Hopp til innhold

Seksdagerskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Seksdagerskrigen
Konflikt: Midtøsten-konflikten

Israelske styrker studerer et ødelagt egyptisk fly
Dato5. juni - 10. juni 1967
StedGolanhøyden, Gazastripen, Sinai og Vestbredden
ResultatAvgjørende israelsk seier
Etablering av jødiske bosetninger på Vestbredden
Territoriale
endringer		Israelsk okkupasjon av Golanhøyden, Gazastripen, Sinai og Vestbredden
Stridende parter
Israels flagg IsraelSyrias flagg Syria
Jordans flagg Jordan
Forente arabiske republikks flagg Egypt
Iraks flagg Irak
Kommandanter og ledere
Israels flagg Yitzhak Rabin,
Israels flagg Moshe Dayan,
Israels flagg Uzi Narkiss,
Israels flagg Israel Tal,
Israels flagg Mordechai Hod,
Israels flagg Ariel Sharon		Forente arabiske republikks flagg Abdel Hakim Amer,
Forente arabiske republikks flagg Abdul Munim Riad,
Jordans flagg Zaid ibn Shaker,
Jordans flagg Asad Ghanma,
Syrias flagg Hafez al-Assad,
Iraks flagg Abdul Rahman Arif
Styrker
264 000 (herav 214 000 reservestyrker)
300 kampfly
800 stridsvogner[1]		Egypt: 240 000
Syria, Jordan og Irak: 307 000
957 kampfly
2 504 stridsvogner[2]
Tap
766 drept,
2 563 skadet,
15 tatt til fange,
46 fly ødelagt[3]		Egypt: 10 000 oppgitt som drept, skadet eller savnet i strid.[4]
Jordan: 700 drept, 2 500 skadet
Syria- 2 500 drept, 5 000 skadet
Irak- 10 drept, 30 skadet
6 000 tatt til fange
400 fly.

Seksdagerskrigen var en kortvarig, men intens krig som foregikk i Midtøsten i 1967. Krigen ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan og Syria på den andre siden. Irak, Marokko, Algerie, Tunisia, Saudi-Arabia og Sudan var i mindre grad involvert, men sendte noen tropper og utstyr for å støtte den arabiske siden.[5] Egypts blokade av Tiran-stredet i mai 1967 var den konkrete foranledningen til krigen.[6][7]

I mai 1967 krevde Egypts president Nasser at FNs fredsbevarende styrker skulle trekkes ut fra Sinai-halvøya.[8] Egypt mobiliserte så 1 000 stridsvogner og nesten 100 000 soldater, besatte grensen til Israel og stengte Tiransundet for israelske fartøy og fartøy som fraktet strategisk materiell til Israel; denne beslutningen fikk sterk støtte fra andre arabiske land. Israel svarte med en motmobilisering som inkluderte 70 000 reservesoldater. Etter 3 uker med tiltagende spenning gikk Israel 5. juni 1967 til angrep på Egypts luftvåpen. Jordan, som hadde signert en gjensidig forsvarsavtale med Egypt den 30. mai 1967, gikk så til angrep på Jerusalem og Netanya.

Israels lynraske angrep fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etter hvert vokste frem for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikter. Hele Sinaihalvøya, Golanhøydene, Gaza, Øst-Jerusalem og Vestbredden ble okkupert av den israelske hæren. Israel trakk seg tilbake fra Suezkanalen etter Jom kippur-krigen i 1973. Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom fredsavtalen i 1979. Knesset anerkjente annekteringen av Golanhøydene og Øst-Jerusalem.[9][10]

Israel hadde små tap, rundt 700 falne. Krigen var en stor seier for Israel og den førte til en grunnleggende endring av situasjonen i området. Flyvåpen, blant annet franske mirage- og mystère-fly, var avgjørende kombinert med god etterretning og nøye planlegging. Israels flyvåpen ødela omtrent 80 % av krigsflyene tilhørende Egypt, Syria og Jordan. Etter fire dagers kamp sto den israelsk hæren ved Suezkanalen og en egyptiske arme på 100.000 soldater var i oppløsning. Tusenvis av kjøretøy blant annet 700 sovjetiske stridsvogner lå strødd i Sinaiørkenen. De israelske stridsvognene kjørte gjennom sanddyner som den egyptiske ledelsen ikke trodde lot seg gjøre. I Sinaiørkenen var det ingen skjulesteder. Israels seier tilskrives dyktighet og dristige manøvre kombinert med tabber og feilvurderinger fra motparten.[6][11][10][7] Israelsk flyangrep fra lav høyde overrumplet motstanderne fullstendig. Israels flyvåpen brukte bomber som laget store krater i rullebanene og gjorde dem krevende å reparere. Dette bidro til at Israel fikk fullstendig luftherredømme.[12]

Israels overveldende militære seier etablerte landet som regional stormakt og forsterket supermaktenes rivalisering i Midtøsten. Seksdagerskrigen gjorde konflikten mellom araberlandene og Israel til toppsaker internasjonalt. Internt i Israel utløste krigen debatt om hvilke ambisjoner landet skulle ha for sitt territorium.[7] Forsvarssjef Yitzhak Rabin ble nasjonal helt etter seieren.[13]

I utgangspunktet sto Israel overfor en stor overmakt: Arabiske land hadde nylig fått 2500-3000 stridsvogner fra Sovjetunionen mot Israels 800, og 1000 fly mot Israels 350.[6] I begynnelsen av juni hadde Egypt 80.000 til 100.000 soldater i Sinai med 900 stridsvogner. Syria hadde seks brigader og 300 stridsvogner klare.[14][10] Mens araberlandene var tallmessig klart overlegne holdt de israelske styrkene klart høyere standard.[10] Frankrike var før krigen Israels viktigste våpenleverandør og de franske Mirage og Mysère-flyene bidro vesentlig til Israels seier.[15]

Yitzhak Rabin, leder for Israels generalstab,[11] var av natur nervøs og en periode syk, Leiv Eshkol virket vaklende og usikker, og Abba Eban var utenlands hos de vestlige stormaktene siden 23. mai. Moshe Dayan, kjent som en tildels skjødesløs våghals, ble 1. juni forsvarsminister. Rabin var en dyktig strateg og planlegger som hadde hadde utviklet IDF. Dayan uttalte 3. juni til verdenspressen at det kommer ikke til å skje noe de nærmeste månedene og Egypt kunne bare prøve seg. På Golanhøydene hadde Syria satt opp en kjede av befestninger med sovjetisk støtte; militære eksperter antok at det ville ta måneder med kamp og store tap å erobre Golanhøydene. President Charles de Gaulle advarte Israel mot å ta det første skrittet, men Frankrike ville støtte Israel dersom det kom et angrep.[6][10] Frankrike var tidligere Isarels nære allierte. Etter Algeriekrigen forsøkte de Gaulle å få et bedre forhold til araberlandene og den kjøligere holdningen i Frankrike førte til at Israel nærmet seg USA. Eisenhower la til grunn at USA støttet land land som demmet opp for det som ble ansett som den internasjonale kommunismen og i tråd med dette støttet Jordan, Libanon og Saudi-Arabia med våpen. Samtidig støttet Sovjetunionen de revolusjonære regimene i Irak, Syria og Egypt.[15] USA og Storbritannia støttet Israel, men ville ikke gå til militær aksjon.[14] Tidligere statsminister David Ben Gurion advarte mot å gå til krig uten støtte fra stormaktene.[15]

FNs sikkerhetsråd ble sammenkalt på krigens første dag.[6]

Den umiddelbare årsaken til krigen var at Egypt stengte Akababukten for Israelsk skipstrafikk, samt generell militær oppbygging på egyptisk side med utplassering av 80.000 soldater i Sinai. Israel betrakter krigen som et forsvarstiltak og forkjøpsangrep (engelsk: pre-emptive war) som handler om å komme fienden i forkjøpet når det er gode grunner til å tro at et fiendtlig angrep er nært forestående (engelsk: imminent). I ettertid har det vært diskutert om dette er dekkende betraktning.[10][7] Det er i ettertid uklart om araberlandene faktisk hadde tenkt å gå til krig eller bare ønsket å opptre truende.[16] Det er tvil om noen i utgangspunktet egentlig ønsket denne krigen.[17][7]

Like etter krigen begynte Israel å etablere jødiske bosetninger på områder de hadde okkupert. Disse bosetningene økte betraktelig i løpet av de neste tiårene og har flere ganger blitt fordømt internasjonalt. Bosetningsaktiviteten ble særlig omfattende på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Yassir Arafat, da sjef for El Fatah, ble etter krigen sjef for PLO.[6]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Utvikling før 1967

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra elva Jordan. Da Den Forente Arabiske Republikk sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959, ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av Tiransundet. Nasser vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. Isteden begynte til og med Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk. På det arabiske toppmøtet som ble holdt i Kairo 13. til 17. januar 1964, ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordan. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på elva Hasbani slik at vannet i stedet havnet i elva Banias i Syria og derfra til Jarmuk i Jordan. I Knesset forklarte den israelske statsministeren Levi Eshkol at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene. Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, en beslutning som aldri ble omsatt i praksis. Konflikten resulterte i krigen om vannet.

Syria hadde hatt flere militærkupp i begynnelsen av 1960-tallet. Den 23. februar gjennomførte en gruppe yngre offiserer tilhørende Baathpartiet et kupp. Det nye regimet foreslo et militært angrep på Israel for å spre sin egen arabiske sosialisme samt for å støtte PLO, blant annet med treningsleirer i Syria. På grensen mellom Syria, Jordan og Israel var forholdene urolige. FN hadde sendt en overvåkningsgruppe dit, United Nations Truce Supervision Organization, for å overvåke den demilitariserte sonen. I 1965 kom et angrep utført av den palestinske Al Fatah mot en israelsk pumpestasjon. Egypts president, Nasser, forsøkte å holde seg på talefot med USA for å få økonomisk støtte, men militærkuppet i Syria kom bare en uke etter at USA hadde offentliggjort at de skulle selge jagerfly og luftvernraketter til Israel. Nasser distanserte seg fra Jordan og Saudi-Arabia som han mente var reaksjonære og gjorde tilnærminger mot Syria.

Egypt og Syria samt Egypt og Jordan hadde inngått forsvarspakter, og Irak hadde utplassert styrker i Jordan og Egypt.[18] Sovjetunionen utviklet på 1960-tallet et nært samarbeid med Nasser i Egypt. Sovjetunionen forsynte Syria, Israels hovedfiende, med våpen, det forekom stadig små angrep og skyting fra syrisk side.[14] Kong Hussein erklærte etter noe nøling av Jordan ville stille seg på Egypts side mot Israel. Dagen før krigsutbruddet inngikk Irak en militærpakt med Egypt.[14] I forbindelse med Suezkrisen ble Nasser en helt og fremsto som leder for de arabiske landene.[11]

På grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den 14. juli 1966. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod Sovjetunionen som erklærte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den 4. november undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale. Sovjetunionen begynte i 1966 å beskylde Israel for å forberede krig mot Syria.[14] Den 13. november angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen as-Samu i nærheten av Hebron som svar på flere angrep fra Al Fatah.[18]

Hendelser og utvikling i 1967

[rediger | rediger kilde]

Den 7. april 1967 ble situasjonen skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen.[18] Det israelske flyvåpenet skjøt ned seks syriske MIG jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad Damaskus. Sovjetunionen og Syria leverte Israel en diplomatisk note der Israel igjen ble beskyldt for å forberede krig.[14]

Den 13. mai fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 11–13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep på Syria den 17. mai (eller i perioden 16-22. mai). Denne rapporten viste seg å være uriktige og grunnløse (trolig fabrikert[17]). I en tale den 14. mai forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser iverksatte mobilisering 14. mai og sendte sine egyptiske styrker over Suezkanalen. Den 16. mai ba Nasser FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3 400 mann, om å forlate Sinai og Gaza-stripen i området ved grensen mellom Egypt og Israel. Dermed var det ingen buffersone mellom Israel og Egypt. Israel iverksatte full mobilisering 19. mai.[14][7][10] Sverige og Canada advarte FNs generalsekretær, U Thant, mot å trekke tilbake FN-styrkene etter Egypts ønske. India og Jugoslavia erklærte samtidig at de ville trekke ut sin kontingent. U Thant ga da ordre om en generell tilbaketrekking fra hele den linjen som ble bevoktet.[15] FNs generalsekretær spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk, besluttet han den 18. mai at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Krig brøt ut før evakueringen kunne gjennomføres, og FN-styrken led betydelige tap.[8]

Den 22. mai mobiliserte Israel, og samme dag erklærte Nasser at egyptiske styrker igjen befant seg i Sharm el-Sheikh etter FNs tilbaketrekning og at Tiransundet igjen var stengt for israelske skip. USA, Storbritannia og 20 andre land hadde siden Suezkrigen i 1956 stilt garanti for at sjøfarten i området skulle gå uhindret, men var øyensynlig ikke villige til å bruke militær makt. Den israelske ledelsen fremholdt at dersom havnebyen Eilat ble blokkert, kunne det bli krig. Den israelske ledelsen antok at de sto alene mot araberstatene da ingen ville brukte militærmakt for å håndheve garantien fra 1956. Israel var på det smaleste bare noen kilometer bredt og derfor militært utsatt ved at en rask militæroperasjon kunne dele territoriet i to. Israels grenser hadde ikke noen naturlig barrierer. Nasser erklærte i slutten av mai at Egypt var rede til å knuse Israel, og forsvarsminister Andrej Gretsjko kom til Kairo med lovnad om støtte.[18][14] Da U Thant kom til Kairo den 23. mai, forklarte Nasser ham at Egypt ikke hadde til hensikt å angripe Israel og at våpenhvileavtalen fra 1956 fortsatt bestod. Andre ledere var ikke like fredelige. PLOs Ahmed esh-Shuqeiri erklærte at «Nå har tiden kommet som vårt folk har ventet på i 19 år!»

Israels statsminister, Levi Eshkol, forklarte at stengningen av Tiransundet var casus belli for Israel og at landet planla å ta alle midler i bruk for å sikre fri adgang gjennom sundet. Hektisk diplomati for å gjenåpne sundet var resultatløst.[7] Sovjetunionen opprettholdt sin støtte til Egypt så lenge ikke Egypt gikk til angrep først. USA og Frankrike advarte Israel mot å angripe først. Den 30. mai 1967 ble omverdenen igjen urolig, da Jordans kong Hussein klarte å få i stand en forsvarsavtale med Nasser i Kairo. Kun dager før hadde de vært bitre uvenner, men etter avtalen kom i stand, erklærte Nasser samme dag: «Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det arabiske folk er klare til å sloss». I Israel forberedte man seg på en krig når som helst, og en samlingsregjering tiltrådte den 1. juni. Den 4. juni sluttet Irak seg til den syrisk-egyptisk-jordanske militærkommandoen.

Mediene i araberlandene var preget av krigshysteri i dagene før angrepet. Egypts øverstekommandernde general snakket om et enestående øyeblikk for å "gjenvinne Palestinas plyndrede jord".[14]

Militære styrker og utrustning

[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet sto Israel overfor en stor overmakt: Arabiske land hadde nylig fått 2500-3000 stridsvogner fra Sovjetunionen mot Israels 800, og 1000 fly mot Israels 350.[6] Israel hadde 264.000 soldater inkludert reservister. I begynnelsen av juni hadde Egypt 80.000 til 100.000 soldater i Sinai med 900 stridsvogner. Syria hadde seks brigader og 300 stridsvogner klare.[14][10] Jordan hadde fått militær støtte fra USA og Storbritannia. Israel hadde 2,5 år verneplikt for menn og 2 år for kvinner, med 11 % av BNP til militære formål. Egypt hadde 10 ganger så stor befolkning som Israel.[15] Mens araberlandene var tallmessig klart overlegne holdt de israelske styrkene klart høyere standard. Begge parter hadde offensive våpen som jagerfly og bombefly som var i høy beredskap i ukene før krigsutbruddet. Araberlandenes flyvåpen var relativt moderne.[10] Frankrike var før krigen Israels viktigste våpenleverandør og de franske Mirage og Mysère-flyene bidro vesentlig til Israels seier.[15]

Egypt hadde tilsammen 180 000 mann under våpen, men 50 000 av disse var stasjonert i Jemen. I Sinai hadde de 5 infanteridivisjoner og 2 panserdivisjoner, mellom 700 og 800 stridsvogner i forsvarsposisjoner. Den israelske hæren hadde tilsammen 260 000 mann og angrep først i nord langs kystveien. Israel hadde om lag like mange stridsvogner som Egypt, men disse britiske Centurion-stridsvognene kunne skyte på lengre avstand og bryte gjennom tykkere panser.

Krigshandlinger

[rediger | rediger kilde]
Kampene i Sinai 7.-8. juni

Klokken 08:45 mandag 5. juni 1967 begynte Israel å bombe egyptiske flybaser. Flyplasser ble skadet og hundrevis av fly ødelagt. Egyptiske myndigheter var klar over det kunne komme et angrep, men ble overrumplet blant annet fordi de israelske flyene unngikk radar ved å fly lavt over havet. Klokken 8:15 begynte israelsk stridsvogner å bevege seg mot Sinai i tre kolonner. Ariel Sharon ledet en av panserdivisjonene. I løpet av formiddagen 5. juni var Egypts flyvåpen for det meste satt ut av spill, om ettermiddagen ble Jordans og Syrias flyvåpen satt ut av spill. Fra 6. juni kunne Israels flyvåpen brukes til å støtte kamper på bakken. Jordans arme ble fanget i en knipetang av israelske panserstyrker.[6]

En del israelske jagerfly kom vestfra, andre hadde fløyet lavt over Sinaihalvøya for å unngå å bli oppdaget av egyptisk radar. Før dette hadde det vært trefninger mellom syriske og israelske styrker. Væpnede israelske soldater dro inn i den demilitariserte sonen mellom landene, forkledd som bønder på traktorer, og Israel angrep også fra lufta. I løpet av de første tre timene av krigen ble 286 av Egypts 340 operative jagerfly satt ut av spill. Den egyptiske generalstaben var uforberedt på angrepet og det tok litt tid før de forsto hvor omfattende ødeleggelsene var. Ikke før klokken fire om ettermiddagen ble Nasser orientert om at Egypt hadde mistet nesten hele sitt flyvåpen. Militærhovedkvarteret skyldte på at britiske og amerikanske jagerfly hadde deltatt i angrepet, en påstand som aldri ble støttet av noen form for bevis, og som ble kraftig avvist av både britene og amerikanerne.

Ved hjelp av sin dominans i luftrommet kunne Israel raskt sette igang med bombardement av de egyptiske stillingene. Om ettermiddagen 5. juni 1967 hadde Egypts syvende divisjon nesten blitt helt utslettet i striden ved Rafah.

Klokken 06.00 den 6. juni 1967 beordret den egyptiske øverstkommanderende Abdul Hakim Amer en tilbaketrekning fra Sinai til Suezkanalen vestbredd. Da Nasser fikk høre det, tok han seg til hærens hovedkvarter og gav kontraordrer. De egyptiske styrkene hadde dårlig samband med hovedkvarteret – samtidig som det israelske flyvåpenet angrep.

Via FN hadde Eshkol sendt en melding til Jordans kong Hussein der han advarte Jordan mot å bli med i krigen. Uansett var det for kongen politisk umulig å stille seg utenfor. Jordan ble med i krigen og startet med å skyte artilleri mot vestre deler av Jerusalem og flyvåpenet angrep Netanya i Israel. Det israelske flyvåpenet svarte med angrep på flyplasser i Jordan, Syria og Irak samme dag (5. juni). Jordan fikk ødelagt hele sitt flyvåpen, 24 jagerfly. Den israelske hæren gikk samtidig til angrep nord for Jenin og omringet Jerusalem. Syriske jagerfly gikk til angrep på oljeraffineriet utenfor Haifa.

Da sikkerhetsrådet kom sammen i møte den 5. juni, krevde Sovjetunionen umiddelbar våpenhvile og at de israelske styrkene måtte trekke seg tilbake. USA og Storbritannia ville heller ha våpenhvile uten krav om tilbaketrekning.

Erobringen av Vestbredden

Om morgenen den 6. juni hadde Israel erobret Jenin og deler av Øst-Jerusalem (gamlebyen) samtidig som de egyptiske styrkene hadde blitt ytterligere svekket ved angrep mens de trakk seg tilbake gjennom Mitlapasset på Sinaihalvøya. Da sikkerhetsrådet igjen kom sammen hadde Sovjet gitt opp kravet om israelsk tilbaketrekning, rådet ble enige om en resolusjon om umiddelbar våpenhvile og stans av krigshandlingene. Krigen fortsatte, og den 7. juni hadde Israel okkupert hele Vestbredden og tatt seg frem til Jordanelven. I Sinai erobret israelske tropper Mitlapasset samt Sharm el-Sheikh ved Rødehavet.
Den 8. juni utenfor Sinai i internasjonalt farvann ble USS Liberty angrepet av Israel, 34 amerikanske soldater ble drept og 171 ble såret. [19] Samme dag godkjente Jordan resolusjonen om stans i krigshandlingene og om kvelden 8. juni gjorde Egypt det samme. Om natten mellom 8. og 9. juni kom de første israelske styrkene frem til Suezkanalen.

Syria og Golanhøydene

[rediger | rediger kilde]
Kampene om Golan-høydene

Israel angrep Syria på krigens 4. dag etter at Egypt og Jordan var ufarliggjort. Israelsk fly angrep den første dagen og senere fulgte panserstyrker. Stridsvognene kjørte rundt og bak befestningene, mens fallskjermsoldater gikk til direkte angrep fra helikoptre.[6] Den 8. og 9. juni bombet Israel de syriske forsvarsstillingene på Golanhøyden. Israelsk infanteri stormet åsene og etter harde kamper dro de syriske styrkene østover om morgenen den 10. juni. Syriske soldater skal ha flyktet da syrisk radio feilaktig meldte at israelsk styrker var halvveis til Damaskus.[6]

Golan ble regnet som strategisk viktig fordi syrerne brukte høydene til å beskyte Israel med artilleri. Ved å okkupere Golan kunne Israel sikre sitt territorium mot angrep fra Syria. Etter at Golan var under israelsk kontroll kunne dermed også Israel godta FNs krav om stans i krigshandlingene. Den 10. juni klokken 16:30 tok krigen slutt.[18]

Reaksjoner og etterspill

[rediger | rediger kilde]
Israel ble som følge av krigen tre ganger større.

Om kvelden den 9. juni talte Nasser i radio og TV. Han beskyldte Storbritannia og USA for å ha hjulpet Israel i de innledende flyangrepene, men forklarte også at han tok på seg det fulle ansvaret for det militære nederlaget og at han derfor besluttet å gå av som president. Etter Nassers tale ble Kairos gater fylt av folkemasser som krevde at han ble sittende ved makten. Anslagsvis var det en halv million mennesker ute i gatene den natten mellom Nassers hjem i Manshiet el-Bakri og parlamentet. Den massive støtten fra folket styrket Nasser, og dagen etter forklarte han at han likevel ble sittende som president. Det ble i stedet forsvarssjef og visepresident, feltmarskalk Abd al-Hakim Amir, som måtte betale prisen for krigsnederlaget da han ble avskjediget 9. juni.

Den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Øst-Jerusalem innebar at flere jødiske helligdommer igjen ble tilgjengelige, deriblant Klagemuren. Dayan og Rabin var blant de første til å besøke klagemuren etter seieren i krigen.[6]

Krigen innebar en ny flyktningstrøm fra Vestbredden til Jordan. Senere har Israel annektert Øst-Jerusalem, men denne anneksjonen er erklært ulovlig og uten juridisk effekt av FNs sikkerhetsråd. På Vestbredden og i Øst-Jerusalem har Israel bygd bosetninger, som FN mener er i strid med den 4. Genèvekonvensjonen (FN-resolusjon 465 fra 1980).

Frankrike ved president Charles de Gaulle innførte våpenboikott av Israel etter krigen. Boikotten var bare delvis effektiv blant annet ved Israel lovlig fikk levert noen kanonbåter, men 50 mirage jagerfly ble ikke levert.[14]

FN-resolusjon 242, som senere har blitt anerkjent av både Israel og PLO, krever [«w]ithdrawal of Israeli armed forces from territories occupied in recent conflict».[6] Den samme resolusjonen slår fast at denne tilbaketrekningen må komme som ledd i en varig fredsavtale som gjør slutt på konflikten og som gir alle stater rett til å eksistere innenfor trygge og anerkjente grenser. Resolusjonen påpeker også at en slik fredsavtale må innebære en «rettferdig løsning» på det palestinske flyktningespørsmålet. Det er allikevel uenighet om hvordan resolusjonen skal tolkes, i og med at den refererer til «territories» og ikke «the territories». Noen hevder at dette betyr at Israel må trekke seg tilbake fra alle områdene, mens andre hevder at Israel bare må trekke seg fra en del av dem, blant annet på bakgrunn av at Sikkerhetsrådet nektet å legge till ordet "all" først og britene som la frem forslaget mellom i ettertid sagt at det ikke var hensikten at Israel måtte trekke seg tilbake til grensen før Seksdagerskrigen.

14. april 2004 skrev USAs president George W. Bush i et brev til statsminister Ariel Sharon blant annet dette: «Som en del av en endelig fredsavtale, må Israel ha sikre og anerkjente grenser. [...] I lys av de nye realitetene på bakken, inkludert allerede eksisterende større israelske befolkningssentre, er det urealistisk å vente at resultatet av forhandlingene om endelig status vil bli en full og hel tilbakevending til våpenhvilelinjene fra 1949….»

Brevet inneholdt også disse ordene: «Det synes klart at en avtalt, rettferdig og realistisk ramme for en løsning på den palestinske flyktningesaken som en del av en avtale om varig status vil måtte finnes ved å opprette en palestinsk stat, og bosette de palestinske flyktningene der, heller enn i Israel.»[20]

Norsk presse la ansvaret for krigen på Egypt og de arabiske statene, og argumenterte for Israels rett til å gå til forkjøpsangrep. Haakon Lie oppholdt seg på den tiden i Israel og formidlet gjennom reportasjer i Arbeiderbladet sin støtte til Israel. En meningsmåling sommeren 1967 viste 74 % støtte til Israel i befolkningen og 5 % støttet araberlandene. Sovjetunionen støttet ararberlanden og konflikten ble en del av den kalde krigen. I Vest-Tyskland var det 59 % som støttet Israel og 6 % som støtte araberlandene. Einar Gerhardsen besøkte i 1961 Israel, som den første vestlige topplederen. Rettssaken mot Adolf Eichmann hadde skapt sympati for Israel og det jødiske folket.[18] Etter seksdagerskrigen begynte synet på Israel, som da ble en okkupasjonsmakt, gradvis å endre seg i Norge og i vesten og perspektivet ble etterhvert mer kritisk, samtidig med at militæroperasjonene var imponerende og det var en utbredt oppfatning av at Israel var truet og måtte forsvare seg.[14][21][22][23] Antisionistisk propaganda ble en prioritet for Sovjetunionen etter seksdagerskrigen.[24]

Krigen ble et vendepunkt for oppslutningen om Israel blant amerikanske jøder.[25]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Geoffrey Regan, s.211
  2. ^ Regan, s.211
  3. ^ Arab - Israeli Aircraft Losses
  4. ^ El Gammasy The October War, 1973 s.79
  5. ^ Krauthammer, Charles (2007-05-18). "Prelude to the Six Days". The Washington Post: pp. A23. ISSN 0740-5421. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/05/17/AR2007051701976.html. Retrieved 2008-06-20.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l Bjøl, Erling (1979). Duellen uten ende. Internasjonal politikk etter 1945.. Oslo: Cappelen. s. 426–430, 435–445. ISBN 8202041090. 
  7. ^ a b c d e f g Popp, Roland (1. april 2006). «Stumbling Decidedly into the Six-Day War». The Middle East Journal. 60 (2): 281–309. doi:10.3751/194034606783996500. Besøkt 6. august 2025. 
  8. ^ a b Eknes, Åge (1995). FNs fredsbevarende operasjoner. Oslo: Norsk utenrikspolitiske institutt. s. 39. ISBN 8270020427. 
  9. ^ Israel. Oslo: Gyldendal. 1986. ISBN 8205165211. 
  10. ^ a b c d e f g h i Kurtulus, Ersun N. (1. april 2007). «The Notion of a “pre-emptive War:” the Six Day War Revisited». The Middle East Journal. 61 (2): 220–238. doi:10.3751/61.2.12. Besøkt 6. august 2025. 
  11. ^ a b c «1967 war: Six days that changed the Middle East». BBC News (på engelsk). 4. juni 2017. Besøkt 2. august 2025. 
  12. ^ Fra Forsvarets forskningsinstitutts historie. Del 8: Luftvern og sårbarhet av flystasjoner. Kjeller: FFI. 2004. 
  13. ^ Soldat og symbol. Oslo: Aventura. 1996. ISBN 8258812327. 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l Hagelund, Karl Emil (1983). Israel - elsket og hatet. Oslo: Gyldendal. s. 53–60. ISBN 8205146802. 
  15. ^ a b c d e f Grimberg, Carl (1973). Menneskenes liv og historie. Bind 23. Duellen uten ende. Oslo: Cappelen. s. 474–492. ISBN 8202034108. 
  16. ^ Haugan, Arne (1976). Israels vei mot år 2000. Oslo: Tiden. ISBN 8210012541. 
  17. ^ a b Goldstein, Yossi (3. september 2018). «The Six Day War: the war that no one wanted». Israel Affairs. 24 (5): 767–784. ISSN 1353-7121. doi:10.1080/13537121.2018.1505475. Besøkt 8. august 2025. «As a military clash that it is still unclear if anyone truly wanted, the June 1967 Six Day War remains one of the most curious military conflicts in modern history. Israel certainly did not prefer the military route, and neither did Egypt, Syria, or the Soviet Union.» 
  18. ^ a b c d e f Johansen, Karl Egil (23. mars 2006). ««Et slikt folk kan ingen Eichmann utrydde» – haldninga til jødane og staten Israel i norsk presse 1945–1967». Historisk tidsskrift. 1. 85: 25–56. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2006-01-03. Besøkt 2. august 2025. 
  19. ^ 'The USS Liberty': America's Most Shameful Secret Arkivert 5. april 2007 hos Wayback Machine.
  20. ^ Beholde bosetninger
  21. ^ Mæland, Bård (24. september 2002). «Militær nødvendighet og livets ukrenkelighet». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 3. 18: 225–246. ISSN 0801-1745. doi:10.18261/ISSN1504-2936-2002-03-02. Besøkt 2. august 2025. 
  22. ^ Martinsen, Kåre Dahl (6. mars 2007). «Antisemittisme, antiisraelisme og FN». Nytt Norsk Tidsskrift. 1. 24: 63–72. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2007-01-06. Besøkt 2. august 2025. 
  23. ^ Gjerde, Åsmund Borgen (10. juni 2021). «Den pro-sionistiske vendingen». Historisk tidsskrift. 2. 100: 149–164. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/issn.1504-2944-2021-02-05. Besøkt 2. august 2025. 
  24. ^ Enstad, Johannes Due (juli 2024). «Det eldste hatet i en ny tid». Agora. 1-2. 42: 288–314. ISSN 0800-7136. doi:10.18261/agora.42.1-2.12. Besøkt 2. august 2025. 
  25. ^ Mazower, Mark (25. september 2025). «The origins of today’s conflict between American Jews over Israel». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 25. september 2025. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Seksdagerskrigen&oldid=25367541»