Benjamin Netanyahu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Benjamin Netanyahu
בנימין נתניהו
Benjamin Netanyahu 2012.jpg
Benjamin Netanyahu, 2012
Født21. oktober 1949 (68 år)
Israel Tel Aviv, Israel
Ektefelle Sara Netanyahu, Miki Haran (1972–1978), Fleur Cates (1981–1984)
Far Benzion Netanyahu
Søsken Jonathan Netanyahu, Iddo Netanyahu, Nathan Netanyahu
Barn Yair Netanyahu
Utdannet ved Massachusetts Institute of Technology (1972–1975), Harvard University, MIT Sloan School of Management (–1977), Cheltenham High School (–1967)
Yrke Politiker, diplomat, politisk skribent, statsmann, militærperson
Parti Likud
NasjonalitetIsrael
Språkhebraisk
Livssynjødedom
Israels statsminister
31. mars 2009–
ForgjengerEhud Olmert
Israels 9. statsminister
18. juni 19966. juli 1999
ForgjengerShimon Peres
EtterfølgerEhud Barak
Israels 13. utenriksminister
20022003
ForgjengerShimon Peres
EtterfølgerSilvan Shalom

Benjamin Netanyahu (hebraisk בנימין נתניהו Binyamin Netanyahu, kallenavn Bibi) (født 21. oktober 1949 i Tel Aviv) er Israels nåværende statsminister og medlem og leder av det konservative partiet Likud. Han har også tidligere innehatt stillingen som Israels niende statsminister fra april 1996 til mai 1999.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Netanyahu tjenestegjorde i Israels forsvar under seksdagerskrigen i 1967, og han var en del av spesialstyrken Sayeret Matkal. I 1972 ble Sabena Flight 571 kapret på vei til Tel Aviv. Kommandosoldater fra Sayeret Matkal, ledet av Ehud Barak, frigjorde gislene og drepte to av kaprerne. Netanyahu var blant de 16 kommandosoldatene som deltok i operasjonen på Tel Aviv flyplass. Han kjempet i frontlinjen under Yom Kippur-krigen i 1973, deltok i den israelske spesialstyrkene raid langs Suezkanalen, og ledet kommandosoldater dypt inn i syrisk territorium. Han oppnådde graden kaptein før han forlot militæret. Netanyahu fungerte som den israelske ambassadøren til FN mellom 1984 og 1988. Netanyahu var statsminister i Israel fra juni 1996 til juli 1999. Han forlot den politiske arena til fordel for privat sektor etter å ha blitt beseiret ved valget i 1999 av Ehud Barak.

Netanyahu returnerte til politikken i 2002 som utenriksminister (2002–2003) og finansminister (2003–2005) i regjeringen til daværende statsminister Ariel Sharon, frem til 7. august 2005, da han frasa seg denne stillingen i protest mot den israelske tilbaketrekningen fra Gaza.

Partileder og statsminister[rediger | rediger kilde]

20. desember samme år ble Netanyahu valgt til leder av det politiske partiet Likud. Ved valget i 2006 gjorde Likud det dårlig, og fikk bare tolv seter i Knesset. I desember 2006 ble Netanyahu den offisielle lederen for den politiske opposisjonen i Knesset. Ved parlamentsvalget i 2009 fikk de borgerlige partiene flertall i Knesset, og Netanyahu dannet en koalisjonsregjering. Etter seieren ved valget i 2013 ble Netanyahu den andre personen til å bli valgt til Israels statsminister for en tredje periode, etter Israels grunnlegger David Ben-Gurion. Ved valget i 2015 ble Netanyahu Israels første og hittil eneste statsminister som har blitt gjenvalgt for en fjerde periode.

Netanyahu i 1986 i samtale med Sorin Hersko en av soldatene som ble såret i Entebbe-aksjonen i 1976

Netanyahus eldre bror, Jonathan Netanyahu i spesialstyrken Sayeret Matkal, ble drept i juli 1976 under Operasjon Entebbe.

I 2012 havnet Netanyahu på 23.-plass på Forbes Magazines liste over verdens mektigste mennesker, og i 2013 ble han rangert som nummer tre på listen over de «mest innflytelsesrike jøder i verden» av The Jerusalem Post. Netanyahu var den første og hittil eneste statsminister som er født i Israel etter opprettelsen av staten.[1]

Oslo-avtalen[rediger | rediger kilde]

I 2001 ble Netanyahu i hemmelighet filmet med skjult kamera sammen med israelske bosettere, der han ifølge NRK har skrytt over å ha klart å omgå Oslo-avtalen.[2][3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ehud Barak og Ehud Olmert er begge født i det som i dag er staten Israel, men før staten ble opprettet, det vil si da Storbritannia kontrollerte området (under Palestinamandatet).
  2. ^ Israel saboterte Oslo-avtalen – Lørdagsrevyen 24.07.10 – Dagsrevyen – Nyheter – NRK Nett-TV
  3. ^ NRK. «Skrøt av å torpedere Oslo-avtalen». NRK (norsk). Besøkt 26. november 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]