn
Spania Spania «Llámame» Mario Selles Miguel Portoles Spansk Ring meg
Østerrike Østerrike «Nur in der Wiener Luft» Bruno Uher Tysk Bare i wienerluften
Danmark Danmark «Vuggevise» Kjeld Bonfils Sejr Volmer-Sørensen Dansk Vuggesang
Sverige Sverige «Sol och vår» Åke Gerhard, Ulf Kjellqvist Svensk Sol og vår
Tyskland Tyskland «Zwei kleine Italiener» Christian Bruhn Georg Buschor Tysk To små italienere
Nederland Nederland «Katinka» Joop Stokkermans Henny Hamhuis, Lodewijk Post Nederlandsk
Frankrike Frankrike «Un premier amour» Claude-Henri Vic Roland Stephane Valade Fransk En første kjærlighet
Norge Norge «Kom sol, kom regn» Kjell Karlsen Ivar Andersen Norsk
Sveits Sveits «Le retour» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Tilbakekomsten
Jugoslavia Jugoslavia «Ne pali svetlo u sumrak» Jože Privšek Dragutin Britvić Serbisk Ikke skru på lyset i skumringen
Storbritannia Storbritannia «Ring-A-Ding Girl» Syd Cordell Stan Butcher Engelsk Ring-a-ding-jente
Luxembourg Luxembourg «Petit bonhomme» Jacques Datin Maurice Vidalin Fransk Lille gutt
Italia Italia «Addio, addio» Domenico Modugno Franco Migliacci Italiensk Farvel, farvel
Monaco Monaco «Dis rien» Henri Salvador René Rouzaud Fransk Ikke si noe

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i.[20]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Monaco Italia Luxembourg Storbritannia Jugoslavia Sveits Norge Frankrike Nederland Tyskland Sverige Danmark Østerrike Spania Belgia Finland
Finland Finland 3 1 4 7
Belgia Belgia 0 13
Spania Spania 0 13
Østerrike Østerrike 0 13
Danmark Danmark 1 1 2 10
Sverige Sverige 1 3 4 7
Tyskland Tyskland 2 2 2 1 2 9 6
Nederland Nederland 0 13
Frankrike Frankrike 1 2 1 1 3 3 3 3 3 2 2 2 26 1
Norge Norge 2 2 10
Sveits Sveits 2 2 10
Jugoslavia Jugoslavia 3 3 2 1 1 10 4
Storbritannia Storbritannia 2 2 2 1 3 10 4
Luxembourg Luxembourg 3 1 1 3 3 11 3
Italia Italia 2 1 3 9
Monaco Monaco 3 2 1 3 1 3 13 2

Toppoeng[rediger | rediger kilde]

Hver jury ga 1, 2 og 3 poeng til sine tre favorittsanger. Oversikt over hvem som ga og mottok 3 poeng.

Antall Deltaker Toppoeng fra:
5 Frankrike Tyskland, Norge, Sverige, Sveits, Jugoslavia
3 Luxembourg Belgia, Spania, Monaco
Monaco Østerrike, Luxembourg, Nederland
2 Jugoslavia Frankrike, Italia
1 Finland Storbritannia
Sverige Danmark
Storbritannia Finland

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens Jean Roderès var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[21]

Land Dirigent 
Finland Finland George de Godzinsky
Belgia Belgia Henri Segers
Spania Spania Jean Roderès
Østerrike Østerrike Bruno Uher
Danmark Danmark Kai Mortensen
Sverige Sverige Egon Kjerrman
Tyskland Tyskland Rolf-Hans Müller
Nederland Nederland Dolf van der Linden
Frankrike Frankrike Franck Pourcel
Norge Norge Øivind Bergh
Sveits Sveits Cedric Dumont
Jugoslavia Jugoslavia Jože Privšek
Storbritannia Storbritannia Wally Stott
Luxembourg Luxembourg Jean Roderès
Italia Italia Cinico Angelini
Monaco Monaco Raymond Lefèvre

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[22] Dette var siste gang avstemningen ble gjennomført i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen.

  1. Monaco Monaco – Ukjent
  2. Italia Italia – Enzo Tortora[23]
  3. Luxembourg Luxembourg – Robert Diligent
  4. Storbritannia Storbritannia – Alex Macintosh[24]
  5. Jugoslavia Jugoslavia – Mladen Delić
  6. Sveits Sveits – Alexandre Burger
  7. Norge Norge – Kari Borg Mannsåker
  8. Frankrike Frankrike – André Valmy
  9. Nederland Nederland – Ger Lugtenburg
  10. Tyskland Tyskland – Klaus Havenstein
  11. Sverige Sverige – Tage Danielsson[25]
  12. Danmark Danmark – Ole Mortensen
  13. Østerrike Østerrike – Emil Kollpacher
  14. Spania Spania – Luis Marsillach
  15. Belgia Belgia – Arlette Vincent
  16. Finland Finland – Poppe Berg

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Alle deltakerlandene kringkastet finalen. Under er en oversikt over kommentatorer og overføringer under Eurovision Song Contest 1962:[22]

Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgia Belgia BRT BRT Willem Duys
RTB RTB Nicole Védrès[26]
Danmark Danmark Danmarks Radio DR TV Skat Nørrevig
Finland Finland Yle Suomen Televisio Aarno Walli[27]
Yleisradio Erkki Melakoski[27]
Frankrike Frankrike RTF RTF Télévision Pierre Tchernia[26]
Italia Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani
Jugoslavia Jugoslavia JRT Televizija Beograd Ljubomir Vukadinović
Televizija Zagreb Gordana Bonetti
Televizija Ljubljana Tomaž Terček
Luxembourg Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Nicole Védrès
Monaco Monaco Télé Monte Carlo Télé Monte Carlo Pierre Tchernia
Nederland Nederland NTS NTS Willem Duys[28]
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet Odd Grythe[8][15]
NRK Radio
Spania Spania TVE TVE Federico Gallo
Storbritannia Storbritannia BBC  BBC TV David Jacobs[29]
Sveits Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller[7]
TSR TSR Pierre Tchernia[26][7]
TSI TSI Renato Tagliani
Sverige Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jan Gabrielsson[30]
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Ruth Kappelsberger
Østerrike Østerrike ORF ORF Ruth Kappelsberger

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  2. ^ a b c «Luxembourg 1962». eurovision.tv (engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 18. oktober 2022. Besøkt 14. desember 2022. 
  3. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  4. ^ Hofstad, Knut (25. oktober 2019). «sommertid». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 14. desember 2022. 
  5. ^ «Søndag innføres sommertiden igjen». Rjukan Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 14. mars 1962. s. 1. Besøkt 14. desember 2022. 
  6. ^ a b c «Eurovision Song Contest – full show». CLT/EBU via YouTube. 18. mars 1962. Besøkt 21. juli 2017. 
  7. ^ a b c «Programme TV du 17 au 24 mars"». Radio TV – Je vois tout (fransk). Scriptorium Digital Library. 15. mars 1962. s. 32–34. Besøkt 13. desember 2022. 
  8. ^ a b c «Se og hør i dag». Oppland Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 17. mars 1962. s. 10. Besøkt 14. desember 2022. 
  9. ^ «Tout les Titres par Artiste – A» (fransk). Infodisc.fr. Arkivert fra originalen 13. mars 2013. Besøkt 5. februar 2017.  Arkivert 15. juli 2015 hos Wayback Machine. Velg Isabelle PASCAL fra rullemenyen og trykk OK.
  10. ^ «Isabelle Aubret – Un premier amour». ultratop.be. Besøkt 5. februar 2017. 
  11. ^ Hung, Steffen. «norwegiancharts.com - Conny Froboess - Zwei kleine Italiener». norwegiancharts.com. Besøkt 21. juli 2017. 
  12. ^ «Conny Froboess». topplista.no. IFPI Norge. Besøkt 14. desember 2022. 
  13. ^ 2022-12-14 (23. november 2022). «Conny Froboess nimmt "Zwei kleine Italiener" auf, 28.11.1961». schmusa.de (tysk). Arkivert fra originalen . Besøkt 14. desember 2022. 
  14. ^ «Anita Thallaug – Tina og Marina / Sakte går vi gjennom by'n». Discogs (engelsk). Besøkt 14. desember 2022. 
  15. ^ a b «[NRK P1 1962.03.18 : programrapport]»Gratis tilgang begrenset til utprøving, abonnement kreves vanligvis. NRK Radio programrapporter. Norsk rikskringkasting. s. 14–15. Besøkt 14. desember 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  16. ^ «Alt klart for Grand Prix-finalen i Luxembourg». Verdens Gang. 14. mars 1962. s. 7. 
  17. ^ «Final of Luxembourg 1962 – Scoreboard». eurovision.tv. Besøkt 14. desember 2022. 
  18. ^ «1962 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  19. ^ 2022-10-19. «Participants of Luxembourg 1962». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen . Besøkt 14. desember 2022. 
  20. ^ «Detailed results of the Final of Luxembourg 1962». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Arkivert fra originalen 2. oktober 2022. Besøkt 14. desember 2022. 
  21. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  22. ^ a b «The Eurovision Song Contest (1962)». Internet Movie Database. Besøkt 13. desember 2022. 
  23. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  24. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 291–299. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  25. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 40. ISBN 91-89136-29-2. 
  26. ^ a b c Masson, Christian. «1962 – Luxembourg». songcontest.free.fr. Besøkt 21. juli 2017. 
  27. ^ a b «Radio ja televisio». Helsingin Sanomat (finsk). nakoislehti.hs.fi. 18. mars 1962. s. 33. Besøkt 13. desember 2022. (abonnement kreves). 
  28. ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022. 
  29. ^ «Eurovision Song Contest Grand Prix 1962 – BBC Television». Radio Times (2001 utg.). BBC Programme Index by the Genome Project. 17. mars 1962. Besøkt 13. desember 2022. 
  30. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 40. ISBN 91-89136-29-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]