Eurovision Song Contest 1978

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Eurovision Song Contest 1978
ESC 1978 logo.PNG
Dato: 22. april 1978
Sted: Frankrike Palais des congrès,
Paris, Frankrike
Programledere: Denise Fabre
Léon Zitrone
Sjefdirigent: François Rauber
Regi: Bernard Lion
Produsent: Alex Gilady
Konkurransesjef: Frank Naef
Kringkaster: Télévision Française 1 (TF1)
Deltakere: 20
Vinner: Israel Israel
«A-ba-ni-bi»
Izhar Cohen og Alphabeta
Deltakelse
Tilbake: Danmark Danmark
Tyrkia Tyrkia
Eurovision Song Contest
◄ 1977    Wiki Eurovision Heart (Infobox).svg    1979 ►

Eurovision Song Contest 1978 var den 23. utgaven av Eurovision Song ContestEBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Frankrike som følge av landets seier året før med Marie Myriam og «L'oiseau et l'enfant». Finalen ble produsert av den franske kringkasteren TF1 og ble avholdt lørdag 22. april 1978 i Palais des congrès i Paris. For første gang var det to programledere: Denise Fabre og Léon Zitrone.

Dette året steg antall deltakere til rekordhøye 20 land. Danmark kom tilbake i konkurransen etter tolv års fravær, og Tyrkia returnerte etter tre års fravær.

Vinneren ble for første gang Israel med Izhar Cohen og Alphabeta som sang «A-ba-ni-bi». Belgia fikk sin beste plassering til da med en andreplass, mens vertslandet Frankrike ble nummer tre, Monaco nummer fire og Irland nummer fem. Norge plasserte seg helt i andre enden av resultatlisten, da Jahn Teigen fikk null poeng med «Mil etter mil». Dette var første gang et land fikk null poeng med poengsystemet som ble innført i 1975, noe som vakte stor oppmerksomhet i norsk og utenlandsk presse. Bunnplasseringen satte imidlertid også fart på Jahn Teigens lange artistkarriere i Norge, og han fikk stor suksess med oppfølgeralbumet This Year's Loser.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Dette var tredje gang Frankrike sto vertskap etter å ha arrangert finalen i Cannes i 1959 og 1961. Fransk tv la konkurransen til Palais des congrès de Paris, en kongress- og konsertarena nordvest i byen, og som åpnet dørene i 1974. Hovedsalen tar rundt 3000 mennesker, og finalen ble lagt til lørdag 22. april 1978.

Danmark var tilbake etter å ha stått over elleve finaler. Danskene trakk seg i 1967, i protest mot konkurransens form. Danmarks Radios daværende underholdningssjef, Niels Jørgen Kaiser, mente dessuten at konkurransen ikke holdt høy nok «kulturell verdi».[1] Landet var nå tilbake igjen, med tenåringsidolene Mabel som vant den danske finalen med låten «Boom Boom». Etter den danske finalen haglet kritikken, og flere danske musikkfolk tok til orde for at Danmark skulle trekke seg igjen.[2] Det skjedde imidlertid ikke, og danskene har deltatt siden.

Også Tyrkia var tilbake etter tre års fravær, og dette var første året Tyrkia og Hellas deltok i samme finale. De to landene hadde en politisk konflikt på grunn av den tyrkiske invasjonen av Kypros i 1974, og landene hadde vekslet på å delta i konkurransen siden. Til sammen stilte 20 land i finalen, noe som var ny deltakerrekord.

Sendingen[rediger | rediger kilde]

Finalesendingen åpnet med en kortfilm med bilder fra Paris, før showet fortsatte direkte fra storsalen i Palais des congrès de Paris. Scenen var laget som et diskotekgulv, med kvadrater i ulike farger. Orkesteret var plassert på en diger skje-formet konstruksjon som kunne roteres. For første gang var det to verter: Denis Fabre som ønsket velkommen på fransk, og Léon Zitrone som ønsket velkommen på en rekke ulike språk.

Programmet ble sendt direkte til de 20 deltakerlandene samt Jugoslavia, Tunisia, Algerie, Marokko og Jordan. I tillegg ble finalen sendt i opptak på Island og i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia, Polen, Sovjetunionen, Hongkong, Ungarn, Bulgaria, Dubai og Japan.[3]

Izhar Cohen vant Israels første seier.

Rekkefølgen var avgjort ved loddtrekning, og Irland åpnet konkurransen, mens Norge var trukket til å delta som nummer to. Foran hver sang fikk seerne se artistene, dirigenten og koristene gå fra artistenes oppholdsrom og deretter ta heis opp til scenen. Sverige avsluttet konkurransen, representert av Björn Skifs. Skifs var misfornøyd med at landene ikke kunne synge på det språket de ønsket, og han truet med å fremføre «Det blir alltid värre framåt natten» på engelsk. Da han satte seg ved flygelet, ombestemte han seg imidlertid i siste liten – med det resultat at han glemte den svenske teksten i begynnelsen av sangen.[4][5] Han hentet seg fort inn igjen, og den norske juryen ga ham 10 poeng.[6]

Blant deltakerne dette året var den italienske gruppen Ricchi e Poveri, og ikke minst den spanske diskoduoen Baccara som representerte Luxembourg med «Parlez-vous français?». Duoen var storfavoritter til å vinne, men endte på en syvendeplass. I stedet var det en annen diskolåt som vant – israelske «A-ba-ni-bi» med Izhar Cohen og gruppen Alphabeta. Sangen fikk 12 poeng fra seks land og vant en klar seier. Dette var Israels første seier i konkurransen.

Den israelske seieren skapte imidlertid utfordringer for de arabiske landene som overførte sendingen. Flere av landene hadde forbud mot å vise noe som helst av israelsk innhold, og ifølge John Kennedy O'Connors bok The Eurovision Song Contest – The Official History avbrøt de fleste arabiske tv-stasjonene overføringen av konkurransen da det ble klart at Israel kom til å vinne.[7] Jordansk tv skal ha vist et bilde av påskeliljer under Israels fremføring og annonserte dagen etter at andreplassen Belgia hadde vunnet konkurransen.[8]

Pausenummeret før avstemningen var en video av en kortkonsert med fiolinisten Stéphane Grappelli og jazzpianisten Oscar Peterson. De ble akkompagnert av Yehudi Menuhin, Kenny Clarke og Niels-Henning Ørsted Pedersen.[6] Hele showet varte i 2 timer og 26 minutter.[3]

Norges bidrag[rediger | rediger kilde]

Jahn Teigen fikk suksess tross en sisteplass i Eurovision Song Contest. Her fra en konsert i 1983.

Norge var representert av Jahn Teigen og låten «Mil etter mil», komponert av Kai Eide. Teigen hadde vunnet den norske finalen i mars i konkurranse mot artister som New Jordal Swingers, Septimus, Maj Britt Andersen og Anita Skorgan.

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1978

Med seg på scenen i Paris hadde Teigen koristene Randi Jansson, Gro Bergsland og Fia Qvale, mens Carsten Klouman var dirigent for det norske bidraget. Bjørn Scheele kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet, mens Erik Heyerdahl kommenterte på NRK Radio. Egil Teige leste de norske poengene fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.

I uken før finalen i Paris hadde Teigen fått en del oppmerksomhet fra internasjonal presse, men det var ingenting sammenlignet med oppmerksomheten som fulgte etter finalen. Tross splitthopp, røde slengbukser, gullrose og store solbriller ble det ikke et eneste poeng i den internasjonale finalen. Dette var Norges femte sisteplass, og første gang et land fikk null poeng med det nåværende poengsystemet som ble innført i 1975. Jumboplasseringen fikk bred omtale i europeisk presse, og Teigen ble invitert til å opptre i tv-show i hele Europa. Selv syntes Teigen det var «enormt godt å ikke få poeng» og tok sisteplassen med et smil.[9]

Plasseringen satte også fart på karrieren hans i Norge, og «Mil etter mil» føk rett inn på VG-lista etter finalen. Der ble sangen liggende i hele 20 uker, hvorav fem strake uker på førsteplassen. Aldri hadde en norsk vinner blitt en så stor salgssuksess.[10] Teigen fulgte raskt opp med albumet This Year's Loser, som også ble en stor suksess – hele 16 uker på albumlisten.[11]

Utdypende artikler: Jahn Teigen og Mil etter mil

Avstemningen[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en jury med elleve medlemmer som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen de elleve jurymedlemmenes individuelle stemmer. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var for første gang Frank Naef fra EBU.[3]

Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I stedet ble de lest opp i kronologisk rekkefølge ut fra startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først 1980 begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. 

I begynnelsen av avstemningen kjempet Belgia og Israel om ledelsen, men raskt gikk Israel opp i en klar ledelse. Seieren ble klar da Israel fikk fem 12-poengere på rad, noe som er rekord i konkurransen.[12] Dette var Israels første seier, og den israelske delegasjonslederen Rivka Michaeli innrømte etter seieren at de ikke likte Izhar Cohens sang og mente «A-ba-ni-bi» hadde vunnet fordi de andre sangene i den israelske finalen var «helt grusomme».[12]

«A-ba-ni-bi» var komponert av Nurit Hirsh, mens Ehud Manor skrev teksten. Sangen fikk en viss kommersiell suksess i Europa etter seieren, men i Norge kom den ikke inn på VG-lista. Tittelen a-ba-ni-bi er et røverspråk, kalt b-språkethebraisk. Røverspråket brukes av barn og går ut på at hver vokal eller diftong dupliseres med en b foran seg. I dette tilfellet er tittelen hentet fra det hebraiske ordet אני (ani), som betyr jeg på norsk. Formelen blir dermed: ani: a-(b+a)-ni-(b+i) = a-ba-ni-bi. Tittelen betyr dermed ganske enkelt jeg. Og i teksten synger Cohen blant annet hvordan de som barn brukte språket til å si «jeg elsker deg», så de voksne ikke skulle forstå.[13]

Utdypende artikkel: A-ba-ni-bi

Deltakere[rediger | rediger kilde]

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[14] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Språk Artist Sang  Norsk oversettelse Plass Poeng
01 Irland Irland Colm C. T. Wilkinson «Born to Sing» Engelsk Født til å synge 5 86
02 Norge Norge Jahn Teigen «Mil etter mil» Norsk 20 0
03 Italia Italia Ricchi e Poveri «Questo amore» Italiensk Denne kjærligheten 12 53
04 Finland Finland Seija Simola «Anna rakkaudelle tilaisuus» Finsk Gi kjærligheten en sjanse 18 2
05 Portugal Portugal Gemini «Dai li dou» Portugisisk 17 5
06 Frankrike Frankrike Joël Prévost «Il y aura toujours des violons» Fransk Det vil alltid finnes fioliner 3 119
07 Spania Spania José Vélez «Bailemos un vals» Spansk La oss danse en vals 9 65
08 Storbritannia Storbritannia Co-Co «The Bad Old Days» Engelsk De dårlige, gamle dager 11 61
09 Sveits Sveits Carole Vinci «Vivre» Fransk Leve 9 65
10 Belgia Belgia Jean Vallée «L'amour ça fait chanter la vie» Fransk Kjærligheten får deg til å synge om livet 2 125
11 Nederland Nederland Harmony «'t Is OK» Nederlandsk Det er greit 13 37
12 Tyrkia Tyrkia Nilüfer og Nazar «Sevince» Tyrkisk Glede 18 2
13 Tyskland Tyskland Ireen Sheer «Feuer» Tysk Ild 6 84
14 Monaco Monaco Caline og Olivier Toussaint «Les jardins de Monaco» Fransk Monacos hager 4 107
15 Hellas Hellas Tánia Tsanaklídou «Charlie Chaplin» (Τσάρλυ Τσάπλιν) Gresk 8 66
16 Danmark Danmark Mabel «Boom Boom» Dansk 16 13
17 Luxembourg Luxembourg Baccara «Parlez-vous français?» Fransk Snakker De fransk? 7 73
18 Israel Israel Izhar Cohen og Alphabeta «A-ba-ni-bi» (א-ב-ני-בי) Hebraisk, røverspråk Jeg 1 157
19 Østerrike Østerrike Springtime «Mrs. Caroline Robinson» Tysk Fru Caroline Robinson 15 14
20 Sverige Sverige Björn Skifs «Det blir alltid värre framåt natten» Svensk Det blir alltid verre frem mot natten 14 26

Tilbakevendende artister[rediger | rediger kilde]

Artist Land Deltok i Merknader
Jean Vallée Belgia Belgia 1970
Ireen Sheer Tyskland Tyskland 1974 Representerte Luxembourg
Norbert Niedermayer (del av Springtime) Østerrike Østerrike 1972 Som del av gruppen Milestones

Poengtavle[rediger | rediger kilde]

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[15]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
Irland Norge Italia Finland Portugal Frankrike Spania Storbritannia Sveits Belgia Nederland Tyrkia Tyskland Monaco Hellas Danmark Luxembourg Israel Østerrike Sverige
Irland Irland 12 3 5 7 10 10 5 10 10 6 8 86 5
Norge Norge 0 20
Italia Italia 10 6 1 4 8 6 1 1 1 2 8 2 3 53 12
Finland Finland 2 2 18
Portugal Portugal 4 1 5 17
Frankrike Frankrike 6 3 10 2 2 5 8 6 8 6 4 10 5 8 8 1 5 12 10 119 3
Spania Spania 7 8 2 4 7 4 6 12 2 6 7 65 9
Storbritannia Storbritannia 3 6 2 3 2 4 2 6 8 7 3 5 2 5 3 61 11
Sveits Sveits 5 1 1 7 4 2 7 8 6 2 3 8 1 10 65 9
Belgia Belgia 12 7 6 6 4 12 2 12 10 5 3 12 12 7 7 4 4 125 2
Nederland Nederland 5 3 4 1 5 6 12 1 37 13
Tyrkia Tyrkia 1 1 2 18
Tyskland Tyskland 1 3 12 7 10 3 5 7 8 10 7 1 3 7 84 6
Monaco Monaco 4 4 7 8 5 1 10 5 6 10 5 7 4 10 8 1 12 107 4
Hellas Hellas 7 2 5 8 10 7 4 4 4 10 3 2 66 8
Danmark Danmark 6 1 4 2 13 16
Luxembourg Luxembourg 2 12 12 12 7 3 3 2 6 1 7 6 73 7
Israel Israel 8 8 8 10 10 8 6 5 12 12 12 12 12 3 5 6 12 8 157 1
Østerrike Østerrike 3 3 1 2 5 14 15
Sverige Sverige 5 10 4 3 4 26 14

12 poeng[rediger | rediger kilde]

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
6 Israel Israel Belgia, Luxembourg, Nederland, Sveits, Tyrkia, Tyskland
5 Belgia Belgia Frankrike, Hellas, Irland, Monaco, Storbritannia
3 Luxembourg Luxembourg Italia, Portugal, Spania
1 Frankrike Frankrike Østerrike
Irland Irland Norge
Monaco Monaco Sverige
Nederland Nederland Israel
Spania Spania Danmark
Tyskland Tyskland Finland

Dirigenter[rediger | rediger kilde]

Mens François Rauber var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[16]

Land Dirigent
Irland Irland Noel Kelehan
Norge Norge Carsten Klouman
Italia Italia Nicola Samale
Finland Finland Ossi Runne
Portugal Portugal Thilo Krasmann
Frankrike Frankrike Alain Goraguer
Spania Spania Ramón Arcusa
Storbritannia Storbritannia Alyn Ainsworth
Sveits Sveits Daniel Janin
Belgia Belgia Jean Musy
Nederland Nederland Harry van Hoof
Tyrkia Tyrkia Onno Tunç
Tyskland Tyskland Jean Frankfurter
Monaco Monaco Yvon Rioland
Hellas Hellas Haris Andreadis
Danmark Danmark Helmer Olesen
Luxembourg Luxembourg Rolf Soja
Israel Israel Nurit Hirsh
Østerrike Østerrike Richard Österreicher
Sverige Sverige Bengt Palmers

Kommentatorer og poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Poengopplesere[rediger | rediger kilde]

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1. Irland Irland – John Skehan
  2. Norge Norge – Egil Teige
  3. Italia Italia – Mariolina Cannuli
  4. Finland Finland – Kaarina Pönniö[17]
  5. Portugal Portugal – Isabel Wolmar
  6. Frankrike Frankrike – Marc Menant
  7. Spania Spania – Matías Prats Luque
  8. Storbritannia Storbritannia – Colin Berry[18]
  9. Sveits Sveits – Michel Stocker[19]
  10. Belgia Belgia – André Hagon
  11. Nederland Nederland – Dick van Bommel
  12. Tyrkia Tyrkia – Meral Savcı
  13. Tyskland Tyskland – Sigi Harreis
  14. Monaco Monaco – Carole Chabrier
  15. Hellas Hellas – Niki Venega
  16. Danmark Danmark – Bent Henius[20]
  17. Luxembourg Luxembourg – Jacques Harvey
  18. Israel Israel – Yitzhak Shim'oni[21]
  19. Østerrike Østerrike – Jenny Pippal
  20. Sverige Sverige – Sven Lindahl[22]

Kommentatorer og kringkastere[rediger | rediger kilde]

Rundt 35 land overførte finalen på tv, blant annet flere land i Øst-Europa, Midtøsten og Asia. De fleste hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1978:[23]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Belgia Belgia BRT BRT1 Luc Appermont[24]
RTBF RTBF1 Claude Delacroix
Danmark Danmark Danmarks Radio DR TV Jørgen de Mylius[20]
Finland Finland Yle TV1 Erkki Toivanen[25]
Frankrike Frankrike TF1 TF1 Léon Zitrone og Denise Fabre[26]
Hellas Hellas ERT ERT Mako Georgiadou[27]
Irland Irland RTÉ RTÉ Television Larry Gogan
RTÉ Radio 1 Mike Murphy
Israel Israel IBA Israelsk fjernsyn Ingen kommentator
Italia Italia Rai Rete 2 Tullio Grazzini
Luxembourg Luxembourg CLT RTL Télé-Luxembourg Jacques Navadic[26]
Monaco Monaco Télé Monte-Carlo Télé Monte-Carlo Léon Zitrone og Denise Fabre[26]
Nederland Nederland NOS Nederland 2 Willem Duys[28]
Norge Norge NRK NRK Fjernsynet Bjørn Scheele[29]
NRK Radio Erik Heyerdahl[30]
Portugal Portugal RTP I Programa Eládio Clímaco[31]
Spania Spania TVE TVE1 Miguel de los Santos[32]
Storbritannia Storbritannia BBC  BBC1 Terry Wogan[33]
BBC Radio 2 Ray Moore
Sveits Sveits TV DRS TV DRS Theodor Haller
TSR TSR Georges Hardy
TSI TSI Giovanni Bertini
Sverige Sverige Sveriges Radio TV1 Ulf Elfving[34]
SR P3 Kent Finell[34]
Tyrkia Tyrkia TRT TRT Ankara Televizyonu Bülend Özveren
Tyskland Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Werner Veigel[35]
Deutschlandfunk Wolf Mittler
Østerrike Østerrike ORF FS2 Ernst Grissemann[36]
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
Hongkong Hongkong TVB TVB Jade Ukjent, sendt i opptak 23. april 1978[37]
TVB Pearl
Island Island RÚV Sjónvarpið Ragna Ragnar, sendt i opptak[38]
Jugoslavia Jugoslavia JRT TVB2 Milovan Ilić
TVZ 1 Oliver Mlakar
TVL1 Tomaž Terček

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Merete Harding. «Niels-Jørgen Kaiser i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg». Gyldendal 1979-84. Besøkt 6. desember 2016. 
  2. ^ Danglev, Preben (28. februar 1978). «Dansk Grand Prix-rabalder: "Gal vinner og slett kvalitet"». Verdens Gang. s. 36. 
  3. ^ a b c Bjørn Scheele (22. april 1978). «Eurovision Song Contest 1978 – Norwegian commentary». TF1/EBU/NRK via YouTube. Besøkt 30. juli 2017. 
  4. ^ Holmemo, Agnete Daae-Qvale (21. april 2009). «Da Björn Skifs glemte teksten». NRK (norsk). Besøkt 30. juli 2017. 
  5. ^ «Eurovisionen år 1978». Yle.fi. 14. april 2015. Besøkt 30. juli 2017. 
  6. ^ a b «Eurovision Song Contest Paris 1978». eurovison.tv. 2017. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  7. ^ O'Connor, John Kennedy (2007). The Eurovision Song Contest: The Official History. Storbritannia: Carlton Books. s. 217. ISBN 978-1-84442-994-3. 
  8. ^ «33 years ago today - Izhar Cohen & Alphabeta seal Israel's maiden win». eurovision.tv. 22. april 2011. Besøkt 30. juli 2017. 
  9. ^ Storeng, Jørn (24. april 1978). «Enormt godt å ikke få poeng». Verdens Gang. s. 40. 
  10. ^ «VG-lista for «Mil etter mil»». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  11. ^ «VG-lista for This Year's Loser». Verdens Gang. Besøkt 25. juli 2016. 
  12. ^ a b «Eurovision Song Contest Paris 1978». eurovision.tv. 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  13. ^ «A-ba-ni-bi – lyrics». The Diggiloo Thrush. Besøkt 19. februar 2017. 
  14. ^ «Final of Paris 1978 - Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Besøkt 17. september 2022. 
  15. ^ «Eurovision Song Contest 1978 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 29. juli 2017. 
  16. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  17. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  18. ^ Roxburgh, Gordon (2014). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Volume Two: The 1970s. Prestatyn: Telos Publishing. s. 312–327. ISBN 978-1-84583-093-9. 
  19. ^ Baumann, Peter Ramón (OGAE Switzerland)
  20. ^ a b «Forside». esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 24. mars 2012 hos Wayback Machine.
  21. ^ «פורום אירוויזיון». Sf.tapuz.co.il. 13. september 1999. Arkivert fra originalen 8. oktober 2011. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 8. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  22. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  23. ^ «The Eurovision Song Contest (1978)». imdb.com. Besøkt 24. juli 2017. 
  24. ^ Adriaens, Manu & Loeckx-Van Cauwenberge, Joken. Blijven kiken!. Lannoo, Belgia. 2003 ISBN 90-209-5274-9
  25. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 10. august 2012. 
  26. ^ a b c Christian Masson. «1978 – Paris». Songcontest.free.fr. Besøkt 10. august 2012. 
  27. ^ «Η Μακώ Γεωργιάδου και η EUROVISION (1970–1986)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen . Besøkt 10. august 2012. 
  28. ^ «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 10. august 2012. 
  29. ^ «Radio og TV-programmet: Melodi Grand Prix». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 21. april 1978. s. 7. Besøkt 3. september 2022. 
  30. ^ «Radio og TV-programmet: Melodi Grand Prix». Moss Dagblad. Nasjonalbiblioteket. 21. april 1978. s. 7. Besøkt 3. september 2022. 
  31. ^ «Comentadores Do ESC – escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 21. april 2012 hos Wayback Machine.
  32. ^ «FORO FESTIVAL DE EUROVISIÓN • Ver Tema – Uribarri comentarista Eurovision 2010». Eurosongcontest.phpbb3.es. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 17. mars 2012 hos Wayback Machine.
  33. ^ «Grand Final: 1978, 1978, Eurovision Song Contest». 
  34. ^ a b «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 10. august 2012.  Arkivert 18. juli 2012 hos Wayback Machine.
  35. ^ «Eurovision Song Contest 1978». Ecgermany.de. Besøkt 10. august 2012. 
  36. ^ «Grissemann». Arkivert fra originalen 24. oktober 2007. Besøkt 30. juli 2017. 
  37. ^ «Today's Television». South China Morning Post (engelsk). 23. april 1978. s. 22. 
  38. ^ Háskólabókasafn, Landsbókasafn Íslands -. «Timarit.is». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]